Hvorfor Georgia? En del mennesker lurer på hvorfor i allverden vi fant på å dra til Georgia. Til og med Georgierne skjønte ikke helt hvorfor vi valgte å legge ferien dit. Derfor føler jeg at jeg kanskje burde bruke første del av dette referatet til å forklare hvordan vi havnet i dette landet.
For Holmes sin del var det enkelt: Han har de siste årene reist utrolig mye på egenhånd, og han har funnet ut at han liker å reise, men at han kunne tenke seg noen å reise sammen med innimellom. Av en eller annen grunn spurte han meg og jeg ville reise med ham. "Ja" svarte jeg, for jeg liker Holmes. "Hvor skal vi dra?" spurte han. "Georgia" sa jeg. "Ok" svarte Holmes.
Så enkel var altså grunnen til at Holmes dro til Georgia. Dermed er det jeg som sitter på hele forklaringsproblemet om hvorfor jeg ville dra akkurat hit. Dette er det mange grunner til, men jeg tror det hele startet med at en kamerat gikk et sommerkurs i norsk med ei dame fra Georgia back in 2007. Denne dama ble han gode venner med og snakket en del om, og han ble følgelig opptatt av Georgia. Han syntes det var spesielt fascinerende at Georgisk og Baskisk er beslektede språk, når nesten hele resten av Europa snakker indoeuropeiske språk. At Georgisk skrift ligner på alvisk syntes han også var tøft. Denne begeistringen smittet veldig fort over på meg, og siden den gang har jeg vel hatt Georgia i bakhodet som et mulig fremtidig feriemål. Har derfor lest litt om det på internettet, og jo mer jeg leste jo mer oppspilt ble jeg på landet. Long story short, da Holmes ba meg med på tur øynet jeg min store sjanse, for jeg er jammen ikke sikker på hvem andre jeg hadde greid å dra med meg til dette landet.
Min erfaring er at om man reiser til et land så får man utrolig mye mer ut av tiden sin der dersom man kjenner noen som kan fortelle en hva som er verdt å få med seg, som er villige til å være med ut og vise deg bra utesteder, være tolk eller generelt hjelpe deg om det skulle oppstå dramatikk. Jeg ba derfor min kamerat ta kontakt med sin venninne fra Georgia. Det var her vi fikk vår første smakebit av den legendariske georgiske gjestfriheten. Keti, som hun heter, var ikke i Georgia på det tidspunktet vi skulle være der. I stedet for satte hun oss i kontakt med intet mindre enn 5 av sine venner. To av disse fikk vi dessverre aldri møtt, da de også var ute og reiste selv, mens de tre andre ble svært gode venner i løpet av turen.
Dag 1:
Holmes og jeg reiste fra Gardermoen med friskt mot. Vi fløy propellfly til Riga.
På dette flyet fikk Holmes merkelige problemer. Han pustet tungt, svetten silte, han la hodet mellom hendene, han stønnet, han ble kvalm og dårlig. Jeg ble skremt.
Mellomlanding i Riga. Øl. Holmes glad og fornøyd igjen. Vente 4 timer på neste fly. Spiser en pizza. Snakker en del om hvor mye galt vi skal gjøre i Georgia. Begge er ganske spente.
Endelig går neste fly. Vi kommer oss ombord og denne flyturen forløper heldigvis uten dramatikk. Lander i Tbilisi klokken midt på natta.
En av vennene til Keti, Jem, hadde insistert på å hente oss på flyplassen. Jeg hadde prøvd å være høflig og si det slett ikke var nødvendig å hente oss så sent, men han insisterte altså. I ankomsthallen sto Jem ganske riktig og smilte fra øre til øre. Jem viste seg å være en utrolig trivelig type med halvlagt hår og skjegg. Metal likte han også. Han kjørte oss straks til hotellet vårt i rasende fart. Det skulle senere vise seg at alle Georgiere kjørte i rasende fart.
Vel inne på hotellet tok vi noen raske snapshots av rommet. Dette var vårt første møte med den pussige georgiske skikken med å ha et hull i lakenet som enten er rute-formet eller hjerteformet.
Klokka var nå halv to på natta, men det stoppet ikke Jem. Om vi ikke ville ta noen øl før vi la oss? Klart vi ville, men skulle ikke han på jobb dagen etter? Jem blåste. "Jeg lider av insomnia så jeg får ikke sove uansett!". Dermed bar det til den en av to puber som holdt åpent så sent på en mandag.
På vei til puben parkerte vi ved revolutionary square. Et minne fra kommunisttiden. Jem pekte ut en rød stjerne i toppen av et tårn. I bakgrunnen sees den lokale TV-masten.
På puben fikk vi øl, men til vår store skuffelse hadde de kun importøl og ingenting lokalt. Siden det var en irsk pub hadde de også en ganske internasjonal meny.
Småbrisen Holmes!
Selve puben. Som puber flest, egentlig. Kommer ikke på noe spesielt å si om den.
Godt var det uansett å få noe mat i skrotten. Her satt vi en stund og småpratet og drakk. Jem fortalte om jobben sin hos et firma som solgte dekk. Vi fortale om oss selv. Puben stengte etter hvert og Jem tok den siste slurken med øl og fyllekjørte oss tilbake til hotellet. Alle lovte hverandre at vi skulle møtes dagen etterpå.
