Bokanmeldelse - Kunsten å leve

av Jan Vincents Johannesen

Jeg er noe grublende anlagt, og jeg har dristet meg til å lese litt filosofi. Spesielt ble jeg grepet av de bøkene Arne Næss skrev mot slutten av sitt liv, "Nærkontakt" og "Livsfilosofi". Jeg er skeptisk til selvhjelpbøker av typen "Lær å mestre din angst" og "Vinn varige venner"  som liksom skal redde stumpene av livet til folk i midtlivskrise, men livsfilosofi har interessert meg mer og mer. Det var vel derfor jeg til slutt kjøpte "Kunsten å leve" da jeg stod på Narvesen og skulle handle lesestoff til en togtur. "Solgt i 160.000 eksemplarer!" stod det på forsiden, og på baksiden stod det listet opp anmeldere og kjendiser som sa at dette var den beste boka de hadde lest. Litt skeptisk var jeg, men i mangel på bedre alternativer kjøpte jeg den likevel. 

Jeg tror dette er den dummeste boken jeg har lest i mitt liv. Jeg måtte holde meg for å ikke brøle av raseri på toget mens jeg leste den. Flere ganger ønsket jeg å knivstikke forfatteren i ansiktet. Nå høres jeg vel ikke ut som den rolige, balanserte og harmoniske livsfilosofen jeg utgav meg for å være innledningsvis? Vel, jeg sa aldri jeg var en livsfilosof eller balansert. Jeg sa bare jeg interesserte meg for livsfilosofi, og just for the record så vet jeg ikke om noen mer ustabile enn meg. Kanskje med unntak av mine ex-kjærester, men de påstår alle de var helt ok før de møtte meg.

Ænnivei! Denne boka er drit dårlig! Hvorfor? Vel, for det første er forfatteren en idiot som fra første side inntar rollen som life-coach og guru. Han sier ting som "Jeg er bare en veileder, ikke et forbilde" og "Jeg sitter ikke med noen sannhet, bare med tanker" og en del andre selvfølgeligheter. Jeg ante uråd over at han følte han behøvde gjøre leseren oppmerksom på disse tingene. Jan Vincents viser også fra begynnelsen av boka at han virkelig elsker kjendiseri. Han kan nesten ikke skrive en setning uten å nevne en kjendis. Ikke en eneste selvtenkt tanke har han, det er bare "John F. Kennedy sa en gang at..." eller helst: "Min gode venn Gudmund Hernes spurte meg..." Han har noen steder referert til tre forskjellige kjendiser i en og samme setning. Hvis han er så redd for å bli sett på som en guru, hvorfor må han da hele tiden fortelle oss om alle kjendisene som kommer til ham for å få råd når livet går dem i mot? Når han av en eller annen grunn føler at han ville utlevere noen litt for mye ved å bruke dennes navn i sitatet skriver han gjerne "En kjent person i næringslivet ringte meg og sa..." uten at det at mannen var kjent eller ei har noen betydning for viktigheten (eller uviktigheten) av det han skal ha sagt. Boka mangler helhet. Det virker mest av alt som en oppramsing av kjendissitater. Jeg antar at tanken bak alle disse kjendis-sitatene er at kjendisen i kraft av å være kjendis skal gi utsagnet en viss tyngde. Dessverre føler jeg ikke at det å sitere Richard Nixon på at "En god leder må være en person som liker å lede!" er egnet til å gi utsagnet spesiell troverdighet eller tyngde.

Men nå henger jeg meg opp i dette med kjendiser. Rådene og klokskapen kan vel være gode for det? Tross alt har boka fått terningkast 5 og 6 nesten over alt. ...Jeg kan virkelig ikke fatte hvorfor den har fått det. Boka er stappfull av banaliteter og selvfølgeligheter. For hver eneste side må jeg konsentrere meg for ikke å brøle NO SHIT SHERLOCK!

Hvem trenger å bli fortalt at det kan være ødeleggende for en å jobbe for en sjef som holder deg nede? Må noen fortelle oss at vi bør holde oss unna dårlige venner? Er det virkelig nødvendig å påpeke at det er mulig å klare seg her livet selv om en ikke har fullført en skikkelig utdannelse?
Eller min favoritt: "...og ikke la deg lure av folk som vil gi deg et tilbud du ikke kan si nei til. Om noe høres for godt ut til å være sant er det som regel det. Du bør ha en sunn skepsis til folk som hele tiden forteller deg hvor ærlige de er. Ærlige mennesker har ikke noe behov for å fortelle andre at de er ærlige. For dem er det en selvfølge."

NO SHIT SHERLOCK?

For meg fremstår Jan Vincent som en stormannsgal karrierejeger som er uspiselig glad i å sole seg i andres glans. Jeg liker ikke boka, og jeg liker ikke ham. Det er artig når Jan Vincents mot slutten av boka reflekterer over at folk ofte ser på ham som en klok guru, mens hans sønn rasende hadde brølt til ham "Du er ikke den folk tror du er!" 

Vel, jeg tror jeg har en anelse.