Oppskrift på munker

Munker er navnet på en type boller som lages i noe som heter munkejern. Et munkejern ser ut som en stekepanne med syv halvkuleformede fordypninger i. Med jevne mellomrom dukker bilder av slike munkejern opp i avisen hvor lesere spør "Jeg fant dette på loftet hos min mormor, hva i allverden er det for noe?" Det er et munkejern, og brukes til å lage munker.

Det finnes mange oppskrifter på munker, både i kokebøker og på internett, men felles for dem alle er at de ikke er spesielt gode. Det er også stress å steke munker. Jeg forstår godt at munkesteking er blitt fortrengt til fordel for vafler. Men i Arendal fantes det et konditori hvor denne eldgamle kunsten fremdeles ble utøvd, og hvor de faktisk hadde noen fantastisk gode munker. Jeg greide å få tak i oppskriften, og siden jeg ønsker å alltid ha denne oppskriften tilgjengelig, hvor jeg enn går, legger jeg den ut her:

250 gr sukker
500 gr hvetemel
3 egg
2-3 ts bakepulver
2,5 dl melk

Smør til steking (Meierismør, ikke margarin)

Dette vispes til en gaske tykk røre.
Munkejernet settes på en plate på komfyren, på svak varme (prøv deg frem). Ha en smørklatt i hver fordypning i munkejernet og bruk en skje til å ha en klatt røre i hvert hull. Dette blir det nok litt søl av, men det er en treningssak. Når munkene er stekt på den ene siden skal de snus. Dette er også litt stress, så her er det viktig at du har brukt nok smør (dessuten gjør smøret at de får en deilig hard og salt skorpe. mmm). For å få snudd munkene må du kanskje ta to gafler til hjelp. Har også sett strikkepinner anbefalt.

Livets dans.

Som singel mann med mange single kamerater går jeg ofte på byen med et forsiktig ønske om å møte kvinner. Jeg blir ofte overrasket over hvor mange menn som er ute i forhold til kvinner. Kanskje drikker menn mer? Men hva gjør da damene? Sitter de hjemme og hekler? Nei, damene er bare på andre utesteder enn meg. De er på et sted de kan danse.

Hvorfor er damer gladere i å danse enn menn? Når en mann skal ut på byen drar han et sted der de spiller musikk han liker eller der de serverer godt øl. Når en kvinne skal på byen drar hun et sted hun kan danse. Hvor mange i utgangspunktet hyggelige byturer er ikke blitt spolert av at en kvinne har forlangt at man skulle dra et sted der man kan danse? Så ender man opp på et sted med så høy musikk at man ikke kan få vekslet et eneste ord, men dama danser!

Menn danser ikke svært gjerne. I gamle dager ville damene bli bydd opp til dans, og da danset vi med dem. Men nå danser damene alene. Det er sant. Jeg har sett dem. De går opp på dansegulvet og danser helt mutters alene!

På en måte minner disse damene meg om barn som står på en liten forhøyning og brøler "SE da! Nå hopper jeg! Se! Mamma! Pappa! SEEE DA!!!" Og når alles øyne er vendt mot ungen, så hopper den tilfreds ned og føler seg som Conan og Supermann på en gang! "Hahah! Det hadde ikke de voksne trodd at jeg greide!" tenker ungen. Og de voksne spiller med, bygger opp egoet til poden, klapper og sier "Nei, så flink du er!".

Det er det samme med dansinga. De vil ha oppmerksomhet. De rister på det de har av pupper og rumpeballer og i sitt stille sinn forestiller de seg at alle rundt dem er stumme av beundring for denne gudinneskikkelsen som danser forførende foran dem.

Det er noe tragisk over dette. Dra på en hvilken som helst pub en helg og du vil finne hauger av ensomme menn som sitter og håper at en kvinne skal komme og prate med ham. Det skjer ikke.
Dra på et hvilket som helst dansested og du vil finne samme mengde hauger av kvinner som danser så svetten siler. Og de har det samme ønsket som mennene på baren: De vil bli lagt merke til av noen. Bare på en annen måte. Mens mannen på puben håper han skal klare å prate og imponere med sitt vidd, er damene som danser ute etter å imponere med kroppen. Begge deler bunner vel i et slags bekreftelsesbehov for at de er verdt noe. Og slik idealene er, måles kvinners verdi i kroppslig attraktivitet, og menns verdi i sjarm, vidd og status.
Det er meg en gåte at folk blir gift i det hele tatt.

Til minne om en katt

Jeg hadde en katt en gang som het Hugin, selv om det var en hunn-katt. Hugin var en forvirret liten katt som aldri syntes å bli helt voksen. Hun var høyt og lavt men virket litt naiv og desorientert. Hun var en elendig jeger og greide ofte å hive seg selv utfor terrassekanter og småstup når hun kastet seg etter spurver i flukt. Hun landet alltid på beina, og kom malende tilbake for å kose.

En dag sluttet hun å spise. Hun bare lå på puta si. Leversvikt sa dyrlegen. Hugin ble ikke så gammel.

Jeg endte med å sitte med gitaren den kvelden hun døde, og komponerte en melodi som på en måte oppsummerer hennes liv og hennes lynne. Den spilte jeg inn hjemme på datamaskina mi, og jeg brydde meg ikke om å spille om igjen når jeg spilte feil, for jeg ville bare ta vare på den som en skisse. Der har den ligget på harddisken til jeg fant den igjen nå. Full av feilslag og falske noter, men med en viss sjarm likevel, litt som Hugin.

Slavoj Žižek, en pussig fyr.

Slavoj Žižek er en Slovensk filosof som har dukket opp i ganske mange klipp jeg har sett på internett det siste året. Noen av klippene er morsomme, andre skremmende. Han er en mann man biter seg merke i når man ser ham. Den merkelige engelsk-uttalen er nå en ting, og stadige voldsomme armbevegelser mot hodet, som om han blir ridd av indre demoner, gjør det ikke bedre. Beskrevet av noen som "the Glenn Beck of academia".

Jeg vet ikke mye om ham, men han har lest sin Marx og er kommunistisk orientert. Han er, slik jeg oppfatter ham, ikke spesielt opptatt av dialog og å høre andres synspunkter, men å hamre fast sine meninger til folk slutter å motsi ham. Likevel har han en evne til å sette ting på spissen og komme med formuleringer og synspunkter som, hvor rabiate de enn måtte virke, kan være riktig interessante.

Nå må jeg nesten komme med et eksempel også. Det kommer her:

Mer logo til black metal band

Gamle lesere vil muligens huske at jeg slet med å lage logo i sommer. Her kommer oppdatering på hvilke andre forslag som har vært foreslått, og hva som ble det endelige designet.

Ferdig!

Kjærligheten og egoet

Kjærlighet ble etter sigende oppfunnet på 1400-tallet. Eller kanskje ikke kjærligheten, men i alle fall forelskelsen. Det romantiske rundt det å elske. Frem til da var ekteskapet noe man inngikk av maktpolitiske grunner, eller mer prosaiske, som at man trengte et par ekstra hender til å drive gården. Men på 1400-tallet oppstår altså det blant adelen en mote om å gifte seg ut av kjærlighet heller enn for penger og makt. Uhørt i manges ører. For bønder skulle kjærligheten være nedprioritert enda noen hundre år. Så sent som på 1800-tallet prioriterte man først gud, så mat, så ens familie, og så kan hende litt kjærlighet om det skulle bli tid til overs. Kjærlighet var ren luksus. Noe man rett og slett ikke kunne oppta tankene med dersom man skulle overleve et hardt bondeliv.  

Det er mange rare teorier om hvordan kjærlighet oppstår, men jeg tror ikke at det kan eksistere kjærlighet uten et ego. For er ikke kjærlighet det å se andre i forhold til seg selv? Jo sterkere ego, jo sterke evne til å elske. Eller hate. -For om man elsker, så hater man også. Det finnes mennesker innen visse religioner, som forsøker å oppløse selvet og egoet. Muligens lykkes de til en viss grad. De slutter å føle hat, sier de. De påstår kjærligheten er «over alt og i alt», men gjennom denne tankegangen gjør de det å elske så relativt at de ikke egentlig fremstår som veldig kjærlige. Mer som vennlig likegyldige, med et avvæpnende smil om munnen. De er kjærlige slik jeg innbiller meg at Gud er kjærlig. For Gud skal være kjærlig, men jeg ser ikke helt for meg ham ta til tårene hver gang jeg faller og slår meg eller møter annen motgang i livet. Nei. Slett ikke. Jeg ser mer for meg at han kjølig observerer min nød, og sier til seg selv: «Hm», og lar det bli med det. 

Jeg innbiller meg at disse menneskene som oppløser selvet opplever en slags opphøyet, spirituell, åndelig og upersonlig form for kjærlighet til altet. En type kjærlighet det ikke skrives spesielt mange kjærlighetsballader eller kioskromaner om.  

Med andre ord må det være gjennom dyrking av egoet at vi vil bli i stand til å føle virkelig sterk kjærlighet (og sterkt hat, men det var ikke det jeg ville skrive om). Åndelighet er veien til likegyldighet. Materialisme og ego veien til kjærlighet.  

Hm.

Den menneskelige hjerne

Folk som er flinke med data pleier ofte å forklare folk som ikke er så flinke med data at prosessoren er "hjernen" i datamaskinen. Dermed burde man kunne snu på flisa og si at hjernen er prosessoren i mennesket. Eller elefanten. De fleste dyr har jo en hjerne. Det er dog veldig forskjellig hvor gode disse hjernene er. En elefant har jo mye større hjerne enn et menneske, men den er likevel ikke like smart som oss. Hvordan kan dette ha seg? For størrelsen på selve hjernecellene er vel den samme? 

Jeg har lest at hjernen utgjør to prosent av kroppsvekten men krever 15 prosent av blodstrømmen. Enda mer når vi tenker hardt, visst. Er tallene tilsvarende for alle dyr? Eller er det slik at den menneskelige hjerne går på høygir? Kan man rett og slett si at menneskehjernen er overklokket? At hjernene våre kjører på mye høyere frekvenser enn den er bygget for? Å overklokke en prosessor kan være farefullt. Det kan medføre at prosessoren blir ødelagt fortere, og datastrømmen får flere feil. Gjelder det samme hjernen vår? Vil vi få flere feiltenkte tanker og risikere at hjernen krasjer? Er dette den egentlige grunnen til alle psykiske problemer? Overklokking? 

Jeg vil rette et forslag til verdens genforskere: Gi menneskene større hjerne men senk klokkefrekvensen. Takk.