Georgia 2011 - Dag 15

Sovesofaene til Rati var helt greie, og han og faren delte et nydelig hjem. Likevel tror jeg ikke hverken Holmes eller jeg sov spesielt godt. Det har nok mest sammenheng med at vi var litt for fulle, og dessuten var Holmes i mental ubalanse av forelskelse og satt oppe og så på bilder av Salome. Faren til Rati sto opp klokka 7, og jeg lot som jeg sov. Jeg lurer på hva han må ha tenkt. Jeg vet ikke om han fikk vite at vi skulle overnatte før han sto der om morgenen og så to tredveåringer ligge på sofaen hans. Jeg merket at jeg var litt ukomfortabel med det hele, spesielt nå som jeg ikke var full lenger. For Holmes var begeret mer enn fullt nok. Så fort han var våken nok ringte to han en telefon eller to og booket oss inn på Radisson. Han hadde en del dårlige unnskyldninger for å gjøre dette: "Jeg får rabatt!" og "Jeg trenger å vaske klær!" var de mest brukte, men jeg var forsåvidt enig med ham i at det ville gjøre seg med en natts ordentlig søvn i ro og fred. Holmes hadde dessuten ordnet seg date med Salome, og det var ytterst nødvendig for ham å være dusjet, uthvilt og vakker før dette møtet! Før Rati rakk stå opp hadde Holmes booket oss inn på Radisson og baggene våre var pakket og klare.

Rati sto forøvrig opp sent, og han klagde en god del over hodepine. Vi takket så godt vi kunne for oss og forklarte at vi ville ta inn på hotell. Rati tok dette overraskende pent. Jeg tror nok det fristet ham å være alene litt og slikke sårene fra gårsdagen. Heldigvis hadde Holmes og jeg drukket med måte og var sånn noen lunde opplagte. Så bar det til Radisson!

Holmes må ha vært ganske utslitt og utsultet på luksus og komfort. Fra vi entret hotellrommet og til vi måtte reise hjem igjen to dager senere forlot han ikke rommet med unntak av en 10 minutters ekstremt motvillig utflukt for å kjøpe øl. All mat ble brakt opp til rommet av roomservice, all underholdning sto PC'en for. Når vi skulle møte Jem, Nino og Alex måtte de komme opp på hotellrommet vårt... Likevel anklaget Holmes meg for å bli urovekkende fort vant med luksus da jeg også endte opp med å bestille room-service mat siden han ikke gadd bli med meg ut for å spise.

Vi fikk hotellrom i 15 etasje, og det var strålende utsikt.

Rosinen i pølsa var kanskje at vi fikk direkte utsikt til "postkontoret" der jeg dager tidligere hadde vært vitne til at en kranbil gikk gjennom betongen! Nå hadde vi fri utsikt til hullet den hadde etterlatt seg!

Joooy.

Men NÅ måtte jeg finne et postkontor før det stengte! Jeg tok med meg alle postkortene jeg hadde skrevet i løpet av turen og gjorde meg klar. Denne dagen var jeg nesten sikker på at jeg skulle få postet dem. Jeg spurte om Holmes ville være med ut og være med.

Det ville ikke Holmes. Han sa det var kjempeviktig at han fikk hvilt seg til daten som muligens skulle være allerede denne kvelden, men kanhende mer sannsynlig neste dag.

Dermed dro jeg ut alene i Tbilisi for å poste kort! Jeg fant det riktige postkontoret denne gangen. Postkontoret var merkelig. Det virket ekstremt provisorisk. Litt som når en gymsal blir gjort om til stemmelokale på valgdagen. Det var satt opp pulter her og der, og det var printet ut og hengt opp A4-ark på pultene som skulle fungere som skilt. De sto på georgisk, så jeg ante ikke helt hvilken disk jeg skulle henvende meg ved. Jeg prøvde å få øyekontakt med noen bak skranken og viftet med postkortene mine. Jeg ble pekt i retning av en disk, og jeg stilte meg i kø her. Det var ca 10-15 mennesker langs disken allerede, så jeg regnet med dette kom til å ta tid. Etter å ha observert disse menneskene en stund skjønte jeg at det ikke var 15 mennesker som skulle poste noe, eller hente en pakke. Det var to personer som skulle ordne seg et sertifikat, eller en tillatelse, og begge hadde hele familien sin på slep. Alle skulle hjelpe til og alle skulle sørge for at alt gikk riktig for seg. Da den ene var ferdig forlot 7-8 mennesker straks lokalet, og det ble min tur! Jeg var til å begynne med litt vantro, men postfunksjonæren vinket meg mot skranken, så det var tydeligvis virkelig min tur. Jeg la alle kortene på bordet og sa jeg ønsket å poste dem. Hun kikket over dem og ristet litt på hodet. Dette kom til å bli dyrt! Hun holdt opp en kalkulator. 36 lari skulle hun ha! 120 kroner eller deromkring. Jeg betalte glad og lettet. Tenk det! Jeg fikk sendt dem! Etter to uker og alt det stresset, så fikk jeg endelig SENDT POSTKORTENE MINE! JEG HADDE FUNNET ET POSTKONTOR I GEORGIA OG SENDT POSTKORT!

Jeg var svært lykkelig.

Jeg sendte 9 postkort. 2 av dem kom frem.

På veien hjem tok jeg turen gjennom parken. Jeg ble fortalt at her var det marked, og her kunne man plukke opp allslags rariteter og antikviteter. Alex og Nino hadde f.eks tipset oss om at vi her kunne være heldige og plukke opp gamle nintendoer, og dette visste jeg at Holmes var ineteressert i. Jeg valset derfor innom, og kikket på hva de hadde. Det var mye rart her. Skruer og muttere, rustne deler til motorsykkel, kopper og kar, brukte sko... Jeg kjøpte en sovjetisk medalje i sølv. Ikke et spesielt bra kjøp tror jeg, men den var liten og tok ikke mye plass. Jeg gikk videre og kjøpte noe juggel som var skåret ut i horn. Slik så det ut:

Selgeren kunne ikke forklare meg hva det var, men den virket artig så jeg kjøpte den likevel. Jeg hadde vel gått kanskje 30 meter, så kom selgeren halsende etter meg! "Du glemte denne!" ropte han, og gav meg en underlig tingest:

"Hær? Hva er det der?" spurte jeg.

"Jeg vet ikke" sa selgeren.

"Men...!"

"Det virker som den passer oppi gropa her på midten" sa selgeren. "Om du limer den fast, så kan du kanskje feste et lys oppå den?"

Forslag mottas med takk.

Nå hadde jeg egentlig brukt nok penger, så jeg bestemte meg for å dra tilbake til hotellet. En av de siste tingene jeg gikk forbi var en kunstner som solgte malerier. Jeg pleier alltid å gå hurtig forbi slike ting, for malerier er dyrt og selgeren skal alltid prakke på meg noe jeg ikke har råd til, eller kanskje ikke vil ha en gang. Jeg hater slike diskusjoner. Jeg kastet likevel et blikk på kunsten, og ble helt bergtatt av ett maleri som jeg syntes var utrolig stilig. Jeg visste det ville bli stress og diskusjon, for jeg så med en gang at dette var utenfor mitt prisområde, men jeg syntes maleriet var så flott at jeg ble stående og beundre det likevel.

Kort tid etter kom selvsagt kunstneren og ville selge. Jeg sa som sant var, at jeg var en fattig turist, at jeg skulle reise hjem neste dag, og at reisekassa var bunnskrapt. Jeg sa jeg var svært lei for at jeg ikke hadde råd til å kjøpe kunsten hans, og at jeg kunne se at han var svært dyktig. Jeg sa jeg kun stoppet for å beundre, og jeg likte det svært godt. Mannen ble smigret og hektet ned et bilde. Synes du dette er for dyrt sa han, og viste meg prislappen. Det bildet jeg likte best kostet 900 euro. Jeg syntes dette var en optimistisk pris i Georgia, men mannen var åpenbart dyktig, og for alt jeg vet greide han å selge for denne prisen selv her. Jeg sa det var alt alt alt for mye for meg, og forklarte at jeg var en arbeidsledig kunstnerspire selv. Mannen smilte overbærende og ville vite hva jeg hadde råd til. Jeg forklarte at jeg hadde 200 lari igjen, og det var alle pengene jeg hadde. Mannen sluttet ikke å smile.

"Men du er ikke herfra, hvor er du fra?"

"Norge"

"Men da er du turist! Du er en gjest i landet mitt! Ta det! Det er ditt! Jeg vil ikke ha penger for det! Det er gave!"

"Hæ!"

"Jeg mener det! Det er ikke et problem! Du er en gjest her!"

Jeg ble alvorlig satt ut av denne heller dramatiske vendingen i forhandlingene. Jeg må innrømme at jeg hadde alvorlig lyst på bildet. Likevel kunne jeg ikke bare ta det, kunne jeg det da?

"Eh, jeg synes ikke jeg bare kan ta det", sa jeg, "Men om du mener det, så skal du få de 200 lariene mine. Det er alt jeg har, men du skal gjerne få dem for det maleriet."

Mannen syntes dette var en kjempeordning, og så fikk jeg maleriet!

Mens han pakket det inn for meg beklaget jeg igjen at jeg ikke kunne betale mer, og at han ikke måtte ruinere seg på å gi meg kunsten sin.

"Ah, Gud har vendt sitt gode øye til meg" sa han og slengte et kyss mot himmelen. "Jeg har et vakkert liv og tjener godt. Jeg har råd til dette!" Så gav han meg kortet sitt, og ba meg komme hjem til ham en kveld. "Jeg lager fantastisk god vin! Både rødvin og hvitvin!"

Dessverre fikk jeg ikke tid til å besøke ham. kanskje neste gang jeg er i Georgia...

Kunstneren selv, Temuri Papiashvili, ved et maleri han ville bli fotografert ved siden av.

Jeg vendte tilbake til hotellet, der jeg fortalte historien til en begeistret Holmes, som stadig syntes at å henge på hotellrommet var det beste med å være i Georgia og ikke ville høre snakk om å dra ut.

Her viser jeg stolt frem maleriet mitt!
Naken, selvsagt.

Jeg fikk lov til å låne laptopen til Holmes og google kunstneren jeg hadde kjøpt bildet av. Så bestilte vi noe halvgal overpriset roomservice-mat vi ble sånn halvmette av.

Salome meldte avbud på daten og ba om utsettelse til neste dag. Dermed bestemte vi oss for å treffe Jem, Nino og Alex en siste gang, og takke dem for alt de hadde gjort for oss. Holmes foreslo at vi skulle invitere dem opp på hotellrommet slik at han slapp å gå utendørs. Dersom vi skulle sitte der oppe måtte vi handle inn øl til alle, påpekte jeg. Holmes vred seg i stolen. Han foreslo at vi skulle tømme minibaren, eller bestille øl på rom-service. Jeg mente dette ville være både dyrt og upraktisk, i alle fall all den tid det lå en butikk rett over gata fra hotellet. Holmes sukket et dypt og ulykkelig sukk, og så ble han med meg ned i butikken for å bære øl. Vi kjøpte en del øl, og var dumme nok til å kjøpe en type vi ikke hadde prøvd før. Den smakte våt sau.

Alle kom på besøk, og vi koste oss likevel godt der oppe. Det var kjedelig å mangle musikk, men dette ble løst ved at jeg satte på noe black metal på mobilen min og la den midt på bordet. Dette var ubehagelig og teit, og dermed lettet det godt på stemningen og alle ble fulle.

Vi hadde også invitert Rati på besøk. Rati hadde lovet å komme klokken ni eller ti, men det varte og det rakk. Han kom til slutt klokken ett. Drita. Han hadde vært med noen venner og ikke sluppet fra dem. Rati oppførte seg veldig merkelig. For å si det som det var oppførte Rati seg som en homo. Kroppsspråket hans var plutselig veldig feminint, han begynte å lespe. Holmes ble overbevist om at han var ...homo.

Det ble sent, vi ble fulle og det ble på tide å komme seg hjem. Folk takket for seg, og vi jagde Rati hjem. Rati tilbød seg å holde meg med selskap dagen etter, mens Holmes skulle date Salome. Vi ble enige om å ringes.

Holmes avslutte kvelden med å kikke på facebookbilder av Salome og ynke seg over hvor fin hun var.

*klynk*