Du har sikkert ofte lurt på hvorfor du aldri får deg kjæreste når det virker som alle andre får det veldig enkelt. Selv mennesker som i dine øyne virker mindre pene, usympatiske og dumme får seg kjæreste. Hvorfor får ikke du, som er både smart og pen, noe respons fra det motsatte kjønn?
Grunnen er, som du alltid har mistenkt, at du er skikkelig sær. Folk liker mennesker de får god kontakt med og kan relatere til, og dersom du er for langt i fra dem hva gjelder mål og interesser i livet, ja så er sjansene små for at de vil ha noen interesse av å bruke for mye tid på deg.
For å illustrere hva jeg mener har jeg laget denne illustrasjonen:
De svarte prikkene representerer mennesker. Den innerste grønne sirkelen som du nesten ikke kan skimte bak de svarte prikkene representerer det vi vanligvis kaller "innenfor det normale". Som du kan se faller de fleste mennesker innenfor det normale. Innenfor det normale er det tettpakket med mennesker, og de normale behøver aldri se langt for å finne seg en partner som liker dem mer eller mindre godt. For dem som faller utenfor den normale sirkelen er det verre. Dersom du bare er litt unormal er det ikke så farlig. Avstanden til de normale er ikke større enn at du kan bli sammen med en normal som grenser til det unormale, eller du kan finne sammen med en av de mange andre menneskene som også faller rett utenfor det normale. Det er mange som er sånn smårare.
Som illustrasjonen viser spres dessverre folk utover ganske fort jo lenger de kommer fra midten. Og når du først er temmelig unormal, så kan du ikke bare bli sammen med andre som er temmelig unormale, for de er unormale på en veldig annerledes måte enn deg. Det er like stor avstand fra deg til andre unormale, som det er fra deg til normale.
Og moralen? Tja. At om du ikke har kjæreste kommer du heller aldri til å få en? Litt mer positivt? At om du ikke har kjæreste så betyr det at du er virkelig unik? Jeg vet ikke jeg vel? Skal jeg liksom trøste deg nå? Såså. Det ordner seg sikkert vettu.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar