Warren Ellis - monoculture

Anathema - Thin Air

Anathema er et band som har betydd mye for meg, og nå er de straks klar med sitt første album siden 2003: "We're here because we're here" utgis 31. mai.

For å forkorte ventetiden har de lagt ut et spor fra plata for gratish nedlasting her: http://bit.ly/9jnbT7

FOR en sang!

Grunnen til at du aldri får deg kjæreste

Du har sikkert ofte lurt på hvorfor du aldri får deg kjæreste når det virker som alle andre får det veldig enkelt. Selv mennesker som i dine øyne virker mindre pene, usympatiske og dumme får seg kjæreste. Hvorfor får ikke du, som er både smart og pen, noe respons fra det motsatte kjønn? 

Grunnen er, som du alltid har mistenkt, at du er skikkelig sær. Folk liker mennesker de får god kontakt med og kan relatere til, og dersom du er for langt i fra dem hva gjelder mål og interesser i livet, ja så er sjansene små for at de vil ha noen interesse av å bruke for mye tid på deg.

For å illustrere hva jeg mener har jeg laget denne illustrasjonen:

De svarte prikkene representerer mennesker. Den innerste grønne sirkelen som du nesten ikke kan skimte bak de svarte prikkene representerer det vi vanligvis kaller "innenfor det normale". Som du kan se faller de fleste mennesker innenfor det normale. Innenfor det normale er det tettpakket med mennesker, og de normale behøver aldri se langt for å finne seg en partner som liker dem mer eller mindre godt. For dem som faller utenfor den normale sirkelen er det verre. Dersom du bare er litt unormal er det ikke så farlig. Avstanden til de normale er ikke større enn at du kan bli sammen med en normal som grenser til det unormale, eller du kan finne sammen med en av de mange andre menneskene som også faller rett utenfor det normale. Det er mange som er sånn smårare. 

Som illustrasjonen viser spres dessverre folk utover ganske fort jo lenger de kommer fra midten. Og når du først er temmelig unormal, så kan du ikke bare bli sammen med andre som er temmelig unormale, for de er unormale på en veldig annerledes måte enn deg. Det er like stor avstand fra deg til andre unormale, som det er fra deg til normale. 

Og moralen? Tja. At om du ikke har kjæreste kommer du heller aldri til å få en? Litt mer positivt? At om du ikke har kjæreste så betyr det at du er virkelig unik? Jeg vet ikke jeg vel? Skal jeg liksom trøste deg nå? Såså. Det ordner seg sikkert vettu.

Den bosniske pyramiden

Pyramiden i Bosnia kom i medienes søkelys i 2005 og jeg har fulgt den litt fra og til siden. Jeg syntes det var fantastisk fascinerende helt fra starten. Mest fordi det er så mye manipulasjon og suggesjon med i bildet.
Pyramiden ble oppdaget av den karismatiske eventyreren Semir Osmanagić. Semir har vært i Sør-Amerika og studert pyramidene der, og skrevet en bok om hvordan de er bygget av romvesener fra Atlantis. Han registrerer at i Sør-Amerika er mange av pyramidene dekket av jord og skog, slik at de ser ut som fjell, men at det altså er pyramider under. Så kommer han tilbake til sitt hjemland Bosnia, og der oppdager han et fjell med form som en pyramide! Altså trekker han den logiske slutning at det må være en pyramide under. Han begynner å samle krefter for å få i stand en utgravning. Ekspertene ler av ham. De forteller ham at det ikke har funnes noen kultur i Europa som har vært stor nok til å bygge en Pyramide, i alle fall ikke av de dimensjonene han snakker om. "Pyramiden" er en tredjedel høyere enn den største pyramiden i Gaza.
Hvordan finner man så ut om det ligger en pyramide under torva? Det letteste er å gjøre en borre-prøve. Man borrer ut en sylinder med torv, og analyserer hvor gammelt det nederste laget er. Dersom det ikke er eldre enn 5-600 år kan man jo begynne å få mistanker, selvsagt. De borret, og analyserte prøvene i Bosnia. Det nederste laget skrev seg fra sist istid. Ekspertene smilte, nå måtte vel Semir innse at han hadde tatt feil. Tvert i mot. Semir ble bare mer oppglødd! Dette betydde at Pyramiden måtte være ELDRE enn 12.000 år gammel! På dette tidspunktet må ekspertene ha sett rart på hverandre. Var det virkelig noen som kunne ta det Semir sa seriøst?
Det var det! Et halvt år senere var utgravningene i full gang. Ekspertene rev seg i håret. For arkeologer var nettopp dette fjellet en uåpnet skattekiste for dem. De hadde ikke fått gjort utgravninger der ennå, men de visste at romerne hadde hatt festninger på den, og før dem sannsynligvis Ilyrerne. Å la Semir grave bort all jorden på "Pyramiden" sammenlignet en arkeolog med å la en gjeng hippier bruke bulldozere på Stonehenge i håp om å finne hemmelige astrale kammer under.
Utgravningene gav raskt resultater. Ikke mange ukene etter oppstart ble det funnet et skjelett av et menneske. Dette viste seg å ikke være like gammelt som Semir hadde håpet på. Det forsvant, ganske enkelt og ingen har hørt om det siden. Semir liker ikke distraksjoner, for i følge ham må Pyramiden være ferdig utgravd innen 2012 for å frigjøre energi som skal nøytralisere den negative energien som ellers ville få verden til å gå under dette året. Det haster med andre ord.

Hva fant så Semir når torva etter hvert ble spadd bort? Han fant, ikke overraskende, fjell og stein. Men Semir mener dette er "man made". Noen lag av tynn sandstein er sprukket og kan til forveksling se ut som heller. Da sier Semir at det er heller. 100% man made! Avleiringer har dannet sedimenter som til forveksling kan minne om veldig grov sement, så Semir sier at det er "acient cement". 100% man made! Fjellet har sprukket slik at det danner enorme enkeltblokker som veier 40 tonn. Semir sier dette beviser at de må ha hatt hjelp fra Atlantis, for å klare å bevege blokker på hele 40 tonn. 100% man made!

Dette arbeidet har Semir holdt på med i 5 år, og i landbyen rundt fjellet elsker de ham. For dem er han en mann som har brakt håp og velstand til landsbyen. New-Age turistene strømmer til byen, og alle vil ha en pyramide-suvenir, eller spise i en av byens pyramide-restauranter, og sove i pyramide-hotell. Befolkningen ønsker svært sterkt at pyramiden skal være der, og stemmer som motsier Semir bli svært dårlig likt. Staten i Bosnia har så langt faktisk sponset Semirs utgraving. De tør ikke annet. Å ikke sponse ham ville være politisk selvmord så populær som han og prosjektet er.
Semir fortsetter å grave, mens verdens arkeologer gråter. Selv er jeg fryktelig spent på hva som skjer med Semir selv i 2012. Vil det bli lynsjestemning når pyramiden ikke letter eller gjør noe fantastisk for å forhindre dommedag, eller vil han bli hyllet som folkehelt for å ha forhindret dommedag dersom ingenting spesielt skjer dette året?
Ellers gleder jeg meg veldig til Semir kommer og graver opp denne pyramiden nær mine foreldres hjem i Ålesund. Fort deg Semir! Det er ikke lenge til 2012!

Stephen Colbert sier...

Atheism: the religion devoted to the worship of one's own smug sense of superiority.

Skeptiske til Colberts visdom? Se selv.

Mat og kultur

Hva man spiser sier egentlig ganske mye om hvordan man tenker og hvilken innstilling man har til livet. En person som spiser mye spennende og variert mat har en tendens til å like å reise og oppleve nye ting, mens en person som kun spiser Grandiosa ofte er fornøyd med pizza og TV.

Nå er det jo slik at mattradisjoner også varierer fra land til land, og jeg har en teori om at et lands matkultur sier mye om hvordan folkelynnet er. Jeg skal illustrere dette ved fordomsfullt å ta for meg matkulturen i Tyskland, Frankrike og Spania. 

Tyskland 
I dette landet er maten ikke spesielt delikat. Det går mye i pølser, frityrstekte kjøttstykker og surkål. Men det er heller ikke meningen at maten skal være delikat. Mat tjener en hensikt, og den hensikten er å gjøre deg mett og gi deg energi til arbeid. Slik fungerer tysk mat akkurat etter oppskriften. Du blir mett, men du blir ikke fristet til å spise for mye, eller bruke lang tid på maten. Du spiser. Fort, effektivt, tørker deg om munnen, og vips er du klar for en ny arbeidsøkt på åkeren. Tyskerne har en kultur for hardt og møysommelig arbeid hvor det skal bygges først og hviles i graven, og maten deres gjenspeiler dette. Her er det lite rom til overs for nytelse. Tyskeren er pietistisk og pliktoppfyllende.

Spania
Dette landets mat er kanskje den rake motsetningen til den tyske. Her settes forlystelsen i høysetet. Alt er laget for at det skal smake best mulig og være mulig å spise mest mulig av det. Her er mye rent kjøtt i maten, og olje. Maten er ofte søtlig. Spanjolene fråtser. De gasser seg mer enn de nyter maten. Spanjoler lager kraftig vin som de drikker til maten, men de vet også råd for å gjøre vinen mer lettdrikkelig så de kan drikke mer av den. De har oppfunnet sangria, -vin blandet med frukt og selters. Spanjolene elsker også å mikse drinker. Å lage sterke alkoholholdige drikker som ikke smaker alkohol. På den måten kan de drikke mer, fortere, mer beruselse, mer nytelse og så danser de flamenco etterpå. Spanjoler sover siesta og tar ikke dette med arbeid så tungt. Livet er kort og skal nytes. Spanjolen er en hedonistisk fråtser.

Frankrike
Ligger mellom Spania og Tyskland. Her nyter de også sin mat, men de nyter den med disiplin. Her er nytelsen mer enn dyrisk forlystelse, det er en kunst. Spanjolene sier foraktelig at i Frankrike spiser de med øynene.
I Frankrike lagrer de mer enn gjerne en ost eller en vin i årevis, helt til den har eksakt den odøren, den modenheten, hvor den er på sitt beste, og så kommer den kunst å kombinere akkurat den rette osten med den rette vinen. Så spiser og drikker franskmannen. Ikke for meget, for nytelsen ligger ikke i å bli stappmett eller stup full, nytelsen ligger i selve smaksopplevelsen. Franskmannen arbeider hverken for tungt eller for dovent, men tålmodig. Han vet at tålmodighet belønnes, og derfor lagrer han sin ost og vin, og bruker tiden til å fundere over når og hvordan den best kan nytes. Franskmannen er en reflekterende livsnyter.

Sånn, håper ikke alt for mange Spanske og Tyske lesere av denne bloggen blir sure. Jeg er frankofil og det vil nok komme mange flere skamløst frankofile innlegg i fremtiden.

Bokanmeldelse - Kunsten å leve

av Jan Vincents Johannesen

Jeg er noe grublende anlagt, og jeg har dristet meg til å lese litt filosofi. Spesielt ble jeg grepet av de bøkene Arne Næss skrev mot slutten av sitt liv, "Nærkontakt" og "Livsfilosofi". Jeg er skeptisk til selvhjelpbøker av typen "Lær å mestre din angst" og "Vinn varige venner"  som liksom skal redde stumpene av livet til folk i midtlivskrise, men livsfilosofi har interessert meg mer og mer. Det var vel derfor jeg til slutt kjøpte "Kunsten å leve" da jeg stod på Narvesen og skulle handle lesestoff til en togtur. "Solgt i 160.000 eksemplarer!" stod det på forsiden, og på baksiden stod det listet opp anmeldere og kjendiser som sa at dette var den beste boka de hadde lest. Litt skeptisk var jeg, men i mangel på bedre alternativer kjøpte jeg den likevel. 

Jeg tror dette er den dummeste boken jeg har lest i mitt liv. Jeg måtte holde meg for å ikke brøle av raseri på toget mens jeg leste den. Flere ganger ønsket jeg å knivstikke forfatteren i ansiktet. Nå høres jeg vel ikke ut som den rolige, balanserte og harmoniske livsfilosofen jeg utgav meg for å være innledningsvis? Vel, jeg sa aldri jeg var en livsfilosof eller balansert. Jeg sa bare jeg interesserte meg for livsfilosofi, og just for the record så vet jeg ikke om noen mer ustabile enn meg. Kanskje med unntak av mine ex-kjærester, men de påstår alle de var helt ok før de møtte meg.

Ænnivei! Denne boka er drit dårlig! Hvorfor? Vel, for det første er forfatteren en idiot som fra første side inntar rollen som life-coach og guru. Han sier ting som "Jeg er bare en veileder, ikke et forbilde" og "Jeg sitter ikke med noen sannhet, bare med tanker" og en del andre selvfølgeligheter. Jeg ante uråd over at han følte han behøvde gjøre leseren oppmerksom på disse tingene. Jan Vincents viser også fra begynnelsen av boka at han virkelig elsker kjendiseri. Han kan nesten ikke skrive en setning uten å nevne en kjendis. Ikke en eneste selvtenkt tanke har han, det er bare "John F. Kennedy sa en gang at..." eller helst: "Min gode venn Gudmund Hernes spurte meg..." Han har noen steder referert til tre forskjellige kjendiser i en og samme setning. Hvis han er så redd for å bli sett på som en guru, hvorfor må han da hele tiden fortelle oss om alle kjendisene som kommer til ham for å få råd når livet går dem i mot? Når han av en eller annen grunn føler at han ville utlevere noen litt for mye ved å bruke dennes navn i sitatet skriver han gjerne "En kjent person i næringslivet ringte meg og sa..." uten at det at mannen var kjent eller ei har noen betydning for viktigheten (eller uviktigheten) av det han skal ha sagt. Boka mangler helhet. Det virker mest av alt som en oppramsing av kjendissitater. Jeg antar at tanken bak alle disse kjendis-sitatene er at kjendisen i kraft av å være kjendis skal gi utsagnet en viss tyngde. Dessverre føler jeg ikke at det å sitere Richard Nixon på at "En god leder må være en person som liker å lede!" er egnet til å gi utsagnet spesiell troverdighet eller tyngde.

Men nå henger jeg meg opp i dette med kjendiser. Rådene og klokskapen kan vel være gode for det? Tross alt har boka fått terningkast 5 og 6 nesten over alt. ...Jeg kan virkelig ikke fatte hvorfor den har fått det. Boka er stappfull av banaliteter og selvfølgeligheter. For hver eneste side må jeg konsentrere meg for ikke å brøle NO SHIT SHERLOCK!

Hvem trenger å bli fortalt at det kan være ødeleggende for en å jobbe for en sjef som holder deg nede? Må noen fortelle oss at vi bør holde oss unna dårlige venner? Er det virkelig nødvendig å påpeke at det er mulig å klare seg her livet selv om en ikke har fullført en skikkelig utdannelse?
Eller min favoritt: "...og ikke la deg lure av folk som vil gi deg et tilbud du ikke kan si nei til. Om noe høres for godt ut til å være sant er det som regel det. Du bør ha en sunn skepsis til folk som hele tiden forteller deg hvor ærlige de er. Ærlige mennesker har ikke noe behov for å fortelle andre at de er ærlige. For dem er det en selvfølge."

NO SHIT SHERLOCK?

For meg fremstår Jan Vincent som en stormannsgal karrierejeger som er uspiselig glad i å sole seg i andres glans. Jeg liker ikke boka, og jeg liker ikke ham. Det er artig når Jan Vincents mot slutten av boka reflekterer over at folk ofte ser på ham som en klok guru, mens hans sønn rasende hadde brølt til ham "Du er ikke den folk tror du er!" 

Vel, jeg tror jeg har en anelse.

Et forsøk på Nekrolog - Peter Steele (4.1.1962 - 14.4.2010)

Peter Steele var kanskje det nærmeste jeg kom å ha idoler i tenårene mine. Han var vokalist og bassist og bandet Type O Negative, som var temmelig store innenfor den mørke delen av rocken på 90-tallet. Albumene Bloody Kisses og October Rust tok famlende utskudd som meg med storm. Type O Negative ble med sine fengende låter og mørke humor beskrevet som "The dark Beatles" eller "the drab four". Som oftest ble musikken stemplet som goth metal, men dette var en merkelapp bandet selv ikke likte. De foretrakk "Psychedelic metal", og hadde lite annet enn forakt til overs for goth-kulturen. 

Deres første hit var "Black No. 1" som jeg minnes nesten var nasjonalsangen til alle svartkledde gothere. Låten ble oppfattet som en hyllest til alle svartkledde jenter, men jeg forstod omsider at hele låten tvert i mot er en nidvise om gothere. I følge Peter Steele hadde han vært sammen med en jente som var så selvopptatt at hun forlangte å ha sex foran speilet slik at hun kunne se på seg selv under akten. Sangen åpner med strofene "She's in love with herself, she loves the dark/And on her milk white neck, the devils mark". Senere i sangen får vi høre "Yeah you wanna go out 'cause it's raining and blowing/You can't go out 'cause your roots are showing - Dye 'em black!" før Steele oppsummerer det hele med "Loving you was like loving the dead". Jeg elsket denne låten sønder og sammen og gjør det vel egentlig ennå.

Selv om jeg likte Type O Negative godt var det egentlig mange band jeg likte bedre. Grunnen til at Type O fikk så mye av min oppmerksomhet var nok mye takket være frontmannen Peter Steele. Han hadde vel det man kan kalle karisma. Han var 201 cm høy, hadde svulmende muskler, langt svart hår og et ansikt som hugget i fjell. Han hadde en ekstremt mørk stemme som ikke lignet noe vi hadde hørt før, og som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min når han gikk i de dypeste tonene. Han var Metal i egen høye person. Han skrev tekster som var akkurat så enkle at jeg som naiv tenåring ikke hadde større problemer med å sette meg inn i dem. Han skrev om sex, død og vold, men alltid med humor. På tross av sitt voldsomme utseende var han en svært følsom mann og la aldri skjul på det. Han hadde flere selvmordsforsøk bak seg.

Steele var en ekstremt slagferdig mann, og mange journalister har klaget over ikke å ha klart å fullføre intervjuene med ham fordi de har fått latterkrampe. Kontroversielle uttalelser var han heller ikke ukjent med. Da han var i Tyskland på begynnelsen av 90-tallet for å promotere debutplata "Slow, deep and hard" spurte journalisten hva han syntes om de gode salgstallene plata hadde oppnådd i Tyskland. "Well" sa Steele, "I think at this point we're more popular than Hitler". Slikt sier man ikke ustraffet i Tyskland. Han ble etter hvert beskyldt både for å være antisemitt, nazist og kommunist. Han oppsummerte det hele i låta "We hate everyone". 

Jeg kunne skrevet uendelig mye om Peter Steele. Jeg kunne tatt for meg Hardcore-bandet han spilte i på 80-tallet, Carnivore, eller om da han viste frem tissen i Playgirl i 1995, men jeg har valgt å legge vekt på det som har betydd mest for meg personlig.

Peter Steele levde som rockere flest ikke en spesielt sunn livsstil, og var de siste årene inne til både soning og rehab for kokain. Hva som var den egentlige årsaken til at hjertet hans til slutt sviktet vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at det føles som om min John Lennon har dødd.

Hvil i fred, og go to sleep.

Ateister - Vår tids kristne.

Før var det sånn at om du var hedning, homo, gikk i bukser selv om du var kvinne eller på annen måte levde et gudløst liv, så stod de kristne parat til å fordømme deg. De fortalte deg hvilket avskyelig og umoralsk liv du levde, og at det var mennesker som deg som forgiftet et ellers sunt samfunn og var årsaken til alt som var vondt i verden. Slike kristne finnes nok ennå, men det blir heldigvis færre og færre av dem. 

I stedet for har vi fått ateister.

Ateister er alltid parat til å fordømme religiøse og fortelle dem at troen deres er avskyelig, umoralsk og at de med troen sin forgifter et ellers sunt samfunn og at religion er årsaken til alt som er vondt i verden.

Ateister er kort fortalt en gruppe mennesker som har oppdaget at Gud ikke lar seg påvise vitenskapelig. Utifra dette har de trukket den konklusjon at Gud ikke finnes. Derfor tror de at de må være ufattelig mye smartere enn andre, siden de har oppdaget dette. De tror at grunnen til at enkelte fortsatt har en religion er at de ikke har fått med seg hva vitenskapen har utrettet de siste 300 årene. For å understreke hvor grenseløst idiotisk det er å tro på Gud har ateister startet sin egen religion. De later som de tror på "The flying spaghetti monster". Jeg skjønner jo hva de ønsker å formidle med dette. Det å tro at en brennende busk har skapt himmelen og jorden er like absurd som å tro at en flyvende haug med spaghetti har gjort det. Men tror virkelig ateister at religiøse aldri har tenkt over det absurde med det de tror på? At kristne tror på Gud fordi de synes det virker som den mest logiske forklaringen? Dette vitner om en ekstremt naiv forståelse for hva religion er, og da er det med forundring jeg registrerer at ateister er fantastisk fornøyde med seg selv og egen intelligens. Selvtilfreds sier de ting som "Vi tror på vitenskap, ikke fantasi", akkurat som om religiøse aldri har tenkt den tanke at vitenskapen kanskje har ett og annet å bidra med, eller at religionen deres kanskje ikke er 100% riktig og sann.

Ateister er ellers eksperter i å være enige med hverandre. Det er lett, for ateister behøver sjelden krangle om målsetninger eller problemer. Det eneste en ateist behøver gjøre er å prøve å finne negative aspekter ved religion og fremstille det i dårligst mulig lys, og straks strømmer masse andre ateister til for å klappe denne på skulderen. Ateister elsker også å si ting som at "jeg trenger ikke religion som noen krykke for å leve mitt liv". Jaha? Jeg kan ikke forestille meg noe i verden som er enklere og mer behagelig enn å være ateist. Som ateist er du uangripelig, omgitt av ateister som slåss om å være enig med deg, og siden du er skeptisk til alt som ikke er bevist sønder og sammen som absolutt sant behøver du aldri være redd for å dumme deg ut ved å ha tatt feil.

Jeg lurer på om ateister noen sinne vil gå lei av å fortelle at kristne brant hekser på bålet i middelalderen. Eller at kristne har vært slemme med homofile. Ateister har få svin på skogen foreløpig, og dette gjør at de føler seg moralsk høyt hevet over alle andre. Derfor føler de seg i sin fulle rett når de holder alle dagens kristne personlig ansvarlige for at Norge ble kristnet med sverd for 1000 år siden.

Ateister er moraliserende, trangsynte og selvrettferdige. De er de nye kristne.

Skjegg. -Sminke for menn

Hvorfor har menn skjeggvekst? Jeg fikk allerede som barn til svar at det var for å holde varmen i ansiktet når man var ute på jakt. Det er en logisk nok forklaring, for hår tjener jo på alle dyr den funksjon å isolere og holde kroppen varm. Likevel var jeg ikke helt fornøyd med forklaringen. For hvorfor er det bare voksne menn som trenger å holde på varmen i ansiktet? Og hvorfor gror ikke skjegget i hele ansiktet, på nesa og i panna? Hvorfor bare helt innerst langs kinnene og rundt munnen?

Hvorfor lider mange menn av hårtap? Også her har jeg fått mange rare svar. En lege, som selv var skallet, sa at det var for å holde hodet kaldt under jakt. Han mente skallede menn derfor var høyere utviklet rent evolusjonsmessig i forhold til menn som beholdt håret. Jaha.

Her har vi altså to egenskaper som begge slår ut i full blomst så snart menn er ferdige med puberteten, hvor det ene skal holde hodet varmt og det andre hodet kaldt. Vi har altså utviklet to egenskaper som motarbeider hverandre? Jeg er ikke sikker på om jeg kjøper disse forklaringene.

Et lys gikk opp for meg da komiker og transvestitt Eddie Izzard ble intervjuet og intervjueren ville vite hvorfor han hadde anlagt skjegg. "A beard is essentially male makeup" svarte Izzard.
Etter litt googling fant jeg ut i at det kanskje var mer hold i denne påstanden enn man først skulle tro. Hannløver har også en imponerende manke rundt hodet, uten at jeg tror de har noe spesielt behov for å holde på varmen på savannene i Afrika. I fugleriket er det som regel hannene som har de mest spektakulære fjærdraktene, og bruker dem for å tiltrekke seg hunnene. I det store og det hele er det ofte slik i dyreverdenen at hann-dyrene er utstyrt med ekstra attributter som ikke har annen hensikt enn å få dem til å fremstå som mer imponerende for hunnkjønnet.

Skjegget gror ikke tilfeldig i ansiktet, det vokser i et spesielt mønster som får ansiktet til å fremstå som bredere og kraftigere. En bred hake er viktig for å få riktig mannlig utseende, og med et kraftig helskjegg kan haken virke enorm.

Hva så med hårtap? Man kan si mye om det, men spesielt attraktivt har det aldri vært på verdens kvinner. Ikke vet jeg, men jeg registrerer at heller ikke håret tapes vilkårlig over hele hodet samtidig, men tapes i et mønster. Først vokser vikene og man får måne, før hele toppen av hodet blir bart. Håret på sidene beholder man. Ser man det i sammenheng med skjegget oppstår et underlig mønster der ansiktet later til å nesten løfte seg. 

Det finnes enkelte apekatter som også blir skallet, og i disse flokkene nyter de skallede individene høyere sosial status. Selv om ikke skallede mennesker nyter den helt store oppmerksomheten fra kvinner, viser undersøkelser at skallede menn blir sett på som mer sosialt veltilpassede. Hvor denne holdningen kommer fra er uklart. 

Det som derimot er klart, er at hvordan du friserer skjegget kan ha fryktelig mye å si for hvordan ansiktet ditt blir oppfattet. Du kan virke yngre, eldre, tynnere, kraftigere, mer autoritær osv, alt etter om du velger helskjegg, bart, flippskjegg, kinnskjegg osv. Det er, som Eddie Izzard sa, mannlig sminke. 

Glade kristne

Noe av det kanskje mest irriterende med kristne, er når de skal bevise for hele verden at de ikke er sånn kjedelige sånn som du tror. For kristne innbiller seg ofte at vanlige mennesker tror alle kristne er som deres pietistiske farmor som synes dans og kino er en synd og at man bare skal sitte hjemme og engste seg for Guds straffedom. Nei, de glade kristne mener at Gud er snill, og sier gjerne ting som "Gud har humor!" og forventer at vanlige folk skal bli slått til bakken av utsagnet: "Kan en kristen si sånt?" Og så skal de tenke at det å være kristen kanskje ikke er så galt likevel. De glade kristne er veldig oppsatt på å ha det gøy hele tiden og vise det. 

Rock og kristendom pleide ikke å gå så bra sammen. Rock ble forbundet med sex, alkohol og banning, og det gikk ikke bra sammen med kristent livssyn. Slik er det ikke lenger, og de glade kristne passer på å fortelle at de kan høre på helt vanlig musikk. En ting er at de kristne har begynt med ten-sing der man har både elektriske gitarer og trommer (oioioi!), men de kristne har også begynt å høre på vanlig populær rockemusikk. Marilyn Manson står kanskje ikke øverst på ønskelisten til jul, men det er en god del ikke-kristelige rockere som går igjen som favoritter blandt glade kristne:

R.E.M.
U2
Beatles
Pink Floyd
De Lillos

Kort sagt, band som stort sett lager koselig musikk og ikke banner. 

Glade kristne later til å ha et nesten sykelig behov for å bli akseptert blant ikke-religiøse, og omfavner derfor nesten panisk enhver trend i tiden som ikke går direkte mot kristne påbud. Når de liker et populært band så liker de det skikkelig mye. Aldri med måte.

En annen ting kristne har et usunt forhold til er idrett, og da gjerne fotball. Det er få ting som er så folkelige som fotball og som gjør deg mer til "en av gutta". Glade kristne er alltid glad i fotball! De har et engelsk favorittlag, de følger tippeligaen, de kan navnene på spillerne og de stiller ofte opp på arbeid eller i bryllup i fotballskjorte for å vise at de er helt crazy selv om de er kristne (Kjell Magne Bondevik var ekspert på dette). De forteller gjerne hvor deilige det er å nyte en kald (lett) øl til tippekampen, eller å røyke en sigarett, utendørs, fordi det er lørdag.

Jeg er glad jeg er oppdradd i gammel, bitter pietistisk tradisjon og kan hate idrett og nyte min black metal i fred.

Snart skal jeg skrive et blogginnlegg om hvor mye jeg hater ateister. Stay tuned.

Jeg reiser tilbake til Beograd

Jeg gjentok suksessen fra forrige dag og våknet tidlig. Dernest løp jeg ut av hotellet og så meg omkring. Jeg oppdaget den ganske enkelt enorme gruven i byen, og gikk opp en vei som var temmelig dårlig vedlikeholdt. Jeg hjalp en serber på villstrå med å finne veien ned til byen. Jeg var stort sett fornøyd med turen, selv om den ikke er så morsom å fortelle om. Her er noen bilder:

Så dro jeg tilbake til hotellet. Hentet de andre, og så reiste vi tilbake til Beograd. Dagen etter reiste jeg hjem.

END OF STORY!

Nå tilbake til det oppsatte bitre programmet.

Romanse - Serbian style

(you just got serbed!)


Da vi entret byens eneste hotell var det jeg som tok initiativ og gikk bort til skranken og spurte om de hadde et ledig rom. Selv om det var jeg som henvendte meg til dama bak disken ignorerte hun meg helt og svarte heller til mine to venner som stod bak meg. Hadde det vært i Norge ville jeg kanskje tatt dette ille opp, men jeg antok at mine mørkhårede venner kanskje så mer serbiske ut enn meg, og at hun følte seg trygger på å prate med dem.
Etter at vi hadde fått romnøklene våre sa vår serbiske venninne at resepsjonisten tydeligvis likte meg veldig godt!
Jaha??
Jo, hun forklarte at siden hun ikke hadde svart meg, ikke en gang sett på meg mens jeg stod der nede, så tydet det på at hun likte meg kjempegodt!
Det er den underligste måten jeg noen sinne har hørt om noen uttrykke beundring for noen. Jeg har hørt om mange rare reaksjoner overfor søte mennesker. Fnising, rødming, klossethet og stamming, men å late som personen er luft? Den var ny. Vår venninne stod på sitt. Resepsjonisten likte meg. 
jeg er usikker på om jeg kan stole på vår venninne. Riktignok kjenner hun til den Serbiske kulturen bedre enn meg, men betyr det at hun er flink til å forstå sosiale koder? Jeg mener, denne resepsjonisten har ikke snakket med meg i mer enn 5 sekunder før hun liksom har forelsket seg i meg så mye at hun ikke tør prate med meg mer? Og dette var ingen tenåring heller. Hun var 24 år!
Jeg ville ikke krangle mer på det, men ville heller bare se hva som skjedde videre.

Ingenting skjedde. Under oppholdet vårt løp jeg mye ut og inn av hotellet. Jeg prøvde å få blikkontakt de gangene jeg skulle legge nøklene i resepsjonen, men det var nesten umulig. Vi spurte henne om hjelp til busstidene. Da var hun velvilligheten og behjelpeligheten selv mot mine venner, men hun lot konsekvent som om jeg ikke eksisterte. Vår serbiske venninne ble mer og mer sikker i sin sak, noe jeg etter hvert begynte å finne komisk siden det helt åpenbart ikke var tilfellet.

Da vi sjekket ut av hotellet og betalte for oss så hun på meg for første gang og sa: "I was wondering. Do you have facebook? can I add you?"

Hun addet meg i går kveld.

Jeg reiser bort fra Beograd, del 2

I nabobyen Majdanpek var det noen grotter som vi hadde lyst til å se. Vi hadde forhørt oss med turistinformasjonen i forveien og fikk beskjed om at det kom noen grekere klokken 2 for å se på dem, så om vi kom innen 2 kunne vi få omvisning sammen med grekerne. Vi tok buss til Majdanpek og var i byen klokken 1. Vi fant turistinformasjonen, men fikk da vite at Grekerne allerede hadde vært der og reist igjen. Mannen som hadde ansvaret for turistkontoret syntes synd på oss som hadde reist hele den lange veien. Vel, han hadde kontor, men det så ubrukt ut. Han brukte tiden på å kjøre rundt i byen og lete etter turister. Uansett. Han syntes synd på oss og bad oss hoppe inn i bilen. Så kjørte han oss til grottene og hadde omvisning med bare oss tre. Vi likte ham. Og grottene var fantastiske. 

Her kunne turistene spise og hygge seg om sommeren. Når vi var her var det ganske tomt.

Grottene var 7 kilometer lange til sammen, men kun de første var åpne for publikum. Det vekslet mellom trange ganger og store saler. 

Da grottene ble utforsket ble det funnet restene av en bjørn. Denne stod utstillet.

Etter at vi kom ut igjen ble vi enige om å gå tilbake til byen. Det var bare 3 kilometer. Dessuten ville vi (ok, kanskje mest jeg) se oss om i skogen rundt grottene. Vi loket vel rundt der i noen timer. Vi rakk å bestige en topp med stup, finne elva som rant inn i fjellet og i grotten, samt fotografere et par vakre blomster jeg aldri har sett før. Fantastisk flott sted rett og slett!

Så spaserte vi til byen forsyne meg tok jeg ikke noen bilder på vei dit også. 




Vel nede på byens eneste hotell (en stjerne) spurte vi om de hadde ledig rom. Det hadde de! Vi åt middag i hotellets restaurant siden ingen andre hadde åpent i byen. Siden prøvde vi å finne et utested vi kunne ta noen øl, men måtte gi opp også dette. Vi endte opp med å drikke på hotellet, og bartenderen uttrykte bekymring for at jeg skulle bli syk, siden jeg drakk ett glass cognac, og så ett glass rakia etterpå. Han hadde hørt det var farlig å blande alkohol visst.

Jeg foretar en privat ekspedisjon i Serbia

Skal man ha noe gjort må man som kjent gjøre det selv. Etter at mine to reisekamerater hadde feiget ut kvelden i forveien da vi kom inn i det de karakteriserte som en sigøynerlandsby, innså jeg at jeg sikkert ville lykkes bedre om jeg dro avgårde på egenhånd. Det hjelper heller ikke stort at jeg er et A-menneske, mens de to andre er B-mennesker og nødig står opp før solen står på sitt høyeste. 

Jeg våknet derfor klokken 07.30 neste dag, og løp raskt ned til landsbyen der jeg heldigvis oppdaget landsbyens eneste drosje stå parat. Jeg viste ham kartet mitt over området og pekte på et fjell i nærheten og sa "I want to go here!". Sjåføren bare stirret på meg. Jeg pekte på kartet igjen. Jeg hadde plukket ut et tilfeldig område jeg syntes virket interessant på kartet. Jeg beregnet at om jeg ble kjørt dit, så ville jeg rekke å gå tilbake til hotellet før vi måtte sjekke ut klokken tolv. Men sjåføren forstod virkelig ingenting. Han dro meg med inn på en restaurant og spurte om noen kunne engelsk. En mann i hjørnet rakte nølende opp hånden. At han kunne engelsk var vel å overdrive. Han forstod stort sett bare "yes" og "no". Jeg sa igjen "I want to go here" og pekte på kartet. Dette må de ha forstått som "jeg ønsker å spasere hit" for de sa noe til sjåføren og han forsvant. Jeg forstod etter hvert at de ikke trodde på at jeg virkelig ville dit som jeg hade pekt ut på kartet. De ristet på hodet og pekte på nabolandsbyene, eller de gjentok "Beograd?" Hvorfor i allverden skulle jeg ønske å dra opp midt i ingenting? Til slutt tok jeg en penn og satte et bestemt kryss på kartet. Da gav de til slutt opp og fortalte meg at det var 16 kilometer. "Yes" Sa jeg. "Taxi?". Da gikk det endelig et lys opp for dem! Så var det ut igjen til taxisjåføren og det ble forklart en del på serbisk. Taxisjåføren smilte og jeg følte alt var oppklart og at vi var good to go. Vi kjørte 4 kilometer, helt til veien delte seg og sideveien opp i fjellene begynte. Da stoppen han bilen og stanset motoren. Uhh? Han tok frem mobiltelefonen og brølte at han ville snakke med noen som kunne engelsk. Så gav han telefonen til meg. I andre enden var det en dame som lurte på om jeg VIRKELIG ville opp denne fjellveien. Om jeg var sikker på at det ikke var videre til neste by jeg ville? Jeg bad henne forklare mannen at han bare skulle fortsette rett opp veien, så skulle jeg si fra når han skulle stoppe (jeg ante jo ikke egentlig hvor jeg ville, bare at jeg ville opp i høyden). Den var grei. Vi begynte å kjøre. Ganske raskt forstod jeg hvorfor han hadde vært noe motvillig til å kjøre opp denne veien. Der ikke jord og steiner hadde rast ut i veien, hadde selve veien rast ut. Vi kjørte i sikksakk oppover. Vi kjørte forbi en del hus. Her var mye løse hunder, høner og gjess. Jeg begynte etter hvert å føle meg dum. Hvor skulle jeg be ham stoppe? Om jeg bad ham stoppe her så ville det jo bare være sånn "Stopp her ja! Det var denne løshunden jeg ville se!" og det ville jo bare virket dumt. Jeg prøvde å finne noe som virket som et åpenbart sted å stoppe for en stakkars turist. Plutselig så jeg et skilt der det stod "Open air gallery". Hurra! Dette var et topp påskudd. Stop! Sa jeg og pekte på skiltet. 

AHHH! Sa drosjesjåføren, gav bånn gass og feide inn på tunet på Open Air Gallery og fløytet det han var kar om med hornet! Fra alle kanter kom det strømmende mennesker, hunder og gjess. Bilen ble omringet, og der satt jeg og følte meg fantastisk liten. Ingen skjønte hva jeg gjorde der klokken 8 om morgenen. Ikke en gang jeg selv. Selvfølgelig kunne ingen engelsk, men etter å sett på meg en stund og hørt drosjesjåførens beretning ble det omsider ringt til en slektning som kunne engelsk. Denne fortalte meg at de på dette stedet pleide å ha utstilt trefigurer som mannen i huset lagde av røtter og gamle tømmerstokker, men at alt var blitt plassert i låven for vinteren slik at det nå ikke var noe å se på. Ville jeg ha kaffe? Jeg takket nei, for jeg drikker dessverre ikke kaffe. Folkene mistet etter hvert interessen for meg da det gikk opp for dem at jeg bare var en turist på villspor, men jeg fikk lov til å gå for meg selv på tunet.

Det var strålende solskinn. Tunet lå på toppen av et fjell, og det var fantastisk utsikt i alle retninger. De hadde tre hunder som var fryktelig nysgjerrige på meg, så jeg lå i gresset og spiste frokosten jeg hadde med meg, klappet hundene og nøt livet.

Etter en times tid takket jeg for meg. De ville ikke høre snakk om penger, men gav meg noe turistinformasjon om stedet. Der leste jeg meg til at de om sommeren serverte mat og helseprodukter, men jeg hadde tydeligvis kommet utenom sesongen (det var uansett litt tidlig med middag). Jeg begynte å gå hjem igjen og tok bilder på veien. Hunder løp etter meg og bet meg i buksebeina. Vel nede på hovedveien ble jeg innhentet av mannen i huset som var på vei til byen i bil. Han bad meg hoppe inn og kjørte meg tilbake. Jeg var tilbake på hotellet litt over kl. 10. 

Jeg kan ikke si annet enn at jeg har fantastisk karma siden alt ordner seg så greit for meg når jeg er i utlandet. Kunne bare ønske den virket i Norge også.

Jeg reiser bort fra Beograd, del 1

Da jeg reiste til Serbia var det med et svakt håp om å få se noe annet enn bare by og kjøpesenter. Jeg ville ut på landet! Se noe "autentisk"!
"Hvorfor vil du på landet?" sutret vår serbiske venninne. "Det bor jo bare fattige folk der!"
"Nettopp!" smilte jeg! Fattige folk har jeg aldri sett før, så dette blir spennende! Litt overtalelse måtte til, men til slutt ble alle enige om at vi skulle dra til Donji Milanovac, en liten landsby som ligger på grensen til Romania. I nærheten av denne skulle det ha blitt gravd ut en 8000 år gammel bosetning som man kunne se på. Siden jeg er glad i historie var jeg fornøyd med dette. I tillegg var området rundt en beskyttet nasjonalpark. Mer følte jeg ikke at jeg behøvde vite før vi dro.

Da vi kom til Donji Milanovac viste det seg at den arkeologiske severdigheten var stengt for oppussing. Vi kunne komme tilbake til sommeren. Om det var noe annet å se i byen? Mannen på turistkontoret slo ut med armene. Tja. Ikke egentlig. Om vi hadde bil kunne vi sett noen spektakulære grotter, men det var ingenting innen gåavstand. Man skulle kanskje tro at stemningen på dette tidspunkt ble heller laber, men tvert i mot ble jeg svært entusiastisk. Dette betydde fri oppdagelsesferd! Etter å ha oppdaget (og utforsket) byens restauranter og ølutsalg kommanderte jeg en ekspedisjon mot neste dalføre hvor jeg hadde til hensikt å se litt natur. Vi dro avgårde med friskt mot, og etter ca 4 kilometer fant vi en liten vei som ledet oppover en dal. Det var hus og gårder langs veien. Gjess og hunder løp løse rundt omkring. Jeg syntes det hele var herlig ruralt og hadde planer om å ta masse bilder, men vår serbiske venninne fikk veldig dårlige vibber av hele stedet. Hun mente landsbyboerne var fiendtlig innstilt til oss siden de ikke snudde seg nysgjerrig etter oss. Hun mente disse folka i utkantstrøkene var helt uforutsigbare og kunne komme til å banke oss opp, ta oss som gisler eller kreve løsepenger. Filmen "The hills have eyes" ble nevnt. Jeg lo av henne og sa at verden ikke alltid er som på TV, men plutselig var både hun og min venn enige om at jeg var håpløst naiv og at jeg ville dø ung. Etter en kilometer måtte jeg gi opp og snu. 

Vi ble ikke banket opp.

Vi tilbragte natten på byens hotell, som var enormt. Det kunne sikkert ha huset alle byens 3100 innbyggere, men det var så godt som tomt. 

Hotellet hadde en detalj jeg fant veldig sjarmerende: En prisliste som fortalte hvor mye det vil koste deg å knuse inventaret. 

Beograd - Jeg ser meg omkring, del 4

Vi dro på byens bilmuseum. Det bestod av en entré så full av sigarettrøyk at man måtte famle seg frem til disken, og en hall med biler i. Bilene var artige nok, men det var forbudt å ta bilder, så lesere av denne bloggen får bare tro meg når jeg sier at bilene var flotte. Etter dette dro vi tilbake til byens festning slik at jeg kunne ta bilder i dagslys. 

Beograd ligger der elven Sava og Donau møtes. Akkurat på punktet der de to elvene møtes er det blitt dannet en øy av elveslam. Den er tettvokst med skog og gress,  men selv om den ligger midt i millionbyen er det ingen som har turt å bebygge den. Dette er fordi den oversvømmes relativt jevnlig av de to elvene. Øya er, og har etter hva jeg forstår alltid vært, ubebodd. Dette gjør den til en fantastisk arena for alle som noen sinne har ønsket å beleire byen. Hver gang en fiendtlig hær kom til Beograd slo de ganske enkelt leir på denne øya og begynte å bombardere byen derfra. Øya fikk derfor ganske enkelt navnet "great war island".

Her er et par bilder av øya, og resten er av festningen.