Georgia 2011 - Dag 14

Dag 14:

Klokka klang 07.00, og vi pakket sakene våre for å møte Rati og Nature Travels nede på hovedgata ved Parlamentet. Holmes var ganske irritert på meg over ikke å ha bedt Rati komme opp til selve huset og hente oss der, i stedet for at vi måtte halse ned alle sidegatene med all den tunge bagasjen. Jeg forklarte dette med at jeg ikke trodde Rati ville ha funnet frem. Holmes var uenig. Vi kranglet litt om dette mens vi løp ned sidegatene, uten at dette førte til at jeg ringte Rati.

Etter fem minutter var vi nede ved Parlamentet, og kort tid etter fant vi Rati, som sto parkert i nærheten med en liten Jeep. Rati virket litt forbauset over all bagasjen vi hadde med, men vi fikk da plass til den i bilen på et vis, og så satte vi oss i baksetet på bilen. I baksetet satt også guiden vår. Hun viste seg å være kvinnelig, og svært attraktiv. Jeg skjønte straks at Holmes best ville likt om han satt i midten slik at han kunne hatt henne helt for seg selv, men en rask meningsutveksling resulterte i at dama selv ble plassert i midtsetet slikt at vi begge kunne dele på henne.

Foran satt sjåføren og Rati. Sjåføren kunne ikke engelsk. Jeg er litt usikker på hva Ratis jobb på turen var, men jeg tror han var med for å kvalitetskontrollere det hele.

Det ble raskt tydelig at både Nature Travels og guiden vår var ganske ferske i sine fag. Guiden hadde med seg haugevis av tettskrevne notatark som hun bladde nervøst i mens vi kjørte ut av byen. Så snart vi var ute av Tbilisi begynte hun å fortelle oss om det vi så. 13th century her, 12th century der. Most big cathedral in all of caukasus except sånn og slik både her og der. Jeg vet ikke med Holmes, men selv om jeg ser på meg selv som ganske interessert i historie, så hadde jeg problemer med å la meg engasjere av hennes oppramsing av årstall og historiske personer jeg ikke har hørt om før. Hun hadde dessuten gjort alle notatene på georgisk, og måtte oversette til engelsk direkte. Det gikk sånn passe.

Første stopp kom etter ca tre kvarters kjøring, ved en kirke som også var en borg:

Det begynte så smått å regne. Alle medlemmene av Nature Travels så på klokka og gjorde tegn til at vi skulle forte oss. Vi løp etter dem mens guiden vår leste opp fra notatblokken, uten at jeg greier å huske en stavelse av hva hun fortalte oss om dette stedet.

Slik så det ut innenfor borgmurene. Dette er en kirke.

Guiden rakk å vise oss et ekte fangehull ved siden av kirka:

Så begynte det å hølje ned i slike mengder at alle måtte styrte inn i kirka for å søke dekning. Inne i kirka var det bilde og videoforbud. Holmes og jeg begynte på dette tidspunktet å få vondt av guiden vår som følte at hun måtte fortelle oss alt om alt hele tiden, og nå som alle notatene hennes var dyvåte av regn og blekket hadde begynt å renne utover prøvde vi å få henne til å slappe litt mer av og ikke stresse så fælt med all historien. Er usikker på om hun tok det som kritikk, men Holmes var mer enn villig til å yte litt ekstra for at hun skulle føle seg vel og avslappet. Han spurte hva hun het. Hun het Salome.

Etter at det verste regnet hadde gitt seg gikk vi ut i borggården igjen. Det var faktisk to kirker her inne, men den eldste hadde brent en gang i tiden, så den sto der bare som et tomt skall og var ikke i bruk. Den så slik ut:

Denne hadde de ikke egentlig tenkt å vie noen oppmerksomhet, men jeg er en vanskelig turist som liker å se alt det guidene finner irrelevant, og overse alt det de finner relevant. Derfor gikk vi inn i den utbrente kirka.

Den utbrente kirka rocket, og vi fant blant annet dette korset i en krok.

Det var også en grav inne i kirka.

Her viser Salome hvordan russerne har skrevet over de århundregamle relieffene med tagging og grafitti.

Inne på denne borga var alt såpass spennende at Rati etter hvert ble nødt til å spørre fint om vi ikke kunne dra snart. "Vi skal rekke over mye i dag" advarte han. Jeg forsto ikke helt at det kunne haste så voldsomt, men vi respekterte selvsagt hans dømmekraft og satte oss tilbake i bilen. Der tok Salome opp et tidsskjema og noterte. Det var skrevet på Georgisk, så jeg kunne ikke lese noe av det, men jeg forsto at de hadde satt opp punktvis alt vi skulle innom og hvor lenge det var planlagt at vi skulle være der. Nå noterte Salome hvordan vi lå an i løypa. Jeg så vi allerede var en halvtime etter planen. Ved å kikke nedover tidsplanen stusset jeg. Siste punkt var klokken 21.00? Men skulle ikke vi overnatte i fjellene og dra tilbake dagen etter? Vi hadde jo tatt med oss all bagasjen vår? Jeg diskuterte dette med Holmes, og etter å ha fulgt planen skjønte vi at jo, Nature Travels intensjon var å være tilbake i Tbilisi til kvelden. Ikke rart de hadde det travelt! Nino hadde fortalt oss at det skulle være overnatting og jeg hadde uten videre tatt det som en selvfølge at hun hadde rett i det. Nå så det ut til at Nature Travels hadde tatt seg noen friheter og kuttet et par detaljer i det vanlige opplegget for å kutte kostnader i forbindelse med at Holmes og jeg bare var to mann. Her var det med andre ord bare å holde på hatten og ikke somle mer enn ytterst nødvendig.

Neste stopp var en elv med to farger:

Artig nok, men siden det regnet og var kaldt var vi inne i bilen igjen og på vei videre i løpet av et halvt minutt.

Praten gikk etter hvert løsere i bilen, og vi begynte å fortelle hverandre vitser og dele historier. Vi begynte snart på en kraftig oppstigning, og vi skjønte vi hadde kommet til fjellene. Disse var av et helt annet kaliber enn dem i Svaneti, og minnet kanskje mer om dem hjemme i Norge. Det var i alle fall langt mindre vegetasjon her. Brattere og villere var det også. Veistandarden var omtrent som ellers i Georgia, -altså tvilsom.

På bildet over kan det skimtes en konstruksjon på toppen av høydedraget i det fjerne. Dette var et utkikkspunkt, og her stoppet vi for å beglo utsikten.

Utsikten var faktisk temmelig bra, skjønt den sikkert hadde vært enda bedre om det hadde vært klarvær. Vi prøvde imidlertid å ikke klage, og her fikk vi også dagens første måltid, i form av medbrakt niste. Det var noe smørbrødgreier mener jeg å huske. Det gikk ned på høykant.

Meg, Rati og Salome.

Etter å ha stått her litt i vente på at væres skulle lette og dermed gi oss bedre utsikt begav vi oss videre opp fjellsiden. Etter ikke alt for lang tid kom vi til enda en severdighet, nemlig en kilde med iron water. Dette hadde vi forsåvidt sett nok av i Svaneti, men denne var spesiell av den grunn at den var spesielt rik på kalk, og dermed dannet det seg kalksteiner der den rant. Det så slik ut:

Her løp vi rundt en stund og fotograferte og ble riktig våte på beina. Siden det foruten turister gikk en del sauer i området var det ikke anbefalt å drikke overflatevannet som rant her. I stedet ble vi henvist til en kilde i nærheten hvor vi fikk fylle det vi hadde av flasker med det magiske jernvannet.

Etter å ha blitt våte på beina og fått fylt på flaskene hastet vi videre. Neste stopp var egentlig en kirke helt oppe ved den russiske grensa, så vi måtte bare fotografere det vi kunne ut av bilvinduene den neste halvannen timen:

Fjellene ble villere og villere, og da vi kom hit ba vi sjåføren pent om å stoppe så vi kunne få fotografere litt skikkelig. Rati var overrasket, for her mente han det ikke var noe spesielt å se, men respekterte likevel vårt ønske og stanset bilen.

Det som var litt spesielt med dette stedet, og som gjorde at vi ba bilen om å stanse i utgangspunktet, var at vi på andre siden av dalen kunne skimte en bitteliten kirke oppi fjellsiden. Dette syntes vi var en såpass tøff plassering at vi ville forevige den ordentlig.

Skarpe øyne kan muligens skimte et brun-orange tak på en fjellhylle her?

Her er nærbilde:

Litt klatring opp på bratte steder måtte til for å få skikkelig overblikk.

Rati begynte snart å stresse og ville videre. Vi var jo allerede sent ute, og denne ekstrapausen hjalp ikke i det hele tatt.

Neste stopp var et kloster og kirke som var under oppføring tett ved den russiske grensen. Jeg er usikker på hvorfor dette var en stor severdighet. Jeg tror det var mest fordi det var nær hovedveien og man kunne parkere rett ved siden av. Vi tok massevis av bilder likevel.

Salome og Rati

Sjåføren vår.

Holmes.

Kjerka!

Salome, Rati og Holmes i samtale med en av bygningsarbeiderne.

Holmes gikk bananas i lys og shyggestudier inn i kirka. Siden den var under konstruksjon hadde den foreløpig helt rene flater, og dette syntes Holmes var stilig.

oooh.

Dusj og dass.

Siden vi nå var ved den russiske grensa var det umulig å komme videre, og derfor kjørte vi nå tilbake igjen. På veien stoppet vi ved denne bygningen, som jeg maste meg til å kikke nærmere på.

Dette var en slags vei-kirke hvor reisende kunne tenne lys og be en bønn eller to. Innsiden hadde faktisk spor av at veggene hadde vært dekorert med frescoer, men noen hadde også søkt ly der inne og brent bål en gang eller to, så alt var dekket av et tykt lag sot.

Neste stopp var Gergeti Trinity Church som er en av de mer kjente severdighetene i Georgia! Ikke helt sikker på hvorfor akkurat denne kirka er så kjent, men den ligger på en liten topp på 2100 meter. Fra toppen er det flott utsikt over dalen, og til enda større og farligere fjell i bakgrunnen. Det er i prinsippet mulig å kjøre hele veien fra dalbunnen og opp til kirka, men siden befolkningen i den lokale landsbyen tjener sårt tiltrengte ekstra slanter på å leie ut jeeper til besøkende kan du si de ikke bryr seg nevneverdig om å holde veien ved like. Jo mer ufremkommelig den er, jo mer penger tjener de. Veien var i ganske fantastisk dårlig forfatning. Jeg er ikke helt sikker på hva slags bil vi kjørte, men det var en slags blanding av vanlig personbil og terrengbil. Jeg var ekstremt skeptisk til om vi ville komme oss opp med den, og argumenterte endog om at det ville være kjappere for oss å bare spasere opp. Jeg ble heldigvis ikke hørt på.

Det var ikke bare lett å ta bilder på veien, siden bilen hoppet og danset fra hull til hull. Heldigvis greide jeg å knipse dette bildet på vei gjennom landsbyen. Her ser vi en gjeng kjederøykende landsbyboere, og i bakgrunnen, på toppen av fjellet til høyre, Gergeti trinity church.

Selve landsbyen var det vrient å få et skikkelig bilde av, her er det eneste jeg fikk tatt:

Etter en heller halsbrekkende tur opp en vei jeg ærlig talt aldri hadde trodd vi skulle greie med den bilen, kom vi da omsider frem til selve kirka. Der var det topp utsikt, og vi tok nok en gang mange bilder.

Bilen vår.

Kjerka.

Det var vel her oppe jeg begynte å ane at Holmes hadde ting på gang med Salome. I alle fall stilte han seg stadig vekk så nær han kunne henne, og hun ham, forsåvidt.

I kirka var det forbudt å vise bare bein, så det lå skjørt til utlåns som herrer med kortbukser var nødt til å ikle seg.

Lookin' good!

Selv i dette kostymet betenkte ikke Holmes seg mot å egle seg innpå pikelillen Salome.

Dere lurer kanskje på hva Holmes tar bilde av i bildet over? Denne fuggelen her:

Igjen var det forbudt å fotografere inne i kirka, så da ble det mest bilder av eksteriøret og landskapet.

Holmes var forøvrig ikke alene om å måtte trekke i skjørt.

Nå begynte det å bli pinlig åpenbart at Holmes hadde et godt øye til pikelillen. Det var liksom veldig tydelig hvor mesteparten av oppmerksomheten hans var.

Jeg synes Rati later til å føle seg litt utenfor i bildene over. Men det er ingenting. Se hvor utenfor jeg ser ut på bildene under her!

Når dere leser disse reiseskildringene mine kan dere jo fort få inntrykk av at Holmes er den eneste av oss som er i stand til å føle begjær og legge an på lokale skjønnheter som ikke vet bedre. Det er selvsagt ikke tilfellet. Jeg fant meg da også noen støkker som jeg begjærte! Men siden jeg er en genert mann ble det med at jeg fotograferte dem i skjul, og ikke forsøkte meg på noen tilnærmelser. Men sjekk dette støkket her!

<3

Noen siste bilder av åstedet, og så dro vi videre hjemover igjen.

Siste post på programmet var middag!! Jeg trodde kanhende dette var middag på restaurant, men neida. Vi ble kjørt til en familie som bodde på strekningen, der det ble disket opp med det største måltidet hittil på turen. Det var så mye mat at de ikke fikk plass til alt, og måtte stable i høyden. Og enda kom det nye retter på løpende bånd. Jeg tror ikke jeg rakk over alle rettene.

Men godt var det, og familien serverte hjemmelaget rødvin, hvitvin og chacha. Det ble naturligvis skålt en del, og dermed steg humøret deretter, og Rati ble etter hvert svært følsom og erklærte at vi nå var hans venner og at vi var flotte folk. Salome sa også at hun ikke lenger følte seg som vår guide, men som vi bare var venner. Dette syntes både Holmes og jeg var hyggelig å høre, og vi skålte for vennskap.

Her satt vi relativt lenge og nøt maten. Det var egentlig ganske hyggelig med en pust i bakken etter en relativt heseblesende sightseeing så langt.

All maten vi spise var dyrket og laget av familien på gården vi besøkte. Holmes skjønte at han måtte prøve å få dokumentert selve matlaginga, og kvinnene i arbeid, og etter et par glass tok han mot til seg og forsvant inn på kjøkkenet.

Holmes greide selvsagt ikke å la anledningen gå fra seg til å forsøke seg på pikelillen igjen.

Av en eller annen grunn ville Rati at vi skulle se hvordan man grillet kjøtt. Dette er kanskje den eneste tilberedingen vi også skulle ha greid å få til, men Holmes tok pliktskyldigst bilder likevel.

Mens vi satt der og åt kom faren i huset labbende hjem! Han hadde egentlig vært ute i landsbyen og kost seg med venner, men så hadde han hørt at det hadde kommet folk på besøk hjemme, og da hadde han fortet seg hjem! Georgia er merkelig. De må jo ha visst at det ville komme besøk på forhånd, de hadde jo tid til å forberede mat til vi kom. Likevel hadde altså gubben i huset latt besøk være besøk og la kvinnene hjemme ta seg av det. Så hadde vi kommet på besøk, og så hadde sønnen i huset sett oss og fått det for seg at vi var "bra folk"! Dermed løp han til cafeen der faren satt og ba ham pelle seg hjem, for de hadde bra folk på besøk! Mannen slapp da alt han hadde i hendene og løp hjem det forteste hans gamle ben maktet, kun for å ta en skål med oss. Mannen skålte med chacha og en hånd på brystet og sa at Georgia og Norge skulle være venner. Det så vi ingen grunn til å krangle på, og skålte med. Så kikket han litt på oss og bordet med alle rettene, før han løp inn og kom ut med enda en rett! En kake! Jeg er usikker på hva slags kake det var. En blanding av fyrstekake og kringle tror jeg. Den hadde han bakt selv, og det var den eneste tingen han visste hvordan man bakte. Dette var yndlingsretten hans, og han ble sett på som "litt rar" for georgiere er ikke så glad i søt mat. Nå håpte han tydeligvis å få tommelen opp for sin søtmat fra oss. Jeg var allerede stappmett, men presset ned et stykke søt kake og siden jeg er nordmann og vant til søt mat hadde jeg ingen problemer med å like den. Ikke Holmes heller. Vi smilte begge begeistret og gav mannen tommelen opp. Han smilte lykkelig, og så reiste han seg og dro tilbake til kameratene sine i bygda for å fortsette der han slapp.

Holmes tok noen bilder i hagen også. Her er sønnen i huset, frukttrær, en beitende kalv og en hane.

Akkurat i det vi skulle gå kom sønnen i huset løpende ut fra låven. To kyllinger hadde blitt klekket ut akkurat i det vi skulle til å dra!

Så vendte vi snuten hjemover, og nå var det ingen ting mer på timeplanen enn å kjøre tilbake til Tbilisi og sette oss av et sted. Holmes og jeg hadde ikke noe hotell å dra til, så vi kremtet og spurte Rati om han visste om et bra men rimelig hotell vi kunne bo på.

Rati så forundret på oss: "Har dere ikke hotell?"

Vi forklarte at vi ikke hadde det.

"Ikke noe problem! Dere kan bo hos meg!"

Holmes og jeg syntes dette var litt i overkant vennlig av ham, men Rati sto på sitt! "Vi er venner nå! Det er ikke noe problem! Dessuten må vi ut på byen i kveld og drikke sammen! Salome liker dere også og vil være med! Så drar vi hjem til meg etterpå!"

Dette forandret saken radikalt, i alle fall for Holmes. Nå var det utsikter til å drikke seg full sammen med pikelillen og være oppe hele natta med henne, og da var det bare å si ja til alt som ble foreslått! Altså ble vi enige om å overnatte hos Rati. Nå tødde vi for alvor opp sammen med pikelillen også. Salome spurte oss om norge, og jeg viste henne bilder av norske fjell som jeg hadde liggende på mobilen min. Siden jeg bor på vestlandet og drar hjem hver jul blir det til at jeg tar bilder ut buss og togvinduer, og dermed har jeg en anselig mengde flotte naturbilder på mobilen. Jeg viste frem disse, og pikelillen lot til å like dem. Holmes syntes ikke det var noe stas at pikelillen plutselig viste meg masse oppmerksomhet, så han dro frem sin mobil og begynte å vise bilder. Dessverre hadde han ingen naturbilder, men han viste i stedet frem bilder av andre ting. Av båten han hadde jobbet på i Kroatia (Diger!), huset han eier (!) og en del andre ting som må ha imponert flettene av henne. Han bladde gjennom hele bildekatalogen sin for sikkerhetsskyld og der var det mye imponerende. Et øyeblikk var jeg sikker på at han som en grand finale skulle brette ned buksene og vise frem hva annet han hadde å by på, men han må ha besinnet seg.

Vi ble sluppet av hos Rati, hvor vi satte fra oss bager og utstyr, og så dro vi rett ut på byen! Vi glemte å ta med kamera, så alle bildene er tatt med mobilen min.

Vi dro på en bar vi hadde vært på før. Vi ble fortalt det var en backpacker-bar. Det var mange unge og fulle backpackere der. En spøy rett utenfor. Det var lov å tegne på veggene. Jeg fikk låne en penn og tegnet på veggen.

Art pour l'art!

Det var vel på denne baren Holmes for alvor ble forelsket i pikelillen. Blikkene dem i mellom ble lengre og lengre, og på slutten begynte de å leie hverandre i hendene. Vi andre ble rimelig fulle. En kar med rastafletter kom og sa vi MÅTTE bli med på kunstutstilling. Vi takket av en eller annen grunn ja til dette, selv om det var klokka to på natta. Vi fikk praiet en drosje, hvori vi endte opp med å være seks mann. Karen med rastaflettene lå over alle oss i baksetet.

Da vi kom på kunstutstillingen viste dette seg å være et helt vanlig diskotek med masse sure folk. Vi gadd ikke være der, og pikelillen ville hjem. Vi fulgte henne hjem, og så dro Holmes og jeg med Rati tilbake til ham. Rati ville sitte oppe og drikke og se på youtube-videoer. Klokka var 5 når vi endelig greide å overtale ham til å sove.

Rati bodde hjemme hos faren sin, som var skilt fra mora hans. Leiligheten var fin, men veldig mye plass var det kanskje ikke. Rati dro ut en sovesofa til meg, mens Holmes lå på en vanlig sofa. Her sov vi helt greit. Holmes syntes Georgia var veldig rart, og hadde litt problemer med å ta inn over seg at vi nå faktisk overnattet hos en fyr som var helt ukjent for oss da denne dagen startet. Mest av alt var han utrolig forelsket i pikelillen, og jeg måtte legge mobilen min på bordet slik at han kunne kikke på bildene jeg hadde tatt av henne ved behov.