Your Job in Germany

Fantastisk liten propagandafilm om tyskere og deres vesen.

Aforismer

Min kloke og vise venn Christian Aslø Næss skriver aforismer og har nå utgitt sin andre samling!

"Når søvnen vekker oss", som jeg fikk illustrere, utgav han i 2003.
Nå har "Ordløse strømninger" kommet, og jeg har fått lage hjemmeside til bøkene.

Ikke mange som driver med aforismeskrivning lenger, så derfor synes jeg han fortjener å bli lest.


http://aforismer1.blogspot.no

Georgia 2011 - Playlist med 6 episoder

Jeg har ikke giddet å legge ut dokumentarvideoene fra Georgia-turen her tidligere, så jeg legger alt ut som en pakke/playlist.

Test

Har skaffet meg ny og avansert telefon og den har en app for å blogge. Denne må selvsagt testes.

სვანი Svani (2007)

Dag 16

Siste dag i Georgia! Jeg hadde sovet godt i den minimalistiske radisson-senga og kikket bort på Holmes. Bombe. Holmes hadde ikke sovet godt, og jeg hadde snorket og alt var egentlig galt. Holmes nektet igjen å bli med utendørs. Han måtte bli på hotellrommet og sørge for å holde seg frisk og rask og opplagt til Salome kom for å møte ham. Hun skulle komme klokken 5, og da måtte jeg være BORTE.

Jeg hadde allerede bestemt meg for å dra i den botaniske hagen. Her skulle det visst være en klatrevegg. Jeg var ikke sikker på hvor den botaniske hagen var, men hadde fått det beskrevet sånn halvveis. Jeg gikk til dit jeg hadde fått beskrevet, og fant ingen botanisk hage. Jeg forsøkte å gå opp flere gater, men møtte blindveier og privat eiendom hvor jeg enn gikk. Om ikke annet var det fint der jeg var!

De underlige kuplene i forgrunnen fant jeg raskt ut var Sulphur Baths.

Tbilisi betyr noe slikt som "varme kilder". Hele byen er blitt til rundt disse varme kildene hvor folk kom for å bade seg. Regner med det er et slags tyrkisk bad. Jeg fikk forferdelig lyst på et bad, men hadde ingen Holmes med meg for å passe på meg og beskytte meg mot tyrkere, og dessuten var jeg jo ute for å finne den botaniske hagen. Det gikk ikke bedre enn at jeg løp opp på et fjell i nærheten for å få bedre overblikk. Herfra kunne jeg faktisk se den botaniske hagen, men ikke inngangen. Det gjorde ikke så mye, for jeg fant en gammel og rusten port hvorfra det gikk en smal og delvis gjengrodd sti ned fra fjellet og til den botaniske hagen! Det holdt for meg!

Den botaniske hagen var trivelig, men uten de helt store severdighetene. Jeg ble tørst og drakk fra noe kildevann som var der, og dreit på en utedass.

"Queen Tamara bridge"

Jeg ble lei av den botaniske hagen etter noen timer og dro tilbake mot hotellet. Jeg tenkte Holmes kanskje var i bedre form, og sendte melding og spurte om han hadde lyst til å være med i det Georgiske museet. Det lå rett i nærheten av hotellet. Holmes ville ikke det heller. Dermed dro jeg på museet. Her var det fotoforbud og mobilforbud, så jeg har ingen bilder å vise til. Kan vel nevne at grunnen til at det var bildeforbud var at museet besto av enorme mengder gull. Jeg har aldri i mitt liv sett så mye gull. Det er visst generelt mye gull i Georgia, og de er kjent som dyktige gullsmeder. Gull er en av de tingene turister oppfordres til å kjøpe med seg fra landet. På museet så jeg at de har nerdet med gull relativt lenge, og hatt god tilgang.

Jeg dro så tilbake til hotellet og snakket med Holmes. Vi skulle egentlig sjekket ut av hotellet klokken tre, men Holmes hadde funnet ut at det var så behagelig å være der at han hele tiden forlenget oppholdet.

Foreløpig passet det meg helt greit at Holmes beholdt rommet. Det betydde at jeg fikk meg en dusj og en pust i bakken før jeg ringte Rati som hadde insistert på å få treffe meg og vise meg rundt min siste dag. Holmes lo av meg og gjentok at han var sikker på at Rati var homo. Selv skulle han møte ei jente som het Salome! Salome skulle komme klokken 5 og bli til klokka 8, så jeg måtte ikke finne på å komme tilbake før klokken 8!

Holmes snakket en god del om Salome, og forsøkte å rettferdiggjøre ovenfor meg hvorfor han hadde forelsket seg i noen som var såpass mye yngre enn ham selv. Han tenkte kanskje at jeg mistenke ham for å være en ekstremt overfladisk person som kun lot seg imponere av et vakkert og ungt ytre. En person som kom til å bytte ut Salome med en yngre modell om 10-15 år. Slik mener nemlig Holmes bestemt at han ikke er, og for at jeg ikke skulle tro noe annet forklarte han meg hvorfor han var tiltrukket av Salome. For det første var hun selvsagt veldig moden for alderen, og ekstremt smart og glup, slik at hennes mentale alder nok helt sikkert garantert var mer lik hans egen. Dette ble også oppveid av at han selv var ekstremt ung til sinns, så de møttes på halvveien, mente han. Altså kan man tenke seg at både Holmes og Salomes mentale alder er ca 25.

Men det var en enda viktigere ting som Holmes likte ved Salome, og det var at hun var dydig! Her måtte jeg protestere, for er det noe jeg liker ved jenter så er det at de er så slutty som over hodet mulig. Hva i all verden mente Holmes med at han ville ha dydige damer? Her rokket Holmes ved fundamentet av alt jeg holder hellig, og jeg ville vite hva han mente med dette.

Jo, Holmes mente at norske kvinner er løsaktige og lette på tråden, og at han hadde fått nok av dette. Dydighet var blitt veldig viktig for ham. Derfor likte han at Salome var med tradisjonelt Georgisk oppdradd og ikke hadde mye erfaring av intim art.
"Du tror sikkert ikke dette, men jeg er faktisk svært dydig selv" påstod Holmes. "Jeg kan ligge ved siden av jenter uten å ha sex med dem. Jeg liker nærhet, men ikke sex! Nei! For jeg er dydig! Dydighet er faktisk veldig viktig for meg!"

"Javel." sa jeg. "Hvor mange har du ligget med da, Holmes?"

Holmes smilte sitt irriterende avvæpnende smil, men det var stivt. Han sa ingenting, men smilte fortsatt. Blikket ble fjernt, som om han så på noe bak meg, og ønsket seg langt bort. Smilet begynte å sprekke av skjelvende lepper. Stillheten begynte å bli pinlig.

Da ringte Holmes' mobil!

"SAVED BY THE BELL!" ropte Holmes og strålte opp. Så tok han telefonen og løp sin vei og siden snakket vi ikke noe mer om dydighet.

Jeg dro ut igjen og møtte Rati. Rati dro meg med på en restaurant han visste om. Den var fin. Den var mest for lokale folk, og maten var villig og god, om enn litt sær.

Siden dro vi ut i Tbilisi, og Rati viste meg litt rundt.

Vi kikket på byen, og Rati fortalte om alle martyrene som hadde blitt drept i kampen mot tyrkere. På brua til høyre i bildet hadde tyrkerne lagt et ikon av Maria og bedt befolkningen tråkke på det og å konvertere til islam. Befolkningen nektet, og dermed ble alle drept og kastet i elva. Elva hadde etter sigende blitt farget helt rød av blod. Hvor sant dette var aner jeg ikke, men en tøff historie er det jo.

Både Rati og jeg begynte å kjede oss litt, og etter å ha vært en snartur innom en bar ble vi enige om å dra tilbake til ham og kikke på youtubevideoer og kanskje spise litt. Vi dro avgårde i en taxi, men da vi nesten var kommet frem til huset hans spurte han meg om jeg hadde sett "the turtle lake"? Det hadde jeg ikke. "Oh, it sooo beautiful!" stønnet Rati. Dermed beordret han drosjesjåføren om å kjøre oss til the turtle lake i stedet, og dette kostet nøyaktig alle pengene jeg hadde igjen.

The turtle lake viste seg å ligge et lite stykka unna byen, på toppen av et fjell. Drosjen klatret oppover fjellsiden, og kom til slutt ved veis ende, -the turtle lake! Jeg hoppet ut av bilen, og ante straks uråd. Det første som skjedde var at det hoppet frem masse stressa folk og kapret drosjen før jeg hadde rukket å smelle igjen døra. Så reiste drosjen med dem. Jeg kikket meg rundt, og så at the turtle lake var en helt vanlig liten dam med padlebåter, en tursti og restauranter langs kanten. En slags park utenfor byen.

Vakkert?

Folk rundt oss stormet inn i biler og drosjer i nærheten, og i løpet av tre minutter var stedet gått fra å være folksomt til å fremstå som en spøkelsesby. Det som forårsaket denne masseevakueringen var at været hadde snudd, og det noe veldig. Jeg hadde ikke lagt merke til at det var i ferd med å trekke opp mens jeg satt i drosjen. Når vi gikk ut av drosjen merket jeg at det blåste litt mer enn før, men i løpet av 3 minutter hadde himmelen blitt nesten svart, vinden var oppe i storm i styrke, parasoller og duker fløy veggimellom og det begynte å regne.

Rati sa at det hadde vært en dum idé å komme hit. Vi hadde ikke råd til drosje ned igjen, og det var heller ingen drosjer å få tak i. Vi måtte bare begynne å løpe ned igjen mot byen før været ble skikkelig dårlig. Som sagt så gjort, vi løp. Ja, vi løp faktisk, for skyene som kom mot oss bar bud om et skybrudd av bibelske dimensjoner.

På veien passerte vi et slags friluftsmuseum for Georgisk byggeskikk, og jeg tok meg tid til å filme gjennom gjerdet:

I det jeg filmet det siste huset kom regnet plaskende. Og nå i så store mengder at det bare var å drite i å løpe videre. I alle fall om jeg ønsket at videokamera og fotoapparat skulle overleve turen.

Rati og jeg styrtet under et tre, og der stod vi. Vi frøs, men trekrona var i det minste relativt tett så jeg håpte på at elektronikken ville bli spart om jeg holdt meg her. Hvor lenge ville vi bli stående her? Ut i fra himmelen å dømme kom det ikke til å slutte å regne med det første. Hva om det kom til å regne resten av kvelden? Natta? Hva om jeg ikke kom meg herifra? Hva om jeg ikke rakk flyet mitt? Vi sto der i kanskje 3 minutter før en bil bremset opp ved siden av oss og en mann ba oss sette oss inn. Denne mannen fortalte at han egentlig var på vei opp for å hente noen venner, men da han så oss stå under treet hadde han ikke hjerte til å la oss bli stående der, og ville kjøre oss ned før han hentet vennene sine. Han ville ikke høre snakk om betaling, men bare smilte. Georgia altså. Georgia. Uansett hva man roter seg opp i så ordner det seg i dette landet!

Vi dro inn til Rati og fikk tørket oss og spist litt mens regnet høljet ned utenfor. Holmes hadde for lengst fått besøk av Salome, og jeg ville vente med å komme tilbake til hotellet til jeg fikk signal om at kysten var klar. Jeg hadde fått beskjed om at jeg kunne komme klokken 8, men regnet med at Holmes uansett ville sende en melding når ting var over. Holmes sendte ingen melding.

Klokka ble halv ti, og Rati unnskyldte seg og sa han skulle på fotballtrening. Jeg tenkte at dette var en anledning så god som noen til å dra meg tilbake til hotellet, og vi tok drosje sammen siden vi skulle omtrent samme vei. I drosjen fikk jeg melding fra Holmes:

Fra denne meldingen forsto jeg at Salome ikke bare ikke hadde reist hjem ennå, men at Holmes også hadde lurt henne opp på rommet, og at de var i ferd med å bli uanstendige. Altså passet det kanskje ikke fullt så bra at jeg kom tilbake likevel. Jeg ville nødig være partykilleren som skulle ha det hengende på seg resten av livet at Holmes ikke fikk snøret i bånn! Men hva skulle jeg gjøre i stedet for? I mangel på alternativer endte jeg med å bli med Rati på fotballtrening.

De av dere som kjenner meg mer enn overfladisk vet at jeg ikke kan fordra fotball. Jeg synes ikke det interessant, og jeg irriterer meg over at andre synes det er interessant. Jeg ønsker fotball alt vondt. Men jeg hadde ingen andre alternativer. Jeg var blakk, jeg ante ikke hvor jeg var, og hotellrommet var opptatt av Holmes og Salome. Jeg visste ikke annen råd enn å sitte og vente til Rati hadde spilt ferdig, og så dra med ham tilbake til hotellet da.

Det skulle vise seg å bli en lengre tålmodighetsprøve enn først antatt. Før Rati kunne spille måtte et annet lag spille ferdig. Dette tok 45 minutter. Med pauser, diskusjoner, krangling og annet dill ble det til at jeg alt i alt satt 2 timer og så på fotball. Hele tiden pøsregnet det. Jeg satt på en tribune med et slags tak, men taket var ødelagt, så det plasket inn regn. Jeg satt på det eneste setet hvor det ikke lakk inn vann direkte, men regnet sprutet opp på meg siden regnet traff samtlige seter rundt meg.

For en måte å avslutte turen på! Jeg var i helt fantastisk dårlig humør! At en så bra tur kan avsluttes på en så bedriten måte er nesten vanskelig å fatte. Og mens jeg satt der, sulten, våt og kald og måtte se fotball, så lå altså Holmes og rullet seg på rommet med Salome. Var dette rettferdig? Hvorfor er det slik at jeg som gjør all innsatsen for at vi skal ha det bra på tur, blir sittende våt og kald i regnet, mens late Holmes, som bare slenger med og ikke tar hensyn til noen, er den som ligger og velter seg i kvinne inne på hotellet nå? I et øyeblikks blind selvmedlidenhet var jeg fast bestemt på å konfrontere Holmes med dette, men så kom jeg på at jeg visste hva Holmes ville ha svart. Holmes ville ha smilt sitt irriterende avvæpnende smil, og så ville han sagt "Enhver er ansvarlig for sin egen lykke!".

Jeg måtte smile der jeg satt. Ja, tenkte jeg. - Og jeg er en ufattelig uansvarlig person!

Klokken 00.15 var fotballtreninga til Rati over. Jeg var så stresset at det gjorde vondt. Jeg fryktet vi ikke ville rekke flyet, som skulle lette klokken 03.25. Drosje ble tatt til hotellet. Der satt Holmes og gliste fra øre til øre. Han hadde allerede sjekket ut, og sa bagasjen min lå mer eller mindre ferdigpakket på rommet. Det stemte på en prikk. Jeg fikk rasket med meg pass og tannbørste, og så sjekket jeg også ut.

Jem hadde lovet/insistert på at han skulle komme og hente oss og kjøre oss til flyplassen. Det varte og det rakk, men ingen Jem kom. Jeg stresset anda mere. Holmes bare smilte. Jem tok ikke telefonen, samme hvor mye jeg rinte. Holmes smilte. Etter en stund ringte Jem likevel tilbake. Han hadde greid å punktere på veien til hotellet, og beklaget så meget. Dermed tok vi drosje. Holmes ba resepsjonen ringe etter drosje, og da ble det ikke noe standard Georgisk drosje, men luksusdrosje som kostet det dobbelte. Holmes brydde seg ikke. Han smilte.

Hva han smilte av kan man bare gjette seg til, men dette siste bildet jeg tok på vei ut fra hotellrommet, sier kanskje mer enn tusen ord?

Georgia 2011 - Dag 15

Sovesofaene til Rati var helt greie, og han og faren delte et nydelig hjem. Likevel tror jeg ikke hverken Holmes eller jeg sov spesielt godt. Det har nok mest sammenheng med at vi var litt for fulle, og dessuten var Holmes i mental ubalanse av forelskelse og satt oppe og så på bilder av Salome. Faren til Rati sto opp klokka 7, og jeg lot som jeg sov. Jeg lurer på hva han må ha tenkt. Jeg vet ikke om han fikk vite at vi skulle overnatte før han sto der om morgenen og så to tredveåringer ligge på sofaen hans. Jeg merket at jeg var litt ukomfortabel med det hele, spesielt nå som jeg ikke var full lenger. For Holmes var begeret mer enn fullt nok. Så fort han var våken nok ringte to han en telefon eller to og booket oss inn på Radisson. Han hadde en del dårlige unnskyldninger for å gjøre dette: "Jeg får rabatt!" og "Jeg trenger å vaske klær!" var de mest brukte, men jeg var forsåvidt enig med ham i at det ville gjøre seg med en natts ordentlig søvn i ro og fred. Holmes hadde dessuten ordnet seg date med Salome, og det var ytterst nødvendig for ham å være dusjet, uthvilt og vakker før dette møtet! Før Rati rakk stå opp hadde Holmes booket oss inn på Radisson og baggene våre var pakket og klare.

Rati sto forøvrig opp sent, og han klagde en god del over hodepine. Vi takket så godt vi kunne for oss og forklarte at vi ville ta inn på hotell. Rati tok dette overraskende pent. Jeg tror nok det fristet ham å være alene litt og slikke sårene fra gårsdagen. Heldigvis hadde Holmes og jeg drukket med måte og var sånn noen lunde opplagte. Så bar det til Radisson!

Holmes må ha vært ganske utslitt og utsultet på luksus og komfort. Fra vi entret hotellrommet og til vi måtte reise hjem igjen to dager senere forlot han ikke rommet med unntak av en 10 minutters ekstremt motvillig utflukt for å kjøpe øl. All mat ble brakt opp til rommet av roomservice, all underholdning sto PC'en for. Når vi skulle møte Jem, Nino og Alex måtte de komme opp på hotellrommet vårt... Likevel anklaget Holmes meg for å bli urovekkende fort vant med luksus da jeg også endte opp med å bestille room-service mat siden han ikke gadd bli med meg ut for å spise.

Vi fikk hotellrom i 15 etasje, og det var strålende utsikt.

Rosinen i pølsa var kanskje at vi fikk direkte utsikt til "postkontoret" der jeg dager tidligere hadde vært vitne til at en kranbil gikk gjennom betongen! Nå hadde vi fri utsikt til hullet den hadde etterlatt seg!

Joooy.

Men NÅ måtte jeg finne et postkontor før det stengte! Jeg tok med meg alle postkortene jeg hadde skrevet i løpet av turen og gjorde meg klar. Denne dagen var jeg nesten sikker på at jeg skulle få postet dem. Jeg spurte om Holmes ville være med ut og være med.

Det ville ikke Holmes. Han sa det var kjempeviktig at han fikk hvilt seg til daten som muligens skulle være allerede denne kvelden, men kanhende mer sannsynlig neste dag.

Dermed dro jeg ut alene i Tbilisi for å poste kort! Jeg fant det riktige postkontoret denne gangen. Postkontoret var merkelig. Det virket ekstremt provisorisk. Litt som når en gymsal blir gjort om til stemmelokale på valgdagen. Det var satt opp pulter her og der, og det var printet ut og hengt opp A4-ark på pultene som skulle fungere som skilt. De sto på georgisk, så jeg ante ikke helt hvilken disk jeg skulle henvende meg ved. Jeg prøvde å få øyekontakt med noen bak skranken og viftet med postkortene mine. Jeg ble pekt i retning av en disk, og jeg stilte meg i kø her. Det var ca 10-15 mennesker langs disken allerede, så jeg regnet med dette kom til å ta tid. Etter å ha observert disse menneskene en stund skjønte jeg at det ikke var 15 mennesker som skulle poste noe, eller hente en pakke. Det var to personer som skulle ordne seg et sertifikat, eller en tillatelse, og begge hadde hele familien sin på slep. Alle skulle hjelpe til og alle skulle sørge for at alt gikk riktig for seg. Da den ene var ferdig forlot 7-8 mennesker straks lokalet, og det ble min tur! Jeg var til å begynne med litt vantro, men postfunksjonæren vinket meg mot skranken, så det var tydeligvis virkelig min tur. Jeg la alle kortene på bordet og sa jeg ønsket å poste dem. Hun kikket over dem og ristet litt på hodet. Dette kom til å bli dyrt! Hun holdt opp en kalkulator. 36 lari skulle hun ha! 120 kroner eller deromkring. Jeg betalte glad og lettet. Tenk det! Jeg fikk sendt dem! Etter to uker og alt det stresset, så fikk jeg endelig SENDT POSTKORTENE MINE! JEG HADDE FUNNET ET POSTKONTOR I GEORGIA OG SENDT POSTKORT!

Jeg var svært lykkelig.

Jeg sendte 9 postkort. 2 av dem kom frem.

På veien hjem tok jeg turen gjennom parken. Jeg ble fortalt at her var det marked, og her kunne man plukke opp allslags rariteter og antikviteter. Alex og Nino hadde f.eks tipset oss om at vi her kunne være heldige og plukke opp gamle nintendoer, og dette visste jeg at Holmes var ineteressert i. Jeg valset derfor innom, og kikket på hva de hadde. Det var mye rart her. Skruer og muttere, rustne deler til motorsykkel, kopper og kar, brukte sko... Jeg kjøpte en sovjetisk medalje i sølv. Ikke et spesielt bra kjøp tror jeg, men den var liten og tok ikke mye plass. Jeg gikk videre og kjøpte noe juggel som var skåret ut i horn. Slik så det ut:

Selgeren kunne ikke forklare meg hva det var, men den virket artig så jeg kjøpte den likevel. Jeg hadde vel gått kanskje 30 meter, så kom selgeren halsende etter meg! "Du glemte denne!" ropte han, og gav meg en underlig tingest:

"Hær? Hva er det der?" spurte jeg.

"Jeg vet ikke" sa selgeren.

"Men...!"

"Det virker som den passer oppi gropa her på midten" sa selgeren. "Om du limer den fast, så kan du kanskje feste et lys oppå den?"

Forslag mottas med takk.

Nå hadde jeg egentlig brukt nok penger, så jeg bestemte meg for å dra tilbake til hotellet. En av de siste tingene jeg gikk forbi var en kunstner som solgte malerier. Jeg pleier alltid å gå hurtig forbi slike ting, for malerier er dyrt og selgeren skal alltid prakke på meg noe jeg ikke har råd til, eller kanskje ikke vil ha en gang. Jeg hater slike diskusjoner. Jeg kastet likevel et blikk på kunsten, og ble helt bergtatt av ett maleri som jeg syntes var utrolig stilig. Jeg visste det ville bli stress og diskusjon, for jeg så med en gang at dette var utenfor mitt prisområde, men jeg syntes maleriet var så flott at jeg ble stående og beundre det likevel.

Kort tid etter kom selvsagt kunstneren og ville selge. Jeg sa som sant var, at jeg var en fattig turist, at jeg skulle reise hjem neste dag, og at reisekassa var bunnskrapt. Jeg sa jeg var svært lei for at jeg ikke hadde råd til å kjøpe kunsten hans, og at jeg kunne se at han var svært dyktig. Jeg sa jeg kun stoppet for å beundre, og jeg likte det svært godt. Mannen ble smigret og hektet ned et bilde. Synes du dette er for dyrt sa han, og viste meg prislappen. Det bildet jeg likte best kostet 900 euro. Jeg syntes dette var en optimistisk pris i Georgia, men mannen var åpenbart dyktig, og for alt jeg vet greide han å selge for denne prisen selv her. Jeg sa det var alt alt alt for mye for meg, og forklarte at jeg var en arbeidsledig kunstnerspire selv. Mannen smilte overbærende og ville vite hva jeg hadde råd til. Jeg forklarte at jeg hadde 200 lari igjen, og det var alle pengene jeg hadde. Mannen sluttet ikke å smile.

"Men du er ikke herfra, hvor er du fra?"

"Norge"

"Men da er du turist! Du er en gjest i landet mitt! Ta det! Det er ditt! Jeg vil ikke ha penger for det! Det er gave!"

"Hæ!"

"Jeg mener det! Det er ikke et problem! Du er en gjest her!"

Jeg ble alvorlig satt ut av denne heller dramatiske vendingen i forhandlingene. Jeg må innrømme at jeg hadde alvorlig lyst på bildet. Likevel kunne jeg ikke bare ta det, kunne jeg det da?

"Eh, jeg synes ikke jeg bare kan ta det", sa jeg, "Men om du mener det, så skal du få de 200 lariene mine. Det er alt jeg har, men du skal gjerne få dem for det maleriet."

Mannen syntes dette var en kjempeordning, og så fikk jeg maleriet!

Mens han pakket det inn for meg beklaget jeg igjen at jeg ikke kunne betale mer, og at han ikke måtte ruinere seg på å gi meg kunsten sin.

"Ah, Gud har vendt sitt gode øye til meg" sa han og slengte et kyss mot himmelen. "Jeg har et vakkert liv og tjener godt. Jeg har råd til dette!" Så gav han meg kortet sitt, og ba meg komme hjem til ham en kveld. "Jeg lager fantastisk god vin! Både rødvin og hvitvin!"

Dessverre fikk jeg ikke tid til å besøke ham. kanskje neste gang jeg er i Georgia...

Kunstneren selv, Temuri Papiashvili, ved et maleri han ville bli fotografert ved siden av.

Jeg vendte tilbake til hotellet, der jeg fortalte historien til en begeistret Holmes, som stadig syntes at å henge på hotellrommet var det beste med å være i Georgia og ikke ville høre snakk om å dra ut.

Her viser jeg stolt frem maleriet mitt!
Naken, selvsagt.

Jeg fikk lov til å låne laptopen til Holmes og google kunstneren jeg hadde kjøpt bildet av. Så bestilte vi noe halvgal overpriset roomservice-mat vi ble sånn halvmette av.

Salome meldte avbud på daten og ba om utsettelse til neste dag. Dermed bestemte vi oss for å treffe Jem, Nino og Alex en siste gang, og takke dem for alt de hadde gjort for oss. Holmes foreslo at vi skulle invitere dem opp på hotellrommet slik at han slapp å gå utendørs. Dersom vi skulle sitte der oppe måtte vi handle inn øl til alle, påpekte jeg. Holmes vred seg i stolen. Han foreslo at vi skulle tømme minibaren, eller bestille øl på rom-service. Jeg mente dette ville være både dyrt og upraktisk, i alle fall all den tid det lå en butikk rett over gata fra hotellet. Holmes sukket et dypt og ulykkelig sukk, og så ble han med meg ned i butikken for å bære øl. Vi kjøpte en del øl, og var dumme nok til å kjøpe en type vi ikke hadde prøvd før. Den smakte våt sau.

Alle kom på besøk, og vi koste oss likevel godt der oppe. Det var kjedelig å mangle musikk, men dette ble løst ved at jeg satte på noe black metal på mobilen min og la den midt på bordet. Dette var ubehagelig og teit, og dermed lettet det godt på stemningen og alle ble fulle.

Vi hadde også invitert Rati på besøk. Rati hadde lovet å komme klokken ni eller ti, men det varte og det rakk. Han kom til slutt klokken ett. Drita. Han hadde vært med noen venner og ikke sluppet fra dem. Rati oppførte seg veldig merkelig. For å si det som det var oppførte Rati seg som en homo. Kroppsspråket hans var plutselig veldig feminint, han begynte å lespe. Holmes ble overbevist om at han var ...homo.

Det ble sent, vi ble fulle og det ble på tide å komme seg hjem. Folk takket for seg, og vi jagde Rati hjem. Rati tilbød seg å holde meg med selskap dagen etter, mens Holmes skulle date Salome. Vi ble enige om å ringes.

Holmes avslutte kvelden med å kikke på facebookbilder av Salome og ynke seg over hvor fin hun var.

*klynk*

Georgia 2011 - Dag 14

Dag 14:

Klokka klang 07.00, og vi pakket sakene våre for å møte Rati og Nature Travels nede på hovedgata ved Parlamentet. Holmes var ganske irritert på meg over ikke å ha bedt Rati komme opp til selve huset og hente oss der, i stedet for at vi måtte halse ned alle sidegatene med all den tunge bagasjen. Jeg forklarte dette med at jeg ikke trodde Rati ville ha funnet frem. Holmes var uenig. Vi kranglet litt om dette mens vi løp ned sidegatene, uten at dette førte til at jeg ringte Rati.

Etter fem minutter var vi nede ved Parlamentet, og kort tid etter fant vi Rati, som sto parkert i nærheten med en liten Jeep. Rati virket litt forbauset over all bagasjen vi hadde med, men vi fikk da plass til den i bilen på et vis, og så satte vi oss i baksetet på bilen. I baksetet satt også guiden vår. Hun viste seg å være kvinnelig, og svært attraktiv. Jeg skjønte straks at Holmes best ville likt om han satt i midten slik at han kunne hatt henne helt for seg selv, men en rask meningsutveksling resulterte i at dama selv ble plassert i midtsetet slikt at vi begge kunne dele på henne.

Foran satt sjåføren og Rati. Sjåføren kunne ikke engelsk. Jeg er litt usikker på hva Ratis jobb på turen var, men jeg tror han var med for å kvalitetskontrollere det hele.

Det ble raskt tydelig at både Nature Travels og guiden vår var ganske ferske i sine fag. Guiden hadde med seg haugevis av tettskrevne notatark som hun bladde nervøst i mens vi kjørte ut av byen. Så snart vi var ute av Tbilisi begynte hun å fortelle oss om det vi så. 13th century her, 12th century der. Most big cathedral in all of caukasus except sånn og slik både her og der. Jeg vet ikke med Holmes, men selv om jeg ser på meg selv som ganske interessert i historie, så hadde jeg problemer med å la meg engasjere av hennes oppramsing av årstall og historiske personer jeg ikke har hørt om før. Hun hadde dessuten gjort alle notatene på georgisk, og måtte oversette til engelsk direkte. Det gikk sånn passe.

Første stopp kom etter ca tre kvarters kjøring, ved en kirke som også var en borg:

Det begynte så smått å regne. Alle medlemmene av Nature Travels så på klokka og gjorde tegn til at vi skulle forte oss. Vi løp etter dem mens guiden vår leste opp fra notatblokken, uten at jeg greier å huske en stavelse av hva hun fortalte oss om dette stedet.

Slik så det ut innenfor borgmurene. Dette er en kirke.

Guiden rakk å vise oss et ekte fangehull ved siden av kirka:

Så begynte det å hølje ned i slike mengder at alle måtte styrte inn i kirka for å søke dekning. Inne i kirka var det bilde og videoforbud. Holmes og jeg begynte på dette tidspunktet å få vondt av guiden vår som følte at hun måtte fortelle oss alt om alt hele tiden, og nå som alle notatene hennes var dyvåte av regn og blekket hadde begynt å renne utover prøvde vi å få henne til å slappe litt mer av og ikke stresse så fælt med all historien. Er usikker på om hun tok det som kritikk, men Holmes var mer enn villig til å yte litt ekstra for at hun skulle føle seg vel og avslappet. Han spurte hva hun het. Hun het Salome.

Etter at det verste regnet hadde gitt seg gikk vi ut i borggården igjen. Det var faktisk to kirker her inne, men den eldste hadde brent en gang i tiden, så den sto der bare som et tomt skall og var ikke i bruk. Den så slik ut:

Denne hadde de ikke egentlig tenkt å vie noen oppmerksomhet, men jeg er en vanskelig turist som liker å se alt det guidene finner irrelevant, og overse alt det de finner relevant. Derfor gikk vi inn i den utbrente kirka.

Den utbrente kirka rocket, og vi fant blant annet dette korset i en krok.

Det var også en grav inne i kirka.

Her viser Salome hvordan russerne har skrevet over de århundregamle relieffene med tagging og grafitti.

Inne på denne borga var alt såpass spennende at Rati etter hvert ble nødt til å spørre fint om vi ikke kunne dra snart. "Vi skal rekke over mye i dag" advarte han. Jeg forsto ikke helt at det kunne haste så voldsomt, men vi respekterte selvsagt hans dømmekraft og satte oss tilbake i bilen. Der tok Salome opp et tidsskjema og noterte. Det var skrevet på Georgisk, så jeg kunne ikke lese noe av det, men jeg forsto at de hadde satt opp punktvis alt vi skulle innom og hvor lenge det var planlagt at vi skulle være der. Nå noterte Salome hvordan vi lå an i løypa. Jeg så vi allerede var en halvtime etter planen. Ved å kikke nedover tidsplanen stusset jeg. Siste punkt var klokken 21.00? Men skulle ikke vi overnatte i fjellene og dra tilbake dagen etter? Vi hadde jo tatt med oss all bagasjen vår? Jeg diskuterte dette med Holmes, og etter å ha fulgt planen skjønte vi at jo, Nature Travels intensjon var å være tilbake i Tbilisi til kvelden. Ikke rart de hadde det travelt! Nino hadde fortalt oss at det skulle være overnatting og jeg hadde uten videre tatt det som en selvfølge at hun hadde rett i det. Nå så det ut til at Nature Travels hadde tatt seg noen friheter og kuttet et par detaljer i det vanlige opplegget for å kutte kostnader i forbindelse med at Holmes og jeg bare var to mann. Her var det med andre ord bare å holde på hatten og ikke somle mer enn ytterst nødvendig.

Neste stopp var en elv med to farger:

Artig nok, men siden det regnet og var kaldt var vi inne i bilen igjen og på vei videre i løpet av et halvt minutt.

Praten gikk etter hvert løsere i bilen, og vi begynte å fortelle hverandre vitser og dele historier. Vi begynte snart på en kraftig oppstigning, og vi skjønte vi hadde kommet til fjellene. Disse var av et helt annet kaliber enn dem i Svaneti, og minnet kanskje mer om dem hjemme i Norge. Det var i alle fall langt mindre vegetasjon her. Brattere og villere var det også. Veistandarden var omtrent som ellers i Georgia, -altså tvilsom.

På bildet over kan det skimtes en konstruksjon på toppen av høydedraget i det fjerne. Dette var et utkikkspunkt, og her stoppet vi for å beglo utsikten.

Utsikten var faktisk temmelig bra, skjønt den sikkert hadde vært enda bedre om det hadde vært klarvær. Vi prøvde imidlertid å ikke klage, og her fikk vi også dagens første måltid, i form av medbrakt niste. Det var noe smørbrødgreier mener jeg å huske. Det gikk ned på høykant.

Meg, Rati og Salome.

Etter å ha stått her litt i vente på at væres skulle lette og dermed gi oss bedre utsikt begav vi oss videre opp fjellsiden. Etter ikke alt for lang tid kom vi til enda en severdighet, nemlig en kilde med iron water. Dette hadde vi forsåvidt sett nok av i Svaneti, men denne var spesiell av den grunn at den var spesielt rik på kalk, og dermed dannet det seg kalksteiner der den rant. Det så slik ut:

Her løp vi rundt en stund og fotograferte og ble riktig våte på beina. Siden det foruten turister gikk en del sauer i området var det ikke anbefalt å drikke overflatevannet som rant her. I stedet ble vi henvist til en kilde i nærheten hvor vi fikk fylle det vi hadde av flasker med det magiske jernvannet.

Etter å ha blitt våte på beina og fått fylt på flaskene hastet vi videre. Neste stopp var egentlig en kirke helt oppe ved den russiske grensa, så vi måtte bare fotografere det vi kunne ut av bilvinduene den neste halvannen timen:

Fjellene ble villere og villere, og da vi kom hit ba vi sjåføren pent om å stoppe så vi kunne få fotografere litt skikkelig. Rati var overrasket, for her mente han det ikke var noe spesielt å se, men respekterte likevel vårt ønske og stanset bilen.

Det som var litt spesielt med dette stedet, og som gjorde at vi ba bilen om å stanse i utgangspunktet, var at vi på andre siden av dalen kunne skimte en bitteliten kirke oppi fjellsiden. Dette syntes vi var en såpass tøff plassering at vi ville forevige den ordentlig.

Skarpe øyne kan muligens skimte et brun-orange tak på en fjellhylle her?

Her er nærbilde:

Litt klatring opp på bratte steder måtte til for å få skikkelig overblikk.

Rati begynte snart å stresse og ville videre. Vi var jo allerede sent ute, og denne ekstrapausen hjalp ikke i det hele tatt.

Neste stopp var et kloster og kirke som var under oppføring tett ved den russiske grensen. Jeg er usikker på hvorfor dette var en stor severdighet. Jeg tror det var mest fordi det var nær hovedveien og man kunne parkere rett ved siden av. Vi tok massevis av bilder likevel.

Salome og Rati

Sjåføren vår.

Holmes.

Kjerka!

Salome, Rati og Holmes i samtale med en av bygningsarbeiderne.

Holmes gikk bananas i lys og shyggestudier inn i kirka. Siden den var under konstruksjon hadde den foreløpig helt rene flater, og dette syntes Holmes var stilig.

oooh.

Dusj og dass.

Siden vi nå var ved den russiske grensa var det umulig å komme videre, og derfor kjørte vi nå tilbake igjen. På veien stoppet vi ved denne bygningen, som jeg maste meg til å kikke nærmere på.

Dette var en slags vei-kirke hvor reisende kunne tenne lys og be en bønn eller to. Innsiden hadde faktisk spor av at veggene hadde vært dekorert med frescoer, men noen hadde også søkt ly der inne og brent bål en gang eller to, så alt var dekket av et tykt lag sot.

Neste stopp var Gergeti Trinity Church som er en av de mer kjente severdighetene i Georgia! Ikke helt sikker på hvorfor akkurat denne kirka er så kjent, men den ligger på en liten topp på 2100 meter. Fra toppen er det flott utsikt over dalen, og til enda større og farligere fjell i bakgrunnen. Det er i prinsippet mulig å kjøre hele veien fra dalbunnen og opp til kirka, men siden befolkningen i den lokale landsbyen tjener sårt tiltrengte ekstra slanter på å leie ut jeeper til besøkende kan du si de ikke bryr seg nevneverdig om å holde veien ved like. Jo mer ufremkommelig den er, jo mer penger tjener de. Veien var i ganske fantastisk dårlig forfatning. Jeg er ikke helt sikker på hva slags bil vi kjørte, men det var en slags blanding av vanlig personbil og terrengbil. Jeg var ekstremt skeptisk til om vi ville komme oss opp med den, og argumenterte endog om at det ville være kjappere for oss å bare spasere opp. Jeg ble heldigvis ikke hørt på.

Det var ikke bare lett å ta bilder på veien, siden bilen hoppet og danset fra hull til hull. Heldigvis greide jeg å knipse dette bildet på vei gjennom landsbyen. Her ser vi en gjeng kjederøykende landsbyboere, og i bakgrunnen, på toppen av fjellet til høyre, Gergeti trinity church.

Selve landsbyen var det vrient å få et skikkelig bilde av, her er det eneste jeg fikk tatt:

Etter en heller halsbrekkende tur opp en vei jeg ærlig talt aldri hadde trodd vi skulle greie med den bilen, kom vi da omsider frem til selve kirka. Der var det topp utsikt, og vi tok nok en gang mange bilder.

Bilen vår.

Kjerka.

Det var vel her oppe jeg begynte å ane at Holmes hadde ting på gang med Salome. I alle fall stilte han seg stadig vekk så nær han kunne henne, og hun ham, forsåvidt.

I kirka var det forbudt å vise bare bein, så det lå skjørt til utlåns som herrer med kortbukser var nødt til å ikle seg.

Lookin' good!

Selv i dette kostymet betenkte ikke Holmes seg mot å egle seg innpå pikelillen Salome.

Dere lurer kanskje på hva Holmes tar bilde av i bildet over? Denne fuggelen her:

Igjen var det forbudt å fotografere inne i kirka, så da ble det mest bilder av eksteriøret og landskapet.

Holmes var forøvrig ikke alene om å måtte trekke i skjørt.

Nå begynte det å bli pinlig åpenbart at Holmes hadde et godt øye til pikelillen. Det var liksom veldig tydelig hvor mesteparten av oppmerksomheten hans var.

Jeg synes Rati later til å føle seg litt utenfor i bildene over. Men det er ingenting. Se hvor utenfor jeg ser ut på bildene under her!

Når dere leser disse reiseskildringene mine kan dere jo fort få inntrykk av at Holmes er den eneste av oss som er i stand til å føle begjær og legge an på lokale skjønnheter som ikke vet bedre. Det er selvsagt ikke tilfellet. Jeg fant meg da også noen støkker som jeg begjærte! Men siden jeg er en genert mann ble det med at jeg fotograferte dem i skjul, og ikke forsøkte meg på noen tilnærmelser. Men sjekk dette støkket her!

<3

Noen siste bilder av åstedet, og så dro vi videre hjemover igjen.

Siste post på programmet var middag!! Jeg trodde kanhende dette var middag på restaurant, men neida. Vi ble kjørt til en familie som bodde på strekningen, der det ble disket opp med det største måltidet hittil på turen. Det var så mye mat at de ikke fikk plass til alt, og måtte stable i høyden. Og enda kom det nye retter på løpende bånd. Jeg tror ikke jeg rakk over alle rettene.

Men godt var det, og familien serverte hjemmelaget rødvin, hvitvin og chacha. Det ble naturligvis skålt en del, og dermed steg humøret deretter, og Rati ble etter hvert svært følsom og erklærte at vi nå var hans venner og at vi var flotte folk. Salome sa også at hun ikke lenger følte seg som vår guide, men som vi bare var venner. Dette syntes både Holmes og jeg var hyggelig å høre, og vi skålte for vennskap.

Her satt vi relativt lenge og nøt maten. Det var egentlig ganske hyggelig med en pust i bakken etter en relativt heseblesende sightseeing så langt.

All maten vi spise var dyrket og laget av familien på gården vi besøkte. Holmes skjønte at han måtte prøve å få dokumentert selve matlaginga, og kvinnene i arbeid, og etter et par glass tok han mot til seg og forsvant inn på kjøkkenet.

Holmes greide selvsagt ikke å la anledningen gå fra seg til å forsøke seg på pikelillen igjen.

Av en eller annen grunn ville Rati at vi skulle se hvordan man grillet kjøtt. Dette er kanskje den eneste tilberedingen vi også skulle ha greid å få til, men Holmes tok pliktskyldigst bilder likevel.

Mens vi satt der og åt kom faren i huset labbende hjem! Han hadde egentlig vært ute i landsbyen og kost seg med venner, men så hadde han hørt at det hadde kommet folk på besøk hjemme, og da hadde han fortet seg hjem! Georgia er merkelig. De må jo ha visst at det ville komme besøk på forhånd, de hadde jo tid til å forberede mat til vi kom. Likevel hadde altså gubben i huset latt besøk være besøk og la kvinnene hjemme ta seg av det. Så hadde vi kommet på besøk, og så hadde sønnen i huset sett oss og fått det for seg at vi var "bra folk"! Dermed løp han til cafeen der faren satt og ba ham pelle seg hjem, for de hadde bra folk på besøk! Mannen slapp da alt han hadde i hendene og løp hjem det forteste hans gamle ben maktet, kun for å ta en skål med oss. Mannen skålte med chacha og en hånd på brystet og sa at Georgia og Norge skulle være venner. Det så vi ingen grunn til å krangle på, og skålte med. Så kikket han litt på oss og bordet med alle rettene, før han løp inn og kom ut med enda en rett! En kake! Jeg er usikker på hva slags kake det var. En blanding av fyrstekake og kringle tror jeg. Den hadde han bakt selv, og det var den eneste tingen han visste hvordan man bakte. Dette var yndlingsretten hans, og han ble sett på som "litt rar" for georgiere er ikke så glad i søt mat. Nå håpte han tydeligvis å få tommelen opp for sin søtmat fra oss. Jeg var allerede stappmett, men presset ned et stykke søt kake og siden jeg er nordmann og vant til søt mat hadde jeg ingen problemer med å like den. Ikke Holmes heller. Vi smilte begge begeistret og gav mannen tommelen opp. Han smilte lykkelig, og så reiste han seg og dro tilbake til kameratene sine i bygda for å fortsette der han slapp.

Holmes tok noen bilder i hagen også. Her er sønnen i huset, frukttrær, en beitende kalv og en hane.

Akkurat i det vi skulle gå kom sønnen i huset løpende ut fra låven. To kyllinger hadde blitt klekket ut akkurat i det vi skulle til å dra!

Så vendte vi snuten hjemover, og nå var det ingen ting mer på timeplanen enn å kjøre tilbake til Tbilisi og sette oss av et sted. Holmes og jeg hadde ikke noe hotell å dra til, så vi kremtet og spurte Rati om han visste om et bra men rimelig hotell vi kunne bo på.

Rati så forundret på oss: "Har dere ikke hotell?"

Vi forklarte at vi ikke hadde det.

"Ikke noe problem! Dere kan bo hos meg!"

Holmes og jeg syntes dette var litt i overkant vennlig av ham, men Rati sto på sitt! "Vi er venner nå! Det er ikke noe problem! Dessuten må vi ut på byen i kveld og drikke sammen! Salome liker dere også og vil være med! Så drar vi hjem til meg etterpå!"

Dette forandret saken radikalt, i alle fall for Holmes. Nå var det utsikter til å drikke seg full sammen med pikelillen og være oppe hele natta med henne, og da var det bare å si ja til alt som ble foreslått! Altså ble vi enige om å overnatte hos Rati. Nå tødde vi for alvor opp sammen med pikelillen også. Salome spurte oss om norge, og jeg viste henne bilder av norske fjell som jeg hadde liggende på mobilen min. Siden jeg bor på vestlandet og drar hjem hver jul blir det til at jeg tar bilder ut buss og togvinduer, og dermed har jeg en anselig mengde flotte naturbilder på mobilen. Jeg viste frem disse, og pikelillen lot til å like dem. Holmes syntes ikke det var noe stas at pikelillen plutselig viste meg masse oppmerksomhet, så han dro frem sin mobil og begynte å vise bilder. Dessverre hadde han ingen naturbilder, men han viste i stedet frem bilder av andre ting. Av båten han hadde jobbet på i Kroatia (Diger!), huset han eier (!) og en del andre ting som må ha imponert flettene av henne. Han bladde gjennom hele bildekatalogen sin for sikkerhetsskyld og der var det mye imponerende. Et øyeblikk var jeg sikker på at han som en grand finale skulle brette ned buksene og vise frem hva annet han hadde å by på, men han må ha besinnet seg.

Vi ble sluppet av hos Rati, hvor vi satte fra oss bager og utstyr, og så dro vi rett ut på byen! Vi glemte å ta med kamera, så alle bildene er tatt med mobilen min.

Vi dro på en bar vi hadde vært på før. Vi ble fortalt det var en backpacker-bar. Det var mange unge og fulle backpackere der. En spøy rett utenfor. Det var lov å tegne på veggene. Jeg fikk låne en penn og tegnet på veggen.

Art pour l'art!

Det var vel på denne baren Holmes for alvor ble forelsket i pikelillen. Blikkene dem i mellom ble lengre og lengre, og på slutten begynte de å leie hverandre i hendene. Vi andre ble rimelig fulle. En kar med rastafletter kom og sa vi MÅTTE bli med på kunstutstilling. Vi takket av en eller annen grunn ja til dette, selv om det var klokka to på natta. Vi fikk praiet en drosje, hvori vi endte opp med å være seks mann. Karen med rastaflettene lå over alle oss i baksetet.

Da vi kom på kunstutstillingen viste dette seg å være et helt vanlig diskotek med masse sure folk. Vi gadd ikke være der, og pikelillen ville hjem. Vi fulgte henne hjem, og så dro Holmes og jeg med Rati tilbake til ham. Rati ville sitte oppe og drikke og se på youtube-videoer. Klokka var 5 når vi endelig greide å overtale ham til å sove.

Rati bodde hjemme hos faren sin, som var skilt fra mora hans. Leiligheten var fin, men veldig mye plass var det kanskje ikke. Rati dro ut en sovesofa til meg, mens Holmes lå på en vanlig sofa. Her sov vi helt greit. Holmes syntes Georgia var veldig rart, og hadde litt problemer med å ta inn over seg at vi nå faktisk overnattet hos en fyr som var helt ukjent for oss da denne dagen startet. Mest av alt var han utrolig forelsket i pikelillen, og jeg måtte legge mobilen min på bordet slik at han kunne kikke på bildene jeg hadde tatt av henne ved behov.