Manndighet og musikk

Musikere er tradisjonelt blitt sett på som noen litt sære folk. Ofte beskrevet som overfølsomme og sarte, og ikke minst som feminine og jålete. Dette har vært en virkelighet musikere har innfunnet seg med i alle tider. De har fortryllet sine medmennesker med å spille harpe eller synge som engler, og det har ikke vært noen som forventet av dem at de skulle være like flinke til å kløyve fiendenes skaller med øks. Likeledes har aldri noen forventet at en berserker skulle spille harpe.

Så kom rockemusikken.

Plutselig ble musikken tøffere, og appellerte til helt andre instinkter i oss enn hva som hadde vært vanlig. Det ble viktigere å ha et macho image. Dette ble balansert ved at mange av musikerne anla langt hår. På denne måten kunne de kle seg macho og kult, og samtidig utstråle en del femininitet. Ingen har vel tøyd denne strikken lenger enn heavy metal-kulturen.

Ekspempel på å tøye strikken.

Det er naturligvis et bredt spekter her. Band som i veldig stor grad spiller på det feminine, band som er mer nøytrale til det hele, og så, helt i enden av skalaen, finner vi selvsagt band som kun spiller på det mannlige og macho. De prøver å fri seg fra alt som kan minne om det feminine. Temaene går stort sett i krig og vold, og musikken er hard og brutal. De omtaler gitar som "øks" og lær, røyk, flammer og nagler går igjen.


De greier da også å skremme vettet av mange med utseendet sitt. Musikerne fremstår absolutt som brutale, blodtørstige, ondskapsfulle, voldelige og krigs-elskende.

Men.

Hvor sannsynlig er det at personer hvis største interesse var krig og død, skulle sette seg ned og lære å spille et strengeinstrument? Hvorfor ikke bare gå i krigen? Du kan si at det de gjør er å formidle vold og krig gjennom musikken, men høres ikke det litt gay ut? Å prøve å formidle følelser og stemninger gjennom musikk? For det er jo essensielt det all musikk handler om, å formidle en følelse du har i deg gjennom toner, og prøve å gjenskape denne følelsen hos andre med musikk som virkemiddel. Det høres ikke uten videre veldig macho ut, og man må ha en medfødt sarthet og femininitet for å være såpass i kontakt med ens egne følelser at en klarer å formidle de stemningene og de følelsene man sitter med.

Jeg skjønner ikke at folk blir så hinsides overrasket når tøffingene står frem som homofile.

Yggdrasil

Jeg leser for tiden en litt merkelig, men svært interessant bok som bærer tittelen "Gullveigarbók" som tar for seg skikkelsen Gullveig i norrøn mytologi. Gullveig var en svært ond og svært mektig kvinneskikkelse som ikke hørte til blant hverken guder eller jotner, men var et av ur-vesnene. En thur (tusse?), en slags kjempe fra den dunkle skapelsen av jorden. Hun er ikke populær blant æsene, som dreper henne hele 3 ganger i løpet av mytologien.

Det er fryktelig mye å lære i denne boka, men som den naturfetishist jeg er var det spesielt én opplysning som satte meg veldig ut: Yggdrasil er ikke en ask! Yggdrasil er sannsynligvis en barlind! Hvordan kan det ha seg? Det står jo i Edda at det er en ask!

Vel, etter hva jeg nå har lest meg til så var et gammelt ord for barlind nåle-ask, slik at det er mulig det er blitt oversatt feil en gang i tiden. Ellers er hovedproblemet at beskrivelsen av Yggdrasil ikke stemmer med en ask, men stemmer svært godt med en barlind.

* Yggdrasil var eviggrønt. Asken feller bladene, det gjør ikke barlinden.
* Det står at dyr åt av fruktene til Yggdrasil. Ask har ikke frukt. Barlinden får røde bær som har søtt og godt fruktkjøtt, selv om steinen inni er giftig.
* Ormen Nidhogg gnager på røttene til Yggdrasil og forgifter treet slik at det til slutt kommer til å dø. Ask er ikke giftig, mens barlind altså er svært giftig.
* Ordet Yggdrasil kan være satt sammen av yggja, fra igwja = barlind, og drasil fra dher = stamme.

En barlind kan også bli utrolig gammel. Visstnok oppmot 3-4000 år!

Forfatteren av boken er i midlertid mer opptatt av guder og kjemper enn trær, og lanserer like greit sin egen norrøne religion; Thursatrú. Kanskje på høy tid å la thursene komme til sin rett?

Om noen skulle føle for å få et litt friskt perspektiv på den norrøne mytologien kan boken bestilles fra forlaget: http://fallofman.eu/

Stavangerdialekt

På enkelte datingsider må man, når man fører opp personalia, skrive hvilken dialekt man har. Så må man velge et alternativ: "Kan justere dialekten når jeg flytter" eller "Jeg ønsker å holde på dialekten". Seriøst? Er det ikke vanskelig nok å finne en hyggelig person å dele livet med om man ikke skal henge seg opp i hvilken dialekt vedkommende snakker?
Hvilken dialekt er så den verste?
Stavangerdialekten, om jeg skal tro det jeg hører.

Folk fra Stavanger kalles gjerne "Siddiser" og er ekstremt upopulære utenfor Stavangers grenser. Det finnes ingen i Norges land som synes Stavangerdialekten er fin, og på Sørlandet kalles Stavangerfolk ikke en gang "Siddiser", men "Pissemaur". Dette for å understreke at det er en menneskerase som er uønsket, plagsom og stygg. En av mine beste venner hadde ingen problemer med å fortelle meg ansikt til ansikt at han ikke kan fordra Stavangerfolk. Når jeg minnet ham om at jeg er fra Stavanger nikket han ettertenksomt og sa at det var sant, men ba ikke om unnskyldning. Joda, han liker meg på tross av at jeg er fra Stavanger, han sier at det er "litt rart" at vi er gode venner på tross av dette.

To andre venner av meg stod også ved siden av meg en gang og snakket om hvor mye de hatet Stavangerfolk. Da jeg kremtet og nevnte at jeg var fra Stavanger, stoppet de å snakke, mønstret meg med øynene noen sekunder, og fortsatte å snakke igjen som om ingenting var hendt.
Vennene mine er ikke en gang spesielt hatefulle personer. Tvert i mot er de nesten overdrevent kjærlige og inkluderende, og har svært lite fordommer mot andre mennesker og kulturer. Unntaket er altså Stavangerfolk. Dem er det politisk korrekt og moralsk legitimt å forakte.

En venninne av meg la ut om hvor fantastisk grusom Stavangerdialekten var, og igjen følte jeg meg litt beklemt og såret og minnet om at jeg jo var fra Stavanger. Hun svarte da at joda, det var jeg, men min dialekt var så avslepen at det var greit. Mer sunnmørsk enn stavangersk, mente hun (løgn og forbannet dikt). Jeg var ikke helt fornøyd med dette svaret, jeg spurte om hun syntes det var greit å fortelle en mørkhudet mann at du hater negere, og så forklare ham at "men det går greit med deg, for du er så sånn utvannet mulatt", eller lignende? Nei, det mente hun var en helt urimelig sammenligning. For en svart mann kan jo ikke noe for at han er født svart, mens jeg bare kan forandre dialekten min hvis jeg vil...

"Bare forandre dialekten". Som om hun hadde konvertert til å snakke sognamål om det ble forventet av henne. Under slike forhold blir jeg ganske irritert på meg selv over at dialekten min er såpass avslipt som den er. Trøsten er at jeg må være en helt utrolig sjarmerende og elskbar person når folk kan like meg og være venner med meg på tross av at jeg er født i Stavanger.

Jeg tegner

Neglelakk

Det finnes mye rart mellom himmel og jord som menneskene ennå ikke har en forklaring på. En av tingene er hvorfor vi bruker neglelakk. Jada, jeg vet at det er sminke. Akkurat som mascara og leppestift, som skal forskjønne oss. Men der mascara skal fremheve øynene, og leppestift leppene. Hva skal neglelakken fremheve? Fingrene? Er det noe menneske noen noen sinne er blitt begjært for sine fingre?

Neglelakk ser ikke bra ut i utgangspunktet og før du har sagt kake begynner lakken å flasse av, og da er det bare grotesk. Som om neglene dine har blitt spedalske. Likevel er ikke dette nok for enkelte. De lakket neglene på tærne også. Som om det er en mani. Jeg er overrasket over at de ikke lakker tennene mens de er i gang. Hvem i allverden trenger å fremheve tærne sine?! Blir våre krøllete og klemte tær yndigere og mindre rare av at man farger dem med lakk i skrikende farger?

Det finnes manikyrsalonger! Folk som har som yrke å male neglene til andre! De bruker timesvis på hærverket og søler til neglene med lim og perler og små figurer slik at neglene hekter seg fast i ting og brekker av. Og igjen, hvem har noen sinne begjært en kvinne fordi hun har små minatyrdelfiner og bølgemønster på neglene?

Sexy?

Neglelakk er for meg et slikt pussig kulturfenomen som eksisterer bare fordi alle andre gjør det. Vi vet ikke hvorfor vi gjør det, vi bare vet at våre forfedre gjorde det, og vi skal jammen ikke være noe dårligere! Vi skal toppe hele dritten! Og toppe det gjør vi.

Men så er det sikkert en eller annen bedreviter der ute som vil innvende at folk ikke lakker neglene for å være sexy, men ganske enkelt for å pynte seg. Akkurat som man bruker slips, ring på fingeren eller en kjempediger hatt med imitert frukt på. Jada, det er lett å være kverulant. Neglelakk er IKKE pynt! Det er tvert i mot noe som gjør deg bittelitt styggere. Bittelitt merkeligere. Bittelitt mer dust.
Folk driver med mange rare bodymods. Ikke alt er vakkert, og ikke alt er ment å være vakkert. Men neglelakk løper folk rundt og tror andre synes er vakkert! Ingen stiller spørsmål om det faktisk er noen som liker det.

Alle som liker neglelakk, liker det fordi de tror andre liker det. Ingen liker innerst inne neglelakk.

Sjalusi og diktatur

Noen mennesker er mer sjalu enn andre. Mange har den oppfatningen at enkelte bare er skapt med sjalu personlighet, men jeg innbiller meg at sjalusi er en naturlig følge av å føle sin posisjon truet. Dersom du er overbevist om at partneren din elsker deg og at hun ikke under noen omstendighet ville finne noen som var bedre enn deg, hvorfor skulle du da være sjalu? Selv om hun kom hjem og fortalte at hun hadde vært utro ville det ikke plage deg nevneverdig, for du ville være overbevist om at affæren måtte ha vært en skuffende opplevelse for henne, all den tid du vet at ingen kan måle seg med deg. Kanskje ville du rett og slett syntes synd på henne. Stakkar, nå som hun har opplevd deg, må alle andre menn fortone seg som enorme skuffelser til sammenligning. Om man er så kvalmende selvsikker som dette er det altså helt umulig å føle sjalusi.

Sjalusien oppstår i det dette selvbildet slår sprekker. I det du oppdager og erkjenner at du kanskje ikke alltid gjør alt så bra, og registrerer at det finnes mange menn som er både kjekkere og greiere enn deg selv, og som din utkårede muligens ville ha hatt det bedre med. Sjalusi er vel rett og slett frykten for at den andre skal oppdage at du ikke er noe å samle på.

For å sikre sin posisjon er det lett å la sjalusien ta overhånd. Du nekter din partner å treffe guttevenner eller snakke med menn på fest. Du overvåker hennes aktiviteter og kommer med urimelige anklager og krav. Nå er løpet kjørt. Nå har du oppført deg så urimelig og gjort livet så surt for henne, at om du var i tvil før, så er du det i alle fall ikke nå lenger: Du er ikke lenger en spesielt attraktiv person å være sammen med. Risikoen for at hun faktisk skal finne noen som er kjekkere enn deg stiger jo mer urimelig du oppfører deg.

Det er litt som i diktaturer. I begynnelsen starter alt med fryd og gammen. En leder, gjerne en som er elsket av folket, tar makten og styrer landet med stø hånd. Det går ofte ganske greit den første tiden. Men så begynner han å gjøre feil. Folket murrer. De begynner å stille spørsmål ved hans lederegenskaper. Diktatoren blir redd for at folk skal ønske å avsette ham. Han innfører sensur i avisene, ingen får skrive noe stygt om ham eller hvordan landet ledes. Han får politiet til å holde øye med sine politiske motstandere. På dette tidspunktet er løpet kjørt. Han har gått over en strek og han vet det. Han kan ikke myke opp reglene igjen nå. Folket har sett hvordan han kan være, og de er blitt skremt. Skal han holde på makten må han bare ture på. Dermed ender det opp med et paranoid skrekkregime der folk blir henrettet uten rettergang og alle lærer på skolen at de elsker landets sterke leder, ellers...!

Og slik er det altså i liten skala med sjalusi i et forhold også. Vet du at du er en dust har du ikke noe annet valg enn å kjøre på med nazisjalusi og full kontroll. Det skremmende er at folk med sjalusi ikke innser at sjalusien bunner i sin egen visshet om egen tilkortkommenhet. De er hellig overbevist om at det er den andre partens utsvevende og lettsindige levesett som er skyld i sjalusien de føler. Det er alltid lettere å stille krav til andre i stedet for til seg selv.