Dag 16

Siste dag i Georgia! Jeg hadde sovet godt i den minimalistiske radisson-senga og kikket bort på Holmes. Bombe. Holmes hadde ikke sovet godt, og jeg hadde snorket og alt var egentlig galt. Holmes nektet igjen å bli med utendørs. Han måtte bli på hotellrommet og sørge for å holde seg frisk og rask og opplagt til Salome kom for å møte ham. Hun skulle komme klokken 5, og da måtte jeg være BORTE.

Jeg hadde allerede bestemt meg for å dra i den botaniske hagen. Her skulle det visst være en klatrevegg. Jeg var ikke sikker på hvor den botaniske hagen var, men hadde fått det beskrevet sånn halvveis. Jeg gikk til dit jeg hadde fått beskrevet, og fant ingen botanisk hage. Jeg forsøkte å gå opp flere gater, men møtte blindveier og privat eiendom hvor jeg enn gikk. Om ikke annet var det fint der jeg var!

De underlige kuplene i forgrunnen fant jeg raskt ut var Sulphur Baths.

Tbilisi betyr noe slikt som "varme kilder". Hele byen er blitt til rundt disse varme kildene hvor folk kom for å bade seg. Regner med det er et slags tyrkisk bad. Jeg fikk forferdelig lyst på et bad, men hadde ingen Holmes med meg for å passe på meg og beskytte meg mot tyrkere, og dessuten var jeg jo ute for å finne den botaniske hagen. Det gikk ikke bedre enn at jeg løp opp på et fjell i nærheten for å få bedre overblikk. Herfra kunne jeg faktisk se den botaniske hagen, men ikke inngangen. Det gjorde ikke så mye, for jeg fant en gammel og rusten port hvorfra det gikk en smal og delvis gjengrodd sti ned fra fjellet og til den botaniske hagen! Det holdt for meg!

Den botaniske hagen var trivelig, men uten de helt store severdighetene. Jeg ble tørst og drakk fra noe kildevann som var der, og dreit på en utedass.

"Queen Tamara bridge"

Jeg ble lei av den botaniske hagen etter noen timer og dro tilbake mot hotellet. Jeg tenkte Holmes kanskje var i bedre form, og sendte melding og spurte om han hadde lyst til å være med i det Georgiske museet. Det lå rett i nærheten av hotellet. Holmes ville ikke det heller. Dermed dro jeg på museet. Her var det fotoforbud og mobilforbud, så jeg har ingen bilder å vise til. Kan vel nevne at grunnen til at det var bildeforbud var at museet besto av enorme mengder gull. Jeg har aldri i mitt liv sett så mye gull. Det er visst generelt mye gull i Georgia, og de er kjent som dyktige gullsmeder. Gull er en av de tingene turister oppfordres til å kjøpe med seg fra landet. På museet så jeg at de har nerdet med gull relativt lenge, og hatt god tilgang.

Jeg dro så tilbake til hotellet og snakket med Holmes. Vi skulle egentlig sjekket ut av hotellet klokken tre, men Holmes hadde funnet ut at det var så behagelig å være der at han hele tiden forlenget oppholdet.

Foreløpig passet det meg helt greit at Holmes beholdt rommet. Det betydde at jeg fikk meg en dusj og en pust i bakken før jeg ringte Rati som hadde insistert på å få treffe meg og vise meg rundt min siste dag. Holmes lo av meg og gjentok at han var sikker på at Rati var homo. Selv skulle han møte ei jente som het Salome! Salome skulle komme klokken 5 og bli til klokka 8, så jeg måtte ikke finne på å komme tilbake før klokken 8!

Holmes snakket en god del om Salome, og forsøkte å rettferdiggjøre ovenfor meg hvorfor han hadde forelsket seg i noen som var såpass mye yngre enn ham selv. Han tenkte kanskje at jeg mistenke ham for å være en ekstremt overfladisk person som kun lot seg imponere av et vakkert og ungt ytre. En person som kom til å bytte ut Salome med en yngre modell om 10-15 år. Slik mener nemlig Holmes bestemt at han ikke er, og for at jeg ikke skulle tro noe annet forklarte han meg hvorfor han var tiltrukket av Salome. For det første var hun selvsagt veldig moden for alderen, og ekstremt smart og glup, slik at hennes mentale alder nok helt sikkert garantert var mer lik hans egen. Dette ble også oppveid av at han selv var ekstremt ung til sinns, så de møttes på halvveien, mente han. Altså kan man tenke seg at både Holmes og Salomes mentale alder er ca 25.

Men det var en enda viktigere ting som Holmes likte ved Salome, og det var at hun var dydig! Her måtte jeg protestere, for er det noe jeg liker ved jenter så er det at de er så slutty som over hodet mulig. Hva i all verden mente Holmes med at han ville ha dydige damer? Her rokket Holmes ved fundamentet av alt jeg holder hellig, og jeg ville vite hva han mente med dette.

Jo, Holmes mente at norske kvinner er løsaktige og lette på tråden, og at han hadde fått nok av dette. Dydighet var blitt veldig viktig for ham. Derfor likte han at Salome var med tradisjonelt Georgisk oppdradd og ikke hadde mye erfaring av intim art.
"Du tror sikkert ikke dette, men jeg er faktisk svært dydig selv" påstod Holmes. "Jeg kan ligge ved siden av jenter uten å ha sex med dem. Jeg liker nærhet, men ikke sex! Nei! For jeg er dydig! Dydighet er faktisk veldig viktig for meg!"

"Javel." sa jeg. "Hvor mange har du ligget med da, Holmes?"

Holmes smilte sitt irriterende avvæpnende smil, men det var stivt. Han sa ingenting, men smilte fortsatt. Blikket ble fjernt, som om han så på noe bak meg, og ønsket seg langt bort. Smilet begynte å sprekke av skjelvende lepper. Stillheten begynte å bli pinlig.

Da ringte Holmes' mobil!

"SAVED BY THE BELL!" ropte Holmes og strålte opp. Så tok han telefonen og løp sin vei og siden snakket vi ikke noe mer om dydighet.

Jeg dro ut igjen og møtte Rati. Rati dro meg med på en restaurant han visste om. Den var fin. Den var mest for lokale folk, og maten var villig og god, om enn litt sær.

Siden dro vi ut i Tbilisi, og Rati viste meg litt rundt.

Vi kikket på byen, og Rati fortalte om alle martyrene som hadde blitt drept i kampen mot tyrkere. På brua til høyre i bildet hadde tyrkerne lagt et ikon av Maria og bedt befolkningen tråkke på det og å konvertere til islam. Befolkningen nektet, og dermed ble alle drept og kastet i elva. Elva hadde etter sigende blitt farget helt rød av blod. Hvor sant dette var aner jeg ikke, men en tøff historie er det jo.

Både Rati og jeg begynte å kjede oss litt, og etter å ha vært en snartur innom en bar ble vi enige om å dra tilbake til ham og kikke på youtubevideoer og kanskje spise litt. Vi dro avgårde i en taxi, men da vi nesten var kommet frem til huset hans spurte han meg om jeg hadde sett "the turtle lake"? Det hadde jeg ikke. "Oh, it sooo beautiful!" stønnet Rati. Dermed beordret han drosjesjåføren om å kjøre oss til the turtle lake i stedet, og dette kostet nøyaktig alle pengene jeg hadde igjen.

The turtle lake viste seg å ligge et lite stykka unna byen, på toppen av et fjell. Drosjen klatret oppover fjellsiden, og kom til slutt ved veis ende, -the turtle lake! Jeg hoppet ut av bilen, og ante straks uråd. Det første som skjedde var at det hoppet frem masse stressa folk og kapret drosjen før jeg hadde rukket å smelle igjen døra. Så reiste drosjen med dem. Jeg kikket meg rundt, og så at the turtle lake var en helt vanlig liten dam med padlebåter, en tursti og restauranter langs kanten. En slags park utenfor byen.

Vakkert?

Folk rundt oss stormet inn i biler og drosjer i nærheten, og i løpet av tre minutter var stedet gått fra å være folksomt til å fremstå som en spøkelsesby. Det som forårsaket denne masseevakueringen var at været hadde snudd, og det noe veldig. Jeg hadde ikke lagt merke til at det var i ferd med å trekke opp mens jeg satt i drosjen. Når vi gikk ut av drosjen merket jeg at det blåste litt mer enn før, men i løpet av 3 minutter hadde himmelen blitt nesten svart, vinden var oppe i storm i styrke, parasoller og duker fløy veggimellom og det begynte å regne.

Rati sa at det hadde vært en dum idé å komme hit. Vi hadde ikke råd til drosje ned igjen, og det var heller ingen drosjer å få tak i. Vi måtte bare begynne å løpe ned igjen mot byen før været ble skikkelig dårlig. Som sagt så gjort, vi løp. Ja, vi løp faktisk, for skyene som kom mot oss bar bud om et skybrudd av bibelske dimensjoner.

På veien passerte vi et slags friluftsmuseum for Georgisk byggeskikk, og jeg tok meg tid til å filme gjennom gjerdet:

I det jeg filmet det siste huset kom regnet plaskende. Og nå i så store mengder at det bare var å drite i å løpe videre. I alle fall om jeg ønsket at videokamera og fotoapparat skulle overleve turen.

Rati og jeg styrtet under et tre, og der stod vi. Vi frøs, men trekrona var i det minste relativt tett så jeg håpte på at elektronikken ville bli spart om jeg holdt meg her. Hvor lenge ville vi bli stående her? Ut i fra himmelen å dømme kom det ikke til å slutte å regne med det første. Hva om det kom til å regne resten av kvelden? Natta? Hva om jeg ikke kom meg herifra? Hva om jeg ikke rakk flyet mitt? Vi sto der i kanskje 3 minutter før en bil bremset opp ved siden av oss og en mann ba oss sette oss inn. Denne mannen fortalte at han egentlig var på vei opp for å hente noen venner, men da han så oss stå under treet hadde han ikke hjerte til å la oss bli stående der, og ville kjøre oss ned før han hentet vennene sine. Han ville ikke høre snakk om betaling, men bare smilte. Georgia altså. Georgia. Uansett hva man roter seg opp i så ordner det seg i dette landet!

Vi dro inn til Rati og fikk tørket oss og spist litt mens regnet høljet ned utenfor. Holmes hadde for lengst fått besøk av Salome, og jeg ville vente med å komme tilbake til hotellet til jeg fikk signal om at kysten var klar. Jeg hadde fått beskjed om at jeg kunne komme klokken 8, men regnet med at Holmes uansett ville sende en melding når ting var over. Holmes sendte ingen melding.

Klokka ble halv ti, og Rati unnskyldte seg og sa han skulle på fotballtrening. Jeg tenkte at dette var en anledning så god som noen til å dra meg tilbake til hotellet, og vi tok drosje sammen siden vi skulle omtrent samme vei. I drosjen fikk jeg melding fra Holmes:

Fra denne meldingen forsto jeg at Salome ikke bare ikke hadde reist hjem ennå, men at Holmes også hadde lurt henne opp på rommet, og at de var i ferd med å bli uanstendige. Altså passet det kanskje ikke fullt så bra at jeg kom tilbake likevel. Jeg ville nødig være partykilleren som skulle ha det hengende på seg resten av livet at Holmes ikke fikk snøret i bånn! Men hva skulle jeg gjøre i stedet for? I mangel på alternativer endte jeg med å bli med Rati på fotballtrening.

De av dere som kjenner meg mer enn overfladisk vet at jeg ikke kan fordra fotball. Jeg synes ikke det interessant, og jeg irriterer meg over at andre synes det er interessant. Jeg ønsker fotball alt vondt. Men jeg hadde ingen andre alternativer. Jeg var blakk, jeg ante ikke hvor jeg var, og hotellrommet var opptatt av Holmes og Salome. Jeg visste ikke annen råd enn å sitte og vente til Rati hadde spilt ferdig, og så dra med ham tilbake til hotellet da.

Det skulle vise seg å bli en lengre tålmodighetsprøve enn først antatt. Før Rati kunne spille måtte et annet lag spille ferdig. Dette tok 45 minutter. Med pauser, diskusjoner, krangling og annet dill ble det til at jeg alt i alt satt 2 timer og så på fotball. Hele tiden pøsregnet det. Jeg satt på en tribune med et slags tak, men taket var ødelagt, så det plasket inn regn. Jeg satt på det eneste setet hvor det ikke lakk inn vann direkte, men regnet sprutet opp på meg siden regnet traff samtlige seter rundt meg.

For en måte å avslutte turen på! Jeg var i helt fantastisk dårlig humør! At en så bra tur kan avsluttes på en så bedriten måte er nesten vanskelig å fatte. Og mens jeg satt der, sulten, våt og kald og måtte se fotball, så lå altså Holmes og rullet seg på rommet med Salome. Var dette rettferdig? Hvorfor er det slik at jeg som gjør all innsatsen for at vi skal ha det bra på tur, blir sittende våt og kald i regnet, mens late Holmes, som bare slenger med og ikke tar hensyn til noen, er den som ligger og velter seg i kvinne inne på hotellet nå? I et øyeblikks blind selvmedlidenhet var jeg fast bestemt på å konfrontere Holmes med dette, men så kom jeg på at jeg visste hva Holmes ville ha svart. Holmes ville ha smilt sitt irriterende avvæpnende smil, og så ville han sagt "Enhver er ansvarlig for sin egen lykke!".

Jeg måtte smile der jeg satt. Ja, tenkte jeg. - Og jeg er en ufattelig uansvarlig person!

Klokken 00.15 var fotballtreninga til Rati over. Jeg var så stresset at det gjorde vondt. Jeg fryktet vi ikke ville rekke flyet, som skulle lette klokken 03.25. Drosje ble tatt til hotellet. Der satt Holmes og gliste fra øre til øre. Han hadde allerede sjekket ut, og sa bagasjen min lå mer eller mindre ferdigpakket på rommet. Det stemte på en prikk. Jeg fikk rasket med meg pass og tannbørste, og så sjekket jeg også ut.

Jem hadde lovet/insistert på at han skulle komme og hente oss og kjøre oss til flyplassen. Det varte og det rakk, men ingen Jem kom. Jeg stresset anda mere. Holmes bare smilte. Jem tok ikke telefonen, samme hvor mye jeg rinte. Holmes smilte. Etter en stund ringte Jem likevel tilbake. Han hadde greid å punktere på veien til hotellet, og beklaget så meget. Dermed tok vi drosje. Holmes ba resepsjonen ringe etter drosje, og da ble det ikke noe standard Georgisk drosje, men luksusdrosje som kostet det dobbelte. Holmes brydde seg ikke. Han smilte.

Hva han smilte av kan man bare gjette seg til, men dette siste bildet jeg tok på vei ut fra hotellrommet, sier kanskje mer enn tusen ord?

Georgia 2011 - Dag 15

Sovesofaene til Rati var helt greie, og han og faren delte et nydelig hjem. Likevel tror jeg ikke hverken Holmes eller jeg sov spesielt godt. Det har nok mest sammenheng med at vi var litt for fulle, og dessuten var Holmes i mental ubalanse av forelskelse og satt oppe og så på bilder av Salome. Faren til Rati sto opp klokka 7, og jeg lot som jeg sov. Jeg lurer på hva han må ha tenkt. Jeg vet ikke om han fikk vite at vi skulle overnatte før han sto der om morgenen og så to tredveåringer ligge på sofaen hans. Jeg merket at jeg var litt ukomfortabel med det hele, spesielt nå som jeg ikke var full lenger. For Holmes var begeret mer enn fullt nok. Så fort han var våken nok ringte to han en telefon eller to og booket oss inn på Radisson. Han hadde en del dårlige unnskyldninger for å gjøre dette: "Jeg får rabatt!" og "Jeg trenger å vaske klær!" var de mest brukte, men jeg var forsåvidt enig med ham i at det ville gjøre seg med en natts ordentlig søvn i ro og fred. Holmes hadde dessuten ordnet seg date med Salome, og det var ytterst nødvendig for ham å være dusjet, uthvilt og vakker før dette møtet! Før Rati rakk stå opp hadde Holmes booket oss inn på Radisson og baggene våre var pakket og klare.

Rati sto forøvrig opp sent, og han klagde en god del over hodepine. Vi takket så godt vi kunne for oss og forklarte at vi ville ta inn på hotell. Rati tok dette overraskende pent. Jeg tror nok det fristet ham å være alene litt og slikke sårene fra gårsdagen. Heldigvis hadde Holmes og jeg drukket med måte og var sånn noen lunde opplagte. Så bar det til Radisson!

Holmes må ha vært ganske utslitt og utsultet på luksus og komfort. Fra vi entret hotellrommet og til vi måtte reise hjem igjen to dager senere forlot han ikke rommet med unntak av en 10 minutters ekstremt motvillig utflukt for å kjøpe øl. All mat ble brakt opp til rommet av roomservice, all underholdning sto PC'en for. Når vi skulle møte Jem, Nino og Alex måtte de komme opp på hotellrommet vårt... Likevel anklaget Holmes meg for å bli urovekkende fort vant med luksus da jeg også endte opp med å bestille room-service mat siden han ikke gadd bli med meg ut for å spise.

Vi fikk hotellrom i 15 etasje, og det var strålende utsikt.

Rosinen i pølsa var kanskje at vi fikk direkte utsikt til "postkontoret" der jeg dager tidligere hadde vært vitne til at en kranbil gikk gjennom betongen! Nå hadde vi fri utsikt til hullet den hadde etterlatt seg!

Joooy.

Men NÅ måtte jeg finne et postkontor før det stengte! Jeg tok med meg alle postkortene jeg hadde skrevet i løpet av turen og gjorde meg klar. Denne dagen var jeg nesten sikker på at jeg skulle få postet dem. Jeg spurte om Holmes ville være med ut og være med.

Det ville ikke Holmes. Han sa det var kjempeviktig at han fikk hvilt seg til daten som muligens skulle være allerede denne kvelden, men kanhende mer sannsynlig neste dag.

Dermed dro jeg ut alene i Tbilisi for å poste kort! Jeg fant det riktige postkontoret denne gangen. Postkontoret var merkelig. Det virket ekstremt provisorisk. Litt som når en gymsal blir gjort om til stemmelokale på valgdagen. Det var satt opp pulter her og der, og det var printet ut og hengt opp A4-ark på pultene som skulle fungere som skilt. De sto på georgisk, så jeg ante ikke helt hvilken disk jeg skulle henvende meg ved. Jeg prøvde å få øyekontakt med noen bak skranken og viftet med postkortene mine. Jeg ble pekt i retning av en disk, og jeg stilte meg i kø her. Det var ca 10-15 mennesker langs disken allerede, så jeg regnet med dette kom til å ta tid. Etter å ha observert disse menneskene en stund skjønte jeg at det ikke var 15 mennesker som skulle poste noe, eller hente en pakke. Det var to personer som skulle ordne seg et sertifikat, eller en tillatelse, og begge hadde hele familien sin på slep. Alle skulle hjelpe til og alle skulle sørge for at alt gikk riktig for seg. Da den ene var ferdig forlot 7-8 mennesker straks lokalet, og det ble min tur! Jeg var til å begynne med litt vantro, men postfunksjonæren vinket meg mot skranken, så det var tydeligvis virkelig min tur. Jeg la alle kortene på bordet og sa jeg ønsket å poste dem. Hun kikket over dem og ristet litt på hodet. Dette kom til å bli dyrt! Hun holdt opp en kalkulator. 36 lari skulle hun ha! 120 kroner eller deromkring. Jeg betalte glad og lettet. Tenk det! Jeg fikk sendt dem! Etter to uker og alt det stresset, så fikk jeg endelig SENDT POSTKORTENE MINE! JEG HADDE FUNNET ET POSTKONTOR I GEORGIA OG SENDT POSTKORT!

Jeg var svært lykkelig.

Jeg sendte 9 postkort. 2 av dem kom frem.

På veien hjem tok jeg turen gjennom parken. Jeg ble fortalt at her var det marked, og her kunne man plukke opp allslags rariteter og antikviteter. Alex og Nino hadde f.eks tipset oss om at vi her kunne være heldige og plukke opp gamle nintendoer, og dette visste jeg at Holmes var ineteressert i. Jeg valset derfor innom, og kikket på hva de hadde. Det var mye rart her. Skruer og muttere, rustne deler til motorsykkel, kopper og kar, brukte sko... Jeg kjøpte en sovjetisk medalje i sølv. Ikke et spesielt bra kjøp tror jeg, men den var liten og tok ikke mye plass. Jeg gikk videre og kjøpte noe juggel som var skåret ut i horn. Slik så det ut:

Selgeren kunne ikke forklare meg hva det var, men den virket artig så jeg kjøpte den likevel. Jeg hadde vel gått kanskje 30 meter, så kom selgeren halsende etter meg! "Du glemte denne!" ropte han, og gav meg en underlig tingest:

"Hær? Hva er det der?" spurte jeg.

"Jeg vet ikke" sa selgeren.

"Men...!"

"Det virker som den passer oppi gropa her på midten" sa selgeren. "Om du limer den fast, så kan du kanskje feste et lys oppå den?"

Forslag mottas med takk.

Nå hadde jeg egentlig brukt nok penger, så jeg bestemte meg for å dra tilbake til hotellet. En av de siste tingene jeg gikk forbi var en kunstner som solgte malerier. Jeg pleier alltid å gå hurtig forbi slike ting, for malerier er dyrt og selgeren skal alltid prakke på meg noe jeg ikke har råd til, eller kanskje ikke vil ha en gang. Jeg hater slike diskusjoner. Jeg kastet likevel et blikk på kunsten, og ble helt bergtatt av ett maleri som jeg syntes var utrolig stilig. Jeg visste det ville bli stress og diskusjon, for jeg så med en gang at dette var utenfor mitt prisområde, men jeg syntes maleriet var så flott at jeg ble stående og beundre det likevel.

Kort tid etter kom selvsagt kunstneren og ville selge. Jeg sa som sant var, at jeg var en fattig turist, at jeg skulle reise hjem neste dag, og at reisekassa var bunnskrapt. Jeg sa jeg var svært lei for at jeg ikke hadde råd til å kjøpe kunsten hans, og at jeg kunne se at han var svært dyktig. Jeg sa jeg kun stoppet for å beundre, og jeg likte det svært godt. Mannen ble smigret og hektet ned et bilde. Synes du dette er for dyrt sa han, og viste meg prislappen. Det bildet jeg likte best kostet 900 euro. Jeg syntes dette var en optimistisk pris i Georgia, men mannen var åpenbart dyktig, og for alt jeg vet greide han å selge for denne prisen selv her. Jeg sa det var alt alt alt for mye for meg, og forklarte at jeg var en arbeidsledig kunstnerspire selv. Mannen smilte overbærende og ville vite hva jeg hadde råd til. Jeg forklarte at jeg hadde 200 lari igjen, og det var alle pengene jeg hadde. Mannen sluttet ikke å smile.

"Men du er ikke herfra, hvor er du fra?"

"Norge"

"Men da er du turist! Du er en gjest i landet mitt! Ta det! Det er ditt! Jeg vil ikke ha penger for det! Det er gave!"

"Hæ!"

"Jeg mener det! Det er ikke et problem! Du er en gjest her!"

Jeg ble alvorlig satt ut av denne heller dramatiske vendingen i forhandlingene. Jeg må innrømme at jeg hadde alvorlig lyst på bildet. Likevel kunne jeg ikke bare ta det, kunne jeg det da?

"Eh, jeg synes ikke jeg bare kan ta det", sa jeg, "Men om du mener det, så skal du få de 200 lariene mine. Det er alt jeg har, men du skal gjerne få dem for det maleriet."

Mannen syntes dette var en kjempeordning, og så fikk jeg maleriet!

Mens han pakket det inn for meg beklaget jeg igjen at jeg ikke kunne betale mer, og at han ikke måtte ruinere seg på å gi meg kunsten sin.

"Ah, Gud har vendt sitt gode øye til meg" sa han og slengte et kyss mot himmelen. "Jeg har et vakkert liv og tjener godt. Jeg har råd til dette!" Så gav han meg kortet sitt, og ba meg komme hjem til ham en kveld. "Jeg lager fantastisk god vin! Både rødvin og hvitvin!"

Dessverre fikk jeg ikke tid til å besøke ham. kanskje neste gang jeg er i Georgia...

Kunstneren selv, Temuri Papiashvili, ved et maleri han ville bli fotografert ved siden av.

Jeg vendte tilbake til hotellet, der jeg fortalte historien til en begeistret Holmes, som stadig syntes at å henge på hotellrommet var det beste med å være i Georgia og ikke ville høre snakk om å dra ut.

Her viser jeg stolt frem maleriet mitt!
Naken, selvsagt.

Jeg fikk lov til å låne laptopen til Holmes og google kunstneren jeg hadde kjøpt bildet av. Så bestilte vi noe halvgal overpriset roomservice-mat vi ble sånn halvmette av.

Salome meldte avbud på daten og ba om utsettelse til neste dag. Dermed bestemte vi oss for å treffe Jem, Nino og Alex en siste gang, og takke dem for alt de hadde gjort for oss. Holmes foreslo at vi skulle invitere dem opp på hotellrommet slik at han slapp å gå utendørs. Dersom vi skulle sitte der oppe måtte vi handle inn øl til alle, påpekte jeg. Holmes vred seg i stolen. Han foreslo at vi skulle tømme minibaren, eller bestille øl på rom-service. Jeg mente dette ville være både dyrt og upraktisk, i alle fall all den tid det lå en butikk rett over gata fra hotellet. Holmes sukket et dypt og ulykkelig sukk, og så ble han med meg ned i butikken for å bære øl. Vi kjøpte en del øl, og var dumme nok til å kjøpe en type vi ikke hadde prøvd før. Den smakte våt sau.

Alle kom på besøk, og vi koste oss likevel godt der oppe. Det var kjedelig å mangle musikk, men dette ble løst ved at jeg satte på noe black metal på mobilen min og la den midt på bordet. Dette var ubehagelig og teit, og dermed lettet det godt på stemningen og alle ble fulle.

Vi hadde også invitert Rati på besøk. Rati hadde lovet å komme klokken ni eller ti, men det varte og det rakk. Han kom til slutt klokken ett. Drita. Han hadde vært med noen venner og ikke sluppet fra dem. Rati oppførte seg veldig merkelig. For å si det som det var oppførte Rati seg som en homo. Kroppsspråket hans var plutselig veldig feminint, han begynte å lespe. Holmes ble overbevist om at han var ...homo.

Det ble sent, vi ble fulle og det ble på tide å komme seg hjem. Folk takket for seg, og vi jagde Rati hjem. Rati tilbød seg å holde meg med selskap dagen etter, mens Holmes skulle date Salome. Vi ble enige om å ringes.

Holmes avslutte kvelden med å kikke på facebookbilder av Salome og ynke seg over hvor fin hun var.

*klynk*