Jeg tegner

Neglelakk

Det finnes mye rart mellom himmel og jord som menneskene ennå ikke har en forklaring på. En av tingene er hvorfor vi bruker neglelakk. Jada, jeg vet at det er sminke. Akkurat som mascara og leppestift, som skal forskjønne oss. Men der mascara skal fremheve øynene, og leppestift leppene. Hva skal neglelakken fremheve? Fingrene? Er det noe menneske noen noen sinne er blitt begjært for sine fingre?

Neglelakk ser ikke bra ut i utgangspunktet og før du har sagt kake begynner lakken å flasse av, og da er det bare grotesk. Som om neglene dine har blitt spedalske. Likevel er ikke dette nok for enkelte. De lakket neglene på tærne også. Som om det er en mani. Jeg er overrasket over at de ikke lakker tennene mens de er i gang. Hvem i allverden trenger å fremheve tærne sine?! Blir våre krøllete og klemte tær yndigere og mindre rare av at man farger dem med lakk i skrikende farger?

Det finnes manikyrsalonger! Folk som har som yrke å male neglene til andre! De bruker timesvis på hærverket og søler til neglene med lim og perler og små figurer slik at neglene hekter seg fast i ting og brekker av. Og igjen, hvem har noen sinne begjært en kvinne fordi hun har små minatyrdelfiner og bølgemønster på neglene?

Sexy?

Neglelakk er for meg et slikt pussig kulturfenomen som eksisterer bare fordi alle andre gjør det. Vi vet ikke hvorfor vi gjør det, vi bare vet at våre forfedre gjorde det, og vi skal jammen ikke være noe dårligere! Vi skal toppe hele dritten! Og toppe det gjør vi.

Men så er det sikkert en eller annen bedreviter der ute som vil innvende at folk ikke lakker neglene for å være sexy, men ganske enkelt for å pynte seg. Akkurat som man bruker slips, ring på fingeren eller en kjempediger hatt med imitert frukt på. Jada, det er lett å være kverulant. Neglelakk er IKKE pynt! Det er tvert i mot noe som gjør deg bittelitt styggere. Bittelitt merkeligere. Bittelitt mer dust.
Folk driver med mange rare bodymods. Ikke alt er vakkert, og ikke alt er ment å være vakkert. Men neglelakk løper folk rundt og tror andre synes er vakkert! Ingen stiller spørsmål om det faktisk er noen som liker det.

Alle som liker neglelakk, liker det fordi de tror andre liker det. Ingen liker innerst inne neglelakk.

Sjalusi og diktatur

Noen mennesker er mer sjalu enn andre. Mange har den oppfatningen at enkelte bare er skapt med sjalu personlighet, men jeg innbiller meg at sjalusi er en naturlig følge av å føle sin posisjon truet. Dersom du er overbevist om at partneren din elsker deg og at hun ikke under noen omstendighet ville finne noen som var bedre enn deg, hvorfor skulle du da være sjalu? Selv om hun kom hjem og fortalte at hun hadde vært utro ville det ikke plage deg nevneverdig, for du ville være overbevist om at affæren måtte ha vært en skuffende opplevelse for henne, all den tid du vet at ingen kan måle seg med deg. Kanskje ville du rett og slett syntes synd på henne. Stakkar, nå som hun har opplevd deg, må alle andre menn fortone seg som enorme skuffelser til sammenligning. Om man er så kvalmende selvsikker som dette er det altså helt umulig å føle sjalusi.

Sjalusien oppstår i det dette selvbildet slår sprekker. I det du oppdager og erkjenner at du kanskje ikke alltid gjør alt så bra, og registrerer at det finnes mange menn som er både kjekkere og greiere enn deg selv, og som din utkårede muligens ville ha hatt det bedre med. Sjalusi er vel rett og slett frykten for at den andre skal oppdage at du ikke er noe å samle på.

For å sikre sin posisjon er det lett å la sjalusien ta overhånd. Du nekter din partner å treffe guttevenner eller snakke med menn på fest. Du overvåker hennes aktiviteter og kommer med urimelige anklager og krav. Nå er løpet kjørt. Nå har du oppført deg så urimelig og gjort livet så surt for henne, at om du var i tvil før, så er du det i alle fall ikke nå lenger: Du er ikke lenger en spesielt attraktiv person å være sammen med. Risikoen for at hun faktisk skal finne noen som er kjekkere enn deg stiger jo mer urimelig du oppfører deg.

Det er litt som i diktaturer. I begynnelsen starter alt med fryd og gammen. En leder, gjerne en som er elsket av folket, tar makten og styrer landet med stø hånd. Det går ofte ganske greit den første tiden. Men så begynner han å gjøre feil. Folket murrer. De begynner å stille spørsmål ved hans lederegenskaper. Diktatoren blir redd for at folk skal ønske å avsette ham. Han innfører sensur i avisene, ingen får skrive noe stygt om ham eller hvordan landet ledes. Han får politiet til å holde øye med sine politiske motstandere. På dette tidspunktet er løpet kjørt. Han har gått over en strek og han vet det. Han kan ikke myke opp reglene igjen nå. Folket har sett hvordan han kan være, og de er blitt skremt. Skal han holde på makten må han bare ture på. Dermed ender det opp med et paranoid skrekkregime der folk blir henrettet uten rettergang og alle lærer på skolen at de elsker landets sterke leder, ellers...!

Og slik er det altså i liten skala med sjalusi i et forhold også. Vet du at du er en dust har du ikke noe annet valg enn å kjøre på med nazisjalusi og full kontroll. Det skremmende er at folk med sjalusi ikke innser at sjalusien bunner i sin egen visshet om egen tilkortkommenhet. De er hellig overbevist om at det er den andre partens utsvevende og lettsindige levesett som er skyld i sjalusien de føler. Det er alltid lettere å stille krav til andre i stedet for til seg selv.

Å glede sin neste

Folk gjør mange rare ting for å glede andre, men dette må være ett av de mer spesielle påfunnene:

(Fra Wikipedia)
David Livingstone skrev at afrikanerne han møtte, regnet med at halshugde mennesker beholdt bevisstheten en liten stund, og derfor bøyde et fjærende ungtre og festet et tau fra treet fast bak ørene til den som skulle halshugges, slik at han i sin siste stund skulle få opplevelsen av å fly gjennom luften.

Meninger som skjold

Jeg tror vi bruker meningene våre som skjold av og til.

Hvis man har en eller annen svakhet eller egenskap man ikke er komfortabel med kan en prøve å beskytte seg selv mot den ved å si til seg selv og andre at en har en oppfatning som er uforenelig med denne svakheten.
Om du f.eks er homofil, og er dypt ukomfortabel med denne legningen, kan du fortelle deg selv og andre at du hater homofile. Selvfølgelig er ikke dette effektivt om du ikke overbeviser deg selv om at du hater homofile, du kan ikke bare late som du mener det. Defor tror jeg ikke dette er noe vi gjør bevisst. Jeg tror alle mennesker lyver for seg selv for å dekke over de delene ved seg selv de er redde for eller ukomfortable med.

Et mer alminnelig eksempel enn homofobi kan kanskje være mørkeredde. Folk som er redd mørket vil ofte være ekstremt avvisende til at det finnes spøkelser og le foraktelig av tanken på at det skulle kunne finnes noe overnaturlig. Disse menneskene er som regel dem som er minst lystne på å gå hjem alene i mørket eller overnatte i eldre hus. Likevel vil de sverge på at de ikke tror på spøkelser. Dette er naturlig, siden det er denne overbevisningen som gjør at de ikke er enda reddere enn de faktisk er.

Nå over til personligheter. Veldig mange som møter metallere, punkere og gothere blir overrasket over hvor snille disse menneskene er. "De ser jo litt skumle ut, men de er verdens snilleste!" hører man ofte. Man kunne kanskje tro at det er overraskelsen over at folka er normale, og ikke like ekstreme som de ser ut som får dem til å si dette, men det er faktisk overraskende mange metallere, punkere og gothere som velger seg inn i omsorgsyrker i barnehage og helsevern. Kan det være slik at overdrevent empatiske mennesker velger seg ekstreme stiler for å fremstå som litt mindre myke og følsomme enn de er? Verden er full av folk som mer enn gjerne hakker på dem som fremstår som svake, eller utnytter dem som er dumsnille. Å fremstille seg selv som farlig er det mest logiske selvforsvaret om du er utrustet med en slik personlighet.

Folk som er naive og dumsnille vil ikke nøye seg med å se farlige ut, men vil ofte også tillegge seg holdninger farget av misantropi og kynisme. De mener innerst inne det stikk motsatte, men dette er holdningene de gir uttrykk for. Ikke egentlig for å skremme folk, men kanskje mest for å minne seg selv på å ikke være for naiv og godtroende. Om de gjentar ofte nok til seg selv at alle mennesker egentlig er egoister man ikke kan stole på og at verden er kald, vil de kanskje til slutt veie opp for sin medfødte naivitet og godtroenhet.


I dette perspektivet synes jeg det er utrolig nifst med folk som beskriver seg selv som filantroper.

Kristne sett fra Oslo

Jeg leser en avis som heter Morgenbladet. Morgenbladet har noe som heter "Morgenbladet-samtalen" som jeg tror holdes ca en gang i uka på litteraturhuset i Oslo. Siden jeg nå har flyttet nærmere Oslo enn før, fant jeg ut at dette ville jeg være med på selv. Valget falt på en samtale med Didrik Søderlind, som nettopp har gitt ut en bok som heter "Kristen-Norge".

Didrik Søderlind ble blant annet introdusert som "black metal ekspert" (han var medforfatter på Lords of Chaos). Han jobber i Human-etisk forbund. Han fortalte at han hadde en normal oppvekst der kristendom ikke var noe tema hjemme. Han hadde heller ingen kristne venner. På skolen hadde de ikke kristendomsundervisning. I hans miljø var stort sett alle enige om at kristne var teite gledesdrepere og mørkemenn. Didrik er altså etter alt å dømme ateist på sin hals. Så later det til at Didrik har fått en slags eksistensiell krise. Han har vært ateist hele sitt liv, og så går det altså opp for ham at han aldri egentlig har blitt kjent med det som vel må regnes som hoved-fienden til en god ateist i Norge, nemlig kristendommen.
Didrik er blitt eldre og fått et mer nyansert syn på ting, og ønsker seg ut i norge for å møte kristene med åpent sinn. All ære til ham for det.

Morgenbladets bokanmelder kalte boka "bekjennelseslitteratur, forkledd som sakprosa". Anmelderen var ikke fornøyd med hvor åpent Didrik hadde møtt alle de rare sektene og grenene av kristendommen over det ganske land. Man må være kritisk, må vite! Man leker ikke distansert og analytisk intellektuell!

Heldigvis bar samtalen i litteraturhuset ikke preg av denne anklagende tonen.

Nå har ikke jeg lest boka til Didrik, men jeg forbauses litt over hele opplegget. Boka har undertittelen "En oppdagelsesreise", og det virker skremmende nok som om det er nettopp det har har foretatt. Der jeg kommer fra er det å gå i kirka ikke uvanlig. Alle har slektninger eller bekjente som er mer eller mindre religiøse. Noen er med i sekter eller diverse andre menigheter som ikke går under statskirka. Man må virkelig til Oslo for å finne folk som ikke har noe forhold til kristendommen i norge. Som ser på det som en oppdaglesesreise å finne uten hvordan kristne i norge har det i dag! Kristendommen er faktisk fortsatt statsreligion i Norge!
Didrik kommer altså tilbake fra denne oppdagelsesreisen sin, og blir intervjuet som en annen doctor Livingstone. Og det Oslo-boerne vil vite er selvsagt "Hvordan er kristne i Norge?"
Didrik kan til Osloboernes forbauselse fortelle at kristne faktisk er som deg og meg! At det som alle andre mennesker finnes noen kristne som er snille, noen som er slemme, noen som er sjenerte og noen som er utadvendte. Og tilskuerne nikker og tenker "Jøss, hvem skulle trodd det? Det er bra jeg er så frisinnet og åpen."

Det ble diskutert litt frem og tilbake hvorvidt man kunne kalle kristendommen "eksotisk".
Det kunne den.

Noe som skurrer

Englishrussia.com er en ganske populær bildeblogg som poster allslags bilder fra russland med litt engelsk følgetekst. Det er ganske stor spennvidde. Fra flotte naturbilder eller bilder av nedlagte militæranlegg til bilder av sosial nød eller krigsfotografier. Jeg har fulgt med på det som postes der en stund, og har lært at Russland er et fascinerende men temmelig rart sted som jeg skal tenke meg godt om før jeg drar og besøker. Det er liksom sånn med de bildene at uansett hvor flott og spennende noe virker, så ligger det alltid noe foruroligende i bakgrunnen og ulmer. Noe du ikke helt greier å sette fingeren på, men som gjør at i alle fall jeg ikke ønsker å reise disse stedene uten en lokal guide. Med automatvåpen.

Jeg kikket for eksempel på bildeserien med fantastiske flotte ingush tribal towers og jeg merket jeg fikk veldig lyst til å se dem med egne øyne.
Ja, fantastiske tårn, hva? Og for et landskap! Men, det er noe som skurrer. Noe som ikke stemmer helt. Hva er det som ligger der nede blant buskene i forgrunnen i bildet?




Åja. Oi.


Englishrussia gir selv ingen forklaring på hvorfor det ligger en hodeskalle og slenger. Kanskje det er vanlig i russland.