Jeg foretar en privat ekspedisjon i Serbia

Skal man ha noe gjort må man som kjent gjøre det selv. Etter at mine to reisekamerater hadde feiget ut kvelden i forveien da vi kom inn i det de karakteriserte som en sigøynerlandsby, innså jeg at jeg sikkert ville lykkes bedre om jeg dro avgårde på egenhånd. Det hjelper heller ikke stort at jeg er et A-menneske, mens de to andre er B-mennesker og nødig står opp før solen står på sitt høyeste. 

Jeg våknet derfor klokken 07.30 neste dag, og løp raskt ned til landsbyen der jeg heldigvis oppdaget landsbyens eneste drosje stå parat. Jeg viste ham kartet mitt over området og pekte på et fjell i nærheten og sa "I want to go here!". Sjåføren bare stirret på meg. Jeg pekte på kartet igjen. Jeg hadde plukket ut et tilfeldig område jeg syntes virket interessant på kartet. Jeg beregnet at om jeg ble kjørt dit, så ville jeg rekke å gå tilbake til hotellet før vi måtte sjekke ut klokken tolv. Men sjåføren forstod virkelig ingenting. Han dro meg med inn på en restaurant og spurte om noen kunne engelsk. En mann i hjørnet rakte nølende opp hånden. At han kunne engelsk var vel å overdrive. Han forstod stort sett bare "yes" og "no". Jeg sa igjen "I want to go here" og pekte på kartet. Dette må de ha forstått som "jeg ønsker å spasere hit" for de sa noe til sjåføren og han forsvant. Jeg forstod etter hvert at de ikke trodde på at jeg virkelig ville dit som jeg hade pekt ut på kartet. De ristet på hodet og pekte på nabolandsbyene, eller de gjentok "Beograd?" Hvorfor i allverden skulle jeg ønske å dra opp midt i ingenting? Til slutt tok jeg en penn og satte et bestemt kryss på kartet. Da gav de til slutt opp og fortalte meg at det var 16 kilometer. "Yes" Sa jeg. "Taxi?". Da gikk det endelig et lys opp for dem! Så var det ut igjen til taxisjåføren og det ble forklart en del på serbisk. Taxisjåføren smilte og jeg følte alt var oppklart og at vi var good to go. Vi kjørte 4 kilometer, helt til veien delte seg og sideveien opp i fjellene begynte. Da stoppen han bilen og stanset motoren. Uhh? Han tok frem mobiltelefonen og brølte at han ville snakke med noen som kunne engelsk. Så gav han telefonen til meg. I andre enden var det en dame som lurte på om jeg VIRKELIG ville opp denne fjellveien. Om jeg var sikker på at det ikke var videre til neste by jeg ville? Jeg bad henne forklare mannen at han bare skulle fortsette rett opp veien, så skulle jeg si fra når han skulle stoppe (jeg ante jo ikke egentlig hvor jeg ville, bare at jeg ville opp i høyden). Den var grei. Vi begynte å kjøre. Ganske raskt forstod jeg hvorfor han hadde vært noe motvillig til å kjøre opp denne veien. Der ikke jord og steiner hadde rast ut i veien, hadde selve veien rast ut. Vi kjørte i sikksakk oppover. Vi kjørte forbi en del hus. Her var mye løse hunder, høner og gjess. Jeg begynte etter hvert å føle meg dum. Hvor skulle jeg be ham stoppe? Om jeg bad ham stoppe her så ville det jo bare være sånn "Stopp her ja! Det var denne løshunden jeg ville se!" og det ville jo bare virket dumt. Jeg prøvde å finne noe som virket som et åpenbart sted å stoppe for en stakkars turist. Plutselig så jeg et skilt der det stod "Open air gallery". Hurra! Dette var et topp påskudd. Stop! Sa jeg og pekte på skiltet. 

AHHH! Sa drosjesjåføren, gav bånn gass og feide inn på tunet på Open Air Gallery og fløytet det han var kar om med hornet! Fra alle kanter kom det strømmende mennesker, hunder og gjess. Bilen ble omringet, og der satt jeg og følte meg fantastisk liten. Ingen skjønte hva jeg gjorde der klokken 8 om morgenen. Ikke en gang jeg selv. Selvfølgelig kunne ingen engelsk, men etter å sett på meg en stund og hørt drosjesjåførens beretning ble det omsider ringt til en slektning som kunne engelsk. Denne fortalte meg at de på dette stedet pleide å ha utstilt trefigurer som mannen i huset lagde av røtter og gamle tømmerstokker, men at alt var blitt plassert i låven for vinteren slik at det nå ikke var noe å se på. Ville jeg ha kaffe? Jeg takket nei, for jeg drikker dessverre ikke kaffe. Folkene mistet etter hvert interessen for meg da det gikk opp for dem at jeg bare var en turist på villspor, men jeg fikk lov til å gå for meg selv på tunet.

Det var strålende solskinn. Tunet lå på toppen av et fjell, og det var fantastisk utsikt i alle retninger. De hadde tre hunder som var fryktelig nysgjerrige på meg, så jeg lå i gresset og spiste frokosten jeg hadde med meg, klappet hundene og nøt livet.

Etter en times tid takket jeg for meg. De ville ikke høre snakk om penger, men gav meg noe turistinformasjon om stedet. Der leste jeg meg til at de om sommeren serverte mat og helseprodukter, men jeg hadde tydeligvis kommet utenom sesongen (det var uansett litt tidlig med middag). Jeg begynte å gå hjem igjen og tok bilder på veien. Hunder løp etter meg og bet meg i buksebeina. Vel nede på hovedveien ble jeg innhentet av mannen i huset som var på vei til byen i bil. Han bad meg hoppe inn og kjørte meg tilbake. Jeg var tilbake på hotellet litt over kl. 10. 

Jeg kan ikke si annet enn at jeg har fantastisk karma siden alt ordner seg så greit for meg når jeg er i utlandet. Kunne bare ønske den virket i Norge også.

Jeg reiser bort fra Beograd, del 1

Da jeg reiste til Serbia var det med et svakt håp om å få se noe annet enn bare by og kjøpesenter. Jeg ville ut på landet! Se noe "autentisk"!
"Hvorfor vil du på landet?" sutret vår serbiske venninne. "Det bor jo bare fattige folk der!"
"Nettopp!" smilte jeg! Fattige folk har jeg aldri sett før, så dette blir spennende! Litt overtalelse måtte til, men til slutt ble alle enige om at vi skulle dra til Donji Milanovac, en liten landsby som ligger på grensen til Romania. I nærheten av denne skulle det ha blitt gravd ut en 8000 år gammel bosetning som man kunne se på. Siden jeg er glad i historie var jeg fornøyd med dette. I tillegg var området rundt en beskyttet nasjonalpark. Mer følte jeg ikke at jeg behøvde vite før vi dro.

Da vi kom til Donji Milanovac viste det seg at den arkeologiske severdigheten var stengt for oppussing. Vi kunne komme tilbake til sommeren. Om det var noe annet å se i byen? Mannen på turistkontoret slo ut med armene. Tja. Ikke egentlig. Om vi hadde bil kunne vi sett noen spektakulære grotter, men det var ingenting innen gåavstand. Man skulle kanskje tro at stemningen på dette tidspunkt ble heller laber, men tvert i mot ble jeg svært entusiastisk. Dette betydde fri oppdagelsesferd! Etter å ha oppdaget (og utforsket) byens restauranter og ølutsalg kommanderte jeg en ekspedisjon mot neste dalføre hvor jeg hadde til hensikt å se litt natur. Vi dro avgårde med friskt mot, og etter ca 4 kilometer fant vi en liten vei som ledet oppover en dal. Det var hus og gårder langs veien. Gjess og hunder løp løse rundt omkring. Jeg syntes det hele var herlig ruralt og hadde planer om å ta masse bilder, men vår serbiske venninne fikk veldig dårlige vibber av hele stedet. Hun mente landsbyboerne var fiendtlig innstilt til oss siden de ikke snudde seg nysgjerrig etter oss. Hun mente disse folka i utkantstrøkene var helt uforutsigbare og kunne komme til å banke oss opp, ta oss som gisler eller kreve løsepenger. Filmen "The hills have eyes" ble nevnt. Jeg lo av henne og sa at verden ikke alltid er som på TV, men plutselig var både hun og min venn enige om at jeg var håpløst naiv og at jeg ville dø ung. Etter en kilometer måtte jeg gi opp og snu. 

Vi ble ikke banket opp.

Vi tilbragte natten på byens hotell, som var enormt. Det kunne sikkert ha huset alle byens 3100 innbyggere, men det var så godt som tomt. 

Hotellet hadde en detalj jeg fant veldig sjarmerende: En prisliste som fortalte hvor mye det vil koste deg å knuse inventaret. 

Beograd - Jeg ser meg omkring, del 4

Vi dro på byens bilmuseum. Det bestod av en entré så full av sigarettrøyk at man måtte famle seg frem til disken, og en hall med biler i. Bilene var artige nok, men det var forbudt å ta bilder, så lesere av denne bloggen får bare tro meg når jeg sier at bilene var flotte. Etter dette dro vi tilbake til byens festning slik at jeg kunne ta bilder i dagslys. 

Beograd ligger der elven Sava og Donau møtes. Akkurat på punktet der de to elvene møtes er det blitt dannet en øy av elveslam. Den er tettvokst med skog og gress,  men selv om den ligger midt i millionbyen er det ingen som har turt å bebygge den. Dette er fordi den oversvømmes relativt jevnlig av de to elvene. Øya er, og har etter hva jeg forstår alltid vært, ubebodd. Dette gjør den til en fantastisk arena for alle som noen sinne har ønsket å beleire byen. Hver gang en fiendtlig hær kom til Beograd slo de ganske enkelt leir på denne øya og begynte å bombardere byen derfra. Øya fikk derfor ganske enkelt navnet "great war island".

Her er et par bilder av øya, og resten er av festningen.

Beograd - Jeg ser meg omkring, del 3

Vi dro med vår serbiske venninne til den slemme svartebørstannlegen som har gjort en slett jobb med tennene hennes. Mens vi venter utenfor synger en uteligger "Yellow Submarine" for oss. Han kan ikke engelsk så vi kan ikke prate med ham, men han lar oss forstå at han gjerne vil ha penger. Han får litt av oss. Så oppdager vi en kirke, og kirker må alltid utforskes.

Interiøret i disse ortodokse kirkene er fantastisk.

Dagens frokost ser god ut
Denne dagen trakk det opp til et forferdelig uvær og vi endte opp med å ikke få sett så mye mer denne dagen.

Slenger inn noen tilfeldige bilder på slutten som et plaster på såret for et ellers kort bloginnlegg.
Marked med frukt, grønt, klær og shampoo.
Merkelig og noe skremmende blokker som kalles "EAST GATE OF BELGRADE".
Løshunder er vanlige. De er veldig koselige.
Disse enorme blokkene er det bygget fantastisk mange av. De er ganske tøffe synes jeg.

Ellers kan jeg nevne at jeg som nordmann i utlandet er idiot og drikker øl med 7% til frokost. Fordi jeg kan. Fordi det koster 4 kroner. Fordi jeg er på ferie.

Beograd - Jeg ser meg omkring, del 2

Nå har både jeg og vertskapet mitt gnagsår og gangsperre, så jeg tror de begynner å bli lei av min energiske oppdagelsestrang og uvilje mot all form for transport. Jeg har rukket å gå en del på egenhånd, og blitt bedre kjent med nabolaget. Men, la meg begynne der jeg slapp sist og poste noen bilder.

Vi besøkte St. Sava katedralen, verdens største ortodokse bygning.
Denne ble påbegynt allerede i 1935, men pga bomber og krig ble det til at man måtte begynne på nytt i 1985. Katedralen er fremdeles ikke ferdig, men nå er det bare interiøret som står igjen.

Uferdig interiør.

Jeg fikk mast meg til å dra på etmylogisk museum, der de foruten rare folkedrakter hadde en del fasinerende modeller av tradisjonelle serbiske hus.

Dernest dro vi og åt så mye at vi trodde vi skulle dø.

Levandes musikk på restauranten.

På veien hjem så jeg en dårlig vedlikeholdt bygning. Slikt liker jeg. Det gir meg en følelse av noe autentisk.

Beograd - Jeg ser meg omkring. Del 1

Jeg begynner å like byen, selv om det er en og annen ting jeg stusser over. De har enorme kjøpesenter her, men i motsetning til i Norge, hvor kjøpesentrene er fulle av butikker som Nille og andre kjeder som selger billig nips, så huser kjøpesentrene i Beograd bare de mest eksklusive og luksuriøse butikkene. Nå kan du spørre hva jeg gjorde i et kjøpesenter i Beograd. Forklaringen er at kameraten min ikke hadde greid å ordne med en luftmadrass til meg som jeg kunne sove på. Så, naive som vi var, tenkte vi at det sikkert fantes en butikk for dette i et av de mange enorme kjøpesentrene. Nei. Om de solgte senger var det enorme luksussenger med gull og diamanter, og om vi lette etter en sport og friluftsbutikk så hadde de kun Nike-shop og Reebook-shop. Du vet, disse merkene som lager sportsutstyr for mennesker som ikke har til hensikt å drive sport. Kjøpesentrene er som palasser. Fulle av marmor og messing, og ikke en enste nyttig gjenstand for salg. Kun parfyme, høyhelte sko, enorme TV'er og vesker.

Uansett. Vi fant til slutt tak i en luftmadrass i en luguber bakgate, så nå håper jeg å aldri mer sette mitt ben i et kjøpesenter her. Nå er det endelig tid for å utforske byen med mitt nye kamera!



Dette bygget var visst en gang et statskontor som NATO bombet. Det er ikke blitt bygget opp igjen som man kan se.

Bussene går som før nevnt på strøm her. Jeg synes de er svært sjarmerende. Spesielt de eldre modellene.

En ortodoks kirke!
Interiøret.

Serbia har også en egen helgenkonge, men i motsetning til den norske ligger den serbiske fremdeles trygt og godt i kisten sin inne i kirka. Han levde fra 1303-1355 i følge inskripsjonen på kista. Min serbiske venninne sier han døde av sykdom på felttog. Sikkert tyfus.

Stilig solnedgang.

"The most famous ass in Belgrade!"

Dette siste bildet illustrerer på en glimrende måte at jeg ikke har lært mitt nye kamera helt å kjenne ennå (eller at jeg må slutte å drikke).

Nå tror jeg vertskapet mitt er i ferd med å våkne, så nå skal jeg avslutte dette innlegget og så blir det spennende å se hvor de drar meg med i dag.