Logo til black metal band

En av fordelene med å være så bitter som jeg er, er at man av og til får anledning til å lage bandlogoer. Som er gøy. I alle fall i utgangspunktet. Problemet med å lage logoer er selvsagt at bandet alltid har veldig diffuse ideer om hvordan logoen skal være. Ofte ender de opp med å bli strålende fornøyd med akkurat det de i utgangspunktet sa de i alle fall ikke skulle ha. Men, kunden har alltid rett sies det.

Her er de tre første utkastene til logo. 

Utkast 1: Jeg prøver å dele bandnavnet opp i tre biter for å få kontroll på bokstavene.

Utkast 2: Jeg er fornøyd med oppdelingen, men ikke med skriften og sorteringen. Nytt forsøk. Alt på en linje. Holder det enkelt og rent. Får tilbakemelding om at det ønskes mer "pynt" på bokstavene.

Utkast3: Mer pynt og mer klassisk black metal tilnærming til logoen. Som man ser synes jeg fortsatt den svarte stripen bak er helt genial, men begynner å lure på om den av praktiske årsaker må gå.

Gamle folk

Gamle mennesker kan virke litt rare. De oppfører seg ganske annerledes enn unge mennesker. Det er vel ikke så rart. De har 80+ år med erfaring bak seg, og det har vel litt å si for hvordan man ser verden. Gamle mennesker blir ofte forbundet med den milde, snille og tålmodige besteforelder-typen. Mange er jo også slik. Det er lett å tenke at livserfaring gjør en mildere og rundere i kantene.

Men det finnes også en annen type gamlinger, en type man ikke hører så ofte om: Det er de sinte gamlingene. De som irriterer seg over unger som leker, som er mistroiske til ekspeditører i butikker, som tror alle unge er kjeltringer og som generelt er uhøflige, tverre, grinete og bitre. Hvordan blir det slik? Hvordan kan gamlinger utvikle seg i så ulik retning? Det er liksom ikke noe midt i mellom. Gamlinger blir enten verdens snilleste eller sure som sitroner. 

Jeg har en teori! Det er en kjent sak at hjernen forfaller når man eldes. Er det mulig at dette forfallet kan minne bittelitt om å være full? For når folk er fulle blir også de fleste glade, tålmodige, snille og milde. Men så finnes det en liten gruppe mennesker som reagerer dårlig på alkohol, som blir oppfarende, aggressive, sinte, tverre og bitre. Kanskje er det den samme typen mennesker som blir sure som gamle? 

Er det å være gammel egentlig som å gå rundt smådrita hele dagen?

Er denne bestemoren snill eller bare drita?

Fjelltur 2010

Etter forrige innlegg knytter det seg naturlig nok stor spenning til om jeg møtte noen søte jenter på fjellet. Svaret er et rungende nei. Heldigvis møtte jeg heller ingen nyskilte mannehatere, så jeg skal ikke klage. Faktisk møtte vi nesten ingen mennesker på hele turen. 

For å komme frem til første hytte, Tomannsbu, bestemte vi oss for å følge umerket sti slik at vi kunne ta turen i en slags sirkel og komme tilbake til bilen uten å gå samme rute to ganger. Den umerkede stien var ikke veldig lett å følge, og snart gav vi opp å holde oss på noen sti, og fulgte i stedet kartet. På ett gitt tidspunkt måtte vi dessuten av den umerkede stien og gå over et fjell for å komme til den første hytta. På dette fjellet så jeg en stein:

Neste dag dro vi videre til Støle. Denne dagen var det strålende solskinn og nesten vindstille. Det var en fin tur. Så snart vi kom inn dørene på Støle begynte det å blåse opp og det kom mørke skyer som etter hvert dekket himmelen. Natten kom, og det ristet i hele hytta. Dagen etterpå blåste det like infernalsk. Kvister føk forbi rutene og gresset og lyngen lå flatt i vinden. Dette forstod vi lite av, for da vi sjekket værvarselet for to dager siden var det spådd bare sol og fryd denne dagen. Egentlig hadde vi planlagt en lengre ekspedisjon rundt to daler denne dagen, men i dette været fremstod dette som alt annet enn lystbetont. I nærheten av hytta var det et fjell der man visstnok skulle kunne få dekning på mobilen, og vi gikk opp hit for å sjekke yr.no. 
Turen opp var strabasiøs, og mens vi klatret begynte det naturligvis også å regne. På toppen av fjellet blåste det noe infernalsk, men vi hadde medvind, så vi blåste nesten opp det siste stykket til toppen og slapp å anstrenge oss så mye. Vi søkte ly bak toppen. Vinden var så kraftig at regnet sprutet ut over oss og på sidene av steinen vi hadde søkt tilflukt bak, mens vi selv holdt rimelig tørre der vi satt i ly. Mobilene fikk signal, og mens vi gispet etter luft i den harde vinden fikk vi plottet inn yr.no og sjekket været for Støle.
Yr.no kunne fortelle oss at akkurat der vi var nå, var det strålende solskinn. 

Stålende solskinn

Vi var naturligvis ganske iltre over dette, men det var ikke stort å gjøre. Vi gikk ned igjen, hang klær til tørk og ventet på at været skulle gi seg. Det gjorde det utpå kvelden en gang. 

Neste dag dro vi hjem. På veien støtte vi på to bønder som drev en stor flokk sauer. De hadde med seg gjeterhund. Vi stod og så på og det var egentlig et ganske flott syn der de drev sauene gjennom den trange Trangedalen. Da bøndene kom forbi vekslet vi noen ord, og siden jeg er en oppvakt mann kunne jeg ikke unngå å stille bonden følgende spørsmål:
"Er det ikke litt tidlig å drive sauene ned fra fjellet nå?"
Bonden så på meg i to sekunder og så svarte han: "Me drive dai opp på fjellet!!"

Min turkamerat lo av meg for dette hele resten av turen.

Min turkamerat er forresten forferdelig glad i å ta bilder av frosk.

Fjelltur! -Time for love.

Når man likevel er arbeidsledig, det er sommer og solen skinner, da kan man vel unne seg en fjelltur? Det skal i alle fall jeg, og den fjellturer begynner i dag og varer til lørdag. Jeg Skal opp i Sirdalen til to hytter ved navn Støle og Tomannsbu. Ligger idyllisk og rolig i lite trafikkert område. Jeg gleder meg!

Fjellet er underlige greier. Man drar dit for å slappe av, være alene med fjellet, nyte naturen, kjenne at tingene faller på plass ...og allikevel blir det til at det som det knytter seg mest spenning til etter hvert, er om det er noen søte jenter på de hyttene man ankommer til. Skal man tro diverse tidsskrifter er det å drive fjellsjekking blitt forferdelig populært. Damene har forstått at de høyt utdannede, veltrente, kjekke og staute mennene er å finne på fjellet, og ikke på diverse skitne diskoteker. Derfor valfarter de til fjellet om sommeren for å plukke med seg menn. Sies det. Men jeg har gått i fjellet siden jeg var 15 og aldri møtt noen giftesjuke jenter. Ikke på min egen alder i alle fall. jeg har derimot møtt en god andel mannshatende nyseparerte troll av noen kjerringer i 50-årsalderen som sitter og klager høylydt over mannlig ubehjelpelighet på kjøkkenet. 

Hvor blir det av de søte jentene på min alder? Kanskje er de smarte og besøker kun de tungt trafikkerte hyttene hvor det er mye å velge mellom? Disse hyttene styrer jeg vanligvis unna. Men, det skal sies, at en gang kom jeg til en hytte hvor det hadde vært noen jenter før oss. De hadde skrevet i hytteboka og var skuffet over mangelen på menn, så de hadde notert ned mobilnumrene sine slik at eventuelle menn som kom etterpå kunne ringe dem. Dessverre hadde de ikke skrevet ned alderen sin, og jeg tar ikke sjansen på å få en mannshatende, nyseparert trollkjerring på tråden, så jeg ringte ikke! Hallo, jeg liker å leve litt farlig når det gjelder jenter, men det får være grenser.

Så, jeg håper på en fin tur der jeg slipper å gå meg vill, bli tatt av snøskred, brekke bein eller bli bitt av huggorm eller nyseparerte kjerringer. 

Om konkurranse #1

-Det er ikke noe gøy om vi ikke har regler!

Hver gang man har det morsomt er det noen som skal ødelegge ved å påtvinge moroa regler. Jeg husker da jeg var i speideren, da pleide vi å spille noe vi kalte "Gausball". Gausball var helt fantastisk. I utgangspunktet begynte det som fotball, tror jeg, men det utartet fort. Den eneste marka i nærheten av speiderhytta lå i en bakke, slik at ett lag hadde mål på toppen og ett lag i bunnen av bakken. For å gjøre det ekstra festelig delte vi inn lagene ved å la de store guttene spille mot de små guttene. Det ble selvsagt en ren massakre, og siden det var så åpenbart urettferdig sklei det fort enda mer ut. Man brukte hendene, man gjøv løs på motspillere, fem smågutter kunne hoppe på én stor og holde ham nede mens en sjette fortvilt løp med ballen. Jeg har hørt rykter om at det ved en anledning ble brukt motorsag og et brannslukkingsapparat under gausballspillet. Vi spilte ikke, vi lekte. Vi lekte at vi spilte, men vi hadde ingen regler og fantasien gjorde at vi hele tiden fikk nye elementer inn i leken. Som man forstår brukte vi "gausball" som en unnskyldning for å få utløp for mye destruktiv energi, og det var sykt morsomt.

...Helt til en eller annen sopp en dag sa "Det er ikke gøy hvis vi ikke har regler!". Og av en eller annen grunn protesterte ikke noen på dette. Ikke veldig i alle fall. Det er noe magisk med ordet "regler". Det er som om alle vet at man egentlig burde ha regler. Å leke uten regler er som å finne kakene til mor. Du vet du ikke skal ta, men mor er ikke hjemme, og du forsyner deg grådig. Så kommer mor hjem, og du slår skamfullt ned blikket og vet at nå er moroa slutt. Litt slik var det med gausballen også. Vi nøt virkelig å leke uten regler, men i det øyeblikket noen begynte å mase om regler skjønte vi at nå var moroa slutt. Det var bare et tidsspørsmål før noen oppdagde at vi spilte uten regler. Vi bøyde hodene og lot soppen bestemme regler. Soppen var selvsagt en sånn som var glad i fotball og samlet på fotballkort. Han delte inn lag som han mente var rettferdige og sa at nå kunne vi spille. Hans lag vant 7-0 på ti minutter, noe han sikkert mente var fullt fortjent og helt rettferdig.

Jeg sluttet å spille for jeg syntes ikke det var morsomt lenger. Noen var enige med meg, andre ikke, og de fortsatte å spille en stund til. 

Hva er det som gjør lek morsomt for noen og spill morsomt for andre? Slik jeg ser det var gausball som lek en vinn-vinn situasjon for alle. Ingen tapte, alle bare sprang rundt og brukte kropp og fantasi og lo og hadde det moro. Når soppen hadde fått reglene sine var latteren og lekenheten byttet ut med rop og kommandoer, stressing, grining og straffespark. Var det noen som syntes dette var mer moro? Kanskje de som vant. Men hadde de de egentlig mer moro, eller var det bare sånn at følelsen av å vinne for dem var mer verdifull enn følelsen av å ha det moro med andre?

Forkjølelse - tour de tête

Hver gang jeg er forkjølet må liksom basselusken gå gjennom runden sin, virker det som. Den kan ikke nøye seg med å bare infisere halsen, liksom. Nei, den må ta the grand tour! Jeg har døpt denne rundturen "tour de tête", eller "hoderundturen" om du vil.

For meg begynte dette for to uker siden med vondt i halsen og hoste. Så beveget det seg opp til nesa, den begynner å renne og det blir mye slim. Så beveget det seg enda litt lenger opp og det begynner å verke i bihulene. Dernest tennene mine. Så stod øyne og øre for tur. Øynene væsket og ørene verket. Nå har bakterien vært innom det viktigste, takker for seg og trekker seg tilbake. I skrivende stund er det bare en klump i halsen igjen. Det som plager meg er at hver gang jeg er syk later forkjølelsen til å utvide rundturen litt. Er innom enda et organ eller kroppsdel, liksom. Snart er vel hjernehinnebetennelse inkludert i repertoaret.

Det er når du flytter du oppdager hva du egentlig har

Jeg oppdagde f.eks at jeg hadde en råtten banan i klesskapet mitt. Den ble i sin tid plassert der av en besøkende kamerat som glemte igjen en pose der. Nå vet jeg i det minste hvorfor jeg har luktet mugg de siste 2 årene.