Jeg tror vi bruker meningene våre som skjold av og til.
Hvis man har en eller annen svakhet eller egenskap man ikke er komfortabel med kan en prøve å beskytte seg selv mot den ved å si til seg selv og andre at en har en oppfatning som er uforenelig med denne svakheten.
Om du f.eks er homofil, og er dypt ukomfortabel med denne legningen, kan du fortelle deg selv og andre at du hater homofile. Selvfølgelig er ikke dette effektivt om du ikke overbeviser deg selv om at du hater homofile, du kan ikke bare late som du mener det. Defor tror jeg ikke dette er noe vi gjør bevisst. Jeg tror alle mennesker lyver for seg selv for å dekke over de delene ved seg selv de er redde for eller ukomfortable med.
Et mer alminnelig eksempel enn homofobi kan kanskje være mørkeredde. Folk som er redd mørket vil ofte være ekstremt avvisende til at det finnes spøkelser og le foraktelig av tanken på at det skulle kunne finnes noe overnaturlig. Disse menneskene er som regel dem som er minst lystne på å gå hjem alene i mørket eller overnatte i eldre hus. Likevel vil de sverge på at de ikke tror på spøkelser. Dette er naturlig, siden det er denne overbevisningen som gjør at de ikke er enda reddere enn de faktisk er.
Nå over til personligheter. Veldig mange som møter metallere, punkere og gothere blir overrasket over hvor snille disse menneskene er. "De ser jo litt skumle ut, men de er verdens snilleste!" hører man ofte. Man kunne kanskje tro at det er overraskelsen over at folka er normale, og ikke like ekstreme som de ser ut som får dem til å si dette, men det er faktisk overraskende mange metallere, punkere og gothere som velger seg inn i omsorgsyrker i barnehage og helsevern. Kan det være slik at overdrevent empatiske mennesker velger seg ekstreme stiler for å fremstå som litt mindre myke og følsomme enn de er? Verden er full av folk som mer enn gjerne hakker på dem som fremstår som svake, eller utnytter dem som er dumsnille. Å fremstille seg selv som farlig er det mest logiske selvforsvaret om du er utrustet med en slik personlighet.
Folk som er naive og dumsnille vil ikke nøye seg med å se farlige ut, men vil ofte også tillegge seg holdninger farget av misantropi og kynisme. De mener innerst inne det stikk motsatte, men dette er holdningene de gir uttrykk for. Ikke egentlig for å skremme folk, men kanskje mest for å minne seg selv på å ikke være for naiv og godtroende. Om de gjentar ofte nok til seg selv at alle mennesker egentlig er egoister man ikke kan stole på og at verden er kald, vil de kanskje til slutt veie opp for sin medfødte naivitet og godtroenhet.
I dette perspektivet synes jeg det er utrolig nifst med folk som beskriver seg selv som filantroper.
Ødeleggelsen er deilig, kort og god.
for 9 år siden
Jeg tror du har rett, og sitter nå og gransker meg selv for dette dilemma, håper jeg finner noen ugler i mosen jeg kan avdekke.
SvarSlettDet er interessant og nyttig og belyse problemer så ekstremt, dvs på sort/hvitt, da ser vi det selvsagt bedre. Selv om virkeligheten er adskillig mer nyansert.
Skummelt med folk som beskriver seg selv som filantroper. Ja. Det blir jo nifst i denne sammenheng. Men, så er det slik, at de meningene vi har, har også som regel sammenheng med hva som er målet vårt. Dvs, hvis et menneske beskriver seg selv som filantrop, så er det i hvertfall håp, forhåpentligvis, tenker jeg. Med mindre det er noe man sier for å slippe ansvaret for oppfølgning av meningen. Altså, at når man sier det, er det gjort også. Uten handling. Slik er det dessverre ofte. Det er det samme med idealisme. Mennesker sier at de er opptatt av miljø, og tror at ved å si det, er de det også - uten noen form for miljøvennlig handling, bare ord.
SvarSlettNå mente jeg ikke innlegget så svart/hvitt som at alle alltid mener det motsatte av det de sier. I de fleste sammenhenger har vi nok meninger som passer godt over ens med hva vi egentlig føler, men poenget mitt er bare at meninger KAN brukes som skjold.
SvarSlettJoda, det å beskrive seg selv som filantrop gir håp om at mennesker prøver å gjøre sitt beste. De har et ideal, og det er jo bra. Men veien til helvete er brolagt med gode hensikter, som de sier. Kommer i hug filantropen Joseph-Ignace Guillotin, som syntes datidens henrettelsesmetoder var så grusomme at han oppfant en smertefri og verdig måte å gjøre det på; Giljotinen. Giljotin er sikkert å foretrekke fremfor å brenne på stake, men den muliggjorde også de nesten industrielle massehenrettelsene som kom i kjølvannet av den franske revolusjonen.
Huff ja, det kan du si, slik kan det gå.
SvarSlettdet var ikke sånn svart/hvitt jeg mente, mer at det alltid er gråsoner på den måten at vi vingler fra å være i overensstemmelse med meningen vår til å steile med den. Men som sagt, jeg er enig :)
Jeg synes forøvig meninger blir misbrukt. Folk henger seg veldig lett opp i de, og ender opp med å krympe i stedet for å utvide seg selv. For min del har meninger som oftest svært kort holdbarhet. Kanskje toppen gjennom en diskusjon i fem minutter, da har den tjent sin hensikt som en motor for flere meninger.