Da jeg reiste til Serbia var det med et svakt håp om å få se noe annet enn bare by og kjøpesenter. Jeg ville ut på landet! Se noe "autentisk"!
"Hvorfor vil du på landet?" sutret vår serbiske venninne. "Det bor jo bare fattige folk der!"
"Nettopp!" smilte jeg! Fattige folk har jeg aldri sett før, så dette blir spennende! Litt overtalelse måtte til, men til slutt ble alle enige om at vi skulle dra til Donji Milanovac, en liten landsby som ligger på grensen til Romania. I nærheten av denne skulle det ha blitt gravd ut en 8000 år gammel bosetning som man kunne se på. Siden jeg er glad i historie var jeg fornøyd med dette. I tillegg var området rundt en beskyttet nasjonalpark. Mer følte jeg ikke at jeg behøvde vite før vi dro.
Da vi kom til Donji Milanovac viste det seg at den arkeologiske severdigheten var stengt for oppussing. Vi kunne komme tilbake til sommeren. Om det var noe annet å se i byen? Mannen på turistkontoret slo ut med armene. Tja. Ikke egentlig. Om vi hadde bil kunne vi sett noen spektakulære grotter, men det var ingenting innen gåavstand. Man skulle kanskje tro at stemningen på dette tidspunkt ble heller laber, men tvert i mot ble jeg svært entusiastisk. Dette betydde fri oppdagelsesferd! Etter å ha oppdaget (og utforsket) byens restauranter og ølutsalg kommanderte jeg en ekspedisjon mot neste dalføre hvor jeg hadde til hensikt å se litt natur. Vi dro avgårde med friskt mot, og etter ca 4 kilometer fant vi en liten vei som ledet oppover en dal. Det var hus og gårder langs veien. Gjess og hunder løp løse rundt omkring. Jeg syntes det hele var herlig ruralt og hadde planer om å ta masse bilder, men vår serbiske venninne fikk veldig dårlige vibber av hele stedet. Hun mente landsbyboerne var fiendtlig innstilt til oss siden de ikke snudde seg nysgjerrig etter oss. Hun mente disse folka i utkantstrøkene var helt uforutsigbare og kunne komme til å banke oss opp, ta oss som gisler eller kreve løsepenger. Filmen "The hills have eyes" ble nevnt. Jeg lo av henne og sa at verden ikke alltid er som på TV, men plutselig var både hun og min venn enige om at jeg var håpløst naiv og at jeg ville dø ung. Etter en kilometer måtte jeg gi opp og snu.
Vi ble ikke banket opp.
Vi tilbragte natten på byens hotell, som var enormt. Det kunne sikkert ha huset alle byens 3100 innbyggere, men det var så godt som tomt.
Hotellet hadde en detalj jeg fant veldig sjarmerende: En prisliste som fortalte hvor mye det vil koste deg å knuse inventaret.
Jeg ler høyt!!! Hvorfor trodde de at dere kom til å bli overfalt av fattigfolk(forøvrig er jeg av den mening at mennesker uten materiell overflod har bedre forståelse for livets verdi,så man burde vel ikke være redd for folk fordi de er fatttige?)? Hjelp, det høres mystisk og svært illevarslende ut at vi har så dårlig tiltro til folk bare fordi de ikke bor på samme sted som oss selv! Hmm... det er vel en bedre forklaring på denne mystiske episoden? Bodde det virkelig kriminelle der? Var det et tilfluktssted for mordere, mafia og andre kriminelle?
SvarSlettMen, det ser utrolig fint ut! Synes øyas historie på forrige innlegg var "morsom" (i den grad man kan kalle noe som omhandler krig for morsomt, men det var i mangel av et bedre ord).
I Serbia er de livredde for sigøynere, og dama var overbevist om at vi hadde kommet til en sigøynerlandsby. I alle fall halvt sigøynere. Muligens en blanding av sigøynere og rumenere, -den verste formen for siøynere!! Om de virkelig var sigøynere er uvisst. Jeg spurte ikke. Om sigøynere er mordere og banditter stiller jeg meg også lett tvilende til.
SvarSlettSigøynerproblematikken var lett absurd for meg som utlending. Serbere påstod de ikke hadde noe i mot sigøynere "Vi har til og med et politisk sigøynerparti!" sa de gjerne. Men det virket som 90% av alt de tenkte på og bekymret seg for var sigøynere.