Punketrekkspilldame

Yesterday spilt av balalaika-orkester.

Vold

Det snakkes mye om hvilken uheldig innvirkning voldelige skytespill kan ha på unge menn. Da jeg vokste opp var den store trusselen voldelige filmer. Slikt fikk jeg ikke se. Det har blitt skrevet mye om hvor stor skade vold i media kan gi menneskene som ser på det, og av den grunn blir det satt aldersgrenser, som skal forsøke å minimere skaden det påfører sinnene til dem som lar seg selv utsettes for dette.

15 års aldersgrense settes på de fleste filmer med mye vold, men i ekstreme tilfeller med realistisk vold og tortur, så kan 18 års aldersgrense brukes.

Når man er 17 år blir man innkalt til militærtjeneste i Norge. Jeg nevner dette, fordi jeg synes det er overraskende lite fokus på det. De samme mødrene som fortviler over sine barns bruk av voldelige filmer og spill, sender begeistret sine sønner inn i hæren. Det er nå det skal bli menn av dem! Og tenk å få se sine sønn i kongens klær!
Jeg synes derfor det kan være greit å minne om hva militæret faktisk er for noe.
Militæret i Norge er et sted der man lærer å drepe andre mennesker. Man får utlevert et våpen som er laget kun med det formål å brukes på mennesker. Det er forbudt til bruk i jakt, det skal kun benyttes mot mennesker. Man blir altså innkalt til sesjon som 17-åring, men siden mange går videregående skole blir man som regel ikke innkalt til selve tjenesten før fylte 18 år. Man kan søke om å komme inn til avtjening tidligere, og kan sånn sett være inne og lære å drepe mennesker allerede ved fylte 16 år.

Opplæringen vi fikk gikk enkelt og greit ut på å drepe flest mulig mennesker på kortest mulig tid. Tjenestvåpenet vi brukte da jeg var inne var AG3. Hæren har nå fått nytt tjenestevåpen, uten at det er grunn til å tro det er mindre dødelig. Min erfaring er imidlertid med AG3, så for anledningen skriver jeg om den.

En AG3 holder 20 skudd, og har en knapp man kan stille inn på S for sigelskudd eller F for flerskudd. I militæret sa vi at F'en stod for "family", noe som kanskje ikke er så langt fra sannheten tatt i betraktning hvordan de fleste kriger utkjempes i dag. Ammunisjonen er kraftig nok til å gå gjennom et tjukt tre, en bil, eller fem-seks menneskropper.

Å skyte automatild gjør det hel umulig å sikte, så vi skjøt med singelskudd. Vi lærte hvordan vi skulle skyte andre mennesker; Vi skulle aldri sikte på hjernen, eller på hjertet, men sikte midt i kroppen, i mellomgulvet. Dette vil ødelegge så mye i kroppen at mennesket vil dø i løpet av få sekunder uansett. Vi skulle alltid skyte to skudd. Det første er det drepende skuddet, men det vil ofte ta noen sekunder før døden inntreffer. Sekunder som dette mennesket kan bruke til å skyte tilbake, om du er uheldig. Derfor det andre skuddet, som vil rive vedkommende i bakken.

Under geværet er det plass til en granatkaster. Den kan skyte en granat opp til 450 meter. Den dreper alt i en radius av 5 meter, men er potensielt dødelig på opp til 200 meter.

Landminer hadde vi ikke, men vi brukte noen andre miner som tydeligvis var lovlige. De ble utløst av snubletråd. Når den gikk av ble det avfyrt 400 skudd samtidig, som meiet ned alt innenfor 200 meter i en 20 graders radius.

I tillegg kommer selvsagt håndgranater, rakettkastere og maskingevær, uten at jeg gidder gå nærmere inn på det nå.

Mange trøster seg med at militæret er et nødvendig onde, at vi jo må forsvare oss om et angrep skulle komme. Kanskje det, men det er ikke den vinklingen man blir servert i militæret. Befalet fortalte oss at det å krige var gøy. At motstanderne var "jævler". Vi lærte å lage improviserte landminer, hvor vi gravde ned et kar med bensin, og rettet et nødbluss montert i en snubletråd ned i dette karet. Når et menneske så snublet i denne tråden, ville blusset bli avfyrt ned i karet med bensin, eksplodere, og sprute brennende bensin på alle i umiddelbar nærhet slik at disse brant til døde. "Så brenner vi jævlene", som mitt befal uttrykte det.

Jeg kunne fortsatt om våpen og drapsteknikker ganske mye lenger, men jeg tror dette får holde.

Det jeg har beskrevet over er en helt vanlig militærtjeneste i Norge. Alle menn som har vært i normal militærtjeneste har lært alt dette, eller lignende ting.

Hvorfor er det slik at det å være i militæret blir sett på som bra for karakteren, gjør menn av gutter, og gir ekstra poeng for videre studier på høyskole eller universitet? Hvorfor er det så mye bedre enn dataspill og filmer? Når ble det sist utført en studie på hvilken effekt militærtjenesten har på et ungt og sårbart sinn? Militærtjenesten fokuserer tross alt 100% på å lære deg å drepe hver dag i 12 måneder.

Hvorfor er det ingen som er engstelige for alle disse mennene som er opplært til å drepe som går rundt oss i samfunnet som tikkende bomber?

Svaneti - Georgia

Eksempel på den vakreste folkemusikken i verden.

Ghost - Here comes the sun

Har akkurat oppdaget Ghost. Svensk satanisk poprock. De har covret Beatles-sangen "Here comes the sun" og akkurat nå liker jeg begge versjonene like godt, dvs veldig mye.

Pessimisme

Det virker som om svært mange tror at løsningen på alle problemer er å tenke positivt, og derfor er det ekstra gledelig og forløsende når noen snakker varmt om det å tenke negativt.

Alain de Botton - On Pessimism from The School of Life on Vimeo.

Georgia 2011 - Dag 9

Vi våknet for en gangs skyld uthvilte, selv om jeg vel må rømme inn at beina mine fortsatt var mørbanka av turene vi hadde hatt de siste tre dagene. Vi hadde avtalt å møte Lasha i Mestia rundt klokken elleve, og tok oss derfor svært god tid med frokosten og nøt det deilige landslivet for alt det var verdt. Også i dag lurte madammen i huset på når vi kunne ønske oss middag, og vi foreslo klokken tre, siden planen var å dra ned i Mestia på dagtid, komme hjem på ettermiddagen, og så dra opp i fjellene klokken seks for å feste med vennene til Lasha og synge. (Ikke bare dét! Vi hadde også blitt lovet at vi kunne ta videoopptak av gutta mens de sang flerstemt inne i ei kirke. Uten instrumenter, selvsagt, for det var en synd. Red.)

Minnekortet på videokameraet var nå stappfullt, så vi hadde ingen mulighet til å ta opp noe mer i Svaneti uten å tømme dette først. Dvs ingen opptak av synging med Lasha og vennene hans. Dette syntes vi var en skam, så vi hadde de siste dagene spurt alle vi møtte om de tilfeldigvis skulle ha noe datautstyr så vi fikk overført videoene på kortet. Å oppdrive en laptop med SD-minnekortleser var ikke så vanskelig. Verre var det å få fatt i noe som kunne lese CompactFlash-korta som Holmes bruker i speilrefleksen sin. Siden vi hverken hadde med oss laptop eller ekstern harddisk var nemlig den eneste måten vi kunne få med oss videoene hjem på, å overføre dem til et av Holmes sine CompactFlash-kort.
Lasha hadde påpekt at speilrefleksen til Holmes hadde en USB-port, og dermed foreslo han at om vi fikk tilgang til en laptop og en usb-kabel som passet, så kunne vi koble til speilrefleksen og overføre filene fra laptopen og inn i kameraet? Denne ideen var vi vel begge egentlig litt tvilende til, men det var den eneste ideen vi hadde, så derfor bestemte vi oss for å forsøke.

Dermed bar det ned i Sentrum, med oss, med lommene fulle av minnekort og et svakt håp om at ting skulle ordne seg.

Onkelen til Lasha jobbet på et kontor som godkjente byggetillatelser eller hva det var. I alle fall hadde han en PC. Denne fikk vi tilgang til. Den hadde selvsagt ikke kortleser for CompactFlash. Vi koblet derfor til speilrefleksen, men det viste seg ganske snart at denne var skrivebeskyttet slik at man ikke kunne skrive til, men kun lese fra, minnekortet i kameraet. Etter å ha brukt en halvtime til å stresse med dette måtte vi pakke sammen og takke for oss med uforrettet sak. Lasha fattet mot: "På turistinformasjonen har de datamaskiner!" Vi dro til turistinfoen, og de lånte mer enn gjerne bort PC'ene bak skranken til meg. De hadde også kortleser, men selvsagt kun for SD-kort. På dette tidspunktet var Holmes utrolig lei av å lete etter måter å overføre filmene på. Han mente vi kun ødela ferien og aldri ville finne en løsning på det. Dvs, hans løsning var å slette en del av videoene som var dårlige eller kjedelige. Da jeg nektet å gi opp ristet han lett irritert på hodet, gikk ut og satte seg i skyggen utenfor og begynte å drikke øl. (Det var en nydelig dag. Akkurat passe varmt. Sol og blide mennesker. Kaukasus er fint slik. Red.)

Jeg hadde imidlertid øynet nytt håp: Denne maskina var så fantastisk ny at den hadde DVD-brenner! Vi kunne brenne videoene ut på DVD-plater!
Men. Ville vi kunne få tak i DVD-plater i Svaneti? Butikkene her var bare noen kvadratmeter store, og da vi spurte om vi kunne kjøpe nye minnekort i Svaneti lo alle av oss. Lasha mente likevel at det burde være mulig å få tak i tomme DVD'er. Vi dro til en av byens bittesmå landhandler, og DER VAR DET FORSYNE MEG DVD'ER! De ble solgt en og en, fra en spindel med 100 plater på. De kostet 3 lari stykket. Jeg kjøpte tre.


Vel tilbake på turistinfoen satte jeg i gang med å brenne. Det gikk ikke forferdelig fort, men jeg satt ved siden av maskina og og nistirret på brenneprosessen med nervene i helspenn. Noen turister kom innom, og siden jeg satt bak skranken trodde de at jeg jobbet der og henvendte seg til meg. Jeg må ha fremstått som verdens rareste og minst imøtekommende turistinformasjonsarbeider. Jeg svarte noe famlende (De spurte etter museet, og jeg begynte å svare noe om at det var stengt), men så kom heldigvis de som faktisk var ansatt der og svarte ordentlig. (Jeg mistenker at dette er én av grunnene til at Holkis roter seg opp i rare situasjoner - han er så godt oppdradd og generelt så redd for å være til bry, at situasjoner fort utarter og blir veldig komplekse og uoversiktlige. Heldigvis kom det ansatte til unnsetning denne gang. Red.) Dette var fryktelig pinlig, men etter en halvtime var platene brent! Jeg løp ut til Holmes og viftet med platene og lo ham opp i ansiktet. Holmes virket litt overrasket, men ikke glad, for jeg tror han nå var så lei av å høre om video at han var revnende likegyldig til hva som skjedde med det minnekortet. Og meg. (Men noen komplekse og uoversiktlige konklusjoner og følelser kom det i hvertfall ut av det! :D. Red.)

Nå var klokka nesten ett, og Lasha ba oss bli med ham. Hovedmuseet i Mestia var stengt, og ville først åpne igjen om 2 år, men det fantes et annet museum, og dette ville han nå vise oss! Vi dro i vei, og på veien tok vi selvsagt bilder.

Glimrende arkitektur med tidløst design tilpasset omgivelsene. (Det gjenspeiler Georgia på mange måter som et land hvor koherens og sammenheng er fremmedord. Men gøy er det! Red.)


Hovedkirka i Mestia


Tårn.


Enda et tårn.


Enda et tårn til.

Dette siste tårnet var faktisk familietårnet til museet vi skulle besøke! Museet var nemlig intet mindre enn et vanlig Svanetisk hjem, som var så gammelt at det nå fungerte som museum! Det så slik ut:

Hvor gammelt var så dette? Lasha begynte med å si det var fra det 16. århundre, men korrigerte seg selv plutselig og sa det var fra det 13. århundre (Det var kvinnen ved inngangen som korrigerte. Red). Jeg har nesten litt vansker for å tro at alt dere ser på bildet her er 800 år gammelt, men jeg tør ikke gjette på noe selv, så la oss bare si det hele er fra 1200-tallet da. (Et klokt valg. Red)
Innenfor døra satt ei gammal dame for å ta inngangspenger. Det var rått og kaldt inne i huset, så hun hadde en kraftig stråleovn stående rett ved siden av seg. Den var koblet til med noen livsfarlige ledninger som var tvinnet sammen i passe lengder og hang i slakke buer fra taket. Jeg var livredd for å stange hodet i ledningen ved skøytene. Da ville hjernen min fått en saftig karamell.
Denne dama skulle altså ta inngangspenger av de besøkende, men det kom nesten aldri besøkende, så det må ha vært en kjedelig jobb. Inngangsbilletten kostet 3 lari. Holmes hadde ikke smått, så han gav henne en 10-lari seddel og håpte på veksel. Det viste seg ganske snart at hun ikke kunne veksle en slik uhyrlig sum. Holmes lo og sa hun kunne beholde de 4 lariene som ble til overs. Dama ble fra seg av glede og Lasha måtte forsikre henne om at hun hadde hørt riktig. (Jeg er motstander av å betale for mye. En deal er en deal og en pris en pris, selv om jeg anser meg selv som en raus person. Men nå ville jeg bare slippe gnålet hennes over disse vekslepengene slik at Lasha kunne fortelle uforstyrret om det vi var der for å se - men hadde jeg visst hvor mye gnål og avbrytelser som ville komme PÅ GRUNN av dette så hadde jeg stått på kravet om veksel. Men det var jo hyggelig da, selv om Lasha måtte sloss for å få talerett. Red.)

"Er det virkelig sant? 4 lari til bare meg?"


"Jeg skylder eder mitt liv, edle Herre!"

Etter å ha summet seg fant hun ut at vi hadde gjort oss fortjent til å plukke ut to postkort hver! Jeg fikk velge dem ut. Det var underlig. Her hadde jeg løpt land og strand rundt etter postkort, og så finner jeg massevis på dette merkelige lille museet midt i ingenting? Og hva skulle de uansett med dem? Det fantes ingen måte å poste dem på herfra heller. (Det var derfor de ga dem bort. På en måte sa hun; hei Holkis! Kan ikke DU kaste dette for meg, please. Red.)

Men over til museet! Skarpe øyer vil muligens legge merke til noen merkelige bue-formasjoner i bakgrunnen på bildet over? Dette er båser for kyr. På denne tiden bodde nemlig mennesker og buskap i samme rom. Langs to vegger stod kyrne, og langs de andre veggene stod sauene. På toppen var det lagt plank, og oppe dette lå menneskene i huset og sov. Det var nemlig varmest å ligge over kyrne.
Midt i rommet var det et ildsted, og i det store stolen man kan se satt familiens overhode. Den fikk vi sitte i.

Resten av familien satt på de to benkene på hver sida av bordet.

Som man kan se er det en flott dekorert benk med armlener og ryggstø, og en benk som bare er en krakk. På krakken satt kvinnene i familien.

Lasha brukte en del tid til å uttale seg foraktelig om at museet hadde ommøblert for å gjøre huset "koseligere": Opprinnelig var det nemlig slik at alle husets sittemøbler var vendt mot døra! På den måten var det aldri slik at fiender kunne snike seg inn og ta deg mens du satt med ryggen til!

Så tok Lasha oss med opp i tårnet utenfor. Det var som alle andre tårn vi hadde vært oppe i, med den forskjell at du her kunne gå helt opp på selve taket! Det var ingen form for rekkverk eller beskyttelse, og taket og plankene knaket og ynket seg i det vi alle tre lirket oss opp. Men fin utsikt var det! Her oppe satt vi sikkert en halvtime og bare nøt utsikten. Det var varmt i været og vi slappet av og syntes Georgia var herlig. "Det fine med Georgia er at du kan gjøre alt mulig forferdelig farlig uten at noen ber deg være forsiktig!" sa jeg, og mente det.

Etter dette klatreeventyret var vi i grunn litt sultne, og vi dro tilbake til gjestehuset. Lasha dro for å samle vennene sine og hente instrumenter og øl som de trengte til festen.


Vi ankom gjestehuset rundt klokka to, og satte oss på balkongen og nøt en flaske ypperlig Georgisk rødvin mens vi ventet på middagen. Stemningen var god og tiden fløy. Snart var klokka tre. Hmm. Mystisk. Vanligvis pleide de første matvarene å komme på bordet i god tid før det klokkeslettet vi hadde bedt om, men nå var stuebordet slikktomt. Vi fant ut at vi hadde god tid, og bestemte oss derfor om å ikke mase. Vi kunne høre at husmora romsterte på kjøkkenet, så vi antok hun var i full gang med middagen uansett. Vi hadde ikke hastverk. Hun kunne ikke et ord engelsk, og all kommunikasjon foregikk gjennom hennes barnebarn som ikke var tilstede for øyeblikket. Vi tenkte det var godt mulig hun trodde vi hadde sagt "klokken fire" som tross alt er et mer normalt tidspunkt å spise middag på. Klokka ble fire, og fremdeles ikke noe tegn til middag. Vi begynte å engste oss. Vi kunne fremdeles høre henne romstere på kjøkkenet og derfor slo vi oss igjen til ro med at den sikkert kom snart. Klokka fem turte vi ikke vente lenger. Holmes gikk inn til henne for å prøve å finne ut hva som var i veien.
På kjøkkenet fant han en strigråtende husmor. Hun var kommet halvveis i middagen, men så hadde plutselig strømmen gått. På grunn av den veldige byggeaktiviteten i Mestia sentrum skjedde det dessverre fra tid til annen. Nå hadde strømmen vært borte i timesvis, og der stod hun og all maten ble kald og kanskje ødelagt. Hva vet jeg. Ikke kunne hun engelsk heller, men takk og pris er Holmes en meget empatisk og intelligent mann. Hans intelligens brøt språkbarrieren og lot ham forstå at det var strømbrudd som var problemet, og hans empati gjorde at han gikk bort til den gamle kona og gav henne en god klem. Det hjalp visst. Gråten gav seg. Faktisk hjalp det så mye at hun lot Holmes fotografere henne i arbeid på hennes eget kjøkken. De ble venner!

Nå var klokka blitt nesten seks. Da var vi allerede ganske forsinket, men det gjorde ikke noe, for Lasha kom oppom klokken halv seks og ba om å få 30 lari til bensin, ellers ville de ikke greie å komme seg opp på fjellet. Han fikk sine lari, og han sa vi uansett måtte utsette turen til klokka sju. Dermed ordnet alt seg, og vi fikk god tid til å nyte det deilige måltidet som omsider kom på bordet! (Og gud bedre hvor godt det var! Red.)

Etter middagen gikk vi atter ned til veien og ventet på Lasha.

Det tok ikke lange tiden før han kom. I en liten minibuss sammen med en hel haug med venner. Der så vi et par vi hadde sett før, og en god del nye og ukjente. Stemningen var høy. Vi skimtet øl og chacha før sjåføren trødde klampen i bånn og bilen spant opp fjellsiden. Her var det bare å holde på hatten, og Holmes og jeg satt og kikket vekselvis engstelig på hverandre og ut vinduene. Heldigvis for oss skulle vi ikke langt. Etter kun noen kilometer var vi ved endestasjonen, som var gården som Davids familie opprinnelig kom fra! Denne gården lå helt oppe på toppen av et fjell, og hadde helt fantastisk utsikt. Familien hadde syntes det ble vel isolert der oppe, og flyttet ned til byen, men holdt fremdeles stedet som sommerhus. Her var det vi skulle spise og drikke denne kvelden.

Utsikten var helt fantastisk! Fra dette fjellet hadde vi fri utsikt ned i nabodalen, som etter hva jeg kunne se var helt ubebodd. Ikke så mye som en hytte!

Slik så familiegården til David ut:

Koselig der?

Bord og stoler ble båret frem/improvisert og Lasha sørget for at mat og øl kom på bordet!

Det ble spist og drukket, samt skålt for guder, helgener, engler, vennskap og faenskap. Så dro David opp trekkspillet og det ble sunget flotte polyfoniske folkesanger. Jeg filmet og var imponert. Da sangen og spillinga var over klappet jeg det var kar om, og David gav meg så trekkspillet og sa jeg kunne få prøve om jeg ville. Jeg benyttet meg selvsagt av denne glimrende muligheten!

Jeg tror georgierne ble ganske overrasket over hvor dårlig jeg var på trekkspill. Likevel var de høflige nok til at jeg fikk sitte og leke med det en fem minutters tid. Fem korte minutter for meg, fem lange og smertefulle for alle andre. Holmes har sikkert mer om dette. (Du skulle vært snekker. Jeg synes du traff spikeren på hodet der, Holkefar. Red.)

Lasha og David trådde til igjen, og det ble mer sang og musikk! Og mer skåling! Stemningen steg, ølkonsumet også, og syngingen ble falskere og falskere.

Selv om både spillinga og synginga ble verre og verre ble iveren etter å bedrive musikk, dans og drama bare sterkere.

Rett skal være rett, jeg må innrømme at Georgierne ikke var de eneste som drakk.

Her er hva som skjer når jeg får meg et glass for mye når det samtidig spilles lystig musikk:

Jeg forsøkte flere ganger å oppfordre georgierne til å kle av seg på overkroppen også, men dette ble raskt avvist: "It's not in our culture!"

Fem minutter senere var samtlige i bar overkropp.

(Apropos "It's not in our culture"; under hele turen viste Holkis en særegen evne til å alltid bli midtpunkt for alles oppmerksomhet, til alles fornøyelse. Det er ikke slik jeg er vant til å se ham hjemme. Men det var fint! Red.)

Nå begynte folk for alvor å bli brisne. Sjåføren hadde drukket lite siden han skulle kjøre. Det betydde på ingen måte at han var en ansvarlig mann. Han foreslo at jeg kunne får kjøre bilen frem og tilbake på gårdsplassen mens han filmet. Jeg takket pent nei. (Men en samlet redaksjon takket ja! Red.)

Så begynte ting å skli ut. Bilen ble kjørt ned til byen, og av grunner ikke en gang Holmes forstår, ble Holmes med i bilen. Jeg prøvde å spørre ham hvorfor han ble med i bilen, og Holmes smilte sitt irriterende avvæpnende smil og trakk tilforlatelig på skuldrene. Dermed kjørte Holmes og Lasha og en del andre avgårde, og ingen av de som ble igjen kunne tilstrekkelig engelsk til å forklare meg annet enn at de ville komme tilbake. De kom tilbake over en time senere, og da hadde Holmes gått glipp av en solnedgang av de mer spektakulære. Han kunne ikke gjøre rede for hvor han hadde vært eller gjort.

Det begynte å mørkne. Lasha gjorde opp bål og dansing og synging fortsatte, falskere og mer skakkjørt enn noen gang. Vi merket at vi var forferdelig fulle. Holmes tok meg i armen og lo, og sa "Jeg tror vi kan drite i å ta bussen tilbake til Tbilisi i morgen". Det var jeg enig i. Planen hadde opprinnelig vært å reise tilbake til Tbilisi siden Lasha ikke var ledig flere dager. Bussen gikk klokken 5 om morgenen, så det skjønte vi at vi ikke kom til å rekke slik ting hadde sklidd ut.

Holmes la fra seg speilrefleksen på gresset og Lasha la det i sikkerhet ved husveggen. Dette fikk ikke Holmes eller jeg med oss, og det oppstod panikk noen minutter mens vi lette etter det og trodde det muligens var blitt overkjørt i mørket. Heldigvis ordnet dette seg, og Holmes fortsatte å ta bilder.

Plutselig skvatt jeg. Vi hadde fått selskap! Flere mennesker til hest var ankommet. De hadde med seg geværer og hunder. Hva de ville var jeg ikke sikker på, men det ble i alle fall bestemt at det var på tide å komme seg hjemover.

Så vi satte oss i bilen og peiset avgårde i et helt sinnssykt tempo. Det var nå nedoverbakke og det gikk fort. Holmes og jeg begynte begge å le. Fordi vi var så redde at vi fikk en nervøs reaksjon. Holmes hoppet plutselig opp av bilsetet: "MY WATCH!" skrek han.

Mens vi var oppe på gården og var fulle og i bar overkropp hadde Holmes tatt av seg klokka si. Holmes har en svært dyr klokke, og det synes. Denne høstet en del oppmerksomhet, og folk hadde bedt om å få se på den, og prøve den og sånn. Holmes hadde selvsagt latt dem styre på, og dernest glemt av hele klokka. Nå kom han på den igjen! Lå den igjen oppe på fjellet?

"Relax!" sa Lasha. "David has it!". Så kikket han på Holmes og spurte halvt overrasket: "Why, do you want it back?"

"Eh...YES!?" sa Holmes.

"OK! No problem." sa Lasha, men han sa det på en slik måte at det føltes som om vi tok tilbake en gave.

Lasha sa noe til David, og David, som frem til da hadde vært i rimelig bra humør ble taus, tok av seg klokka og gav den tilbake. Dernest, nærmest for å fylle den pinlige stillheten, startet han et voldsomt munnhuggeri med sjåføren. Hva de kranglet om fikk vi ikke vite, men det eskalerte fort til skriking, og jeg så av armbevegelsene til sjåføren at han truet med å kjøre bilen i grøfta dersom David ikke holdt kjeft. David holdt ikke kjeft. Sjåføren kjørte bilen i grøfta!

Til alt hell var dette mest en maktdemonstrasjon mer enn et reelt ønske om å ta livet av alle i bilen, og hverken bilen eller passasjerer fikk varige mén. David og sjåføren skrek litt mer til hverandre, men de dempet tonen litt før sjåføren rygget bilen på veien igjen og fortsatte sin hasardiøse ferd ned fra fjellet. (Heldigvis gjorde han ikke som andre bussjåfører - nemlig å skru av lysene for å vise manndom. Red.)

Stabbesteinene føk forbi oss i rakettfart og bilen hoppet og danset på hullene i veien. Jeg filmet ut frontruta, og klippet viser en anstendig fart til tonene av georgisk folkemusikk, krangling, og Holmes og meg sin hysteriske latter.

Vi overlevde.

Georgia 2011 - Dag 8

Denne dagen skulle vi til Ushguli! Ushguli er altså en landsby på 2200 meter og det er temmelig høyt oppe for en landsby å være! Denne ligger også ved siden av Georgias høyeste fjell på over 5000 meter. Alle som drar til Svaneti, drar også til Ushguli. Folk spurte oss konstant om vi ikke hadde vært i, eller skulle til Ushguli, så det føltes godt å endelig få dette gjort. Det var fire dagsmarsjer til Ushguli til fots, så vi valgte å ta bil da vi begynte å få dårlig med tid. Det kostet 200 lari (700 kr) for bil og sjåfør en hel dag. Lasha lurte nervøst på om vi kanskje syntes det var for mye. Vi smilte og sa det fikk gå for denne gang.

Det var en strålende dag da vi dro ned til veien for å møte Lasha. På veien ned fotograferte Holmes denne sjarmerende bilen som lå i hagen til gjestehuset vårt.

Lasha og sjåfør kom straks spinnende opp bakken, og etter noe rask hilsing og klemming begav vi oss avsted på turen.

Det er 30 km fra Mestia, landsbyen vi oppholdt oss i, og til Ushguli. Denne turen var beregnet å ta 3 timer. Ja, dere leste riktig. 3 timer på 30 kilometer. Da kan dere sikkert lett tenke dere frem til hvordan veistandarden er på denne strekningen. Det var en blanding av grus og steinur. Det var ikke en normal bil å se i hele Svaneti. Det gikk i jeep i forskjellige størrelser og fabrikater. Bruer var en luksus. Ofte gikk elva tvers over veien. Sjåføren vår kjørte da fronten på bilen ut i elva og stanset så og kjente etter. Dersom bilen ikke viste tegn til å bli tatt av strømmen kjørte han litt lenger uti. Nå var det gjerne ingen vei tilbake, og sjåføren gav bånn gass og kom seg over på andre sida. Like nervepirrende hver gang! (Det var for småting å regne. Du burde komme deg mer ut, Holkis. Red.)

Første stopp var enda et familietårn! Riktignok hadde jeg allerede sett et, men det hadde ikke Holmes, og dette ønsket Lasha å ordne opp i.

Dette tårnet var ikke like robust som tårnet jeg hadde vært i dagen før, men så var visst heller ikke dets primære oppgave å beskytte familier i krig og nød. Faktisk var det ingen bebyggelse i nærheten, og ingen visste riktig hvorfor det var blitt bygget et tårn her. En ting var imidlertid sikkert: På ett tidspunkt hadde noen bygget et tårn her, og da skulle det selvsagt også holdes ved like! Det gikk to (tre. Red.) forskjellige legender om hvordan tårnet ble bygget.

Som man kan se er tårnet bygget oppå en stor stein ved en relativt stri elv. Den ene legenden skulle ha det til at et forelsket par hadde sittet her på denne steinen og så hadde gutten sklidd og havna i elva og dødd. Dama var fra seg av sorg, og faren hennes hadde da bygget dette tårnet til henne. Dama hadde så flyttet inn i dette tårnet og bodd her. Etter et par år hoppet hun også i elva. The End.
Av og til mistenkte jeg at Lasha ikke husket historiene han skulle fortelle helt ordentlig.

Den andre legenden sa at det var et par som ville gifte seg, men at familiene deres var uvenner og at de derfor ikke fikk gifte seg. Gutten hadde da bygget dette tårnet ute på denne steinen. Den gangen gikk elva fossende forbi på begge sider. Så hadde gutten og jenta flyttet inn her, og der fikk de være i fred. Så levde de lykkelige til sine dagers ende. Eller "And they lived too many times!" som Lasha likte å si.

(Den tredje legenden sa... Åh, jeg orker ikke. Red.)

Ellers var det noen kjedelige surpomper som mente dette hadde vært en gammel jakthytte, eller signaltårn i ufredstider. HVEM VET.

Vi fortsatte vår farefulle og humpete ferd opp mot Ushguli, og før vi visste ordet av det var vi der!

Som man ser var det mye tårn her også. Noen påstod at tårnbyggingen hadde startet nettopp her i Ushguli, og så spredd seg nedover dalene.

Bilen ble parkert i downtown sentrum Ushguli, rett ved museet. Der så det slik ut:

Museet var stengt, så jeg rigget meg til med videokameraet og begynte å filme litt. Hadde ikke før fått tatt noen små stemningsbilder, før en herre i dress og hatt og et imponerende skjegg kom bort til oss og begynte å snakke hissig med Lasha. Jeg rakk å få ham med på film, så vidt det var.

Herren til høyre i bildet her..

Han snakket ikke et ord engelsk, men snakket likevel høyt og aggressivt til Lasha, som oversatte så godt han kunne. Mannen trakk opp en mappe fra under armen og dro frem en bunke tegninger han hadde laget. Tegningene bar preg av å være en gal manns verk, og var symmetriske avbildninger av de kjente svaneti-tårna, satt sammen til diverse religiøse symboler, sammen med engler, dyr, demoner og en og annen naken kvinne. Mannen pekte hissig på tegningene og ville vi skulle se skikkelig på dem. Lasha forklarte så godt han kunne hva bildene forestilte. Jeg var helt sikker på at dette var en forrykt lokal kunstner som ville pushe på oss kunsten sin. Litt motløs spurte jeg hvor mye det kostet, men NEI DET VAR IKKE TIL SALGS! Mannen skulle bare vise oss hva han hadde tegnet! Og det var IKKE LOV Å TA BILDER AV DEN! OG DET VAR IKKE LOV Å TA BILDER AV HAM! Bildet over er således tatt ulovlig, så dere får kose dere med det. Jeg lurte på hva i allverden mannen ville, om han ikke ville selge bilder. Jeg er usikker på om mannen hadde en offisiell funksjon eller stilling i Ushguli, men han så det åpenbart som sin plikt å informere turister om Ushgulis tradisjoner. Det virket som han syntes det var en fornærmelse å få turister opp dit i det hele tatt, og om vi først kom, så skulle vi i alle fall lære oss tradisjonene og skikkene fortere enn svint så vi kunne utvise den rette respekt og ydmykhet for denne stolte landsby!

Mannen viste også frem et papir som var stemplet og underskrevet på mange vis. Det beviste visst at biskopen i landet pleide å be for ham. Antar dette var trumfkortet han dro når han forstod at turister trodde at han var en galning, når han i virkeligheten var en SVÆRT VIKTIG PERSON.

Vi smilte og nikket, og når mannen hadde vist oss alle bildene og papirene sine smilte Holmes og jeg litt unnskyldende og trakk oss tilbake. (Feil. HOLKIS trakk seg unnskyldende tilbake og jeg ble stående igjen, for det Holkis ikke la merke til var at den gamle mannen og meg endte opp i en slags stirrekonkurranse. Det tok mellom 20 og 30 sekunder før han til slutt ga seg og det er LENGE. Jeg har ingen anelse om hvorfor det skjedde. Det har ikke redaksjonen heller. Red.)


Museet hadde ingen planer om å åpne, så Holmes og jeg dro opp til den lokale kirka som lå på en liten bakketopp.




Her oppe ble vi raskt oppdaget av landsbyens unger.

Disse kom raskt opp til oss og ville selge oss suvenirer. De solgte små familietårn skåret ut i tre. Lasha kom heldigvis opp og oversatte til oss. Han forklarte at i Ushguli går vinteren stort sett med til å sitte innendørs og fyre i ovnen. Da fordriver de tiden med å spikke disse suvenirene som de altså prakker på turistene i sommersesongen. Jeg hadde ikke småpenger, men for en 20 lari-seddel fikk vi rabatt og dermed to små tårn og ett stort. Holmes tok vare på mitt tårn. Han har det fortsatt. (Passer godt på det. Red.) Holmes fikk dessuten tillatelse til å fotografere dem:

Georgia har ei dronning som er sånn ca like berømt som Olav den hellige er her i Norge: Queen Tamara. Tamara levde fra 1160 til 1213 og regjerte fra 1184 til 1213. Vi ble fortalt at hun skal ha fått bygget to fort her oppe i Ushguli (i form av noen tårn, selvsagt). Vinterfortet var fire tårn (nå stod kun ett igjen) som stod nede på en bakketopp i selve Ushguli, og sommerfortet var to delvis nedraste tårn oppe på en et lite fjell ved Ushguli.

Vinterfortet


Sommerfortet

Så åpnet museet! Vi gikk ned og inn, og det viste seg at den gale kunstneren var museumsguide. Heldigvis var det kommet en busslast med skoleungdommer, og disse tok nå all oppmerksomheten hans. Lasha forsøkte å gjenfortelle noe av alt han sa, men det ble mye rot. 12th century this og 11th century that. Bilder var det ikke lov å ta. I øverste etasje var det lagt ut en del smykker man hadde gravd frem fra åkrer og annet, og noe av dette minnet meg en del om gamle vikingsmykker. Jeg fikk derfor mast meg til et bilde av disse. (Riktig. Mast seg til at JEG måtte bryte fotoforbudet. Red.)

Dekor på kiste fra 1600-tallet. (Her ble jeg fersket og fikk dugelig med kjeft. Dugelig med kjeft. Red.)



I Ushguli var det bare en eneste kirke som var åpen for publikum, og det var kirka som Queen Tamara hadde gitt orde om å bygge. Selvsagt var det også en legende knyttet til denne:

Rundt kirka var det en diger mur og innenfor en borggård.



I borggården pleide queen Tamara å holde selskaper og banketter. Hedersgjesten fikk sitte i "the big chair".

Ikke en hedersgjest.

Tamara hadde en gang bedt hit en rival eller fiende (storbonden som plagde alle med skatter og avgifter? Red.) av et eller annet slag og han hadde, akkurat som meg på bildet, fått sitte i "the big chair". Hun hadde imidlertid lagt en slu og godt gjennomtenkt plan. Den var slik: Når hun sa "Gi ham rødvin!" så skulle alle ta frem sine pil og bue, spyd eller hva en nå hadde for hånden, og skyte ham!

Som sagt så gjort. Alle på festen moret seg. Plutselig brøler Tamara "GI HAM RØDVIN!" Alle reiser seg og skyter dusten i stolen. THE END.


Også her i Ushguli var det slik at lokalbefolkningen tok vare på nøklene til kirka. Vi måtte altså igjen vente en stund før det kom en gretten kar med et nøkkelknippe og låste opp for oss. Det var nok en gang strengt forbudt å fotografere inne i kirka (å ta bilde av et ikon er visst en synd) så igjen måtte vi nøye oss med å ta bilder utendørs. Interiøret i kirka var uansett såpass medtatt at jeg tviler på om det ville være noe særlig å se på om vi hadde fått tatt bilder.

Nærbilde av lokale gravsteiner.

Vi takket for titten og bonden med nøklene dro mumlende og bannende hjem igjen.

Vi gikk nå og satte oss på en slette ved kirka, brettet ut duk og begynte å gafle i oss mat! Skal si det smakte med en lunsj her oppe i det ville. Bilder ble tatt av Gorgias høyeste fjell, Shkhara, som vi hadde fri utsikt til fra vår sitteplass:

En hund kom også og holdt oss med selskap. Dette var en av de større beistene, som de brukte til å holde unna ulvene med. Legg merke til halsbånd av smijern med digre pigger for å beskytte mot ulvebitt.

Selve hunden viste seg heldigvis å være fredsæl, og var et veloppdragent og hyggelig selskap der vi satt og gasset oss.

Så kom politiet!

Dette finnes det dessverre ingen bilder av, for vi var kun noen kilometer fra den russiske grensa, og folk virket generelt litt smånervøse. Jeg tenkte at å fotografere dem raskt ville føre til krav om å slette minnekort og slikt. Jeg nøyde meg derfor med å holde pusten og håpe det beste. Politiet gjorde entré ved å spinne opp på bakketoppen vår i en diger firhjulsdrevet pickup. De hoppet ut i semi-militær utrustning. På lasteplanet i pickupen stod et stativ. Det var til å feste fast mitraljøse dersom behovet skulle melde seg. Politifolka ville vite hvem vi var og hva vi gjorde. At vi var turister var såpass åpenbart at de ikke en gang spurte etter pass. I stedet fikk de litt mat som de villig tok i mot. Så hoppet de inn i bilen og spant rundt på markene i den og så ut til å more seg noe veldig.

Presidenten gav altså alle politimennene i landet sparken i 2003 fordi systemet var så gjennomkorrupt (60.000 purk fikk fyken. Red.). Så utdannet de nye politifolk, og satte dem til jobben. Dette betyr at nesten alle politifolka i Georgia er mellom 18 og 30 .

Etter endt måltid vendte vi snuten hjemover, men tok oss god tid, og fotograferte alt som vi følte var verdt å fotografere. (Dvs, Lasha sa at vi bare måtte si ifra om vi skulle stoppe for å ta et par bilder, noe Holkis tolket dit hen at det var greit med et stopp hvert 3. minutt for å ta 10 eksponeringer. Sjåføren ble etterhvert noe irritert og begynte å mumle ting hver gang vi stoppet. De to siste gangene gikk han i høylytt munnhuggeri med Lasha mens han pekte opp i fjellene. Jeg spurte på engelsk om vi stod i et rasfarlig område og fikk et svar jeg tolket slik; Ja, og nå er det faen meg nok! Neste stopp var med en port og sjåføren ville roe nervene med en sigarett. Dette passet Holkis helt utmerket som forsvant avgårde tungt væpnet med optikk. Men det ble både flotte bilder og en gøy historie av det da! Red.)

Et bilde av veistandarden:

Sovjetunionen innførte kollektivjorbruk og bygde digre låver som skulle huse alle kyrne i landsbyen. Disse var bygget flere steder i Svaneti. Alle så ut som den på bildet her.

Dette juvet var ikke stedet å støte på møtende trafikk (eller f.eks. steinras. Red.)

Juvet hadde selvsagt også en legende knyttet til seg. En kjempe hadde forsøkt å bygge en mur over juvet for å demme opp dalen og drepe alle innbyggerne, men en helt hadde kommet og drept kjempen, og derfor stod muren bare halvferdig igjen den dag i dag (den røde fjellveggen til venstre i bildet).

Vi stoppet også ved et idyllisk vann, hvor det også var spor etter grunnmur. "Soviet Restaurant" sa Lasha.

Så ringte telefonen!

Det var ingen ringere enn kameraten til Lasha, som hadde familietårnet jeg hadde klatret opp i dagen før! Nå ringet de og trengte hjelp. En av bisvermene hadde rømt fra kuben sin og bygget rede høyt oppe i et tre! (Hæhæ, bygget 'rede'. På fagspråket sier vi at et bifolk svermer. Red.) Siden kameraten hadde beinet i fatle og alle de andre mannfolka i familien var i Mestia for å hjelpe til med diverse byggevirksomhet visste han ingen andre å ringe til enn Lasha for å be om hjelp. Lasha lurte på om vi hadde noe i mot en omvei på veien hjem for å hjelpe til? Nei, klart vi ikke hadde det! Dermed kjørte vi opp til Lashas kamerat.(Som insinuert så anser redaksjonen seg som fagfolk innen birøkting. Det ble forklart både titt og ofte at jeg som barn hadde sett et bilde av min farfar og onkel som fanget et bifolk som hadde svermet. Dette imponerte nok mest undertegnede. Red.)

Biene hadde bosatt seg langt oppe i et tre, Ytterst på en lang grein. Vi var skeptiske til å få ned bolet. Det ble klatret i treet og ristet på greina uten at det hjalp. Å klatre ut på greina var selvmord . Etter diskusjon og tvil måtte vi til slutt gi opp hele greia. (Helst for å hindre at en gammel, blind og full tulling skulle kveste seg da han klatret opp i det treet som var enda spinklere enn hans egne bein. I etterpåklokskapens ånd skulle vi vel egentlig bare festet en bøtte til et langt staur og lirket det opp under svermen. Piece of cack! Red.)((Lykke til med å finne en ti meter lang staur. Holkis.))

Familien ble noe skuffet over at vi ikke fikk ordnet det med biene, men når vi nå likevel var der lurte de på om vi kunne se på varmtvannsberederen? Lasha og sjåføren skred til verket, åpnet berederen og kikket. De fant ikke ut stort. De vred på brytere og skrudde i vei, men ble ikke klokere. Holmes har erfaring med strøm, og begynte å blande seg inn. Han lanserte snart sin teori om at enten var det termostaten eller varmeelementet som var røket. Men hvordan finne ut hvilket av dem det var? Holmes lurte på om noen hadde et multimeter, men fikk bare blanke blikk tilbake. Da kom Holmes på den geniale ideen som gav ham legendestatus som vil leve videre i Svaneti i generasjoner: Han ba om å få en ledning og en lyspære. Med denne sjekket han rett og slett om det gikk strøm mellom de forskjellige punktene i berederen. Det gikk strøm til termostaten (det gikk ingen strøm, men den fikk spenning både inn og ut. Red.). Altså var den i orden. Det gikk ikke strøm til varmeelementet. "Varmeelementet må byttes!" konkluderte Holmes og gikk et triumferende skritt tilbake. En blanding av vantro og målløshet gikk ganske raskt over i anerkjennende jubling og hurrarop! "YOU ARE GENIOUS!" utbrøt Lasha. Han videreformidlet diagnosen til familien som slo ut med hendene og var oppgitte, men straks etter takket de Holmes for innsatsen. "You must stay for dinner!" ble det ropt. Mat kom på bordet i rekordfart. Dette var familien som kunne vise takknemlighet!

Vips satt vi og åt ost, tomat, frityrstekte småpoteter (skamgode) og drakk chacha til. Stemningen var god!

Familiens overhode kom sakte og med alvorlig mine og satte seg ned med oss. Han hevet glasset. "To God!"
Jess, her var vi i gang med den tradisjonelle Georgiske skålinga allerede.

Det ble skålt for erkeengler og st. Georg også, men når vi kom til skålen for de døde ville ikke overhodet skåle fordi en nær venn av ham hadde dødd på fjellet bare noen dager tidligere og han syntes visst det var for tidlig å skåle. Det var helt greit, for sjåføren vår satt og drakk med oss, og jeg begynte å bli alvorlig redd for hjemturen.


Vi takket så godt vi kunne for oss, og ridderen Holmes ble vinket farvel til av et samlet kvinnelig publikum.

Så dro vi tilbake til Mestia. Her vanket det som vanlig middag på gjestehuset. Lasha var i partyhumør og ville ha oss med på restauranten for å synge, drikke og spille.

På restauranten hadde ikke Lasha greid å få med seg andre venner enn David, og dermed ble det ikke noe særlig flerstemt folkemusikk på oss. Lasha og David sang og skrålte likevel det de var kar om, og greide å fange oppmerksomheten til et kobbel av jenter som etter hvert hang i døråpningen og fniste.

Det var åpenbart at de hadde lyst til å opptre, og etter et par oppmuntrende ord fra Lasha slang de seg med.

Nå fikk Lasha også fart i dansefoten, og spratt opp! Han gav oss en energisk danseoppvisning og viste en gang for alle at han er en gud av en mann.

Det var gøy!
Restauranten var dekorert med bilder og diverse effekter fra svaneti. En av effektene var rett og slett en svanetisk nasjonaldrakt. Holmes kikket på denne, fant ut at den hadde riktig størrelse, og før noen hadde rukket protestere...

Og det var den dagen!

Lasha var ikke fornøyd med at vi ikke hadde fått ordentlige opptak av ham og vennene som sang. Han hadde følgende forslag til morgendagen: "Vi bruker dagtiden i Mestia. Det er fremdeles noen småting dere ikke har sett i byen. På kvelden får vi tak i en bil, kjører opp på fjellet, og så har vi oss en fest og spiser, drikker og synger, og så får dere alle de opptakene dere vil!"

JA!!! sa vi.