Ferdig!Kjærlighet ble etter sigende oppfunnet på 1400-tallet. Eller kanskje ikke kjærligheten, men i alle fall forelskelsen. Det romantiske rundt det å elske. Frem til da var ekteskapet noe man inngikk av maktpolitiske grunner, eller mer prosaiske, som at man trengte et par ekstra hender til å drive gården. Men på 1400-tallet oppstår altså det blant adelen en mote om å gifte seg ut av kjærlighet heller enn for penger og makt. Uhørt i manges ører. For bønder skulle kjærligheten være nedprioritert enda noen hundre år. Så sent som på 1800-tallet prioriterte man først gud, så mat, så ens familie, og så kan hende litt kjærlighet om det skulle bli tid til overs. Kjærlighet var ren luksus. Noe man rett og slett ikke kunne oppta tankene med dersom man skulle overleve et hardt bondeliv.
Det er mange rare teorier om hvordan kjærlighet oppstår, men jeg tror ikke at det kan eksistere kjærlighet uten et ego. For er ikke kjærlighet det å se andre i forhold til seg selv? Jo sterkere ego, jo sterke evne til å elske. Eller hate. -For om man elsker, så hater man også. Det finnes mennesker innen visse religioner, som forsøker å oppløse selvet og egoet. Muligens lykkes de til en viss grad. De slutter å føle hat, sier de. De påstår kjærligheten er «over alt og i alt», men gjennom denne tankegangen gjør de det å elske så relativt at de ikke egentlig fremstår som veldig kjærlige. Mer som vennlig likegyldige, med et avvæpnende smil om munnen. De er kjærlige slik jeg innbiller meg at Gud er kjærlig. For Gud skal være kjærlig, men jeg ser ikke helt for meg ham ta til tårene hver gang jeg faller og slår meg eller møter annen motgang i livet. Nei. Slett ikke. Jeg ser mer for meg at han kjølig observerer min nød, og sier til seg selv: «Hm», og lar det bli med det.
Jeg innbiller meg at disse menneskene som oppløser selvet opplever en slags opphøyet, spirituell, åndelig og upersonlig form for kjærlighet til altet. En type kjærlighet det ikke skrives spesielt mange kjærlighetsballader eller kioskromaner om.
Med andre ord må det være gjennom dyrking av egoet at vi vil bli i stand til å føle virkelig sterk kjærlighet (og sterkt hat, men det var ikke det jeg ville skrive om). Åndelighet er veien til likegyldighet. Materialisme og ego veien til kjærlighet.
Hm.
Folk som er flinke med data pleier ofte å forklare folk som ikke er så flinke med data at prosessoren er "hjernen" i datamaskinen. Dermed burde man kunne snu på flisa og si at hjernen er prosessoren i mennesket. Eller elefanten. De fleste dyr har jo en hjerne. Det er dog veldig forskjellig hvor gode disse hjernene er. En elefant har jo mye større hjerne enn et menneske, men den er likevel ikke like smart som oss. Hvordan kan dette ha seg? For størrelsen på selve hjernecellene er vel den samme?
Jeg har lest at hjernen utgjør to prosent av kroppsvekten men krever 15 prosent av blodstrømmen. Enda mer når vi tenker hardt, visst. Er tallene tilsvarende for alle dyr? Eller er det slik at den menneskelige hjerne går på høygir? Kan man rett og slett si at menneskehjernen er overklokket? At hjernene våre kjører på mye høyere frekvenser enn den er bygget for? Å overklokke en prosessor kan være farefullt. Det kan medføre at prosessoren blir ødelagt fortere, og datastrømmen får flere feil. Gjelder det samme hjernen vår? Vil vi få flere feiltenkte tanker og risikere at hjernen krasjer? Er dette den egentlige grunnen til alle psykiske problemer? Overklokking?
Jeg vil rette et forslag til verdens genforskere: Gi menneskene større hjerne men senk klokkefrekvensen. Takk.
Her er de tre første utkastene til logo.
Utkast 1: Jeg prøver å dele bandnavnet opp i tre biter for å få kontroll på bokstavene.
Utkast 2: Jeg er fornøyd med oppdelingen, men ikke med skriften og sorteringen. Nytt forsøk. Alt på en linje. Holder det enkelt og rent. Får tilbakemelding om at det ønskes mer "pynt" på bokstavene.
Utkast3: Mer pynt og mer klassisk black metal tilnærming til logoen. Som man ser synes jeg fortsatt den svarte stripen bak er helt genial, men begynner å lure på om den av praktiske årsaker må gå.
Gamle mennesker kan virke litt rare. De oppfører seg ganske annerledes enn unge mennesker. Det er vel ikke så rart. De har 80+ år med erfaring bak seg, og det har vel litt å si for hvordan man ser verden. Gamle mennesker blir ofte forbundet med den milde, snille og tålmodige besteforelder-typen. Mange er jo også slik. Det er lett å tenke at livserfaring gjør en mildere og rundere i kantene.
Men det finnes også en annen type gamlinger, en type man ikke hører så ofte om: Det er de sinte gamlingene. De som irriterer seg over unger som leker, som er mistroiske til ekspeditører i butikker, som tror alle unge er kjeltringer og som generelt er uhøflige, tverre, grinete og bitre. Hvordan blir det slik? Hvordan kan gamlinger utvikle seg i så ulik retning? Det er liksom ikke noe midt i mellom. Gamlinger blir enten verdens snilleste eller sure som sitroner.
Jeg har en teori! Det er en kjent sak at hjernen forfaller når man eldes. Er det mulig at dette forfallet kan minne bittelitt om å være full? For når folk er fulle blir også de fleste glade, tålmodige, snille og milde. Men så finnes det en liten gruppe mennesker som reagerer dårlig på alkohol, som blir oppfarende, aggressive, sinte, tverre og bitre. Kanskje er det den samme typen mennesker som blir sure som gamle?
Er det å være gammel egentlig som å gå rundt smådrita hele dagen?
Er denne bestemoren snill eller bare drita?
Etter forrige innlegg knytter det seg naturlig nok stor spenning til om jeg møtte noen søte jenter på fjellet. Svaret er et rungende nei. Heldigvis møtte jeg heller ingen nyskilte mannehatere, så jeg skal ikke klage. Faktisk møtte vi nesten ingen mennesker på hele turen. For å komme frem til første hytte, Tomannsbu, bestemte vi oss for å følge umerket sti slik at vi kunne ta turen i en slags sirkel og komme tilbake til bilen uten å gå samme rute to ganger. Den umerkede stien var ikke veldig lett å følge, og snart gav vi opp å holde oss på noen sti, og fulgte i stedet kartet. På ett gitt tidspunkt måtte vi dessuten av den umerkede stien og gå over et fjell for å komme til den første hytta. På dette fjellet så jeg en stein:
Neste dag dro vi videre til Støle. Denne dagen var det strålende solskinn og nesten vindstille. Det var en fin tur. Så snart vi kom inn dørene på Støle begynte det å blåse opp og det kom mørke skyer som etter hvert dekket himmelen. Natten kom, og det ristet i hele hytta. Dagen etterpå blåste det like infernalsk. Kvister føk forbi rutene og gresset og lyngen lå flatt i vinden. Dette forstod vi lite av, for da vi sjekket værvarselet for to dager siden var det spådd bare sol og fryd denne dagen. Egentlig hadde vi planlagt en lengre ekspedisjon rundt to daler denne dagen, men i dette været fremstod dette som alt annet enn lystbetont. I nærheten av hytta var det et fjell der man visstnok skulle kunne få dekning på mobilen, og vi gikk opp hit for å sjekke yr.no. 
Turen opp var strabasiøs, og mens vi klatret begynte det naturligvis også å regne. På toppen av fjellet blåste det noe infernalsk, men vi hadde medvind, så vi blåste nesten opp det siste stykket til toppen og slapp å anstrenge oss så mye. Vi søkte ly bak toppen. Vinden var så kraftig at regnet sprutet ut over oss og på sidene av steinen vi hadde søkt tilflukt bak, mens vi selv holdt rimelig tørre der vi satt i ly. Mobilene fikk signal, og mens vi gispet etter luft i den harde vinden fikk vi plottet inn yr.no og sjekket været for Støle.
Yr.no kunne fortelle oss at akkurat der vi var nå, var det strålende solskinn.
Stålende solskinn
Vi var naturligvis ganske iltre over dette, men det var ikke stort å gjøre. Vi gikk ned igjen, hang klær til tørk og ventet på at været skulle gi seg. Det gjorde det utpå kvelden en gang.
Neste dag dro vi hjem. På veien støtte vi på to bønder som drev en stor flokk sauer. De hadde med seg gjeterhund. Vi stod og så på og det var egentlig et ganske flott syn der de drev sauene gjennom den trange Trangedalen. Da bøndene kom forbi vekslet vi noen ord, og siden jeg er en oppvakt mann kunne jeg ikke unngå å stille bonden følgende spørsmål:
"Er det ikke litt tidlig å drive sauene ned fra fjellet nå?"
Bonden så på meg i to sekunder og så svarte han: "Me drive dai opp på fjellet!!"
Min turkamerat lo av meg for dette hele resten av turen.
Min turkamerat er forresten forferdelig glad i å ta bilder av frosk.
Når man likevel er arbeidsledig, det er sommer og solen skinner, da kan man vel unne seg en fjelltur? Det skal i alle fall jeg, og den fjellturer begynner i dag og varer til lørdag. Jeg Skal opp i Sirdalen til to hytter ved navn Støle og Tomannsbu. Ligger idyllisk og rolig i lite trafikkert område. Jeg gleder meg!
Fjellet er underlige greier. Man drar dit for å slappe av, være alene med fjellet, nyte naturen, kjenne at tingene faller på plass ...og allikevel blir det til at det som det knytter seg mest spenning til etter hvert, er om det er noen søte jenter på de hyttene man ankommer til. Skal man tro diverse tidsskrifter er det å drive fjellsjekking blitt forferdelig populært. Damene har forstått at de høyt utdannede, veltrente, kjekke og staute mennene er å finne på fjellet, og ikke på diverse skitne diskoteker. Derfor valfarter de til fjellet om sommeren for å plukke med seg menn. Sies det. Men jeg har gått i fjellet siden jeg var 15 og aldri møtt noen giftesjuke jenter. Ikke på min egen alder i alle fall. jeg har derimot møtt en god andel mannshatende nyseparerte troll av noen kjerringer i 50-årsalderen som sitter og klager høylydt over mannlig ubehjelpelighet på kjøkkenet.
Hvor blir det av de søte jentene på min alder? Kanskje er de smarte og besøker kun de tungt trafikkerte hyttene hvor det er mye å velge mellom? Disse hyttene styrer jeg vanligvis unna. Men, det skal sies, at en gang kom jeg til en hytte hvor det hadde vært noen jenter før oss. De hadde skrevet i hytteboka og var skuffet over mangelen på menn, så de hadde notert ned mobilnumrene sine slik at eventuelle menn som kom etterpå kunne ringe dem. Dessverre hadde de ikke skrevet ned alderen sin, og jeg tar ikke sjansen på å få en mannshatende, nyseparert trollkjerring på tråden, så jeg ringte ikke! Hallo, jeg liker å leve litt farlig når det gjelder jenter, men det får være grenser.
Så, jeg håper på en fin tur der jeg slipper å gå meg vill, bli tatt av snøskred, brekke bein eller bli bitt av huggorm eller nyseparerte kjerringer.
-Det er ikke noe gøy om vi ikke har regler!
Hver gang man har det morsomt er det noen som skal ødelegge ved å påtvinge moroa regler. Jeg husker da jeg var i speideren, da pleide vi å spille noe vi kalte "Gausball". Gausball var helt fantastisk. I utgangspunktet begynte det som fotball, tror jeg, men det utartet fort. Den eneste marka i nærheten av speiderhytta lå i en bakke, slik at ett lag hadde mål på toppen og ett lag i bunnen av bakken. For å gjøre det ekstra festelig delte vi inn lagene ved å la de store guttene spille mot de små guttene. Det ble selvsagt en ren massakre, og siden det var så åpenbart urettferdig sklei det fort enda mer ut. Man brukte hendene, man gjøv løs på motspillere, fem smågutter kunne hoppe på én stor og holde ham nede mens en sjette fortvilt løp med ballen. Jeg har hørt rykter om at det ved en anledning ble brukt motorsag og et brannslukkingsapparat under gausballspillet. Vi spilte ikke, vi lekte. Vi lekte at vi spilte, men vi hadde ingen regler og fantasien gjorde at vi hele tiden fikk nye elementer inn i leken. Som man forstår brukte vi "gausball" som en unnskyldning for å få utløp for mye destruktiv energi, og det var sykt morsomt.
...Helt til en eller annen sopp en dag sa "Det er ikke gøy hvis vi ikke har regler!". Og av en eller annen grunn protesterte ikke noen på dette. Ikke veldig i alle fall. Det er noe magisk med ordet "regler". Det er som om alle vet at man egentlig burde ha regler. Å leke uten regler er som å finne kakene til mor. Du vet du ikke skal ta, men mor er ikke hjemme, og du forsyner deg grådig. Så kommer mor hjem, og du slår skamfullt ned blikket og vet at nå er moroa slutt. Litt slik var det med gausballen også. Vi nøt virkelig å leke uten regler, men i det øyeblikket noen begynte å mase om regler skjønte vi at nå var moroa slutt. Det var bare et tidsspørsmål før noen oppdagde at vi spilte uten regler. Vi bøyde hodene og lot soppen bestemme regler. Soppen var selvsagt en sånn som var glad i fotball og samlet på fotballkort. Han delte inn lag som han mente var rettferdige og sa at nå kunne vi spille. Hans lag vant 7-0 på ti minutter, noe han sikkert mente var fullt fortjent og helt rettferdig.
Jeg sluttet å spille for jeg syntes ikke det var morsomt lenger. Noen var enige med meg, andre ikke, og de fortsatte å spille en stund til.
Hva er det som gjør lek morsomt for noen og spill morsomt for andre? Slik jeg ser det var gausball som lek en vinn-vinn situasjon for alle. Ingen tapte, alle bare sprang rundt og brukte kropp og fantasi og lo og hadde det moro. Når soppen hadde fått reglene sine var latteren og lekenheten byttet ut med rop og kommandoer, stressing, grining og straffespark. Var det noen som syntes dette var mer moro? Kanskje de som vant. Men hadde de de egentlig mer moro, eller var det bare sånn at følelsen av å vinne for dem var mer verdifull enn følelsen av å ha det moro med andre?
Hver gang jeg er forkjølet må liksom basselusken gå gjennom runden sin, virker det som. Den kan ikke nøye seg med å bare infisere halsen, liksom. Nei, den må ta the grand tour! Jeg har døpt denne rundturen "tour de tête", eller "hoderundturen" om du vil.
For meg begynte dette for to uker siden med vondt i halsen og hoste. Så beveget det seg opp til nesa, den begynner å renne og det blir mye slim. Så beveget det seg enda litt lenger opp og det begynner å verke i bihulene. Dernest tennene mine. Så stod øyne og øre for tur. Øynene væsket og ørene verket. Nå har bakterien vært innom det viktigste, takker for seg og trekker seg tilbake. I skrivende stund er det bare en klump i halsen igjen. Det som plager meg er at hver gang jeg er syk later forkjølelsen til å utvide rundturen litt. Er innom enda et organ eller kroppsdel, liksom. Snart er vel hjernehinnebetennelse inkludert i repertoaret.
Jeg har skrevet om mjød på denne bloggen før, men oppdagde at det innlegget bare skapte flere spørsmål, så jeg skal prøve å skrive en mer detaljert og ordentlig oppskrift nå.
Først:
1: Mjød er IKKE øl. Mjød er gjæret honning og kan best sammenlignes med en tørr hvitvin.
2: Siden mjød ikke er øl, skal det heller ikke ha kullsyre eller skumtopp. Vikingene brygget øl til hverdags og mjød til spesielle anledninger. Mjød brygges som sagt på honning, og skal IKKE brygges på malt. Humle er ikke nødvendig.
Sånn, da er jeg ferdig med å oppklare de vanlige misforståelsene, og kan gå over på selve oppskriften.
Mjød er som nevnt hovedsaklig gjæret honning, men det som gjør mjød til mjød, og ikke bare honningvin, er krydderet du smaksetter med. Her kan du bruke nesten hva som helst egentlig. I middelalderen gikk det mye i nellik, kardemomme, koriander, muskat, osv. Tidligere ble det brukt pors, ryllik, einer, mjødurt og alt mulig annet som luktet godt man fant i naturen.
Følgende oppskrift er basert på at jeg prøver å få mjøden min til å smake av sommer og skog. Jeg bruker mye lokale urter og prøver å få en friskhet i mjøden min. Samtidig er jeg en mann som liker at ting er enkelt. Jeg kjøper vinsett på Europris til 20 kroner. Det inneholder gjær, gjærnæring, svovling, enzymer, gjærstopp og vinklaring. Gjør alt utrolig mye enklere. Anbefales!
OPPSKRIFTEN:
10 kg honning (eventuelt 5 kg honning og 3-4 kg sukker)
15 liter vann
1,5 liter eplemost
1 liter sterkt avkok av mjødurt
andre urter (f.eks ryllik og pors)
Fremgangsmåte:
Kok honningen i vannet. Når det begynner å koke vil hvitt skum legge seg på toppen. Dette er stort sett voks og kan med fordel fjernes for mindre bunnfall i vinballongen senere. Etter at det har småkokt i 5-10 minutter helles det over på vinballong. Du har kanskje ikke en 15 liters gryte, så dette kan gjerne gjøres i flere omganger. La dette kjøles ned til romtemperatur. Gjør klar gjæren etter oppskrift på pakken og hell den oppi vinballongen. Rist godt.
De neste 48 timene kan være sølete. Gjæren de selger på Europris er kraftig og hurtigvirkende, og etter 12 timer vil det normalt begynne å gjære noe voldsomt. Har du hatt oppi alt sukkeret og honningen samtidig slik at væsken er litt tykk vil det fort skumme over og du får gulvet fullt av tykk og klebrig honning. Et triks er derfor å bare blande ut halvparten av sukkeret og honningen, og ha resten i etter at det har gjæret en stund. Selv lar jeg dunken stå i badekaret for alle tilfellers skyld.
Etter 48 timer er den verste gjæringen normalt over. Vask badekaret og dunken dersom det er blitt søl. Nå kan du ta med dunken til et mindre generende sted. Gjæren jobber best i temperaturer rundt 20 grader, så ingen poeng i å gjemme den i en mørk og kald kjeller.
Nå kan du tilsette smak. Hell eplemosten i dunken. Kok opp mjødurt (blomstene) til du har en mørk brun-gul væske. Det lukter sannsynligvis kraftig, men det skal gi smak til 20 liter mjød, så den må ha litt krutt.
Du kan også smake til med andre urter. Nellik og muskat er godt, men må brukes forsiktig for at det ikke skal ende opp med å smake pepperkaker. Ryllik og pors kan forsøkes, men vær varsom med mengdene. Nå er det også en idé å tilsette enzymene i vinsettet ditt, som gir mer smak fra urtene og honningen.
Så skal mjøden stå og gjære ferdig. Dette tar ca 2-3 uker. Mjøden bør få stå i fred og godgjøre seg på dunken i en måned etter ferdig gjæring. Gjerne lenger om du har tålmodighet (det har ikke jeg). Når vinen har stått lenge nok kan du tilsette gjærstopp (dreper gjæren og konserverer vinen) samt vinklaring. Bunnfallet vil nå raskt danne seg og mjøden blir klar og gjennomsiktig. Likevel lurt å vente minst 24 timer før du begynner å tappe. Etter 24 timer, tapp mjøden over på en annen dunk mens du passer på å ikke røre opp noe bunnfall. Nå kan du smake og kjenne etter om mjøden er søt nok. Mjød skal være litt søt, men hvor søt kommer an på smak og behag. Noen ganger vil gjæren ha gjæret opp alt sukkeret, og da vil det være nødvendig å sukre litt i etterkant. Dette gjøres nå.
Når sukker er tilsatt lar du mjøden stå enda 24 timer slik at eventuelt siste rest har samlet seg på bunnen. Så kan du tappe den på flasker. Mjøden er nå i prinsippet drikkeklar, men den vinner mye på å modnes. Dersom du synes mjødurten er for fremtredende i smaken, frykt ikke. Denne, og de andre smakene du har tilsatt, vil stabilisere seg og bli rundere og mer harmoniske etter noen måneders lagring. Selv lar jeg mjøden stå minimum 2 uker på flaske, men jeg merker en stor forskjell etter bare to måneder ekstra. Noen mener den fortsetter å utvikle seg i både to og tre år, men så lenge har jeg aldri hatt tålmodighet til å oppbevare mjød.
Lykke til og god fornøyelse!
Jeg fant dette ordtaket, eller visdomsordet eller hva det er, skriblet ned på en lapp i en eske i kjelleren. Jeg tenkte det var for bra til å bare ligge i en eske. Ikke finner jeg det på internett heller, så da skriver jeg det her i bloggen så ikke bare skrukketrollene i kjelleren kan ha glede av det:
Våg å se og høre,
våg å føle det du føler,
våg å be om det du trenger
og våg å ta i mot med takk det andre gir.
Gjennom bøker, aviser og andre formaninger blir man stadig advart mot det middelmådige. I skoleverket, industrien, kunsten og service-næringen er man livredd for å være, eller gjøre, noe middelmådig. Det er kanskje ikke så rart, -de fleste ønsker vel best mulig resultat, samme hva det er snakk om. Det som derimot er litt rart er at det virker som det er bedre å gjøre noe dårlig enn å gjøre det middelmådig! Noe som er dårlig kan tross alt være "så dårlig at det er bra" eller i det minste fungere som et dårlig eksempel, til skrekk og advarsel.
Det middelmådige, derimot, er ganske enkelt helt uinteressant. Ikke bra nok til å fenge, og ikke dårlig nok til til å være interessant. Er det slik? Må det middelmådige unngås for en hver pris?
Det er jo ikke bare vi mennesker som er middelmådige. Naturen kan også være det. Der jeg vokste opp var landskapet ganske enkelt middelmådig. Jeg vokste opp på Sunnmøre, så det var sunnmørsalper og dramatiske fjorder over alt. -Unntatt der jeg bodde. Der jeg bodde var det myrete, mørkt og trist. Den høyeste toppen ruvet ikke høyere enn 240 meter over havet, og fjellene var frie for dramatiske stup og fosser. Skogen var mager, der den vokste i myrete jord på skyggesiden av fjellet. Det var aldri noen som fant på å gå tur i dette området. Det var jo så uendelig mange andre og bedre turalternativer som var mer interessante og flottere.
Jeg lærte meg imidlertid å sette pris på landskapet likevel. Det var ingenting overdådig ved det, men det var traust og trygt i all sin uinteressanthet. Uinteressant? Slett ikke! Det var bare ikke så umiddelbart imponerende slik en høy tinde eller en dramatisk fjord er. Landskapet bar på mange hemmeligheter og flotte opplevelser, men de krevde tålmodighet å finne, og litt tilvenning å sette pris på.
Trendene for hva som blir sett på som bra forandrer seg. Det som er en mega-hit det ene året er stygt og avskydd det neste. Det middelmådige holder seg mer stabilt. Det er middelmådig uavhengig av mote, ideologier og politiske vindretninger. Jeg opplever det middelmådige som mer varig, mer solid. Det middelmådige består uforandret, mens det som er "bra" hele tiden må rives ned og bygges opp på nytt fordi det man trodde var best viste seg å være skikkelig dårlig, egentlig.
Tenk på dette neste gang du faller for en deilig dame eller mann. -Gå for en middelmådig variant av arten i stedet for.
Da jeg flyttet til sørlandet i 2003 var det et spesielt rikt eikenøtt-år. Det var enorme mengder eikenøtter over alt. Noen steder lå de som et brunt teppe over veien. Jeg ble fascinert. De så jo så gode ut også! Gyllenbrune, store. Jeg åpnet en og så det lysegule saftige nøttekjøttet. Jeg fikk vann i munnen. Klart jeg ikke greide holde meg. Nøtta måtte smakes på. Det smakte grusomt.
Her kunne historien ha sluttet, men jeg klarer jo aldri å la noe ligge. Jeg leste meg opp på eikenøtter, og fant ut at eikenøtter er ekstremt rike på taniner. Taniner finnes det mye av i eik generelt, og det er derfor vin lagres på eikefat. Taninene gir en ekstra god smak, men dette er i svært små mengder. Tanininnholdet i eikenøtter er svært høyt, og gjør nøtten nesten uspiselig. Skulle du likevel klare å svelge ned flere, er det gode sjanser for hodepine og etter hvert nyresvikt.
Jeg var så skuffet! Er eikenøtter farlige!? De som så så gode ut! Selvsagt kunne jeg ikke slå meg til ro med dette heller. Det måtte da finnes en måte å gjøre dem spiselige på? Klart det var. Taniner er vannløselige, så om du legger nøttene i varmt vann forsvinner syren ut. Mitt første forsøk gikk dårlig. Jeg var ikke smartere enn at jeg prøvde å koke nøttene. Taninene fordampet og fylte hele kjøkkenet med giftgass som jeg selvsagt pustet inn. Jeg ble derfor kvalm og mistet lysten på nøttene.
Ett år senere og ett år klokere prøvde jeg på nytt. Da la jeg ganske enkelt nøttene i et kar med lunkent vann. Syren trakk raskt ut av nøttene og farget vannet mørkeblått (Taniner var en viktig bestanddel av blekk i gamle dager). Jeg gav dem 4-5 bad helt til de ikke farget av mere. Lot dem ligge over natten i det siste badet for å være sikker.
Så hvordan smakte så eikenøttene? Ingen verdens ting. Uten tanin var de bare smakløse og litt seige å tygge. Jeg prøvde med litt salt på uten større suksess. Dette er blir nok ingen delikatesse med det første, men det er jo mulig det er mulig å blande dem i annen mat? Eikenøtter er rike på proteiner, så det er helt grei nødproviant. Når zombieapokalypsen kommer og du ikke lenger har mat i huset, - til og med tuben med tannkrem er oppspist - da ser jeg for meg at eikenøtter vil være helt topp.
Jeg drømte i natt at en person kom til meg og beklagde seg litt for noe vedkommende ikke hadde fått summet seg til å gjøre ennå. Denne gesten gledet meg, og da jeg våknet merket jeg at jeg var blitt mer glad i denne personen. Jeg syntes det var så realt gjort.
Men dette var jo bare en drøm, og det personen gjorde eller ikke gjorde var jo bare hjerneknull som foregikk i mitt bedøvede og søvnige sinn? Dette vet jeg godt, men likevel merker jeg at jeg ikke klarer å riste av meg følelsen av at denne personen har gjort noe realt og hyggelig mot meg.
Dette er kanskje litt teit, men i det minste drømmer jeg om venner som gjør kjekke ting og blir gladere i dem, i stedet for å, tja... drømme om venner som gjør dumme og slemme ting og begynne å hate dem?
Morten Monrad Pedersen, som jobber som IT-tekniker, har skrevet en religionskritisk bok der han avslører at religion er overtro, bygger på antagelser som ikke er etterprøvbare, og fører til at folk foretar irrasjonelle handlinger. Dessuten fører religion til konflikter!
Stopp pressen!
Han utdyper: - Grundlaget for et velfungerende demokrati er borgere, der kan tage rationelt stilling til samfundets problemstillinger. Men tro undergraver demokrati, når den vinder over rationalitet.
Han har uhørt høye tanker om menneskeheten dersom han tror at mennesker vil erstatte religion med rasjonalitet. Det var rasjonalitet og ikke overtro som stod bak da vi steriliserte tatere her i landet. Jeg mener ikke at religion er noe bedre, men å tro at konflikter og urettferdighet vil minske om man fjernet religion er naivt.
Jeg traff en kvinne i 40-åra forleden. Husker ikke helt hvorfor, men vi begynte å snakke om kunst. Hun likte ikke abstrakt kunst forklarte hun. Det er jo en smakssak, og ikke noe jeg skal henge meg opp i, men hun hisset seg likevel opp mens hun forklarte: Abstrakt kunst er nemlig ikke fint. Det er bare tilfeldige farger! En 3-åring kunne malt det! Det er ikke vanskelig å male abstrakt kunst! Og hun visste hva hun snakket om, for hun hadde en sønn som gikk på kunstakademiet, og han likte ikke abstrakt kunst han heller!
Jeg sa at kunst jo handler om å formidle følelser, og dersom man kan formidle følelser gjennom abstrakte former og farger, hvorfor ikke? Jeg påpekte at om du maler en blomst helt naturtro så er ikke det nødvendigvis kunst, det sier ikke deg noe om hvem du er eller hvor du skal med livet ditt, du bare viser at du kan male en blomst fotorealistisk. Det er ikke kunst, det er bare dyktig håndverk?
Hun så på meg i fem sekunder og sa: "Sier du dette kun for å provosere meg?!"
Anathema er et band som har betydd mye for meg, og nå er de straks klar med sitt første album siden 2003: "We're here because we're here" utgis 31. mai.
For å forkorte ventetiden har de lagt ut et spor fra plata for gratish nedlasting her: http://bit.ly/9jnbT7
FOR en sang!
Du har sikkert ofte lurt på hvorfor du aldri får deg kjæreste når det virker som alle andre får det veldig enkelt. Selv mennesker som i dine øyne virker mindre pene, usympatiske og dumme får seg kjæreste. Hvorfor får ikke du, som er både smart og pen, noe respons fra det motsatte kjønn?
Grunnen er, som du alltid har mistenkt, at du er skikkelig sær. Folk liker mennesker de får god kontakt med og kan relatere til, og dersom du er for langt i fra dem hva gjelder mål og interesser i livet, ja så er sjansene små for at de vil ha noen interesse av å bruke for mye tid på deg.
For å illustrere hva jeg mener har jeg laget denne illustrasjonen:
De svarte prikkene representerer mennesker. Den innerste grønne sirkelen som du nesten ikke kan skimte bak de svarte prikkene representerer det vi vanligvis kaller "innenfor det normale". Som du kan se faller de fleste mennesker innenfor det normale. Innenfor det normale er det tettpakket med mennesker, og de normale behøver aldri se langt for å finne seg en partner som liker dem mer eller mindre godt. For dem som faller utenfor den normale sirkelen er det verre. Dersom du bare er litt unormal er det ikke så farlig. Avstanden til de normale er ikke større enn at du kan bli sammen med en normal som grenser til det unormale, eller du kan finne sammen med en av de mange andre menneskene som også faller rett utenfor det normale. Det er mange som er sånn smårare.
Som illustrasjonen viser spres dessverre folk utover ganske fort jo lenger de kommer fra midten. Og når du først er temmelig unormal, så kan du ikke bare bli sammen med andre som er temmelig unormale, for de er unormale på en veldig annerledes måte enn deg. Det er like stor avstand fra deg til andre unormale, som det er fra deg til normale.
Og moralen? Tja. At om du ikke har kjæreste kommer du heller aldri til å få en? Litt mer positivt? At om du ikke har kjæreste så betyr det at du er virkelig unik? Jeg vet ikke jeg vel? Skal jeg liksom trøste deg nå? Såså. Det ordner seg sikkert vettu.
Atheism: the religion devoted to the worship of one's own smug sense of superiority.
Skeptiske til Colberts visdom? Se selv.
Hva man spiser sier egentlig ganske mye om hvordan man tenker og hvilken innstilling man har til livet. En person som spiser mye spennende og variert mat har en tendens til å like å reise og oppleve nye ting, mens en person som kun spiser Grandiosa ofte er fornøyd med pizza og TV.
Nå er det jo slik at mattradisjoner også varierer fra land til land, og jeg har en teori om at et lands matkultur sier mye om hvordan folkelynnet er. Jeg skal illustrere dette ved fordomsfullt å ta for meg matkulturen i Tyskland, Frankrike og Spania.
Tyskland
I dette landet er maten ikke spesielt delikat. Det går mye i pølser, frityrstekte kjøttstykker og surkål. Men det er heller ikke meningen at maten skal være delikat. Mat tjener en hensikt, og den hensikten er å gjøre deg mett og gi deg energi til arbeid. Slik fungerer tysk mat akkurat etter oppskriften. Du blir mett, men du blir ikke fristet til å spise for mye, eller bruke lang tid på maten. Du spiser. Fort, effektivt, tørker deg om munnen, og vips er du klar for en ny arbeidsøkt på åkeren. Tyskerne har en kultur for hardt og møysommelig arbeid hvor det skal bygges først og hviles i graven, og maten deres gjenspeiler dette. Her er det lite rom til overs for nytelse. Tyskeren er pietistisk og pliktoppfyllende.
Spania
Dette landets mat er kanskje den rake motsetningen til den tyske. Her settes forlystelsen i høysetet. Alt er laget for at det skal smake best mulig og være mulig å spise mest mulig av det. Her er mye rent kjøtt i maten, og olje. Maten er ofte søtlig. Spanjolene fråtser. De gasser seg mer enn de nyter maten. Spanjoler lager kraftig vin som de drikker til maten, men de vet også råd for å gjøre vinen mer lettdrikkelig så de kan drikke mer av den. De har oppfunnet sangria, -vin blandet med frukt og selters. Spanjolene elsker også å mikse drinker. Å lage sterke alkoholholdige drikker som ikke smaker alkohol. På den måten kan de drikke mer, fortere, mer beruselse, mer nytelse og så danser de flamenco etterpå. Spanjoler sover siesta og tar ikke dette med arbeid så tungt. Livet er kort og skal nytes. Spanjolen er en hedonistisk fråtser.
Frankrike
Ligger mellom Spania og Tyskland. Her nyter de også sin mat, men de nyter den med disiplin. Her er nytelsen mer enn dyrisk forlystelse, det er en kunst. Spanjolene sier foraktelig at i Frankrike spiser de med øynene.
I Frankrike lagrer de mer enn gjerne en ost eller en vin i årevis, helt til den har eksakt den odøren, den modenheten, hvor den er på sitt beste, og så kommer den kunst å kombinere akkurat den rette osten med den rette vinen. Så spiser og drikker franskmannen. Ikke for meget, for nytelsen ligger ikke i å bli stappmett eller stup full, nytelsen ligger i selve smaksopplevelsen. Franskmannen arbeider hverken for tungt eller for dovent, men tålmodig. Han vet at tålmodighet belønnes, og derfor lagrer han sin ost og vin, og bruker tiden til å fundere over når og hvordan den best kan nytes. Franskmannen er en reflekterende livsnyter.
Sånn, håper ikke alt for mange Spanske og Tyske lesere av denne bloggen blir sure. Jeg er frankofil og det vil nok komme mange flere skamløst frankofile innlegg i fremtiden.
Jeg er noe grublende anlagt, og jeg har dristet meg til å lese litt filosofi. Spesielt ble jeg grepet av de bøkene Arne Næss skrev mot slutten av sitt liv, "Nærkontakt" og "Livsfilosofi". Jeg er skeptisk til selvhjelpbøker av typen "Lær å mestre din angst" og "Vinn varige venner" som liksom skal redde stumpene av livet til folk i midtlivskrise, men livsfilosofi har interessert meg mer og mer. Det var vel derfor jeg til slutt kjøpte "Kunsten å leve" da jeg stod på Narvesen og skulle handle lesestoff til en togtur. "Solgt i 160.000 eksemplarer!" stod det på forsiden, og på baksiden stod det listet opp anmeldere og kjendiser som sa at dette var den beste boka de hadde lest. Litt skeptisk var jeg, men i mangel på bedre alternativer kjøpte jeg den likevel.
Jeg tror dette er den dummeste boken jeg har lest i mitt liv. Jeg måtte holde meg for å ikke brøle av raseri på toget mens jeg leste den. Flere ganger ønsket jeg å knivstikke forfatteren i ansiktet. Nå høres jeg vel ikke ut som den rolige, balanserte og harmoniske livsfilosofen jeg utgav meg for å være innledningsvis? Vel, jeg sa aldri jeg var en livsfilosof eller balansert. Jeg sa bare jeg interesserte meg for livsfilosofi, og just for the record så vet jeg ikke om noen mer ustabile enn meg. Kanskje med unntak av mine ex-kjærester, men de påstår alle de var helt ok før de møtte meg.
Ænnivei! Denne boka er drit dårlig! Hvorfor? Vel, for det første er forfatteren en idiot som fra første side inntar rollen som life-coach og guru. Han sier ting som "Jeg er bare en veileder, ikke et forbilde" og "Jeg sitter ikke med noen sannhet, bare med tanker" og en del andre selvfølgeligheter. Jeg ante uråd over at han følte han behøvde gjøre leseren oppmerksom på disse tingene. Jan Vincents viser også fra begynnelsen av boka at han virkelig elsker kjendiseri. Han kan nesten ikke skrive en setning uten å nevne en kjendis. Ikke en eneste selvtenkt tanke har han, det er bare "John F. Kennedy sa en gang at..." eller helst: "Min gode venn Gudmund Hernes spurte meg..." Han har noen steder referert til tre forskjellige kjendiser i en og samme setning. Hvis han er så redd for å bli sett på som en guru, hvorfor må han da hele tiden fortelle oss om alle kjendisene som kommer til ham for å få råd når livet går dem i mot? Når han av en eller annen grunn føler at han ville utlevere noen litt for mye ved å bruke dennes navn i sitatet skriver han gjerne "En kjent person i næringslivet ringte meg og sa..." uten at det at mannen var kjent eller ei har noen betydning for viktigheten (eller uviktigheten) av det han skal ha sagt. Boka mangler helhet. Det virker mest av alt som en oppramsing av kjendissitater. Jeg antar at tanken bak alle disse kjendis-sitatene er at kjendisen i kraft av å være kjendis skal gi utsagnet en viss tyngde. Dessverre føler jeg ikke at det å sitere Richard Nixon på at "En god leder må være en person som liker å lede!" er egnet til å gi utsagnet spesiell troverdighet eller tyngde.
Hvem trenger å bli fortalt at det kan være ødeleggende for en å jobbe for en sjef som holder deg nede? Må noen fortelle oss at vi bør holde oss unna dårlige venner? Er det virkelig nødvendig å påpeke at det er mulig å klare seg her livet selv om en ikke har fullført en skikkelig utdannelse?
Eller min favoritt: "...og ikke la deg lure av folk som vil gi deg et tilbud du ikke kan si nei til. Om noe høres for godt ut til å være sant er det som regel det. Du bør ha en sunn skepsis til folk som hele tiden forteller deg hvor ærlige de er. Ærlige mennesker har ikke noe behov for å fortelle andre at de er ærlige. For dem er det en selvfølge."
NO SHIT SHERLOCK?
For meg fremstår Jan Vincent som en stormannsgal karrierejeger som er uspiselig glad i å sole seg i andres glans. Jeg liker ikke boka, og jeg liker ikke ham. Det er artig når Jan Vincents mot slutten av boka reflekterer over at folk ofte ser på ham som en klok guru, mens hans sønn rasende hadde brølt til ham "Du er ikke den folk tror du er!"
Vel, jeg tror jeg har en anelse.
Peter Steele var kanskje det nærmeste jeg kom å ha idoler i tenårene mine. Han var vokalist og bassist og bandet Type O Negative, som var temmelig store innenfor den mørke delen av rocken på 90-tallet. Albumene Bloody Kisses og October Rust tok famlende utskudd som meg med storm. Type O Negative ble med sine fengende låter og mørke humor beskrevet som "The dark Beatles" eller "the drab four". Som oftest ble musikken stemplet som goth metal, men dette var en merkelapp bandet selv ikke likte. De foretrakk "Psychedelic metal", og hadde lite annet enn forakt til overs for goth-kulturen.
Deres første hit var "Black No. 1" som jeg minnes nesten var nasjonalsangen til alle svartkledde gothere. Låten ble oppfattet som en hyllest til alle svartkledde jenter, men jeg forstod omsider at hele låten tvert i mot er en nidvise om gothere. I følge Peter Steele hadde han vært sammen med en jente som var så selvopptatt at hun forlangte å ha sex foran speilet slik at hun kunne se på seg selv under akten. Sangen åpner med strofene "She's in love with herself, she loves the dark/And on her milk white neck, the devils mark". Senere i sangen får vi høre "Yeah you wanna go out 'cause it's raining and blowing/You can't go out 'cause your roots are showing - Dye 'em black!" før Steele oppsummerer det hele med "Loving you was like loving the dead". Jeg elsket denne låten sønder og sammen og gjør det vel egentlig ennå.
Selv om jeg likte Type O Negative godt var det egentlig mange band jeg likte bedre. Grunnen til at Type O fikk så mye av min oppmerksomhet var nok mye takket være frontmannen Peter Steele. Han hadde vel det man kan kalle karisma. Han var 201 cm høy, hadde svulmende muskler, langt svart hår og et ansikt som hugget i fjell. Han hadde en ekstremt mørk stemme som ikke lignet noe vi hadde hørt før, og som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min når han gikk i de dypeste tonene. Han var Metal i egen høye person. Han skrev tekster som var akkurat så enkle at jeg som naiv tenåring ikke hadde større problemer med å sette meg inn i dem. Han skrev om sex, død og vold, men alltid med humor. På tross av sitt voldsomme utseende var han en svært følsom mann og la aldri skjul på det. Han hadde flere selvmordsforsøk bak seg.
Steele var en ekstremt slagferdig mann, og mange journalister har klaget over ikke å ha klart å fullføre intervjuene med ham fordi de har fått latterkrampe. Kontroversielle uttalelser var han heller ikke ukjent med. Da han var i Tyskland på begynnelsen av 90-tallet for å promotere debutplata "Slow, deep and hard" spurte journalisten hva han syntes om de gode salgstallene plata hadde oppnådd i Tyskland. "Well" sa Steele, "I think at this point we're more popular than Hitler". Slikt sier man ikke ustraffet i Tyskland. Han ble etter hvert beskyldt både for å være antisemitt, nazist og kommunist. Han oppsummerte det hele i låta "We hate everyone".
Jeg kunne skrevet uendelig mye om Peter Steele. Jeg kunne tatt for meg Hardcore-bandet han spilte i på 80-tallet, Carnivore, eller om da han viste frem tissen i Playgirl i 1995, men jeg har valgt å legge vekt på det som har betydd mest for meg personlig.
Peter Steele levde som rockere flest ikke en spesielt sunn livsstil, og var de siste årene inne til både soning og rehab for kokain. Hva som var den egentlige årsaken til at hjertet hans til slutt sviktet vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at det føles som om min John Lennon har dødd.
Hvil i fred, og go to sleep.
Før var det sånn at om du var hedning, homo, gikk i bukser selv om du var kvinne eller på annen måte levde et gudløst liv, så stod de kristne parat til å fordømme deg. De fortalte deg hvilket avskyelig og umoralsk liv du levde, og at det var mennesker som deg som forgiftet et ellers sunt samfunn og var årsaken til alt som var vondt i verden. Slike kristne finnes nok ennå, men det blir heldigvis færre og færre av dem.
I stedet for har vi fått ateister.
Ateister er alltid parat til å fordømme religiøse og fortelle dem at troen deres er avskyelig, umoralsk og at de med troen sin forgifter et ellers sunt samfunn og at religion er årsaken til alt som er vondt i verden.
Ateister er kort fortalt en gruppe mennesker som har oppdaget at Gud ikke lar seg påvise vitenskapelig. Utifra dette har de trukket den konklusjon at Gud ikke finnes. Derfor tror de at de må være ufattelig mye smartere enn andre, siden de har oppdaget dette. De tror at grunnen til at enkelte fortsatt har en religion er at de ikke har fått med seg hva vitenskapen har utrettet de siste 300 årene. For å understreke hvor grenseløst idiotisk det er å tro på Gud har ateister startet sin egen religion. De later som de tror på "The flying spaghetti monster". Jeg skjønner jo hva de ønsker å formidle med dette. Det å tro at en brennende busk har skapt himmelen og jorden er like absurd som å tro at en flyvende haug med spaghetti har gjort det. Men tror virkelig ateister at religiøse aldri har tenkt over det absurde med det de tror på? At kristne tror på Gud fordi de synes det virker som den mest logiske forklaringen? Dette vitner om en ekstremt naiv forståelse for hva religion er, og da er det med forundring jeg registrerer at ateister er fantastisk fornøyde med seg selv og egen intelligens. Selvtilfreds sier de ting som "Vi tror på vitenskap, ikke fantasi", akkurat som om religiøse aldri har tenkt den tanke at vitenskapen kanskje har ett og annet å bidra med, eller at religionen deres kanskje ikke er 100% riktig og sann.
Ateister er ellers eksperter i å være enige med hverandre. Det er lett, for ateister behøver sjelden krangle om målsetninger eller problemer. Det eneste en ateist behøver gjøre er å prøve å finne negative aspekter ved religion og fremstille det i dårligst mulig lys, og straks strømmer masse andre ateister til for å klappe denne på skulderen. Ateister elsker også å si ting som at "jeg trenger ikke religion som noen krykke for å leve mitt liv". Jaha? Jeg kan ikke forestille meg noe i verden som er enklere og mer behagelig enn å være ateist. Som ateist er du uangripelig, omgitt av ateister som slåss om å være enig med deg, og siden du er skeptisk til alt som ikke er bevist sønder og sammen som absolutt sant behøver du aldri være redd for å dumme deg ut ved å ha tatt feil.
Jeg lurer på om ateister noen sinne vil gå lei av å fortelle at kristne brant hekser på bålet i middelalderen. Eller at kristne har vært slemme med homofile. Ateister har få svin på skogen foreløpig, og dette gjør at de føler seg moralsk høyt hevet over alle andre. Derfor føler de seg i sin fulle rett når de holder alle dagens kristne personlig ansvarlige for at Norge ble kristnet med sverd for 1000 år siden.
Ateister er moraliserende, trangsynte og selvrettferdige. De er de nye kristne.
Hvorfor lider mange menn av hårtap? Også her har jeg fått mange rare svar. En lege, som selv var skallet, sa at det var for å holde hodet kaldt under jakt. Han mente skallede menn derfor var høyere utviklet rent evolusjonsmessig i forhold til menn som beholdt håret. Jaha.
Her har vi altså to egenskaper som begge slår ut i full blomst så snart menn er ferdige med puberteten, hvor det ene skal holde hodet varmt og det andre hodet kaldt. Vi har altså utviklet to egenskaper som motarbeider hverandre? Jeg er ikke sikker på om jeg kjøper disse forklaringene.
Et lys gikk opp for meg da komiker og transvestitt Eddie Izzard ble intervjuet og intervjueren ville vite hvorfor han hadde anlagt skjegg. "A beard is essentially male makeup" svarte Izzard.
Etter litt googling fant jeg ut i at det kanskje var mer hold i denne påstanden enn man først skulle tro. Hannløver har også en imponerende manke rundt hodet, uten at jeg tror de har noe spesielt behov for å holde på varmen på savannene i Afrika. I fugleriket er det som regel hannene som har de mest spektakulære fjærdraktene, og bruker dem for å tiltrekke seg hunnene. I det store og det hele er det ofte slik i dyreverdenen at hann-dyrene er utstyrt med ekstra attributter som ikke har annen hensikt enn å få dem til å fremstå som mer imponerende for hunnkjønnet.
Skjegget gror ikke tilfeldig i ansiktet, det vokser i et spesielt mønster som får ansiktet til å fremstå som bredere og kraftigere. En bred hake er viktig for å få riktig mannlig utseende, og med et kraftig helskjegg kan haken virke enorm.
Hva så med hårtap? Man kan si mye om det, men spesielt attraktivt har det aldri vært på verdens kvinner. Ikke vet jeg, men jeg registrerer at heller ikke håret tapes vilkårlig over hele hodet samtidig, men tapes i et mønster. Først vokser vikene og man får måne, før hele toppen av hodet blir bart. Håret på sidene beholder man. Ser man det i sammenheng med skjegget oppstår et underlig mønster der ansiktet later til å nesten løfte seg.
Det finnes enkelte apekatter som også blir skallet, og i disse flokkene nyter de skallede individene høyere sosial status. Selv om ikke skallede mennesker nyter den helt store oppmerksomheten fra kvinner, viser undersøkelser at skallede menn blir sett på som mer sosialt veltilpassede. Hvor denne holdningen kommer fra er uklart.
Det som derimot er klart, er at hvordan du friserer skjegget kan ha fryktelig mye å si for hvordan ansiktet ditt blir oppfattet. Du kan virke yngre, eldre, tynnere, kraftigere, mer autoritær osv, alt etter om du velger helskjegg, bart, flippskjegg, kinnskjegg osv. Det er, som Eddie Izzard sa, mannlig sminke.
Noe av det kanskje mest irriterende med kristne, er når de skal bevise for hele verden at de ikke er sånn kjedelige sånn som du tror. For kristne innbiller seg ofte at vanlige mennesker tror alle kristne er som deres pietistiske farmor som synes dans og kino er en synd og at man bare skal sitte hjemme og engste seg for Guds straffedom. Nei, de glade kristne mener at Gud er snill, og sier gjerne ting som "Gud har humor!" og forventer at vanlige folk skal bli slått til bakken av utsagnet: "Kan en kristen si sånt?" Og så skal de tenke at det å være kristen kanskje ikke er så galt likevel. De glade kristne er veldig oppsatt på å ha det gøy hele tiden og vise det.
Rock og kristendom pleide ikke å gå så bra sammen. Rock ble forbundet med sex, alkohol og banning, og det gikk ikke bra sammen med kristent livssyn. Slik er det ikke lenger, og de glade kristne passer på å fortelle at de kan høre på helt vanlig musikk. En ting er at de kristne har begynt med ten-sing der man har både elektriske gitarer og trommer (oioioi!), men de kristne har også begynt å høre på vanlig populær rockemusikk. Marilyn Manson står kanskje ikke øverst på ønskelisten til jul, men det er en god del ikke-kristelige rockere som går igjen som favoritter blandt glade kristne:
R.E.M.
U2
Beatles
Pink Floyd
De Lillos
Kort sagt, band som stort sett lager koselig musikk og ikke banner.
Glade kristne later til å ha et nesten sykelig behov for å bli akseptert blant ikke-religiøse, og omfavner derfor nesten panisk enhver trend i tiden som ikke går direkte mot kristne påbud. Når de liker et populært band så liker de det skikkelig mye. Aldri med måte.
En annen ting kristne har et usunt forhold til er idrett, og da gjerne fotball. Det er få ting som er så folkelige som fotball og som gjør deg mer til "en av gutta". Glade kristne er alltid glad i fotball! De har et engelsk favorittlag, de følger tippeligaen, de kan navnene på spillerne og de stiller ofte opp på arbeid eller i bryllup i fotballskjorte for å vise at de er helt crazy selv om de er kristne (Kjell Magne Bondevik var ekspert på dette). De forteller gjerne hvor deilige det er å nyte en kald (lett) øl til tippekampen, eller å røyke en sigarett, utendørs, fordi det er lørdag.
Jeg er glad jeg er oppdradd i gammel, bitter pietistisk tradisjon og kan hate idrett og nyte min black metal i fred.
Snart skal jeg skrive et blogginnlegg om hvor mye jeg hater ateister. Stay tuned.
Jeg gjentok suksessen fra forrige dag og våknet tidlig. Dernest løp jeg ut av hotellet og så meg omkring. Jeg oppdaget den ganske enkelt enorme gruven i byen, og gikk opp en vei som var temmelig dårlig vedlikeholdt. Jeg hjalp en serber på villstrå med å finne veien ned til byen. Jeg var stort sett fornøyd med turen, selv om den ikke er så morsom å fortelle om. Her er noen bilder:
Så dro jeg tilbake til hotellet. Hentet de andre, og så reiste vi tilbake til Beograd. Dagen etter reiste jeg hjem.
END OF STORY!
Nå tilbake til det oppsatte bitre programmet.
Hun addet meg i går kveld.
I nabobyen Majdanpek var det noen grotter som vi hadde lyst til å se. Vi hadde forhørt oss med turistinformasjonen i forveien og fikk beskjed om at det kom noen grekere klokken 2 for å se på dem, så om vi kom innen 2 kunne vi få omvisning sammen med grekerne. Vi tok buss til Majdanpek og var i byen klokken 1. Vi fant turistinformasjonen, men fikk da vite at Grekerne allerede hadde vært der og reist igjen. Mannen som hadde ansvaret for turistkontoret syntes synd på oss som hadde reist hele den lange veien. Vel, han hadde kontor, men det så ubrukt ut. Han brukte tiden på å kjøre rundt i byen og lete etter turister. Uansett. Han syntes synd på oss og bad oss hoppe inn i bilen. Så kjørte han oss til grottene og hadde omvisning med bare oss tre. Vi likte ham. Og grottene var fantastiske.
Her kunne turistene spise og hygge seg om sommeren. Når vi var her var det ganske tomt.
Grottene var 7 kilometer lange til sammen, men kun de første var åpne for publikum. Det vekslet mellom trange ganger og store saler.
Etter at vi kom ut igjen ble vi enige om å gå tilbake til byen. Det var bare 3 kilometer. Dessuten ville vi (ok, kanskje mest jeg) se oss om i skogen rundt grottene. Vi loket vel rundt der i noen timer. Vi rakk å bestige en topp med stup, finne elva som rant inn i fjellet og i grotten, samt fotografere et par vakre blomster jeg aldri har sett før. Fantastisk flott sted rett og slett!
