Georgia 2011 - Dag 8

Denne dagen skulle vi til Ushguli! Ushguli er altså en landsby på 2200 meter og det er temmelig høyt oppe for en landsby å være! Denne ligger også ved siden av Georgias høyeste fjell på over 5000 meter. Alle som drar til Svaneti, drar også til Ushguli. Folk spurte oss konstant om vi ikke hadde vært i, eller skulle til Ushguli, så det føltes godt å endelig få dette gjort. Det var fire dagsmarsjer til Ushguli til fots, så vi valgte å ta bil da vi begynte å få dårlig med tid. Det kostet 200 lari (700 kr) for bil og sjåfør en hel dag. Lasha lurte nervøst på om vi kanskje syntes det var for mye. Vi smilte og sa det fikk gå for denne gang.

Det var en strålende dag da vi dro ned til veien for å møte Lasha. På veien ned fotograferte Holmes denne sjarmerende bilen som lå i hagen til gjestehuset vårt.

Lasha og sjåfør kom straks spinnende opp bakken, og etter noe rask hilsing og klemming begav vi oss avsted på turen.

Det er 30 km fra Mestia, landsbyen vi oppholdt oss i, og til Ushguli. Denne turen var beregnet å ta 3 timer. Ja, dere leste riktig. 3 timer på 30 kilometer. Da kan dere sikkert lett tenke dere frem til hvordan veistandarden er på denne strekningen. Det var en blanding av grus og steinur. Det var ikke en normal bil å se i hele Svaneti. Det gikk i jeep i forskjellige størrelser og fabrikater. Bruer var en luksus. Ofte gikk elva tvers over veien. Sjåføren vår kjørte da fronten på bilen ut i elva og stanset så og kjente etter. Dersom bilen ikke viste tegn til å bli tatt av strømmen kjørte han litt lenger uti. Nå var det gjerne ingen vei tilbake, og sjåføren gav bånn gass og kom seg over på andre sida. Like nervepirrende hver gang! (Det var for småting å regne. Du burde komme deg mer ut, Holkis. Red.)

Første stopp var enda et familietårn! Riktignok hadde jeg allerede sett et, men det hadde ikke Holmes, og dette ønsket Lasha å ordne opp i.

Dette tårnet var ikke like robust som tårnet jeg hadde vært i dagen før, men så var visst heller ikke dets primære oppgave å beskytte familier i krig og nød. Faktisk var det ingen bebyggelse i nærheten, og ingen visste riktig hvorfor det var blitt bygget et tårn her. En ting var imidlertid sikkert: På ett tidspunkt hadde noen bygget et tårn her, og da skulle det selvsagt også holdes ved like! Det gikk to (tre. Red.) forskjellige legender om hvordan tårnet ble bygget.

Som man kan se er tårnet bygget oppå en stor stein ved en relativt stri elv. Den ene legenden skulle ha det til at et forelsket par hadde sittet her på denne steinen og så hadde gutten sklidd og havna i elva og dødd. Dama var fra seg av sorg, og faren hennes hadde da bygget dette tårnet til henne. Dama hadde så flyttet inn i dette tårnet og bodd her. Etter et par år hoppet hun også i elva. The End.
Av og til mistenkte jeg at Lasha ikke husket historiene han skulle fortelle helt ordentlig.

Den andre legenden sa at det var et par som ville gifte seg, men at familiene deres var uvenner og at de derfor ikke fikk gifte seg. Gutten hadde da bygget dette tårnet ute på denne steinen. Den gangen gikk elva fossende forbi på begge sider. Så hadde gutten og jenta flyttet inn her, og der fikk de være i fred. Så levde de lykkelige til sine dagers ende. Eller "And they lived too many times!" som Lasha likte å si.

(Den tredje legenden sa... Åh, jeg orker ikke. Red.)

Ellers var det noen kjedelige surpomper som mente dette hadde vært en gammel jakthytte, eller signaltårn i ufredstider. HVEM VET.

Vi fortsatte vår farefulle og humpete ferd opp mot Ushguli, og før vi visste ordet av det var vi der!

Som man ser var det mye tårn her også. Noen påstod at tårnbyggingen hadde startet nettopp her i Ushguli, og så spredd seg nedover dalene.

Bilen ble parkert i downtown sentrum Ushguli, rett ved museet. Der så det slik ut:

Museet var stengt, så jeg rigget meg til med videokameraet og begynte å filme litt. Hadde ikke før fått tatt noen små stemningsbilder, før en herre i dress og hatt og et imponerende skjegg kom bort til oss og begynte å snakke hissig med Lasha. Jeg rakk å få ham med på film, så vidt det var.

Herren til høyre i bildet her..

Han snakket ikke et ord engelsk, men snakket likevel høyt og aggressivt til Lasha, som oversatte så godt han kunne. Mannen trakk opp en mappe fra under armen og dro frem en bunke tegninger han hadde laget. Tegningene bar preg av å være en gal manns verk, og var symmetriske avbildninger av de kjente svaneti-tårna, satt sammen til diverse religiøse symboler, sammen med engler, dyr, demoner og en og annen naken kvinne. Mannen pekte hissig på tegningene og ville vi skulle se skikkelig på dem. Lasha forklarte så godt han kunne hva bildene forestilte. Jeg var helt sikker på at dette var en forrykt lokal kunstner som ville pushe på oss kunsten sin. Litt motløs spurte jeg hvor mye det kostet, men NEI DET VAR IKKE TIL SALGS! Mannen skulle bare vise oss hva han hadde tegnet! Og det var IKKE LOV Å TA BILDER AV DEN! OG DET VAR IKKE LOV Å TA BILDER AV HAM! Bildet over er således tatt ulovlig, så dere får kose dere med det. Jeg lurte på hva i allverden mannen ville, om han ikke ville selge bilder. Jeg er usikker på om mannen hadde en offisiell funksjon eller stilling i Ushguli, men han så det åpenbart som sin plikt å informere turister om Ushgulis tradisjoner. Det virket som han syntes det var en fornærmelse å få turister opp dit i det hele tatt, og om vi først kom, så skulle vi i alle fall lære oss tradisjonene og skikkene fortere enn svint så vi kunne utvise den rette respekt og ydmykhet for denne stolte landsby!

Mannen viste også frem et papir som var stemplet og underskrevet på mange vis. Det beviste visst at biskopen i landet pleide å be for ham. Antar dette var trumfkortet han dro når han forstod at turister trodde at han var en galning, når han i virkeligheten var en SVÆRT VIKTIG PERSON.

Vi smilte og nikket, og når mannen hadde vist oss alle bildene og papirene sine smilte Holmes og jeg litt unnskyldende og trakk oss tilbake. (Feil. HOLKIS trakk seg unnskyldende tilbake og jeg ble stående igjen, for det Holkis ikke la merke til var at den gamle mannen og meg endte opp i en slags stirrekonkurranse. Det tok mellom 20 og 30 sekunder før han til slutt ga seg og det er LENGE. Jeg har ingen anelse om hvorfor det skjedde. Det har ikke redaksjonen heller. Red.)


Museet hadde ingen planer om å åpne, så Holmes og jeg dro opp til den lokale kirka som lå på en liten bakketopp.




Her oppe ble vi raskt oppdaget av landsbyens unger.

Disse kom raskt opp til oss og ville selge oss suvenirer. De solgte små familietårn skåret ut i tre. Lasha kom heldigvis opp og oversatte til oss. Han forklarte at i Ushguli går vinteren stort sett med til å sitte innendørs og fyre i ovnen. Da fordriver de tiden med å spikke disse suvenirene som de altså prakker på turistene i sommersesongen. Jeg hadde ikke småpenger, men for en 20 lari-seddel fikk vi rabatt og dermed to små tårn og ett stort. Holmes tok vare på mitt tårn. Han har det fortsatt. (Passer godt på det. Red.) Holmes fikk dessuten tillatelse til å fotografere dem:

Georgia har ei dronning som er sånn ca like berømt som Olav den hellige er her i Norge: Queen Tamara. Tamara levde fra 1160 til 1213 og regjerte fra 1184 til 1213. Vi ble fortalt at hun skal ha fått bygget to fort her oppe i Ushguli (i form av noen tårn, selvsagt). Vinterfortet var fire tårn (nå stod kun ett igjen) som stod nede på en bakketopp i selve Ushguli, og sommerfortet var to delvis nedraste tårn oppe på en et lite fjell ved Ushguli.

Vinterfortet


Sommerfortet

Så åpnet museet! Vi gikk ned og inn, og det viste seg at den gale kunstneren var museumsguide. Heldigvis var det kommet en busslast med skoleungdommer, og disse tok nå all oppmerksomheten hans. Lasha forsøkte å gjenfortelle noe av alt han sa, men det ble mye rot. 12th century this og 11th century that. Bilder var det ikke lov å ta. I øverste etasje var det lagt ut en del smykker man hadde gravd frem fra åkrer og annet, og noe av dette minnet meg en del om gamle vikingsmykker. Jeg fikk derfor mast meg til et bilde av disse. (Riktig. Mast seg til at JEG måtte bryte fotoforbudet. Red.)

Dekor på kiste fra 1600-tallet. (Her ble jeg fersket og fikk dugelig med kjeft. Dugelig med kjeft. Red.)



I Ushguli var det bare en eneste kirke som var åpen for publikum, og det var kirka som Queen Tamara hadde gitt orde om å bygge. Selvsagt var det også en legende knyttet til denne:

Rundt kirka var det en diger mur og innenfor en borggård.



I borggården pleide queen Tamara å holde selskaper og banketter. Hedersgjesten fikk sitte i "the big chair".

Ikke en hedersgjest.

Tamara hadde en gang bedt hit en rival eller fiende (storbonden som plagde alle med skatter og avgifter? Red.) av et eller annet slag og han hadde, akkurat som meg på bildet, fått sitte i "the big chair". Hun hadde imidlertid lagt en slu og godt gjennomtenkt plan. Den var slik: Når hun sa "Gi ham rødvin!" så skulle alle ta frem sine pil og bue, spyd eller hva en nå hadde for hånden, og skyte ham!

Som sagt så gjort. Alle på festen moret seg. Plutselig brøler Tamara "GI HAM RØDVIN!" Alle reiser seg og skyter dusten i stolen. THE END.


Også her i Ushguli var det slik at lokalbefolkningen tok vare på nøklene til kirka. Vi måtte altså igjen vente en stund før det kom en gretten kar med et nøkkelknippe og låste opp for oss. Det var nok en gang strengt forbudt å fotografere inne i kirka (å ta bilde av et ikon er visst en synd) så igjen måtte vi nøye oss med å ta bilder utendørs. Interiøret i kirka var uansett såpass medtatt at jeg tviler på om det ville være noe særlig å se på om vi hadde fått tatt bilder.

Nærbilde av lokale gravsteiner.

Vi takket for titten og bonden med nøklene dro mumlende og bannende hjem igjen.

Vi gikk nå og satte oss på en slette ved kirka, brettet ut duk og begynte å gafle i oss mat! Skal si det smakte med en lunsj her oppe i det ville. Bilder ble tatt av Gorgias høyeste fjell, Shkhara, som vi hadde fri utsikt til fra vår sitteplass:

En hund kom også og holdt oss med selskap. Dette var en av de større beistene, som de brukte til å holde unna ulvene med. Legg merke til halsbånd av smijern med digre pigger for å beskytte mot ulvebitt.

Selve hunden viste seg heldigvis å være fredsæl, og var et veloppdragent og hyggelig selskap der vi satt og gasset oss.

Så kom politiet!

Dette finnes det dessverre ingen bilder av, for vi var kun noen kilometer fra den russiske grensa, og folk virket generelt litt smånervøse. Jeg tenkte at å fotografere dem raskt ville føre til krav om å slette minnekort og slikt. Jeg nøyde meg derfor med å holde pusten og håpe det beste. Politiet gjorde entré ved å spinne opp på bakketoppen vår i en diger firhjulsdrevet pickup. De hoppet ut i semi-militær utrustning. På lasteplanet i pickupen stod et stativ. Det var til å feste fast mitraljøse dersom behovet skulle melde seg. Politifolka ville vite hvem vi var og hva vi gjorde. At vi var turister var såpass åpenbart at de ikke en gang spurte etter pass. I stedet fikk de litt mat som de villig tok i mot. Så hoppet de inn i bilen og spant rundt på markene i den og så ut til å more seg noe veldig.

Presidenten gav altså alle politimennene i landet sparken i 2003 fordi systemet var så gjennomkorrupt (60.000 purk fikk fyken. Red.). Så utdannet de nye politifolk, og satte dem til jobben. Dette betyr at nesten alle politifolka i Georgia er mellom 18 og 30 .

Etter endt måltid vendte vi snuten hjemover, men tok oss god tid, og fotograferte alt som vi følte var verdt å fotografere. (Dvs, Lasha sa at vi bare måtte si ifra om vi skulle stoppe for å ta et par bilder, noe Holkis tolket dit hen at det var greit med et stopp hvert 3. minutt for å ta 10 eksponeringer. Sjåføren ble etterhvert noe irritert og begynte å mumle ting hver gang vi stoppet. De to siste gangene gikk han i høylytt munnhuggeri med Lasha mens han pekte opp i fjellene. Jeg spurte på engelsk om vi stod i et rasfarlig område og fikk et svar jeg tolket slik; Ja, og nå er det faen meg nok! Neste stopp var med en port og sjåføren ville roe nervene med en sigarett. Dette passet Holkis helt utmerket som forsvant avgårde tungt væpnet med optikk. Men det ble både flotte bilder og en gøy historie av det da! Red.)

Et bilde av veistandarden:

Sovjetunionen innførte kollektivjorbruk og bygde digre låver som skulle huse alle kyrne i landsbyen. Disse var bygget flere steder i Svaneti. Alle så ut som den på bildet her.

Dette juvet var ikke stedet å støte på møtende trafikk (eller f.eks. steinras. Red.)

Juvet hadde selvsagt også en legende knyttet til seg. En kjempe hadde forsøkt å bygge en mur over juvet for å demme opp dalen og drepe alle innbyggerne, men en helt hadde kommet og drept kjempen, og derfor stod muren bare halvferdig igjen den dag i dag (den røde fjellveggen til venstre i bildet).

Vi stoppet også ved et idyllisk vann, hvor det også var spor etter grunnmur. "Soviet Restaurant" sa Lasha.

Så ringte telefonen!

Det var ingen ringere enn kameraten til Lasha, som hadde familietårnet jeg hadde klatret opp i dagen før! Nå ringet de og trengte hjelp. En av bisvermene hadde rømt fra kuben sin og bygget rede høyt oppe i et tre! (Hæhæ, bygget 'rede'. På fagspråket sier vi at et bifolk svermer. Red.) Siden kameraten hadde beinet i fatle og alle de andre mannfolka i familien var i Mestia for å hjelpe til med diverse byggevirksomhet visste han ingen andre å ringe til enn Lasha for å be om hjelp. Lasha lurte på om vi hadde noe i mot en omvei på veien hjem for å hjelpe til? Nei, klart vi ikke hadde det! Dermed kjørte vi opp til Lashas kamerat.(Som insinuert så anser redaksjonen seg som fagfolk innen birøkting. Det ble forklart både titt og ofte at jeg som barn hadde sett et bilde av min farfar og onkel som fanget et bifolk som hadde svermet. Dette imponerte nok mest undertegnede. Red.)

Biene hadde bosatt seg langt oppe i et tre, Ytterst på en lang grein. Vi var skeptiske til å få ned bolet. Det ble klatret i treet og ristet på greina uten at det hjalp. Å klatre ut på greina var selvmord . Etter diskusjon og tvil måtte vi til slutt gi opp hele greia. (Helst for å hindre at en gammel, blind og full tulling skulle kveste seg da han klatret opp i det treet som var enda spinklere enn hans egne bein. I etterpåklokskapens ånd skulle vi vel egentlig bare festet en bøtte til et langt staur og lirket det opp under svermen. Piece of cack! Red.)((Lykke til med å finne en ti meter lang staur. Holkis.))

Familien ble noe skuffet over at vi ikke fikk ordnet det med biene, men når vi nå likevel var der lurte de på om vi kunne se på varmtvannsberederen? Lasha og sjåføren skred til verket, åpnet berederen og kikket. De fant ikke ut stort. De vred på brytere og skrudde i vei, men ble ikke klokere. Holmes har erfaring med strøm, og begynte å blande seg inn. Han lanserte snart sin teori om at enten var det termostaten eller varmeelementet som var røket. Men hvordan finne ut hvilket av dem det var? Holmes lurte på om noen hadde et multimeter, men fikk bare blanke blikk tilbake. Da kom Holmes på den geniale ideen som gav ham legendestatus som vil leve videre i Svaneti i generasjoner: Han ba om å få en ledning og en lyspære. Med denne sjekket han rett og slett om det gikk strøm mellom de forskjellige punktene i berederen. Det gikk strøm til termostaten (det gikk ingen strøm, men den fikk spenning både inn og ut. Red.). Altså var den i orden. Det gikk ikke strøm til varmeelementet. "Varmeelementet må byttes!" konkluderte Holmes og gikk et triumferende skritt tilbake. En blanding av vantro og målløshet gikk ganske raskt over i anerkjennende jubling og hurrarop! "YOU ARE GENIOUS!" utbrøt Lasha. Han videreformidlet diagnosen til familien som slo ut med hendene og var oppgitte, men straks etter takket de Holmes for innsatsen. "You must stay for dinner!" ble det ropt. Mat kom på bordet i rekordfart. Dette var familien som kunne vise takknemlighet!

Vips satt vi og åt ost, tomat, frityrstekte småpoteter (skamgode) og drakk chacha til. Stemningen var god!

Familiens overhode kom sakte og med alvorlig mine og satte seg ned med oss. Han hevet glasset. "To God!"
Jess, her var vi i gang med den tradisjonelle Georgiske skålinga allerede.

Det ble skålt for erkeengler og st. Georg også, men når vi kom til skålen for de døde ville ikke overhodet skåle fordi en nær venn av ham hadde dødd på fjellet bare noen dager tidligere og han syntes visst det var for tidlig å skåle. Det var helt greit, for sjåføren vår satt og drakk med oss, og jeg begynte å bli alvorlig redd for hjemturen.


Vi takket så godt vi kunne for oss, og ridderen Holmes ble vinket farvel til av et samlet kvinnelig publikum.

Så dro vi tilbake til Mestia. Her vanket det som vanlig middag på gjestehuset. Lasha var i partyhumør og ville ha oss med på restauranten for å synge, drikke og spille.

På restauranten hadde ikke Lasha greid å få med seg andre venner enn David, og dermed ble det ikke noe særlig flerstemt folkemusikk på oss. Lasha og David sang og skrålte likevel det de var kar om, og greide å fange oppmerksomheten til et kobbel av jenter som etter hvert hang i døråpningen og fniste.

Det var åpenbart at de hadde lyst til å opptre, og etter et par oppmuntrende ord fra Lasha slang de seg med.

Nå fikk Lasha også fart i dansefoten, og spratt opp! Han gav oss en energisk danseoppvisning og viste en gang for alle at han er en gud av en mann.

Det var gøy!
Restauranten var dekorert med bilder og diverse effekter fra svaneti. En av effektene var rett og slett en svanetisk nasjonaldrakt. Holmes kikket på denne, fant ut at den hadde riktig størrelse, og før noen hadde rukket protestere...

Og det var den dagen!

Lasha var ikke fornøyd med at vi ikke hadde fått ordentlige opptak av ham og vennene som sang. Han hadde følgende forslag til morgendagen: "Vi bruker dagtiden i Mestia. Det er fremdeles noen småting dere ikke har sett i byen. På kvelden får vi tak i en bil, kjører opp på fjellet, og så har vi oss en fest og spiser, drikker og synger, og så får dere alle de opptakene dere vil!"

JA!!! sa vi.