Georgia 2011 - Dag 6

Lasha kom og hentet oss som avtalt klokken 7 om morgenen på gjestehuset. Frokosten var over all forventning. Brød, agurk, tomat, yoghurt, te, speilegg, nybakt ostepai, ost... Sikkert enda mer også. Vi hadde ikke sjanse til å spise halvparten av det. Lasha ventet tålmodig på at vi drakk opp teen vår, og så dro vi avgårde.

Det hadde høljregnet hele natta, så både Holmes og jeg var litt urolige for hvordan turen kom til å bli, men da vi reiste avgårde skinte sola gjennom sprekker i skyene, og det så ut til å lette. Jeg følte meg trygg på at dette kom til å bli en fin dag.

Vi skulle opp en bratt fjellside, og så fortsette innover fjellet i en mer slak stigning inntil vi kom opp til sjøene. Hor høyt det egentlig var kranglet vi litt om. Egentlig vanskelig å si med de sårlige kartene vi hadde. Den første kanten av fjellet ble påstått å være 1000 meter fra der vi var. Jeg tippet på 300 meter. Maks 500. Det viser seg at jeg er elendig i høydebedømmelse, og at det i realiteten var ca 800 meter. Opp til sjøene var det lenger. Mestia ligger på ca 1500 meters høyde, og sjøene på 2700 meter.

For å komme oss opp måtte vi først gå gjennom byen. Her hilste Lasha på riktig mange kjentfolk, og forklarte oss litt om bygningene vi så. Alt jeg husker var at alt vi så var "too old". (Alt jeg husker her var at Holkis mente vi glatt ville bestige toppen på 45 minutter. Den samlede redaksjonen var mer nyktern og gjettet 2-3 timer. Red.)

Veien opp startet i et bekkefar. Siden Holmes og jeg begge hadde joggsko ble vi fort både våte og kalde på beina, og Lasha la ruten opp langs fjellryggen i stedet. Dette var brattere og med dårligere sti, men det var i alle fall tørrere.

Selv om været hadde sett lovende ut i det vi la i vei fra gjestehuset, begynte det nå å skye til igjen. Tåke kom seilende ned fjellsidene, og det begynte å regne lett. I tillegg fikk vi et nytt problem: Holmes. Holmes begynte å svette noe veldig (Helt normalt. Red.), og påstod seg å ha problemer med å puste. "Det føles som en vegg!" sa han med blodsprengte øyne (Det er svært tynn, tynn luft oppe i Andesfjellene. Red.). Lasha og jeg visste ikke helt hvilken diagnose vi skulle gi ham, men Holmes forsikret oss om at det gikk greit, så lenge han bare gikk i rolig tempo. Dermed gikk vi i rolig tempo.

Her drikker holmes vann fra sekken gjennom en slange. Særing. (Når man svetter mye trenger man mye vann. Bærer man mye vann begynner man å svette. Dette vet alle som frekventerer Alpene frekvent. Red.)

Turen fortsatte opp fjellsida. Tåka ble tykkere, temperaturen sank, og Holmes så mer og mer ut som han skulle dø.

Men Holmes bet tennene sammen, og i sitt rolige men faste tempo kjempet han seg opp. Lasha lo betryggende, men jeg så at været gjorde ham urolig. Onkelen hans ringte ham faktisk på mobilen halvveis oppe i fjellsida, og lurte på om det gikk bra med oss. Også onkelen var urolig over det dårlige været. Det begynte å lyne og tordne. Lasha lurte urolig på om noen av oss hadde på oss smykker av gull eller sølv. Det hadde vi ikke, så da besluttet Lasha at vi kunne gå videre. (Hadde vi sagt "Ja" så hadde vi ikke kommet levende ned. Dette tror jeg ikke har noe med værforbeholdene å gjøre. Red.).

Tåken tetnet enda litt mer til.

Holmes var ikke i slaget, og jeg skyldte på at det var fordi han nettopp hadde sluttet med nikotin. Han hadde jo nettopp både begynt og sluttet med snus. Ikke rart kroppen var i harnisk! Holmes mente problemet var at han hadde for høy blodprosent (De som frekventerer frekvent mellom koter vet alle at høy blodprosent er en vanlig bivirkning om kotene skulle stå tett oppover fjellryggen. Red). Dessverre hadde vi ikke anledning til å diskutere dette ordentlig, for temperaturen sank, og regnet ble tettere (Dessuten var luften svært, svært tynn. Red.). Dersom vi ikke skulle fryse i hjel måtte vi holde et jevnt tempo. (Det ble straks en prioriteringssak. Red.)

Lasha fortalte oss at på toppen av denne åskammen var det noen "shepards houses". Han forklarte at om sommeren når man slapp kyrne på beite, så brukte en disse husene til å bo i mens en passet dem og melket dem. Så dro en ned til bygda en gang om dagen med melka og osten. Ei seter! Vi skulle til ei seter! Lasha var nesten overrasket over å høre at vi hadde tilsvarende opplegg i Norge. Lasha sa det var folk på setrene, og at vi kunne komme inn og få tørket oss og spist litt varm mat. Dette hørtes intet mindre enn himmelsk ut. Mine fingre begynte å stivne av kulde, og jeg merket at det ville være veldig ugunstig for min velvære dersom vi skulle måtte ta pause her over tregrensen i pøsregn og 4 grader.

Endelig kom vi oss opp på første åskam!

Her hadde det vært utrolig flott utsikt dersom det ikke var så mye skyer. Det var uansett vått og kaldt, og vi hastet videre til setra! (Det tok oss 2,5 timer. En halvtime raskere enn snittet, i følge Sherpa-Lasha. Redaksjonen var strålende fornøyd. Red.)

Her er setra. Den var låst!!

Lasha ble sur. Han fortalte at når han kom ned igjen til landsbyen, ville han være veldig sint på familien som eide denne setra. Hvorfor er de her ikke? spurte jeg., "Because they are lazy" svarte Lasha med et skuldertrekk. Lasha hadde mange enkle forklaringer på hvorfor folk gjorde som de gjorde. Han forklarte senere at Russerne angrep Georgia fordi "they hate freedom".

Men uansett! Vi var ved den låste setra, regnet begynte å bli svært brutalt, og vi trengte ly på røde rappet.

Kan dere skimte plankeskuret rett bak setra? Det var et slags halvtak/fjøs. Her inn søkte vi ly.

Her var det i det minste tørt. Vi fikk vrengt av oss de søkkvåte ytterklærne, og tok på oss noe tørt fra sekken. Lasha løp avgårde for å sjekke om det var folk på noen av de andre setrene i nærheten. Det var det ikke. Lasha kom tilbake med et fange ved og gjorde opp bål i fjøset. Det var herlig.

Lasha var dritflink til å tenne bål, og snart hadde vi et svært varmende og godt bål gående (Redaksjonen fulgte nøye med at alt foregikk etter ISO-standarden. Det gjorde det. Red.). Som man ser var det relativt luftig inne i fjøsen, og det blåse kraftig i tillegg til å regne. Vi krøp derfor sammen rundt varmen så godt vi kunne.

Holmes ville ha av seg sine søkkvåte sko, og vi hadde stor moro med å observere at det faktisk røyk fra skoene hans.

Er er en sko som har fått kjørt seg!

Men kaldt var det fremdeles! Heldigvis hadde vi hørt på Lashas råd og kjøpt med oss Chacha. En drikk han sa var uunnværlig i fjellet. "In the mountains, your best friend is chacha" sa han (Rettelse: "In the mountains, your best frend is your walking stick." Red.). Chacha var en lokal drikk som ble tilvirket av hver enkelt familie i Mestia. Da vi dro på landhandelen for å kjøpe chacha måtte vi ha med egen flaske, for de solgte bare fra en diger tønne de hadde stående bak disken.

Som dere forstår var chacha intet mindre enn vanlig hjemmebrent, og den holdt minst 60%. Sterke saker var det i alle fall. Vi hadde kjøpt med oss en liter av stoffet. Lasha mente dette var en ypperlig anledning til å drikke den.


Lasha dro frem noen plastkopper han hadde med, og skjenket rundhåndet i til oss.

"Let's toast!" sa han. Ah. Endelig. Den berømmelige Georgiske skålinga skulle begynne. Jeg hadde tidligere hørt at skålinga hadde et nesten rituelt preg, og Lasha skuffet ikke.

"TO GOD!" ropte Lasha, og forklarte oss at det var viktig å skåle for Gud, og takke for alt som var av blomster trær og at vi var her og hadde det bra. Så tømte han glasset i ett drag. Vi turte ikke annet enn å gjøre det samme. Jeg hadde håpt den var på 40%, men kjente nå at den var ganske mye sterkere. Ild fór gjennom kroppen, men jeg kjente at det gjorde godt i kulda. Vi hadde ikke før fått samlet oss etter denne skålen før Lasha skjenket i på nytt:
"TO THE ARCH-ANGELS!" Han forklarte om englene, og deres oppgave på jorden, og hvordan de våket over menneskene med sine flammende sverd. Så heiv han innpå et glass til. Vi gjorde like så, og kjente at alkoholen begynte å hjelpe.
Lasha viste ingen nåde, han skjenket i på nytt, hevet glasset og sa:
"TO ST. GEORGE!" St. Georg er Georgias nasjonalhelgen, og de tar denne helgenen utrolig seriøst. Man kan se St. Georg drepe dragen på motiver og ikoner over alt.
Lasha sa antagelig noe mer om St. Georg, men det husker jeg ikke. Vi drakk. Tre store shotter med hjemmebrent på under 5 minutter hadde sin effekt på oss, og vi satte oss ned rundt bålet for å spise pølse og ost.

Været ulte i vei utenfor, og Holmes og jeg syntes etter hvert vi hadde det ganske bra.
Holmes tok bilder ut fra fjøset.

Regnet viste ingen tegn til å stoppe. Når vi hadde sitter her i to timer følte Lasha det var på tide med enda noen skåler.

"TO FRIENDSHIP!" sa han. Så takket han for at vi var sammen, forsikret oss om at vi var fine folk som han var glad for å være sammen med, og at han var glad for at vi nå var venner. Tok drammen på styrten igjen.

Lasha var selvsagt ikke ferdig. Den femte og siste skålen var for fremtiden.

"TO FAMILY!" Han lurte på om vi var gift. Ikke? Ok, da måtte vi skåle for at vi skulle bli det! Og han håpet vi ville finne oss Georgiske koner begge to. Det drakk vi gjerne for. (Gud'te Holkis så mye fine jenter det finnes i Georgia. Men vi var jo livredde for å snakke til dem i frykt for å bli økset. Langt vanskeligere var det å fotografere dem. Dere for bare ta redaksjonens ord for blaut fisk. Red.)

Nå hadde vi fem tradisjonelle Georgiske shotter i magen, og flaska var nesten tom. Lasha så på skvetten og lurte på om kanskje vi ønsket å ta en skål? Fulle som vi var kom jeg bare på en eneste skål; Den tradisjonelle sunnmørske skålen for "Eitt gøtt køinn-år, og ei fotside hengetaske." (For et godt kornår og baller som rekker til føttene)
Denne lot til å falle sånn passe i smak hos Lasha. Han lo i alle fall godt, og lot til å kose seg.
Vi åt mer pølse, brød, ost og sjokolade, fortalte røverhistorier og holdt bålet ved like.

Lasha beklaget veldig dette med været og sa at det ikke var sikkert vi ville rekke til toppen dersom det fortsatte sånn. Han understreket at han ikke kunne hjelpe for at været var så dårlig, men at turen jo kunne bli fin for det om? Jeg tror han var redd han ikke skulle få pengene sine (ca 250 kr) dersom vi ikke kom oss til toppen. Etter tre timer under dette halvtaket lot det til å lette. Lasha foreslo straks at vi skulle komme oss avgårde til toppen. Jeg hadde egentlig mye sympati med stakkars Lasha som måtte fryse og streve for vår skyld, og nå var tre timer forsinket på turen pga av været. Jeg kunne jo si at det ikke var så farlig med toppen og bare gå ned igjen. Men nå var det dessverre slik at jeg ville til toppen, og dermed la vi avgårde. Holmes ble igjen i fjøset da han fremdeles ikke følte seg helt pigg. (Helvete, hele redaksjonen hadde jo ferie! Hva er vel bedre enn å dvaske seg rundt et bål med magen full av brennevin og nyte en flott utsikt? Asker-gutt. Du har alltid dårlig tid. Red.)

Her er setra sett litt ovenfra. Holmes ligger og akker seg (Rettelse: Strekker og koser seg. Red.) i bygningen bakerst til venstre.

For meg bar det videre oppover, men i det minste var det langt mindre bratt nå.

Lasha viste meg et fenomenalt fenomen i en myr:

Denne pytten var helt nøyaktig lik hvordan Georgia ser ut på kartet! Imponerende!

Snart var vi nådd sjøene som var målet fra turen. Lasha køddet ikke; Det var fabelaktig utsikt herfra.

I tillegg var det noen underlige steinformasjoner:

Den store kraftige sirkelen av stein som sees i bakgrunnen sa Lasha hadde vært et hus der man sendte syke mennesker. Jeg stusset litt over hvorfor det ble sett på som praktisk å transportere sjuke folk 1100 meter opp i terrenget, men historien ble senere bekreftet av andre i Mestia. Ingen visste hvor gammelt anlegget var, men minst 1000 år. Arkeologer har ikke vært og sett på dette ennå.

Lasha sa at siden Holmes ikke kunne være med oss helt opp, så burde vi bygge en varde til ham. På den måten kunne varden nyte utsikten Holmes ble snytt for. (Det var deilig å tørke i sola på fjøs-taket også. Ingen arkeologer der heller, så det var akkurat som ved sjøene, bare ikke så tynn, tynn luft. Og lekker utsikt og meditativ ro i kropp og sjel. Red.)

Holmesvarden.

(Takk, satt pris på det. Jeg sov på denne tiden og drømte om både ut- og innsikter. Men tviler på arkeologene kommer til å si annet enn "Her har man et typisk tegn på turistenes mangel på respekt. Her plukker de i filler fortidsminner for å tilfredsstille sine evig- og viltvoksende ego.". Red.)

Men nå begynte jeg å bli varm i trøya. Jeg begynte å kjensel på steinformasjonene, og plutselig ble jeg hellig overbevist om at steinrøysa som lå ved siden av det gamle sykehuset var intet mindre enn en gravrøys!

Jeg fortalte Lasha om min gravrøys-teori, og Lasha smilte overbærende. (Ja, så teit du er Holkis. Hva er vel forskjellen på en gravrøys og ei steinrøys full av døende? Jo, bare klokkeslettet. Og alle vet jo at de ikke brukte klokker på den tiden. Red.)

Det begynte ganske raskt å trekke opp igjen, og Lasha ble ivrig etter å komme seg ned igjen. Det begynte forresten å bli litt sent. Vi la i vei.

På nedoverveien støtte vi på en enslig polakk. Han var utstyrt med en vandrerstav (Rettelse: To. Han var faktisk på vei ned før han snudde og gikk opp mot dere. Han var nok forvirret over at luften var så forferdelig tynn. Red.) og det utrolig dårlige kartet vi allerede hadde stiftet bekjentskap med. Lasha stanset og snakket med ham, og var litt urolig over at han hadde reist avgårde uten guide. Polakken sa han var erfaren i fjellet og ikke syntes han trengte noen guide. Han pekte på kartet og sa "I'm here, right?" Lasha kikket, og kunne konstatere at polakken tok feil. Lasha pekte i det generelle området vi befant oss i, og rådet ham samtidig til å snu, da det kom til å begynne å regne igjen snart. Polakken sa han bare skulle gå litt til, og la i vei. Vi så aldri noe mer til denne polakken, og Lasha bekymret seg i etterkant en del for ham.

En mann vi derimot ikke behøvde å bekymre oss for var Holmes. Da vi kom tilbake til setra var han i strålende humør, og bålet brant ennå liflig. Han hadde tatt mange bilder mens vi var oppe og oppdagde gravrøyser og pesthus.

Ellers hadde holmes fordrevet tiden med å sole seg og nyte livet. Lasha ba oss pakke det som hang i fjøset, og så la vi i vei ned igjen. Lasha tok en alternativ rute ned fra fjellet for å gjøre det mer spennende for oss (Neida, det var redaksjonens veivalg, noe vi kom frem til etter å ha diskutert isobarene i Rocky Mountains. Det var forferdelig tynn luft og vi konsulterte stjerner og planeter. Red.)

Disse gule blomstene krydde det av oppe i fjellene i Svaneti, og jeg begynte selvfølgelig å lure på hva slags blomster det var.

Lasha fortalte at blomstene var giftige. De smakte visstnok søtt, og om man smakte på dem ville man føle seg full. Dersom man smakte på mer enn 3 blomster ville man få mageknip, og om man tok enda litt mer ville man havne på sykehus og muligens trenge nye nyrer.

Det hørtes skummelt ut, men dette med at man kunne føle seg full virket veldig forlokkende. Med andre ord...

Både Lasha, Holmes og meg smakte på den vakre blomsten, men ingen følte seg egentlig spesielt fulle etterpå. Dog våknet Holmes og følte seg helt utrolig redusert neste morgen. Jeg skyldte i første omgang på for mye øl kvelden i forveien, men vi ble enige om å skylde på blomsterspisingen da det gjorde oss mindre å unngå å spise blomster enn å slutte å drikke så mye øl.

Veien ned var til tider utrolig bratt. I tillegg begynte det å regne mer og mer. Beina var også ganske slintne og mørbankede. Vi hadde på dette tidspunktet vært på tur i ca 10 timer, og jeg begnyte å få tanker om at Lasha muligens ville kreve overtidsbetaling og kanskje litt for tort og svie.
(Det hører med til historien å nevne at vi møtte en knall til hest oppi ura bak oss. Det endte med at vi gjetet kuene hans ned til lavlandet. Holkis havnet i bakevja og Lasha og meg fniste mye av de dårlige skoene hans. Red.)

Holmes fotograferte i vei på veien ned.

Vel nede igjen var vi både søkkvåte, kalde og slitne. Vi tok avskjed med Lasha. Holmes tok opp sin nyfyllte lommebok og gav Lasha 100 Lari. Han skulle ha 80, men i stedet for å be om 20 tilbake ba Holmes Lasha beholde de 20 ekstra som forskuddsbetaling for neste dag. Lasha ble utrolig lettet "OH! I thought there might be a problem!". Vi lo godt av dette og sa vi hadde hatt en strålende tur, været til tross!
"Tonight we must eat and drink beer and have a party!" foreslo Lasha entusiastisk. Dum som jeg er bekymret jeg meg for at dette gikk ut over den vanlige arbeidstiden til Lasha, mens Holmes straks godtok av vi nå hadde venne-status hos Lasha og svarte at SELVFØLGELIG skulle vi bli med og drikke øl senere på kvelden!


Dette ble en kveld av de virkelig minneverdige. Dessverre var alt fotoutstyr lagt igjen på gjestehuset til tørk, så det ble ingen opptak fra denne kvelden. Jeg må derfor nøye meg med det skrevne ord.
Lasha inviterte stort sett alle han kjente. Det ble en solid gruppe mennesker. Alle åt og drakk, og vi hadde det strålende. Så hektet Georgierene en gitar ned fra veggen, fikk tak i en bongotromme, og plutselig satt de og sang Svanetiske folkeviser for oss. Flerstemt. Georgisk folkemusikk er rimelig heftige greier. Jeg talte 4-5 stemmer på de fleste sangene, og alle sangerne hadde både gode og kraftige røster. Vi var fortvilet over å ha glemt både fotoapparat og videokamera på gjestehuset.
Jeg forsøkte meg på å spille noe black metal, men dette falt ikke i smak. Gikk da over til "Fløytelåt" av Jakob Sande med sang og gitar, og denne ble en hit hos Lasha.

Holmes var ganske tørst denne kvelden, og det ble naturligvis litt flere øl enn planlagt på meg også. Vi haltet i seng rundt klokka ti/elleve. Da var planen å møte Lasha i Mestia sentrum klokken åtte neste morgen...