Kjærlighet ble etter sigende oppfunnet på 1400-tallet. Eller kanskje ikke kjærligheten, men i alle fall forelskelsen. Det romantiske rundt det å elske. Frem til da var ekteskapet noe man inngikk av maktpolitiske grunner, eller mer prosaiske, som at man trengte et par ekstra hender til å drive gården. Men på 1400-tallet oppstår altså det blant adelen en mote om å gifte seg ut av kjærlighet heller enn for penger og makt. Uhørt i manges ører. For bønder skulle kjærligheten være nedprioritert enda noen hundre år. Så sent som på 1800-tallet prioriterte man først gud, så mat, så ens familie, og så kan hende litt kjærlighet om det skulle bli tid til overs. Kjærlighet var ren luksus. Noe man rett og slett ikke kunne oppta tankene med dersom man skulle overleve et hardt bondeliv.
Det er mange rare teorier om hvordan kjærlighet oppstår, men jeg tror ikke at det kan eksistere kjærlighet uten et ego. For er ikke kjærlighet det å se andre i forhold til seg selv? Jo sterkere ego, jo sterke evne til å elske. Eller hate. -For om man elsker, så hater man også. Det finnes mennesker innen visse religioner, som forsøker å oppløse selvet og egoet. Muligens lykkes de til en viss grad. De slutter å føle hat, sier de. De påstår kjærligheten er «over alt og i alt», men gjennom denne tankegangen gjør de det å elske så relativt at de ikke egentlig fremstår som veldig kjærlige. Mer som vennlig likegyldige, med et avvæpnende smil om munnen. De er kjærlige slik jeg innbiller meg at Gud er kjærlig. For Gud skal være kjærlig, men jeg ser ikke helt for meg ham ta til tårene hver gang jeg faller og slår meg eller møter annen motgang i livet. Nei. Slett ikke. Jeg ser mer for meg at han kjølig observerer min nød, og sier til seg selv: «Hm», og lar det bli med det.
Jeg innbiller meg at disse menneskene som oppløser selvet opplever en slags opphøyet, spirituell, åndelig og upersonlig form for kjærlighet til altet. En type kjærlighet det ikke skrives spesielt mange kjærlighetsballader eller kioskromaner om.
Med andre ord må det være gjennom dyrking av egoet at vi vil bli i stand til å føle virkelig sterk kjærlighet (og sterkt hat, men det var ikke det jeg ville skrive om). Åndelighet er veien til likegyldighet. Materialisme og ego veien til kjærlighet.
Hm.
