Peter Steele var kanskje det nærmeste jeg kom å ha idoler i tenårene mine. Han var vokalist og bassist og bandet Type O Negative, som var temmelig store innenfor den mørke delen av rocken på 90-tallet. Albumene Bloody Kisses og October Rust tok famlende utskudd som meg med storm. Type O Negative ble med sine fengende låter og mørke humor beskrevet som "The dark Beatles" eller "the drab four". Som oftest ble musikken stemplet som goth metal, men dette var en merkelapp bandet selv ikke likte. De foretrakk "Psychedelic metal", og hadde lite annet enn forakt til overs for goth-kulturen.
Deres første hit var "Black No. 1" som jeg minnes nesten var nasjonalsangen til alle svartkledde gothere. Låten ble oppfattet som en hyllest til alle svartkledde jenter, men jeg forstod omsider at hele låten tvert i mot er en nidvise om gothere. I følge Peter Steele hadde han vært sammen med en jente som var så selvopptatt at hun forlangte å ha sex foran speilet slik at hun kunne se på seg selv under akten. Sangen åpner med strofene "She's in love with herself, she loves the dark/And on her milk white neck, the devils mark". Senere i sangen får vi høre "Yeah you wanna go out 'cause it's raining and blowing/You can't go out 'cause your roots are showing - Dye 'em black!" før Steele oppsummerer det hele med "Loving you was like loving the dead". Jeg elsket denne låten sønder og sammen og gjør det vel egentlig ennå.
Selv om jeg likte Type O Negative godt var det egentlig mange band jeg likte bedre. Grunnen til at Type O fikk så mye av min oppmerksomhet var nok mye takket være frontmannen Peter Steele. Han hadde vel det man kan kalle karisma. Han var 201 cm høy, hadde svulmende muskler, langt svart hår og et ansikt som hugget i fjell. Han hadde en ekstremt mørk stemme som ikke lignet noe vi hadde hørt før, og som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min når han gikk i de dypeste tonene. Han var Metal i egen høye person. Han skrev tekster som var akkurat så enkle at jeg som naiv tenåring ikke hadde større problemer med å sette meg inn i dem. Han skrev om sex, død og vold, men alltid med humor. På tross av sitt voldsomme utseende var han en svært følsom mann og la aldri skjul på det. Han hadde flere selvmordsforsøk bak seg.
Steele var en ekstremt slagferdig mann, og mange journalister har klaget over ikke å ha klart å fullføre intervjuene med ham fordi de har fått latterkrampe. Kontroversielle uttalelser var han heller ikke ukjent med. Da han var i Tyskland på begynnelsen av 90-tallet for å promotere debutplata "Slow, deep and hard" spurte journalisten hva han syntes om de gode salgstallene plata hadde oppnådd i Tyskland. "Well" sa Steele, "I think at this point we're more popular than Hitler". Slikt sier man ikke ustraffet i Tyskland. Han ble etter hvert beskyldt både for å være antisemitt, nazist og kommunist. Han oppsummerte det hele i låta "We hate everyone".
Jeg kunne skrevet uendelig mye om Peter Steele. Jeg kunne tatt for meg Hardcore-bandet han spilte i på 80-tallet, Carnivore, eller om da han viste frem tissen i Playgirl i 1995, men jeg har valgt å legge vekt på det som har betydd mest for meg personlig.
Peter Steele levde som rockere flest ikke en spesielt sunn livsstil, og var de siste årene inne til både soning og rehab for kokain. Hva som var den egentlige årsaken til at hjertet hans til slutt sviktet vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at det føles som om min John Lennon har dødd.
Hvil i fred, og go to sleep.
Type O Negative har jeg faktisk aldri hørt på. Det er vel litt rart kanskje? Han så i hvert fall macho nok ut, litt vel.
SvarSlettDe var store for alle svartkledde tenåringer i siste halvdel av 90-tallet, men de fleste som er 2-3 år yngre enn meg eller mer har ikke hørt om dem. De fleste syntes Peter Steele var litt for macho, men du kan godt gi dem en liten sjanse likevel. De tar brodden av det meste med selvironien sin, og han HAR en utrolig stemme.
SvarSlett