Jeg tror vi bruker meningene våre som skjold av og til.
Hvis man har en eller annen svakhet eller egenskap man ikke er komfortabel med kan en prøve å beskytte seg selv mot den ved å si til seg selv og andre at en har en oppfatning som er uforenelig med denne svakheten.
Om du f.eks er homofil, og er dypt ukomfortabel med denne legningen, kan du fortelle deg selv og andre at du hater homofile. Selvfølgelig er ikke dette effektivt om du ikke overbeviser deg selv om at du hater homofile, du kan ikke bare late som du mener det. Defor tror jeg ikke dette er noe vi gjør bevisst. Jeg tror alle mennesker lyver for seg selv for å dekke over de delene ved seg selv de er redde for eller ukomfortable med.
Et mer alminnelig eksempel enn homofobi kan kanskje være mørkeredde. Folk som er redd mørket vil ofte være ekstremt avvisende til at det finnes spøkelser og le foraktelig av tanken på at det skulle kunne finnes noe overnaturlig. Disse menneskene er som regel dem som er minst lystne på å gå hjem alene i mørket eller overnatte i eldre hus. Likevel vil de sverge på at de ikke tror på spøkelser. Dette er naturlig, siden det er denne overbevisningen som gjør at de ikke er enda reddere enn de faktisk er.
Nå over til personligheter. Veldig mange som møter metallere, punkere og gothere blir overrasket over hvor snille disse menneskene er. "De ser jo litt skumle ut, men de er verdens snilleste!" hører man ofte. Man kunne kanskje tro at det er overraskelsen over at folka er normale, og ikke like ekstreme som de ser ut som får dem til å si dette, men det er faktisk overraskende mange metallere, punkere og gothere som velger seg inn i omsorgsyrker i barnehage og helsevern. Kan det være slik at overdrevent empatiske mennesker velger seg ekstreme stiler for å fremstå som litt mindre myke og følsomme enn de er? Verden er full av folk som mer enn gjerne hakker på dem som fremstår som svake, eller utnytter dem som er dumsnille. Å fremstille seg selv som farlig er det mest logiske selvforsvaret om du er utrustet med en slik personlighet.
Folk som er naive og dumsnille vil ikke nøye seg med å
se farlige ut, men vil ofte også tillegge seg holdninger farget av misantropi og kynisme. De mener innerst inne det stikk motsatte, men dette er holdningene de gir uttrykk for. Ikke egentlig for å skremme folk, men kanskje mest for å minne seg selv på å ikke være for naiv og godtroende. Om de gjentar ofte nok til seg selv at alle mennesker egentlig er egoister man ikke kan stole på og at verden er kald, vil de kanskje til slutt veie opp for sin medfødte naivitet og godtroenhet.
I dette perspektivet synes jeg det er utrolig nifst med folk som beskriver seg selv som filantroper.
