Vi våknet for en gangs skyld uthvilte, selv om jeg vel må rømme inn at beina mine fortsatt var mørbanka av turene vi hadde hatt de siste tre dagene. Vi hadde avtalt å møte Lasha i Mestia rundt klokken elleve, og tok oss derfor svært god tid med frokosten og nøt det deilige landslivet for alt det var verdt. Også i dag lurte madammen i huset på når vi kunne ønske oss middag, og vi foreslo klokken tre, siden planen var å dra ned i Mestia på dagtid, komme hjem på ettermiddagen, og så dra opp i fjellene klokken seks for å feste med vennene til Lasha og synge. (Ikke bare dét! Vi hadde også blitt lovet at vi kunne ta videoopptak av gutta mens de sang flerstemt inne i ei kirke. Uten instrumenter, selvsagt, for det var en synd. Red.)
Minnekortet på videokameraet var nå stappfullt, så vi hadde ingen mulighet til å ta opp noe mer i Svaneti uten å tømme dette først. Dvs ingen opptak av synging med Lasha og vennene hans. Dette syntes vi var en skam, så vi hadde de siste dagene spurt alle vi møtte om de tilfeldigvis skulle ha noe datautstyr så vi fikk overført videoene på kortet. Å oppdrive en laptop med SD-minnekortleser var ikke så vanskelig. Verre var det å få fatt i noe som kunne lese CompactFlash-korta som Holmes bruker i speilrefleksen sin. Siden vi hverken hadde med oss laptop eller ekstern harddisk var nemlig den eneste måten vi kunne få med oss videoene hjem på, å overføre dem til et av Holmes sine CompactFlash-kort.
Lasha hadde påpekt at speilrefleksen til Holmes hadde en USB-port, og dermed foreslo han at om vi fikk tilgang til en laptop og en usb-kabel som passet, så kunne vi koble til speilrefleksen og overføre filene fra laptopen og inn i kameraet? Denne ideen var vi vel begge egentlig litt tvilende til, men det var den eneste ideen vi hadde, så derfor bestemte vi oss for å forsøke.
Dermed bar det ned i Sentrum, med oss, med lommene fulle av minnekort og et svakt håp om at ting skulle ordne seg.
Onkelen til Lasha jobbet på et kontor som godkjente byggetillatelser eller hva det var. I alle fall hadde han en PC. Denne fikk vi tilgang til. Den hadde selvsagt ikke kortleser for CompactFlash. Vi koblet derfor til speilrefleksen, men det viste seg ganske snart at denne var skrivebeskyttet slik at man ikke kunne skrive til, men kun lese fra, minnekortet i kameraet. Etter å ha brukt en halvtime til å stresse med dette måtte vi pakke sammen og takke for oss med uforrettet sak. Lasha fattet mot: "På turistinformasjonen har de datamaskiner!" Vi dro til turistinfoen, og de lånte mer enn gjerne bort PC'ene bak skranken til meg. De hadde også kortleser, men selvsagt kun for SD-kort. På dette tidspunktet var Holmes utrolig lei av å lete etter måter å overføre filmene på. Han mente vi kun ødela ferien og aldri ville finne en løsning på det. Dvs, hans løsning var å slette en del av videoene som var dårlige eller kjedelige. Da jeg nektet å gi opp ristet han lett irritert på hodet, gikk ut og satte seg i skyggen utenfor og begynte å drikke øl. (Det var en nydelig dag. Akkurat passe varmt. Sol og blide mennesker. Kaukasus er fint slik. Red.)
Jeg hadde imidlertid øynet nytt håp: Denne maskina var så fantastisk ny at den hadde DVD-brenner! Vi kunne brenne videoene ut på DVD-plater!
Men. Ville vi kunne få tak i DVD-plater i Svaneti? Butikkene her var bare noen kvadratmeter store, og da vi spurte om vi kunne kjøpe nye minnekort i Svaneti lo alle av oss. Lasha mente likevel at det burde være mulig å få tak i tomme DVD'er. Vi dro til en av byens bittesmå landhandler, og DER VAR DET FORSYNE MEG DVD'ER! De ble solgt en og en, fra en spindel med 100 plater på. De kostet 3 lari stykket. Jeg kjøpte tre.
Vel tilbake på turistinfoen satte jeg i gang med å brenne. Det gikk ikke forferdelig fort, men jeg satt ved siden av maskina og og nistirret på brenneprosessen med nervene i helspenn. Noen turister kom innom, og siden jeg satt bak skranken trodde de at jeg jobbet der og henvendte seg til meg. Jeg må ha fremstått som verdens rareste og minst imøtekommende turistinformasjonsarbeider. Jeg svarte noe famlende (De spurte etter museet, og jeg begynte å svare noe om at det var stengt), men så kom heldigvis de som faktisk var ansatt der og svarte ordentlig. (Jeg mistenker at dette er én av grunnene til at Holkis roter seg opp i rare situasjoner - han er så godt oppdradd og generelt så redd for å være til bry, at situasjoner fort utarter og blir veldig komplekse og uoversiktlige. Heldigvis kom det ansatte til unnsetning denne gang. Red.) Dette var fryktelig pinlig, men etter en halvtime var platene brent! Jeg løp ut til Holmes og viftet med platene og lo ham opp i ansiktet. Holmes virket litt overrasket, men ikke glad, for jeg tror han nå var så lei av å høre om video at han var revnende likegyldig til hva som skjedde med det minnekortet. Og meg. (Men noen komplekse og uoversiktlige konklusjoner og følelser kom det i hvertfall ut av det! :D. Red.)
Nå var klokka nesten ett, og Lasha ba oss bli med ham. Hovedmuseet i Mestia var stengt, og ville først åpne igjen om 2 år, men det fantes et annet museum, og dette ville han nå vise oss! Vi dro i vei, og på veien tok vi selvsagt bilder.
Glimrende arkitektur med tidløst design tilpasset omgivelsene. (Det gjenspeiler Georgia på mange måter som et land hvor koherens og sammenheng er fremmedord. Men gøy er det! Red.)
Hovedkirka i Mestia
Tårn.
Enda et tårn.
Enda et tårn til.
Dette siste tårnet var faktisk familietårnet til museet vi skulle besøke! Museet var nemlig intet mindre enn et vanlig Svanetisk hjem, som var så gammelt at det nå fungerte som museum! Det så slik ut:
Innenfor døra satt ei gammal dame for å ta inngangspenger. Det var rått og kaldt inne i huset, så hun hadde en kraftig stråleovn stående rett ved siden av seg. Den var koblet til med noen livsfarlige ledninger som var tvinnet sammen i passe lengder og hang i slakke buer fra taket. Jeg var livredd for å stange hodet i ledningen ved skøytene. Da ville hjernen min fått en saftig karamell.
Denne dama skulle altså ta inngangspenger av de besøkende, men det kom nesten aldri besøkende, så det må ha vært en kjedelig jobb. Inngangsbilletten kostet 3 lari. Holmes hadde ikke smått, så han gav henne en 10-lari seddel og håpte på veksel. Det viste seg ganske snart at hun ikke kunne veksle en slik uhyrlig sum. Holmes lo og sa hun kunne beholde de 4 lariene som ble til overs. Dama ble fra seg av glede og Lasha måtte forsikre henne om at hun hadde hørt riktig. (Jeg er motstander av å betale for mye. En deal er en deal og en pris en pris, selv om jeg anser meg selv som en raus person. Men nå ville jeg bare slippe gnålet hennes over disse vekslepengene slik at Lasha kunne fortelle uforstyrret om det vi var der for å se - men hadde jeg visst hvor mye gnål og avbrytelser som ville komme PÅ GRUNN av dette så hadde jeg stått på kravet om veksel. Men det var jo hyggelig da, selv om Lasha måtte sloss for å få talerett. Red.)
"Er det virkelig sant? 4 lari til bare meg?"
"Jeg skylder eder mitt liv, edle Herre!"
Etter å ha summet seg fant hun ut at vi hadde gjort oss fortjent til å plukke ut to postkort hver! Jeg fikk velge dem ut. Det var underlig. Her hadde jeg løpt land og strand rundt etter postkort, og så finner jeg massevis på dette merkelige lille museet midt i ingenting? Og hva skulle de uansett med dem? Det fantes ingen måte å poste dem på herfra heller. (Det var derfor de ga dem bort. På en måte sa hun; hei Holkis! Kan ikke DU kaste dette for meg, please. Red.)
Men over til museet! Skarpe øyer vil muligens legge merke til noen merkelige bue-formasjoner i bakgrunnen på bildet over? Dette er båser for kyr. På denne tiden bodde nemlig mennesker og buskap i samme rom. Langs to vegger stod kyrne, og langs de andre veggene stod sauene. På toppen var det lagt plank, og oppe dette lå menneskene i huset og sov. Det var nemlig varmest å ligge over kyrne.
Midt i rommet var det et ildsted, og i det store stolen man kan se satt familiens overhode. Den fikk vi sitte i.
Resten av familien satt på de to benkene på hver sida av bordet.
Som man kan se er det en flott dekorert benk med armlener og ryggstø, og en benk som bare er en krakk. På krakken satt kvinnene i familien.
Lasha brukte en del tid til å uttale seg foraktelig om at museet hadde ommøblert for å gjøre huset "koseligere": Opprinnelig var det nemlig slik at alle husets sittemøbler var vendt mot døra! På den måten var det aldri slik at fiender kunne snike seg inn og ta deg mens du satt med ryggen til!
Så tok Lasha oss med opp i tårnet utenfor. Det var som alle andre tårn vi hadde vært oppe i, med den forskjell at du her kunne gå helt opp på selve taket! Det var ingen form for rekkverk eller beskyttelse, og taket og plankene knaket og ynket seg i det vi alle tre lirket oss opp. Men fin utsikt var det! Her oppe satt vi sikkert en halvtime og bare nøt utsikten. Det var varmt i været og vi slappet av og syntes Georgia var herlig. "Det fine med Georgia er at du kan gjøre alt mulig forferdelig farlig uten at noen ber deg være forsiktig!" sa jeg, og mente det.
Så tok Lasha oss med opp i tårnet utenfor. Det var som alle andre tårn vi hadde vært oppe i, med den forskjell at du her kunne gå helt opp på selve taket! Det var ingen form for rekkverk eller beskyttelse, og taket og plankene knaket og ynket seg i det vi alle tre lirket oss opp. Men fin utsikt var det! Her oppe satt vi sikkert en halvtime og bare nøt utsikten. Det var varmt i været og vi slappet av og syntes Georgia var herlig. "Det fine med Georgia er at du kan gjøre alt mulig forferdelig farlig uten at noen ber deg være forsiktig!" sa jeg, og mente det.
Vi ankom gjestehuset rundt klokka to, og satte oss på balkongen og nøt en flaske ypperlig Georgisk rødvin mens vi ventet på middagen. Stemningen var god og tiden fløy. Snart var klokka tre. Hmm. Mystisk. Vanligvis pleide de første matvarene å komme på bordet i god tid før det klokkeslettet vi hadde bedt om, men nå var stuebordet slikktomt. Vi fant ut at vi hadde god tid, og bestemte oss derfor om å ikke mase. Vi kunne høre at husmora romsterte på kjøkkenet, så vi antok hun var i full gang med middagen uansett. Vi hadde ikke hastverk. Hun kunne ikke et ord engelsk, og all kommunikasjon foregikk gjennom hennes barnebarn som ikke var tilstede for øyeblikket. Vi tenkte det var godt mulig hun trodde vi hadde sagt "klokken fire" som tross alt er et mer normalt tidspunkt å spise middag på. Klokka ble fire, og fremdeles ikke noe tegn til middag. Vi begynte å engste oss. Vi kunne fremdeles høre henne romstere på kjøkkenet og derfor slo vi oss igjen til ro med at den sikkert kom snart. Klokka fem turte vi ikke vente lenger. Holmes gikk inn til henne for å prøve å finne ut hva som var i veien.
På kjøkkenet fant han en strigråtende husmor. Hun var kommet halvveis i middagen, men så hadde plutselig strømmen gått. På grunn av den veldige byggeaktiviteten i Mestia sentrum skjedde det dessverre fra tid til annen. Nå hadde strømmen vært borte i timesvis, og der stod hun og all maten ble kald og kanskje ødelagt. Hva vet jeg. Ikke kunne hun engelsk heller, men takk og pris er Holmes en meget empatisk og intelligent mann. Hans intelligens brøt språkbarrieren og lot ham forstå at det var strømbrudd som var problemet, og hans empati gjorde at han gikk bort til den gamle kona og gav henne en god klem. Det hjalp visst. Gråten gav seg. Faktisk hjalp det så mye at hun lot Holmes fotografere henne i arbeid på hennes eget kjøkken. De ble venner!
Nå var klokka blitt nesten seks. Da var vi allerede ganske forsinket, men det gjorde ikke noe, for Lasha kom oppom klokken halv seks og ba om å få 30 lari til bensin, ellers ville de ikke greie å komme seg opp på fjellet. Han fikk sine lari, og han sa vi uansett måtte utsette turen til klokka sju. Dermed ordnet alt seg, og vi fikk god tid til å nyte det deilige måltidet som omsider kom på bordet! (Og gud bedre hvor godt det var! Red.)
Etter middagen gikk vi atter ned til veien og ventet på Lasha.
Det tok ikke lange tiden før han kom. I en liten minibuss sammen med en hel haug med venner. Der så vi et par vi hadde sett før, og en god del nye og ukjente. Stemningen var høy. Vi skimtet øl og chacha før sjåføren trødde klampen i bånn og bilen spant opp fjellsiden. Her var det bare å holde på hatten, og Holmes og jeg satt og kikket vekselvis engstelig på hverandre og ut vinduene. Heldigvis for oss skulle vi ikke langt. Etter kun noen kilometer var vi ved endestasjonen, som var gården som Davids familie opprinnelig kom fra! Denne gården lå helt oppe på toppen av et fjell, og hadde helt fantastisk utsikt. Familien hadde syntes det ble vel isolert der oppe, og flyttet ned til byen, men holdt fremdeles stedet som sommerhus. Her var det vi skulle spise og drikke denne kvelden.
Utsikten var helt fantastisk! Fra dette fjellet hadde vi fri utsikt ned i nabodalen, som etter hva jeg kunne se var helt ubebodd. Ikke så mye som en hytte!
Slik så familiegården til David ut:
Koselig der?
Bord og stoler ble båret frem/improvisert og Lasha sørget for at mat og øl kom på bordet!
Jeg tror georgierne ble ganske overrasket over hvor dårlig jeg var på trekkspill. Likevel var de høflige nok til at jeg fikk sitte og leke med det en fem minutters tid. Fem korte minutter for meg, fem lange og smertefulle for alle andre. Holmes har sikkert mer om dette. (Du skulle vært snekker. Jeg synes du traff spikeren på hodet der, Holkefar. Red.)
Lasha og David trådde til igjen, og det ble mer sang og musikk! Og mer skåling! Stemningen steg, ølkonsumet også, og syngingen ble falskere og falskere.
Selv om både spillinga og synginga ble verre og verre ble iveren etter å bedrive musikk, dans og drama bare sterkere.
Rett skal være rett, jeg må innrømme at Georgierne ikke var de eneste som drakk.
Her er hva som skjer når jeg får meg et glass for mye når det samtidig spilles lystig musikk:
Jeg forsøkte flere ganger å oppfordre georgierne til å kle av seg på overkroppen også, men dette ble raskt avvist: "It's not in our culture!"
Fem minutter senere var samtlige i bar overkropp.
(Apropos "It's not in our culture"; under hele turen viste Holkis en særegen evne til å alltid bli midtpunkt for alles oppmerksomhet, til alles fornøyelse. Det er ikke slik jeg er vant til å se ham hjemme. Men det var fint! Red.)
Nå begynte folk for alvor å bli brisne. Sjåføren hadde drukket lite siden han skulle kjøre. Det betydde på ingen måte at han var en ansvarlig mann. Han foreslo at jeg kunne får kjøre bilen frem og tilbake på gårdsplassen mens han filmet. Jeg takket pent nei. (Men en samlet redaksjon takket ja! Red.)
Så begynte ting å skli ut. Bilen ble kjørt ned til byen, og av grunner ikke en gang Holmes forstår, ble Holmes med i bilen. Jeg prøvde å spørre ham hvorfor han ble med i bilen, og Holmes smilte sitt irriterende avvæpnende smil og trakk tilforlatelig på skuldrene. Dermed kjørte Holmes og Lasha og en del andre avgårde, og ingen av de som ble igjen kunne tilstrekkelig engelsk til å forklare meg annet enn at de ville komme tilbake. De kom tilbake over en time senere, og da hadde Holmes gått glipp av en solnedgang av de mer spektakulære. Han kunne ikke gjøre rede for hvor han hadde vært eller gjort.
Det begynte å mørkne. Lasha gjorde opp bål og dansing og synging fortsatte, falskere og mer skakkjørt enn noen gang. Vi merket at vi var forferdelig fulle. Holmes tok meg i armen og lo, og sa "Jeg tror vi kan drite i å ta bussen tilbake til Tbilisi i morgen". Det var jeg enig i. Planen hadde opprinnelig vært å reise tilbake til Tbilisi siden Lasha ikke var ledig flere dager. Bussen gikk klokken 5 om morgenen, så det skjønte vi at vi ikke kom til å rekke slik ting hadde sklidd ut.
Holmes la fra seg speilrefleksen på gresset og Lasha la det i sikkerhet ved husveggen. Dette fikk ikke Holmes eller jeg med oss, og det oppstod panikk noen minutter mens vi lette etter det og trodde det muligens var blitt overkjørt i mørket. Heldigvis ordnet dette seg, og Holmes fortsatte å ta bilder.
Plutselig skvatt jeg. Vi hadde fått selskap! Flere mennesker til hest var ankommet. De hadde med seg geværer og hunder. Hva de ville var jeg ikke sikker på, men det ble i alle fall bestemt at det var på tide å komme seg hjemover.
Så vi satte oss i bilen og peiset avgårde i et helt sinnssykt tempo. Det var nå nedoverbakke og det gikk fort. Holmes og jeg begynte begge å le. Fordi vi var så redde at vi fikk en nervøs reaksjon. Holmes hoppet plutselig opp av bilsetet: "MY WATCH!" skrek han.
Mens vi var oppe på gården og var fulle og i bar overkropp hadde Holmes tatt av seg klokka si. Holmes har en svært dyr klokke, og det synes. Denne høstet en del oppmerksomhet, og folk hadde bedt om å få se på den, og prøve den og sånn. Holmes hadde selvsagt latt dem styre på, og dernest glemt av hele klokka. Nå kom han på den igjen! Lå den igjen oppe på fjellet?
"Relax!" sa Lasha. "David has it!". Så kikket han på Holmes og spurte halvt overrasket: "Why, do you want it back?"
"Eh...YES!?" sa Holmes.
"OK! No problem." sa Lasha, men han sa det på en slik måte at det føltes som om vi tok tilbake en gave.
Lasha sa noe til David, og David, som frem til da hadde vært i rimelig bra humør ble taus, tok av seg klokka og gav den tilbake. Dernest, nærmest for å fylle den pinlige stillheten, startet han et voldsomt munnhuggeri med sjåføren. Hva de kranglet om fikk vi ikke vite, men det eskalerte fort til skriking, og jeg så av armbevegelsene til sjåføren at han truet med å kjøre bilen i grøfta dersom David ikke holdt kjeft. David holdt ikke kjeft. Sjåføren kjørte bilen i grøfta!
Til alt hell var dette mest en maktdemonstrasjon mer enn et reelt ønske om å ta livet av alle i bilen, og hverken bilen eller passasjerer fikk varige mén. David og sjåføren skrek litt mer til hverandre, men de dempet tonen litt før sjåføren rygget bilen på veien igjen og fortsatte sin hasardiøse ferd ned fra fjellet. (Heldigvis gjorde han ikke som andre bussjåfører - nemlig å skru av lysene for å vise manndom. Red.)
Stabbesteinene føk forbi oss i rakettfart og bilen hoppet og danset på hullene i veien. Jeg filmet ut frontruta, og klippet viser en anstendig fart til tonene av georgisk folkemusikk, krangling, og Holmes og meg sin hysteriske latter.
Vi overlevde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar