Georgia 2011 - Dag 3

DAG 3:

Vi var litt forundret over at vi ikke hadde kommet i kontakt med Jem dagen før, men jeg hadde en snikende mistanke om nettverksproblemer med mobilene (Holkis har generelt litt angst for å ringe folk, så han stoler mer på brevduer og postkort når det røyner på. Red.). Nå var uansett Jem på arbeid på dagtid, så vi bestemte oss for å bruke første del av dagen til å oppsøke nærmeste turistkontor. Der planla vi å spørre hvordan vi på greiest måte kunne komme oss opp i fjellene. Det var spesielt ett reisemål som fristet: Svaneti.

Svaneti er navnet på en region nord-vest i landet. Her finnes det høyeste fjellet i hele Georgia, Shkhara på respektable 5068 meter (Rettelse. Shkhara er 5201 meter. Kuk. Red.), og hele regionen ligger så utilgjengelig til at det ble bygget bilvei først på 70-tallet. Folk i Svaneti kalles "Svan" (Svan'er?), og selv Georgiere er litt redde for dem. Svan'er blir ansett som ville og utemmede. Blodhevn har vært praktisert til langt inn i moderne tid, men vi ble forsikret om at det var avskaffet nå siden de hadde så mye politi i gatene. Dvs det har vært avskaffet i hele 8 år, helt siden rose-revolusjonen i 2003 da politivesenet ble gitt et kjempeløft for å ordne opp i de anarkistiske tilstandene som regjerte (Vi turte likevel ikke kikke på damene. Dvs Holkis nektet oss snakke med damene. Red.).

En ganske populær vits om Svan'er var denne: To svan'er giftet seg. Tradisjonen tro var hun selvsagt jomfru, da det også er dødsstraff for å ligge med folk utenom ekteskapet i Svaneti. På bryllupsnatta drepte dama mannen. Da folk spurte henne hvorfor hun hadde drept ham, svarte hun: "Blod for blod!!"

Siden alle nye mennesker en Svan møter er en potensiell dødelig fiende, er de veldig harde på å drikke for vennskap så snart de møter en fremmed. I min reiseguide fortalte forfatteren at han en gang hadde haiket på den svingete veien opp Svaneti, og en Svan hadde stoppet og plukket ham opp. Han hadde ikke før satt seg i bilen så tok sjåføren opp spritflaska og ville skåle. "You drink!". Mannen hadde høflig avslått, de kjørte jo tross alt bil. "You drink!" gjentok sjåføren og presset spritflaska mot ham. Da han igjen avslo satte sjåføren omsider flaska fra seg. I stedet fikk passasjeren nå en ladd pistol rettet mot hodet. "You drink!". Mannen drakk! Resten av turen forløp med god tone og de skiltes som gode venner!

Jeg fortalte denne historien til Holmes og han svarte: "Dit skal vi! Vi må!"


Problemet var bare å finne ut hvordan man kom seg hit, og derfor skulle vi nå til turistinfoen. For å komme hit måtte vi igjen gjennom den mer pittoreske delen av byen, og vi benyttet anledningen til å ta bilder.

På turistkontoret fikk vi etter hvert snakke med en mann som virket svært lite interessert i diskusjon. (Vi snakket først med en ung pike. Hun ba oss vente på denne mannen. Da denne mannen satte seg nektet Holkis å snakke med ham før piken hadde introdusert ham. Det skjedde selvsagt aldri. Men vi løste dette problemet ved godt samarbeid. Red.) Han viste oss et kart, og pekte på den største byen i Svaneti, Mestia. Her var det flyplass, sa han. "Ta fly", sa han. Jeg syntes det virket merkelig at det skulle være nødvendig å ta fly. Jeg så på kartet at det ikke var store avstander det var snakk om. Gikk det ikke buss? "Jo, sa mannen, men den tar 10 timer. Ta fly. Det koster bare 150 lari (ca 500 kr) tur/retur uansett." Han gav oss kartet og sendte oss på dør. Vi oppdaget senere at kartet var på armensk, og dermed uleselig selv for innfødte georgiere. Dustekart.

Etter dette følte vi at vi hadde fortjent både øl og mat, og bega oss opp en tilfeldig sidegate. Her fant vi en flott bar som het Acid Bar (Dette var No 4 da det er en stor kjede i Tbilisi - svært populære blandt de unge piker. Red.). Her spilte de jazzete fløyelsmusikk og gamle filmplakater fra sovjet-tiden prydet veggene. Vi likte oss umiddelbart veldig godt her, og bestilte både mat, vin og cognac. Jeg har visst helt glemt å fortelle at vinen og cognacen i Georgia er fantastisk! Georgia har laget vin i 7000 år, og dette er en kunst de virkelig kan. Jeg var svært overrasket over å oppdage at det meste av rødvinen deres er svært søt, men heldigvis hadde de også et godt utvalg av tørr rødvin, som var mer tilpasset min europeiske gane. Alle vet at cognac laget utenfor Cognac-distriktet ikke heter cognac, men brandy. Brandyen i Georgia var dog så god at jeg valgte å kalle den Cognac likevel. Eller konjakk, om dere synes dette blir for jålete. Cognacen deres kommer i årganger fra 3 år og oppover (eldste jeg fant var 40 år), og koster ca en fjerdedel av fransk vare. Derfor satt jeg og nippet til 9 år gammel V.S. cognac til 30 kroner glasset. Det var nice. Her satt vi lenge og gasset oss.

(Redaksjonen fant et tiltalende periodesystem med det tiltalende grunnstoffet Holmium. Holmium is too reactive to be found uncombined in nature, but when isolated, is relatively stable in dry air at room temperature. Red.).

Holmer har et digert speilrefleks kamera med masse flashy gullskrift over alt. Dette sjenerer ham en del. Han ønsker seg et kamera som er helt svart og nøytralt. En natt drømte han at jeg anbefalte ham å bruke svart elektrikertape over alle skrikende detaljer på kameraet. Dette rådet gav han meg mye skryt og cred for, men han slet med å finne den svarte elektrikertapen. Heldigvis ordnet jeg alt for ham på denne cafeen på følgende måte:

Jeg spurte om det var et toalett på stedet.

Det var det, og jeg hjortet inn. Der var det mørkt! Jeg lette febrilsk etter en lysbryter. Jeg fant en bryter, men intet lys kom på. Jeg så en lampe i en krok. I halvmørket lette jeg etter en bryter til. Jeg fant ingen. Var pæra løs? Jeg kjente på den forsiktig, den virket løs. Jeg skrudde på den. Glasset løsnet da fra sokkelen og falt ut av støpselet, dinglende etter to tynne metalltråder. Jeg gikk ut igjen og informerte noe brydd om at lyset ikke fungerte. Betjeningen kom meg til unnsetning og viste meg riktig bryter, men nå var det for sent siden jeg nå hadde herpa lyspæra. Betjeningen undersøkte pæra, og konstaterte at den ikke bare ikke virket lenger, men at det nå også var umulig å få skrudd ut restene av den. Jeg skjønte dette kom til å ta tid, og gikk og satte meg igjen. Noen minutter senere var det en elektriker der. Han kom med stort verktøyskrin og gjorde det riktig hjemmekoselig inne på toalettet før han satte i gang. Det var tydelig at han planla å bruke tid på dette, så om jeg skulle få pisset måtte det tydeligvis skje et annet sted. På vei ut smatt Holmes inn på toalettet og ganske riktig fant han svart elektrikertape i elektrikernes verktøyskrin. Dette stjal han en bit av, og var svært, svært fornøyd med det. (Holkis er en grei kar å ha med på tur. Spesielt når redaksjonen sover. Red.)

En fornøyd holmer etter å ha fulgt råd fra drømmeland-Holkis!

Så gikk vi ut i Tbilisi igjen for å se oss rundt. Vi gikk opp en bakgate og tok noen bilder av ting vi syntes var pussige. Jeg poserte for Holmes.

I denne bakgata hendte noe som skulle få konsekvenser for oss senere på turen; Ut fra en oppgang kom en kvinne. Hun så ikke ut. I Georgia kler folk seg stort sett ganske anonymt. Klassisk. Stilrent. Det er lite wow-faktor. Ikke så veldig mye spreke farger. Denne dama var alt det en Georgier ikke skal være. For det første var hun diger. Jeg mener, hun var FEIT. Håret var bleket. Hun var mellom 25 og 35 et sted (Ikke en dag under 45. Red.). Hun likte fargen rosa. Sandalene var rosa, neglelakken rosa, leppestiften rosa, kjolen (for hun hadde en diger kjole) var rosa, øyenskyggen var rosa, sløfa i håret var rosa, BH'en var rosa. Holmes og jeg kalte henne bare "Rosa". "Rosa" het egentlig Gvanca, og nå skulle hun snakke med oss. Hun stoppet oss på gata og fortalte at hun leide ut leiligheten sin. Bare 50 lari sa hun. Most cheap in all of Tbilisi! Slik hun så ut, og måten hun praiet oss på på gata, fikk oss umiddelbart til å tenke at det var helt andre ting enn utleie av leilighet hun drev med, men vi ble stående og prate en god stund, og hun begynte aldri å snakke om noe annet enn den leiligheten.

Hun ville ha oss til å bo med en gang, men vi unnskyldte oss med at vi allerede hadde et hotell, og uansett snart skulle opp i fjellene. Rosa syntes dette var leit, men gav oss kortet sitt slik at vi kunne ringe henne når vi kom ned igjen fra fjellet. Kortet hennes var rosa. "Hotel GVANCA" sto det.

Gvanca snakket engelsk med tykk russisk aksent. Hun fortalte at hun hadde studert TV-medier i Moskva. Hun lurte på hva vi drev med. Holmes svarte stolt at han var "engineer". Som arbeidsledig er det lite morsomt å fortelle hva en driver med, så jeg sa bare at jeg var "animator", som jeg føler bare er en hvit løgn. "Oh, you are so lucky!" sa Gvanca til meg. Så fortalte hun at hun hadde studert sammen med en tafatt tulling som drev og tegnet, men da hun møtte ham igjen noen år senere var han vellykket kunstner og mangemillionær. Muligens trodde hun jeg var det også.

Holmes fikk kortet og puttet det i sin lommebok.

Etterpå snakket vi litt om hvorvidt vi skulle ringe henne når vi kom tilbake til Tbilisi. Begge var enige om at dama gav oss utrolig dårlige vibber. Begge var overbevist om at romutleie ikke var den eneste måten hun skaffet seg inntekter på i den leiligheten.

(pausemusikk)

Plutselig tikket det inn melding fra Jem! Det viste seg at han slett ikke hadde fått meldingene våre dagen før. Telefoner ble tatt, og det ble bestemt at både Jem, og Alex og Nino skulle møte oss til kvelden. Alex og Nino var fjellvante og ville råde oss til hvor vi burde velge å legge turen dersom vi ville opp i fjellene. Jem ville ta oss med til et annen ølkjeller der de i tillegg til å ha godt øl også hadde god mat! "I want to show you real Georgian cooking sa Jem". (Jem var en fantastisk mann. Red.)

Dermed ble det en rask dusj og et raskt skift, og så dro vi til Ølkjelleren med Jem! Jem bestilte straks en rekke retter han mente vi måtte smake. En tendens i Georgia, var at man ofte fikk mye mer mat enn man hadde kapasitet til å spise. Det fikk vi til overmål denne kvelden. (Jem var redaksjonens beste venn den kvelden. Red.).

De hvite dumplingene på midten av bordet er Georgias nasjonalrett. De er fulle av kvernet kjøtt og kraft. Man tygger hull på dem, suger i seg kraften, spiser kjøttet og lar stilken ligge igjen på tallerkenen. Dersom man søler kraft, eller spiser stilken, så ler de av deg! Dere er advart.

Så dukket Alex og Nino opp! De var minst like hyggelige som Jem, og likte også metal! Vi likte dem kjempegodt! De var dessuten erfarne fjellfolk og tegnet og skisserte diverse muligheter de mente vi hadde. De anbefalte sterkt Svaneti, ikke minst fordi de hadde en kontakt der som kunne møte oss og ordne oss et sted å bo og ordne oss et greit opphold. Men...dersom vi skulle i fjellet, hadde vi fjellsko og sekker?

Her må jeg skamfullt innrømme at det hadde vi ikke. (Redaksjonen hadde. Red.) Holmes og jeg hadde diskutert frem og tilbake om vi skulle i fjellene, men av en eller annen grunn hadde vi kommet til at fjellsko kanskje var litt overdrevet i et så varmt land som Georgia. Jeg antok sandaler ville holde (Jeg hadde med et par solide terrengjoggesko, Red). Sekk hadde jeg tenkt å ta med, men Holmes mente bag var mer praktisk og fleksibelt (Holkis ville låne en bag av redaksjonen og kun pakke i den. Redaksjonen hadde begge deler. Red). Det var vel ikke sikkert vi ville være i fjellet hele tiden? Dermed endte vi opp i Georgia uten hverken sko eller sekk (dvs Holkis. Red.). Alex og Nino så forskrekket på oss (Særlig Holkis - som kom i pub-til-pub-sko og uten sekk. Red.). Omtrent slik nordmenn ser på nederlendere som kommer i sandaler og magetaske og skal opp i Jotunheimen utstyrt med et bilkart.


Alex og Nino tilbød seg å låne oss sekker. De overbeviste oss straks om at dette ville være en god idé. Det ville ikke være internett i Svaneti. Kanskje ikke strøm. Dårlig med veier. Dårlig med hoteller. Dårlig mobildekning. Ville vi virkelig drasse med oss alt av souvenirer, laptoper og eksterne disker på en 4-5 dagers fjellvandring? Nei, vi ble enige om at vi kunne sette igjen ting hos Alex og Nino og låne sekker av dem (Redaksjonen fortalte Holkis at redaksjonen ikke hadde noen vansker med å bruke redaksjonen sin egen sekk. Den hadde tross alt drikkeblære med plass til 3 liter vin. Red.).

Men hvordan skulle vi komme oss til svaneti? Vi fortalte at fyren på turistkontoret hadde bedt oss ta fly i stedet for buss. Hva? Dette forstod Georgierne ingenting av. Han måtte stå i ledtog med flyselskapene! Sikkert! Det var ingenting i veien med bussen i alle fall! Det viste seg at den eneste bussen som gikk til Svaneti, gikk klokken 05.00. Den kostet 30 lari. Holmes så på meg med blikket: "Vi driter i det og tar fly!" men sant nok var det lite penger å spare på å ta fly, men hva med opplevelsen det ville være å tatt buss med lokalbefolkningen! Kjøre opp de svingete veiene på ekte georgiansk vis! Jeg fikk etter hvert overbevist Holmes om at buss var tingen. "Vi er på eventyr!" sa jeg, "-Ikke rekreasjonsferie!" Holmes lo og var enig. Eventyr skulle vi på!

Alex og Nino skrev ned masse info vi trengte, men samtidig som dette skjedde kom det en hel del øl på bordet, og samtidig noe lokalt brennevin som det ble skålt en del i. Jeg må innrømme at detaljene ble uklare, og etter hvert dreit jeg i å følge med på hva Alex og Nino skrev og forklarte, og satset på at jeg ville skjønne ting når jeg leste lappen de drev og skrev på neste morgen.

Alle våre tre Georgianske venner hadde arbeid å passe, så da klokka ble elleve fant de ut at de hadde drukket nok og at det var på tide å legge seg. Både Holmes og jeg følte oss også brisne nok, og syntes det var ok å avslutte. Holmes skulle uansett tidlig opp neste dag og prøve å finne en skredder så han kunne få sydd seg en dress. Jem tilbød seg å komme i lunsjpausen og hente oss og kjøre oss til skredderen. Dette tok vi hverandre i hendene på.

stemningsbilde

Vi kom oss NESTEN frem til hotellet før det skjebnesvangre inntraff; Kun 20 meter fra hotellporten satt tre Georgiere i gata og drakk. I det vi passerte dem hoiet de og vinket til oss. Vi hoiet og vinket tilbake. Det så ut som om de hadde det kjempekoselig! Holmes og jeg så på hverandre og ropte unisont: "Eventyr!" Så løp vi inn på rommet og la fra oss verdisaker og annet tull, og løp ut igjen med videokamera, speilrefleks, chips og en flaske vin. Vi ble tatt i mot med vidåpne armer!

Den Georgiske gjestfriheten er som nevnt legendarisk, og dette ble vår første random smaksprøve på den. Disse gutta visste ikke hva godt de skulle gjøre for oss! De sang, de spilte, de gav oss tørket fisk i olje, de gav oss sprit og øl. han ene løp faktisk inn i et hus og fik morra si til å komme ut med kake til oss! Vi koste oss glugg i hjel. Det ble skålet en hel masse. Klemt mye.

Holmes føler seg her litt alene...

Det varte ikke lenge!!!

Ingen av disse menneskene var spesielt stø i engelsk, men likevel følte vi praten gikk utrolig greit! Dessverre ble det fort sent, og da klokka var tre ble vi nødt til å trekke oss tilbake. Georgierne forærte oss tre liter hjemmelaget vin. Vi prøvde å forklare at det ville være problematisk for oss å ta den med til Svaneti, men de ville ikke høre på det øret. Dermed kom vi tilbake til hotellet med tre liter vin på slep (Rettelse. Dunken ble bært av én hånd over hodet som et trofé. Red.). Resepsjonisten må ha skjønt alt, for han lo godt når han så oss komme sjanglende med den i hånden.

Vel inne på rommet merket jeg at ting snurret godt. Holmes og lo og lo av meg som tålte så lite. Lite visste han om at rollene skulle bli drastisk byttet om dagen derpå!!