Georgia 2011 - Dag 2

DAG 2:

Vi våknet etter en natts dårlig søvn. Sengene viste seg å være for korte for meg. Ca 190 lange, mens jeg er 194. I tillegg var madrassene såpass godt brukte at begge hadde et skikkelig søkke i midten, slik at vi begge lå i bananstilling. Sengene var også utstyrt med to enorme puter, som forverret denne bananstillingen ytterligere. Jeg snorket en hel del. Da vi våknet ble madrassene inspisert litt nøyere, og det viste seg at de blant annet bestod av et lag halm. Holmes ville allerede da booke oss inn på et bedre hotell, men jeg fryktet for pengebruken og stemte i mot (Madrassen til Holkis så ut som en hengekøye og det var et fantastisk syn. Red.)

Derfor kledde vi i stedet på oss og løp ut i Tbilisi for å se oss omkring!

Noe jeg glemte å fortelle: Da vi bestilte flybilletter til Georgia dukket det opp et valg under bestillingen for å legge ved reiseforsikring. Jeg bruker normalt ikke reiseforsikring da de fleste EU-land har ganske okei samarbeidordninger hva sykehus og lege angår, og jeg ikke eier stort som er verdt å stjele. Georgia hører dessverre ikke inn under EU foreløpig, så derfor huket jeg av for reiseforsikring. Av en eller annen grunn ble denne avhukingen ikke registrert, og jeg fikk derfor ingen reiseforsikring. Dette ble oppdaget på flyplassen, etter å ha gått gjennom passkontrollen. Ringte Europeiske som sa de intet kunne gjøre for meg. Altså var det bare å reise til Georgia og håpe på at jeg ikke ble syk eller brakk noe. Holmes sin reiseforsikring gjaldt for ham selv "og partner" og han foreslo av vi kunne spille homser dersom jeg skulle bli påkjørt og trenge stell. Det høres idiotisk ut, men dette var faktisk den eneste planen vi hadde dersom uhellet skulle være ute.

Som dere skjønner hadde vi begge gode grunner til å være skeptiske til hverandre.

Men altså! Vi var i Tbilisi og vi skulle for første gang ut og se oss om på egenhånd. En klønete ulykkesfugl uten reiseforsikring, og en bajas med mulige homofile tilbøyeligheter.

Vi gikk ned veien fra hotellet mot det vi oppfattet som mer sentrumsnært. Her var det mye folk. Og mye biler. Jeg hadde på forhånd lest at trafikken i Georgia er livsfarlig, og dette viste seg å stemme på en prikk. Alle kjørte som om de hadde fanden i hælene, og ingen gjorde tegn til å stoppe for fotgjengere. Vi brukte en stund på å krysse vår første vei. Vi observerte hva de lokale gjorde: De ventet på en luke i trafikken, og løp opp til midtstripa i veien. Så sto de på midtstripa til det ble en passe stor luke og løp videre. Dersom veien hadde mange felt løp de fra ett og ett felt. Gangfelt så vi ikke. Holmes var modigst og kom seg over i en lett spurt (Jeg gikk selvsikkert og sakte ut i den svært trafikkerte gaten, slik man gjør i østen, men fant fort ut av at jeg ville dø om jeg forsøkte det igjen. Red.) Jeg stod og nølte en stund, men fikk til slutt hoppet over jeg også. Vi bestemte oss for å ikke krysse flere trafikkerte veier, og i stedet søke oss til bakgatene. Her er et knippe bilder fra disse bakgatene:

Georgia er ikke fullt så shabby som man får inntrykk av her (Red. beg to differ. Red.), men som turister var det ruinene og det falleferdige som imponerte oss mest. På dette tidspunktet hadde vi gått i ca halvannen time, og sulten begynte å gnage. Vi så mange utsalgssteder for brødmat, men Holmes ville helst sitte et sted. Et slikt sted fant vi omsider, oppe i en gate temmelig nære hotellet. Der satt det tre jenter som åpenbart kjente hverandre godt, selv om jeg tror bare den ene av dem faktisk jobbet på stedet. Ingen snakket engelsk, men vi fikk demonstrert med håndbevegelser og vifting med cash at vi var interessert i å kjøpe mat og øl. Dette fikk vi servert, mens de to jentene som ikke arbeidet sendte oss forføreriske blikk og poserte det de var kvinner om. Det hele var mystisk. Den ene begynte endog å synge for oss sånn helt uten videre. Jeg antar Holmes sitt ikke akkurat diskrét speilrefleks fikk dem til å tro vi var styrtrike talentspeidere på jakt etter enten modeller eller kommende popstjerner.

Mye fnising, synging og sløret blikkontakt senere var vi endelig mette på bakverk, øl og flørting. Vi takket så pent vi kunne for oss og stakk.
Vi hadde hørt mye pent om gamle Tbilisi, men i de gatene vi foreløpig hadde vært i var ting bare forfallent. Jeg foreslo at vi skulle gå opp i høyden, da jeg innbilte meg at ting så mer stilig ut i den retningen.

Vi gikk opp en liten bakke, og der var det et gjerde og en port, og bak denne porten en diger, diger katedral. Vi ble stående litt usikre utenfor og lure på om vi egentlig hadde lov til å gå inn. Vi var begge i korte bukser, og vi var klar over at nakne ben ikke alltid ble sett på med like blide øyne i gudshus i dette landet. Mens vi sto der og var usikre og redde (Holkis var redd, redaksjonen var cool og avslappet. Red.), kom en barføtt kar som manglet i alle fall halvparten av tennene sine bort til oss og begynte å bable i vei på et språk vi ikke forstod. Han hadde hendene fulle av sementstøv, og jeg antok han jobbet med murerarbeid rundt katedralen. Den så ut til å være nyoppført, og jeg gjettet på at noe arbeid kanskje gjenstod på muren rundt. Mannen ville vite hvor vi var fra, og vi svarte som sant var at vi var fra Norvegia. Mannen begynte straks å snakke om fotball. Vi smilte og nikket. Mannen snakket så om seg selv igjen, pekte på sine hender og gjorde det vi oppfattet som murer-bevegelser med dem. Mannen stusset plutselig, det virket som han hadde noe på hjertet som han ikke visste hvordan han skulle formidle. "Penn!" skrek han. Nå hadde det seg heldigvis slik at jeg hadde tegnesaker i sekken min, så jeg lirket raskt opp en penn, og bladde opp et ledig ark for ham i skisseblokken min. Mannen så forundret på meg. Så skrev han med uleselige bokstaver noe i blokka mi, tok meg i hånda og stakk pennen min i lomma og forsvant.

Jeg forsøkte senere å finne ut hva mannen hadde skrevet. Våre Georgiske venner greide ikke å lese det, men på slutten av turen møtte jeg en fyr som fortalte at skriften var Armensk (som er like rar som den georgiske, men likevel ganske annerledes og derfor uleselig for georgiere flest), og det viste seg at mannen hadde skrevet ned sitt navn.

Holmes og jeg ble stående og kikke på hverandre. En mann som hadde stått i bakgrunnen og sett på opptrinnet kom nå bort til oss og sa "I'm terribly sorry for this. He's crazy."
"That's ok" sa vi, for vi er jo vant med gale folk. Vi spurte denne normale og engelskkyndige mannen om det var ok å gå i katedralen med korte bukser. Det sa han at det var, så da gikk vi inn.

Katedralen var diger. Stort mer er det ikke å si om den saken. Etter hva vi siden fikk høre var den bygget med penger fra en lokal mangemilliardær, og store deler av den eldre bebyggelsen i Tbilisi var jevnet med jorden for å gjøre plass til den. Den sto ferdig i 2006, og utgjorde sammen med presidentpalasset de to desidert mest iøyefallende bygningene i byen. At katedralen var nybygd var ikke spesielt vanskelig å merke, da det fremdeles stakk ledningsstumper ut av murpussen. Veggene var ellers rene og uten freskoer eller annet. Med unntak av en altertavle og noen spredde ikoner var det fint lite inventar i katedralen, og det gav den et tomt og forlatt preg, til tross for at den hadde mange besøkende. De løp rundt og kysset på ikonene. Holmer lurte på om ikke hele befolkningen hadde munnherpes slik de løp rundt og slikket på ikoner etter tur dagen lang.

Bortsett fra å beglo ei dame med ballerinahøye hæler på skoene og undre oss over hvordan hun holdt balansen, ble vi fort ferdige med å kikke inne i katedralen og løp ut i friluft.

Holmes med sine Ray Ban briller som han ikke kjøpte fordi det var merkevare, men kun fordi de satt godt på hodet. Han er en enkel mann, nemlig. (Korrekt. Red.)

Her oppe fra katedralen var det ganske god utsikt, og Holmes og jeg oppdagde at det faktisk var ganske mye by i andre himmelretninger også. På andre siden av dalen byen lå i kunne vi blant annet skimte en festning. Vi bestemte oss derfor for å krysse byelva og kikke på den andre siden.

Vi begynte å gå nedover, og på veien gikk vi faktisk forbi presidentpalasset. Dere lurer kanskje på om presidentpalasset lå i et fasjonabelt strøk? Det lå jo ganske nær den store katedralen, men det lå enda nærmere (ca 30 meter) dette huset:

Rundt palasset var det mye væpnet politi, og det var ikke lov å fotografere. Vi turte derfor ikke å fotografere selve palasset, men Holmes snek seg til dette blinkskuddet av gata opp mot presidentpalasset:

Palasset ble derimot fotografert fra andre siden av elva. Jeg slenger det like gjerne inn her:

Lenger nedi gata var det mer væpnet politi, samt en gammel dame som tjente til livets opphold ved å selge solsikkefrø til forbipasserende. Jeg vet ikke helt hva jeg skulle med solsikkefrø, men jeg orket ikke å gå forbi, så jeg gav henne to lari, fikk masse vekslepenger tilbake, og et kremmerhus med solsikkefrø. (Når Holkis blir brydd gjør han rare ting mens han tar rare valg.) Holmes tok bilde av begivenheten, men en poltimann kom straks bort og ba ham slette bildet. Han slettet det, men det politimannen ikke visste var at Holmes hadde tatt TO bilder! Her er det andre:

Jeg konstaterte raskt at det ikke er mye mat i solsikkefrø, og at det er mye stress å spise det. Etter å ha spyttet ut en del skall, satt skall i tennene og en del i halsen bestemte jeg meg for å kaste resten av kremmerhuset. Som alt annet jeg foretar meg gikk det ikke så bra.

Fuglefrø over aaaalt!

Nuvel. Nå var vi kommet til en restaurant med svært pussig design. Vi følte stedet passet ypperlig for mer øl og kanskje noe lunch.

Her var det behagelig å sitte, så vi satt en stund. Wi-fi hadde de også. Det viste seg at dette var starten på turistkvartalet i Tbilis, så resten av veien mot festningen var full av turistfeller og annet fjas.

Over elva i Tbilisi går det en meget spesiell gangbro. I følge lokalbefolkningen er den bygget kun for å stykre egoet til presidenten, og tjener absolutt ingen funksjon. "Den går ingen steder!" sa de. Dette er ikke helt sant, for den går faktisk fra turist-delen av Tbilisi og over til en park på andre siden, men de lokale mente at parken var bygget i etterkant mest for å rettferdiggjøre byggingen av broa. "Oh, this bridge is not going anywhere! We better build something here!" som Jem senere forklarte oss. På folkemunne kalles broen "Always ultra".

Denne karen står og undrer på hva brua er til.

På veien til festningen slumpet vi også til å gå forbi en av Tbilisis to ølkjellere med eget bryggeri. Dette fikke gode gamle Holmes til å gå såpass i spinn at vi måtte inn og ha oss enda en øl. Snakket mye og lenge med kelneren som snakket engelsk, og forsøkte å kommunisere med bartender selv om han kun behersket spansk utenom sitt georgiske morsmål.

Vi tok mange bilder her og bestemte oss for å dra tilbake så fort vi hadde besøkt festningen.

Festningen er det kanskje ikke så mye å si om. Den var på toppen av et fjell. Der var god utsikt. Jeg så en diger firfisle. Jeg krøp inn i en tunnel (Holkis ble gråtende kommandert inn i en tunnel. Red.). Det var en kirke der men vi gikk ikke inn i den. Vi møtte en gjeng fra Evje som Holmes sa hei til. De var like skuffet over å møte nordmenn som vi var. Vi lovte hverandre at vi skulle dra opp i fjellene så snart som mulig for å føle at vi var på en mer eksklusiv og anderledes ferie.

Vi var også borte og kikket på statuen som våker over Tbilisi. Hun er symbolet på det georgiske folk. I den ene hånden holder hun et beger med vin, i det andre et sverd. Med vinen møter hun sine venner, med sverdet sine fiender. Vi skjønte straks at det ville være en god idé å holde seg på georgiernes gode side.

Straks vi var ferdige med å kikke på festningen dro vi rett ned på bryggeriet igjen, og her syntes vi det var stor stas at det gikk an å få øl i litersglass. Store og upraktiske kanskje, men digre!

Jeg endte opp med å tegne en del mens jeg satt her.

Til slutt ble vi lei og ville hjem til hotellet. Vi hadde tross alt lovet Jem å møte ham og hans arbeidsdag var straks slutt. Jeg sendte ham en sms. Vi pakket sammen og dro hjem til hotellet for å ta en dusj og en hvil før vi reiste ut igjen.
Holmes var forelsket i den rare brua og kranglet seg til at jegs kulle kjøpe en ballong å posere med på den så han kunne ta arty fartsy bilder. Flaks for ham at jeg er så fotogen.

På vei hjem til hotellet tok Holmes sitt ikoniske blinkskudd av sovende georgiansk kjerring i undergang.

Da vi var nesten ved hotellet støtte vi på ingen ringere enn mannen som stjal pennen min tidligere! Han ropte ut en hilsen, håndhilste på oss begge og tok pennen min opp av lomma, viste den til oss, smilte, og så stakk han den i lomma igjen og forsvant.

Vi stakk tilbake på hotellrommet og dusjet og stemte oss. Jem svarte ikke. Vi sendte melding til et par av de andre numrene jeg hadde fått, men fikk ikke svar. Både Holmes og jeg var såpass reduserte etter å ha løpt rundt i gatene hele dagen at vi egentlig ikke synes det var noe savn. Dessverre meldte sulten seg etter hvert. Vi hadde ikke spist annet enn et brød, øl, noe merkelig grønnsaksgreier og mere øl hele dagen. Nå gnagde sulten. Vi løp ned i gata for å finne en restaurant. Vi fant ingen. Dermed hoppet vi i en drosje og dro tilbake til den irske puben Jem hadde vist oss kvelden før, og her åt vi oss gode og mette. Vi spaserte tilbake til hotellet. En fin tur.

Always Ultra by night.