Skal man ha noe gjort må man som kjent gjøre det selv. Etter at mine to reisekamerater hadde feiget ut kvelden i forveien da vi kom inn i det de karakteriserte som en sigøynerlandsby, innså jeg at jeg sikkert ville lykkes bedre om jeg dro avgårde på egenhånd. Det hjelper heller ikke stort at jeg er et A-menneske, mens de to andre er B-mennesker og nødig står opp før solen står på sitt høyeste.
Jeg våknet derfor klokken 07.30 neste dag, og løp raskt ned til landsbyen der jeg heldigvis oppdaget landsbyens eneste drosje stå parat. Jeg viste ham kartet mitt over området og pekte på et fjell i nærheten og sa "I want to go here!". Sjåføren bare stirret på meg. Jeg pekte på kartet igjen. Jeg hadde plukket ut et tilfeldig område jeg syntes virket interessant på kartet. Jeg beregnet at om jeg ble kjørt dit, så ville jeg rekke å gå tilbake til hotellet før vi måtte sjekke ut klokken tolv. Men sjåføren forstod virkelig ingenting. Han dro meg med inn på en restaurant og spurte om noen kunne engelsk. En mann i hjørnet rakte nølende opp hånden. At han kunne engelsk var vel å overdrive. Han forstod stort sett bare "yes" og "no". Jeg sa igjen "I want to go here" og pekte på kartet. Dette må de ha forstått som "jeg ønsker å spasere hit" for de sa noe til sjåføren og han forsvant. Jeg forstod etter hvert at de ikke trodde på at jeg virkelig ville dit som jeg hade pekt ut på kartet. De ristet på hodet og pekte på nabolandsbyene, eller de gjentok "Beograd?" Hvorfor i allverden skulle jeg ønske å dra opp midt i ingenting? Til slutt tok jeg en penn og satte et bestemt kryss på kartet. Da gav de til slutt opp og fortalte meg at det var 16 kilometer. "Yes" Sa jeg. "Taxi?". Da gikk det endelig et lys opp for dem! Så var det ut igjen til taxisjåføren og det ble forklart en del på serbisk. Taxisjåføren smilte og jeg følte alt var oppklart og at vi var good to go. Vi kjørte 4 kilometer, helt til veien delte seg og sideveien opp i fjellene begynte. Da stoppen han bilen og stanset motoren. Uhh? Han tok frem mobiltelefonen og brølte at han ville snakke med noen som kunne engelsk. Så gav han telefonen til meg. I andre enden var det en dame som lurte på om jeg VIRKELIG ville opp denne fjellveien. Om jeg var sikker på at det ikke var videre til neste by jeg ville? Jeg bad henne forklare mannen at han bare skulle fortsette rett opp veien, så skulle jeg si fra når han skulle stoppe (jeg ante jo ikke egentlig hvor jeg ville, bare at jeg ville opp i høyden). Den var grei. Vi begynte å kjøre. Ganske raskt forstod jeg hvorfor han hadde vært noe motvillig til å kjøre opp denne veien. Der ikke jord og steiner hadde rast ut i veien, hadde selve veien rast ut. Vi kjørte i sikksakk oppover. Vi kjørte forbi en del hus. Her var mye løse hunder, høner og gjess. Jeg begynte etter hvert å føle meg dum. Hvor skulle jeg be ham stoppe? Om jeg bad ham stoppe her så ville det jo bare være sånn "Stopp her ja! Det var denne løshunden jeg ville se!" og det ville jo bare virket dumt. Jeg prøvde å finne noe som virket som et åpenbart sted å stoppe for en stakkars turist. Plutselig så jeg et skilt der det stod "Open air gallery". Hurra! Dette var et topp påskudd. Stop! Sa jeg og pekte på skiltet.
AHHH! Sa drosjesjåføren, gav bånn gass og feide inn på tunet på Open Air Gallery og fløytet det han var kar om med hornet! Fra alle kanter kom det strømmende mennesker, hunder og gjess. Bilen ble omringet, og der satt jeg og følte meg fantastisk liten. Ingen skjønte hva jeg gjorde der klokken 8 om morgenen. Ikke en gang jeg selv. Selvfølgelig kunne ingen engelsk, men etter å sett på meg en stund og hørt drosjesjåførens beretning ble det omsider ringt til en slektning som kunne engelsk. Denne fortalte meg at de på dette stedet pleide å ha utstilt trefigurer som mannen i huset lagde av røtter og gamle tømmerstokker, men at alt var blitt plassert i låven for vinteren slik at det nå ikke var noe å se på. Ville jeg ha kaffe? Jeg takket nei, for jeg drikker dessverre ikke kaffe. Folkene mistet etter hvert interessen for meg da det gikk opp for dem at jeg bare var en turist på villspor, men jeg fikk lov til å gå for meg selv på tunet.
Det var strålende solskinn. Tunet lå på toppen av et fjell, og det var fantastisk utsikt i alle retninger. De hadde tre hunder som var fryktelig nysgjerrige på meg, så jeg lå i gresset og spiste frokosten jeg hadde med meg, klappet hundene og nøt livet.
Etter en times tid takket jeg for meg. De ville ikke høre snakk om penger, men gav meg noe turistinformasjon om stedet. Der leste jeg meg til at de om sommeren serverte mat og helseprodukter, men jeg hadde tydeligvis kommet utenom sesongen (det var uansett litt tidlig med middag). Jeg begynte å gå hjem igjen og tok bilder på veien. Hunder løp etter meg og bet meg i buksebeina. Vel nede på hovedveien ble jeg innhentet av mannen i huset som var på vei til byen i bil. Han bad meg hoppe inn og kjørte meg tilbake. Jeg var tilbake på hotellet litt over kl. 10.
Jeg kan ikke si annet enn at jeg har fantastisk karma siden alt ordner seg så greit for meg når jeg er i utlandet. Kunne bare ønske den virket i Norge også.
Dette hørtes ut som en vellyket og koselig tur. Det ser utrolig idyllisk ut der!
SvarSlett