Om konkurranse #1

-Det er ikke noe gøy om vi ikke har regler!

Hver gang man har det morsomt er det noen som skal ødelegge ved å påtvinge moroa regler. Jeg husker da jeg var i speideren, da pleide vi å spille noe vi kalte "Gausball". Gausball var helt fantastisk. I utgangspunktet begynte det som fotball, tror jeg, men det utartet fort. Den eneste marka i nærheten av speiderhytta lå i en bakke, slik at ett lag hadde mål på toppen og ett lag i bunnen av bakken. For å gjøre det ekstra festelig delte vi inn lagene ved å la de store guttene spille mot de små guttene. Det ble selvsagt en ren massakre, og siden det var så åpenbart urettferdig sklei det fort enda mer ut. Man brukte hendene, man gjøv løs på motspillere, fem smågutter kunne hoppe på én stor og holde ham nede mens en sjette fortvilt løp med ballen. Jeg har hørt rykter om at det ved en anledning ble brukt motorsag og et brannslukkingsapparat under gausballspillet. Vi spilte ikke, vi lekte. Vi lekte at vi spilte, men vi hadde ingen regler og fantasien gjorde at vi hele tiden fikk nye elementer inn i leken. Som man forstår brukte vi "gausball" som en unnskyldning for å få utløp for mye destruktiv energi, og det var sykt morsomt.

...Helt til en eller annen sopp en dag sa "Det er ikke gøy hvis vi ikke har regler!". Og av en eller annen grunn protesterte ikke noen på dette. Ikke veldig i alle fall. Det er noe magisk med ordet "regler". Det er som om alle vet at man egentlig burde ha regler. Å leke uten regler er som å finne kakene til mor. Du vet du ikke skal ta, men mor er ikke hjemme, og du forsyner deg grådig. Så kommer mor hjem, og du slår skamfullt ned blikket og vet at nå er moroa slutt. Litt slik var det med gausballen også. Vi nøt virkelig å leke uten regler, men i det øyeblikket noen begynte å mase om regler skjønte vi at nå var moroa slutt. Det var bare et tidsspørsmål før noen oppdagde at vi spilte uten regler. Vi bøyde hodene og lot soppen bestemme regler. Soppen var selvsagt en sånn som var glad i fotball og samlet på fotballkort. Han delte inn lag som han mente var rettferdige og sa at nå kunne vi spille. Hans lag vant 7-0 på ti minutter, noe han sikkert mente var fullt fortjent og helt rettferdig.

Jeg sluttet å spille for jeg syntes ikke det var morsomt lenger. Noen var enige med meg, andre ikke, og de fortsatte å spille en stund til. 

Hva er det som gjør lek morsomt for noen og spill morsomt for andre? Slik jeg ser det var gausball som lek en vinn-vinn situasjon for alle. Ingen tapte, alle bare sprang rundt og brukte kropp og fantasi og lo og hadde det moro. Når soppen hadde fått reglene sine var latteren og lekenheten byttet ut med rop og kommandoer, stressing, grining og straffespark. Var det noen som syntes dette var mer moro? Kanskje de som vant. Men hadde de de egentlig mer moro, eller var det bare sånn at følelsen av å vinne for dem var mer verdifull enn følelsen av å ha det moro med andre?