Georgia 2011 - Dag 7

Vi våknet i noe skral form. Det kunne merkes at vi hadde brukt gårsdagen til å gå i 10 timer, drikke en liter chacha og dernest øl hele kvelden. Holmes var tanken skralere enn meg. Vi åt frokost, men det var lite av dette han fikk ned. Holmes sa at det kanskje kom til å bli slik at jeg måtte dra alene på tur med Lasha denne dagen. Jeg protesterte og sa at jeg trengte ham til å ta bilder. Alt jeg var utstyrt med var et stusselig videokamera som var innstilt på laveste kvalitet slik at det 8 gb store minnekortet skulle vare lengst mulig. Holmes lot ikke til å ta dette spesielt tungt, og mumlet noe om at jeg fikk gjøre det beste ut av det. "Sånn er det!" sa han og smilte sitt irriterende avvæpnende smil. Jeg argumenterte det jeg var god for, men Holmes var virkelig ikke i slaget. Holmes fikk paracet og mye vann. Tiden begynte å ebbe ut, for vi hadde lovet å møte Lasha i byen klokken 8. Etter å ha vurdert ting litt frem og tilbake ble vi enige om at jeg skulle dra til byen og møte Lasha, og så skulle Holmes komme løpende etter og møte oss dersom han var i slaget etter å ha gått på do.

Jeg møtte Lasha i byen, og han undret naturlig nok på hvor jeg hadde gjort av Holmes. Jeg forklarte at Holmes ikke var i slaget, men at han kanskje ville komme om litt, dersom vi ventet. "Ofcourse!" sa Lasha. "No problem!". Lasha lurte på om jeg ville vi skulle kjøpe med oss mer chacha til å ha med på denne turen. Jeg tenkte med gru tilbake på gårsdagens styrting av 1 liter 60% fordelt på tre, og hvordan dette ville være proporsjonalt verre om den skulle deles på bare to. Jeg sa så pent jeg kunne at chacha ikke var så viktig for mitt vedkommende. Lasha trakk overraskende nok på skuldrene og sa "Okay!". Jeg kunne sverget på at han nesten så litt lettet ut. Kanskje var Holmes og jeg likevel ikke de eneste som var slitne etter gårsdagen.

Vi skulle egentlig møtes i byen for å kjøpe niste, men etter å ha sett hvor mye vi hadde til overs fra gårsdagen ble det fort enighet om at vi ikke trengte noe ekstra. Purre-sms ble sendt til Holmes, men som ventet ville han fortsatt ikke være med.

Dermed dro Lasha og jeg avsted, til nye eventyr og utforinger!

Det var til forskjell fra gårsdagen en strålende dag, med solskinn og varme. Terrenget var dessuten relativt flatt, da vi kun skulle innover en dal, og ikke bestige noe digert fjell.

Siden tempoet var roligere benyttet jeg anledningen til å snakke litt med Lasha om de lokale skikkene og kulturen i Svaneti. En av hans kamerater hadde nemlig dagen før, fortalt oss om tradisjonen rundt blodhevn. Han forklarte et forskrekket publikum (Holmes og meg) at det også var dødsstraff for å ligge med folk utenfor ekteskapet. Da jeg spurte ham om det virkelig var slik at ingen menn i svaneti hadde seg før ekteskapet smilte han skjevt og sa "Yeah, you know, even in svaneti there are some bitches."
Jeg spurte om hvor mange "bitches" han anslo det var i svaneti. Omlag 10% bitches, sa han. "Hvor mange av mennene benytter seg av slike bitches? Omlag 20% av mennene hadde hatt seg med bitches.
Litt kjapp logikk sa meg raskt at om disse tallene stemte, så kunne man ikke være spesielt iherdig med fullbyrdelse av blodhevn og dødsstraff i Svaneti. Nå som jeg hadde Lasha på tomannshånd ville jeg gjerne vite hvordan forholdene egentlig var. "Har du snakket med kameraten min om dette? Ikke hør på ham! Han er sinnssyk!"
Lasha fortalte at man ikke lengre praktiserte blodhevn. Hverken for drap eller for sex. Dette hadde vært avskaffet lenge. Minst 10-15 år!
(Til orientering: Lasha fniste en gang da jeg sa jeg var redd for å snakke med jentene i frykt for å bli økset ned og at Holkis ikke turte se på dem engang. Lasha ytret også at nesten alle jentene i hovedstaden er bitches og løse i serken. Etterhvert som vi ble kjent med jenter i Tbilisi så kan dette avkreftes, selv om det blåser en vind fra europa gjennom gatene. Dydighet er fremdeles høyt ansett og det er slik at når man kysser en gutt så er man automatisk kjærester. Så avstår man fra sex til man gifter seg, noe som vanligvis medfører at man gifter seg svært ung. Dvs, man avstår fra sex med kjæresten. Siden det er allment akseptert at menn har en dyrisk sex-drift så er det helt normalt at menn ligger rundt med hvem de vil, mens jenta venter til kontrakten er signert. Det er ikke alle jenter som synes dette føles like greit, men da er løsningen at han skal holde detaljene for seg selv. Red.)

Så fikk Lasha et litt ettertenksomt uttrykk i øynene og begynte å fortelle om den siste blodhevn-episoden i Svaneti, som hendte da han selv var liten gutt:
En kar (A) hadde bestemt seg for at en fyr han kjente (B) ikke hadde livets rett. Han hadde derfor hentet børsa og skutt B rett ned. Naturligvis hadde familien til B ikke syntes noe videre om dette, og bestemt seg for å drepe A som hevn. A var en sleip ål, og lot seg ikke få has på så lett. A levde og virket i Svaneti, og skaffet seg familie og barn, og først mange år etter drapet kom den gyldne anledningen for familien til B, og de fikk endelig drept A. Nå var det gått et liv for et liv, og folk i Svaneti anså saken for opp og avgjort.
Det viste seg imidlertid at sønnen til A ble svært lei seg over å få sin far skutt og sverget hevn. Så fort han ble voksen (dvs ca 15 år senere) tok han børsa og skjøt sin fars morder. Folk i Svaneti ble overrasket, men tenkte at NÅ måtte vel striden være over. Men Familien til A's morder følte det ikke på samme vis, og dro av sted og drepte sønnen.
Nå var altså 4 mennesker drept, og folk i Svaneti syntes det begynte å holde. Lasha fortalte at man tradisjonelt i Svaneti stolte på at familiene ordnet opp seg i mellom, men dersom to familier av forskjellige grunner ikke greide å slutte å slåss, da kunne resten av landbyen kreve at konflikten ble løst. Det ble gjort på følgende vis:

Man samlet 4 eldre hva hver familie. De eldre skulle være kloke, og fredsæle menn. De skulle sammen diskutere seg frem til en løsning på konflikten, ofte med en økonomisk kompensasjon for en av familiene. Løsningen de eldre kom frem til måtte respekteres av resten av familiemedlemmene. Så måtte familieoverhodet fra hver familie gå i kirka, og sverge på kirkens ikon om at striden var over og at de ikke skulle slåss mere.

Jeg syntes denne løsningen hørtes fin ut, men merket jeg likevel var glad for at blodhevn nå var byttet ut med politi i gatene.

Lasha og jeg vandret med friskt mot opp dalen. Vi fulgte noe som for meg så ut som en gammel kjerrevei, men etter en times vandring stod vi brått foran en ruin av noe som så ut til å være av nyere dato. "Soviet hotel" sa Lasha tørt.

Lasha forklarte at under Sovjet-styret hadde det blitt bygget hoteller i hele Svaneti, men at de kun var for russere. Da det forhatte sovet-styret falt hadde sivilbefolkningen gått amok og brent ned alt sovjetisk til grunnen. Jeg kikket nærmere på bygningen, og kunne se at dette nok en gang hadde vært et staselig hotell. Sjekk takmaleriet på paviljongen:

Ellers var det mye fliser på veggene og gulvet, så dette ha muligens vært et slags bad. Hotellet hadde også oppført et tårn ved siden av hovedbygningen, til ukjent formål.

Lasha lo litt overbærende av min interesse for sovjetiske ruiner. I det vi fortsatte videre opp åsen dere ser i bakgrunnen på bildet over forklarte han meg om hvor ille det hadde vært under Sovjet-tiden. Hvordan de som nedkjempet tyskerne under 2. verdenskrig ble sendt til Sibir etter å ha overlevd krigen, fordi de hadde sett hvordan folk hadde det i vesten, og dermed var en fare for Sovjets sikkerhet. Dessuten hadde man henrettet intellektuelle fordi det "ikke var bruk for dem", som det het seg.

Han forklarte også hvordan alle fabrikkene gikk i stå da unionen gikk i oppløsning. Alle fabrikkene i Georgia lagde ting som var avhengig av deler fra andre siden av Sovjetunionen, og da den gikk i oppløsning fikk de ikke lengre deler, og dermed stoppet produksjonen. Postvesenet kollapset, strøm kollapset, politiet kollapset... Alt måtte bygges opp på nytt.

Lasha forklarte at den eneste måten man kunne gjøre forretninger på under Sovjet, var ved bestikkelser og underslag. Da vanlig kapitalisme ble innført, sto de gamle storkarene og rikingene hjelpeløse. De ante ikke hvordan de skulle gjøre forretninger på ærlig vis! Lasha lo godt av dette.
"Those were bad times" sa Lasha mørkt. "Nå har vi vært nødt til å bygge hele landet opp på nytt. Utdanne mennesker på nytt. Lære oss nye systemer. Alt har gått veldig fort!". I neste øyeblikk strålte han opp; "Du må komme tilbake om 3-4 år! Da skal du se vi har fått landet i stand!" Jeg sa at det ville jeg gjerne, men passet på å legge til at jeg syntes landet hans var flott som det var. (Det han sansynligvis mente er at de da er kvitt det monsteret av en president de har slitt med siden 2003. 2013 blir hans siste år og alle hjerter fryder seg. Red.)

Åssiden vi klatret opp var langt fra like bratt som den fra dagen i forveien, men beina mine var medtatte og jeg merket at jeg slet mer enn normalt i bakkene. Med småpauser for filming og vanndrikking gikk det likevel radig oppover.

Her er setra Holmes og jeg var på dagen før! Her sett fra andre sida av dalen gjennom kraftig zoom.

Snart var vi på toppen av åsen. Her var det noen enorme og fantastiske enger, og i bakgrunnen noen utrolige fjell. Lasha stilte seg opp midt i enga, satte armene i kors og nøt synet i fulle drag. "You want to stay here forever" sa han. Jeg var enig.

Noen topper langt borte:



Vi gikk over åskammen, og kom snart til andre siden, der vi hadde fri utsikt inn over dalen:

Vi skulle helt innerst i dalen dere ser her. Det var med andre ord et lite stykke å gå, men det var i det minste ikke særlig bratt. Lasha pekte på treklyngen til venstre, og foreslo at vi kunne raste der. Helt topp sa jeg.


Et tilfeldig nærbilde av en gård.

På vei over til det lille skogholtet passerte vi flere renner der det hadde gått ras. Lasha pekte på ruiner og fraflyttede gårdbruk og forklarte når det hadde gått snøras og hvor mange som hadde dødd. "Livet er hardt i Svaneti" sa han. "Folk flytter herfra." Det hadde da jeg også gjort om jeg måtte bo hele vinteren i et tårn for ikke å dø av snøras. (Jeg synes du skal gi det et forsøk før du uttaler deg så bastant. Red.)

Eksempel på delvis fraflyttet landsby. Denne var rammet av ras for ca 20 år siden. 27 mennesker drept.

Endelig ankom vi skogholtet. Lasha brettet ut duken, skar opp pølse og ost og så drakk vi vann og koste oss godt.

Så snart vi hadde spist ferdig fisket Lasha opp mobilen sin og ringte. Etter noen korte og effektive setninger ble det lagt på, og han snudde seg smilende til meg og forklarte: "Jeg har en venn som bor i landsbyen her nede! Jeg ringte og hørte om vi kunne gå opp i hans familietårn, og det fikk vi!"
Hurra! Endelig skulle jeg få gå opp et et ekte svanetisk familietårn! Jeg kunne ikke tro mitt hell!

Her ser vi tårnet, og "landsbyen". Landsbyen var vel mer et gårdstun enn en landsby, men hvem er jeg til å felle dom. Jeg var superhappy for å få komme opp i tårn i det hele tatt!

Snart sto vi på gårdstunet. Her satt bestemora, mora og søstrene pent på en benk og pratet sammen, mens mennene på gården var ute og arbeidet. Kameraten til Lasha var for ikke ute og arbeidet, da han var blitt angrepet av hund få dager i forveien, og således hadde vondt for å gå, samt en bandasje rundt kneet.

I Svaneti er det utrolig mange vakthunder, og de bjeffer en hel del. Jeg hadde inntil nå sett på dem som harmløse, men måtte nå tenke meg om. Da jeg spurte hvorfor de hadde så mange vakthunder svarte Lasha kort og godt: "Mot ulver".

Denne familien hadde også noen skrekkinngytende hunder (ikke medregnet valpen på dette bildet) men jeg ble forsikret om at det ikke hadde vært familiens egne hunder som hadde stått for bittet. (Hundene bruker hansbånd av smijern. Disse halsbåndene har lange jern-pigger for å beskytte mot bitt mot hals og nakke. Red.)

Her ser man tårnet sett fra gårdstunet. Bygningen nærmest kamera er bygningen de nå bor i. Bygningen bak er det gamle huset. Dette er bygget inntil tårnet, og for å komme seg opp i tårnet må man klatre opp på taket av dette, og så inn døra til tårnet. Dørene til tårn ble alltid bygget 4-5 meter over bakken. Dette for å hundre tilgjengeligheten for inntrengere, men også for å komme seg greit ut selv etter at et snøras har feid forbi.

Etter å ha hilst pent på familien viste Lashas kamerat vei, og vi klatret gjennom gamlehuset, opp på taket, og inn i tårnet. Lasha først,

og så meg!

Vel inne sa vel ting seg selv. Det var en stige opp til neste etasje, samt to dype kammer i gulvet. Uten at Lasha egentlig behøvde si noe forstod jeg at dette hadde vært brukt som spiskammers, for oppbevaring av korn og poteter. Vi bega oss raskt opp i andre etasje, hvor det var et lite vindu.

I vinduet lå et kors og en klokke. Lasha løp raskt bort og plukket opp korset som han ville vise meg. Kameraten hans sa noe, og Lasha la det fort men varsomt tilbake på plass. Det var kanskje ikke lov å røre det. I alle fall forklarte Lasha at det var en legende knyttet til både koset og klokka. Begge deler hadde nemlig fløyet (!) opp fra kirka lengre nede i dalen og opp til dette tårnet for å passe på og vokte over familien. Vel er jeg oppdradd i den kristne tro, men jeg må innrømme at jeg hadde mistanker om at gjenstandene hadde funnet veien opp på mindre ærefulle måter. Gamle var de uansett. (Hvis du kan tro på menn i skyene, evig pine og tortur av en som elsker deg og graviditet uten ståpikk, hvorfor ikke dette? Er det så jævla vanskelig? Red.)

I tredje etasje var det murgulv og svært dårlig lys. Veggene var svarte av sot.

Når familien hadde vært beleiret av fiender, hadde man lagt hella til høyre i bildet over hullet i gulvet så fienden ikke kom seg inn. Så hadde man gjort opp bål her inne for å holde varmen samt lage mat. Derav den sotsvarte veggen.

Her er jeg oppe i øverste etasje! Gulvet er dekket med småstein. Lasha fortalte at dette var ammunisjon. Når tårnet var omringet av fiender kastet man ganske enkelt steiner ned på dem.

Taket var riktignok av nyere dato, men resten av bygget skulle skrive seg fra 900-tallet.

Vinduer var det dårlig med, men det var noen luker store nok til å kaste stein ned, eller skyte ned. Ved å stikke armen ned en av disse lukene fikk jeg tatt et raskt opptak av utsikten fra tårnet.

Jeg lurte på hvorfor de fortsatt vedlikeholdt tårnet, og de kikket litt uforstående på meg. Skjønte til slutt at det foruten affeksjonsverdi ble sett på som æreløst å ikke holde familietårnet ved like. En god familie kjennes på familietårnet! Jeg undret dernest på når dette tårnet sist hadde blitt brukt av familien i en krigssituasjon. "I 1850" var svaret jeg fikk, "Mot russerne".

Vi gikk ned igjen fra tårnet, og Lasha slo av en prat med kameraten sin. Jeg var plaget med rennende nese (allergi), og brukte mye av tiden ved vannslangen der jeg skylte og snøt meg det jeg var kar om. Bestemora på gården må ha syntes synd på meg, for hun kom og gav meg et stort glass yoghurt. Det var himmelsk. Jeg hadde ikke så mye annet å gi dem enn min takk. Ingen i familien forstod stort engelsk, men "Thank you!" høstet smil og anerkjennende nikk. Lasha hev utålmodig på seg sekken og ville videre. Og vi gikk!

Ikke lenge etterpå kom vi til dette pussige stedet.

Her var det mange ruiner! Jeg filmet og filmet, mens Lasha trippet utålodig.

Alt dette så forferdelig spennende ut for meg, men Lasha stilte seg opp foran en port i en mur og ville vise meg noe enda mer spennende!

Innenfor muren befant nemlig denne kirka seg:

Den var bygget i det 11. århundre, og inneholdt "beautiful icons".

I bakgrunnen kan man så vidt se et hus. Det er huset til familien som også bodde innenfor denne muren. De eneste som var hjemme i denne familien var to unger. Den største av disse kom straks løpende ut for å være med oss inn i kirka.

Kirka var låst! Vi kom oss inn i våpenhuset, men veien videre var sperret av et tykt gitter med solid hengelås. Lasha fortalte at kirkene alltid var låst, og at de ulike familiene som sognet til kirka byttet på å ta vare på nøkkelen. Han hadde trodd det var familien nærmest kirka som hadde den, men ansvaret hadde for kun dager siden gått til en annen familie. Men hvilken? Se, det var det ingen som visste.

Her sitter en litt småstresset Lasha og venter på at ungene på gården skal finne ut hvem som har nøkkelen.

Jeg forkortet ventetiden ved å ta noen flere bilder i bakgården.

Etter kun littegranne om og men kom det til slutt en kar med et nøkkelknippe. Døren ble åpnet, og Lasha, unger, mann og jeg strømmet inn i den lille kirka. Den bar med all tydelighet preg av å være gammel. Noen veggmalerier kunne skimtes, men var så godt som borte.

Frescoene var uansett ikke det beste som denne kirka hadde å by på! Det var ikonene! Et digert metallskap ble åpnet, og her ble kirkens kostbarheter oppbevart. Lasha begynte straks å forklare.

Dette ikonet her, for eksempel, var fra det 12. århundre, og det gikk an å åpne som en amulett. Inni hadde det vært tre løvtynne ark av gull, men nå var det tomt. En lokal soldat hadde stjålet dette ikonet mens han var i krig og tatt det med tilbake til Svaneti som suvenir. Nå var den en av kirkens viktigste ikoner. På baksiden var det bilde av st. Georg.

Skriften rundt St. Georg er gammel georgisk og kan kun leses av ekspertene, sa Lasha.

St. Georg var også å finne på dette ikonet fra det 6. århundre.

Skrift kan sees også på dette ikonet, og dette alfabetet er en enda eldre variant av Georgisk.

Denne ungen behandlet ikonet med rørende omsorg, og kysset det før han gav det fra seg og satte det tilbake i skapet.

Helt til sist, selve rosinen i pølsa; Jesus.

Denne jesusen er helt fra det 3. århundre!!! Dette er så gammelt at det strider mot både fornuft og moral. Lasha forklarte dette med at selv om kristendommen offisielt ble innført som statsreligion i Georgia i år 330, så hadde St. Andreas, den ene disippelen til Jesus, lagt veien om Georgia på sin misjonsferd i det første århundre. Derfor fantes det små grupper av mennesker i Georgia som trodde på Gud før denne tid. Dermed dette ikonet.
Helt nederst på ikonet er det også skrift. Denne har ingen greid å lese eller tolke ennå.

Jeg forteller ganske entusiastisk om disse ikonene. Det er fordi Lasha var ganske intens når han fortalte meg om dem.

Jeg antar dere er lei av å lese om og se på ikoner nå. Før dere slutter å lese og går over til å bare scrolle bildene vil jeg be om at dere vier dette lesebordet litt oppmerksomhet:

Ingenting mystisk med denne ved første øyekast, er det vel? Men Lasha ba meg se nærmere på kanten. Om jeg kunne se små hakk langs kantene? Jo, det kunne jeg. Lasha spurte om jeg husket det han fortalte, og at hver gang to familier skulle gjøre slutt på ufred og blodhevn, så møttes de i kirka og sverget fred over ikonet? Jo, det husket jeg. "Hver gang de sverget fred, lagde de et hakk i dette dette bordet" sa Lasha.

Nærbilder av kanten:

Disse snapshotsene greier dessverre ikke å gjengi det hele, men jeg kan meddele at langs alle fire kanter på dette lesebordet sto hakkene like tett som på bildet over. Det må med andre ord ha vært ca 200 hakk! Det er mange blodhevnfeider for en bygd som kanskje har huset fire-fem familier på det meste!

Bygda med de 200 blodhevn-feider.

Lasha og meg kom oss heldigvis derifra uten å terge på oss noen av de fastboende. Jeg gav blåbærsjokoladen min til en av ungene som gjemte den under genseren og løp avgårde med den uten å si takk.

Nøkkel-vokteren fulgte oss et lite stykke på veien da hans hus lå i samme retning som vi skulle.

Vi begynte å nærme oss turens endestasjon, bygda innerst i dalen. Været var fint, og vi hadde god tid. Vi åt litt niste selv om jeg ikke egentlig var sulten. Lasha var derimot svært sulten, og syntes jeg var rar. Jeg følte meg også ganske rar. Jeg pleier å være skrubbsulten når jeg er på fjellet, eller går lange turer, men i Georgia ble jeg nesten aldri sulten. Enten var det fordi kosten der er så kraftig at man kan være mett i dagevis på ett måltid, eller så ble jeg rett og slett mett ene og alene på inntrykk.

Her var vi forferdelig nære den russiske grensa. Dette vakttårnet stod ved inngangen til dalen og hadde i følge Lasha varslet folk om mang en russisk invasjon.

Lasha fortalte oss at opp denne dalen fantes en eldgammel ferdselsvei over fjellet til Russland. Denne var nå bevoktet av grensevakter. I telt. Derfor måtte man alltid ha med seg pass dersom man skulle opp denne dalen. Noen ganger når Svanetere var på jakt etter steinbukker og fjellgeiter, hendte det at de krysset grensa til Russland dersom de ikke fant noe vilt på Georgisk side. Dette var egentlig ikke lov forklarte han, og russerne hadde egentlig ordre om å skyte, men det ordnet seg alltid om man gav russerne en flaske chacha. Lasha understreket nok en gang viktigheten av å ha med seg chacha på jellet. Chacha redder liv.

Nå skulle vi egentlig inn og se på frescoene og ikonene i enda en eldgammel kirke, men denne viste seg å være under restaurering, og var låst. Å åpne den kom ikke på tale.

Lasha snakket med arbeiderene som jobbet med arbeidet, og kjente tydeligvis flere av dem. Kan dere se at det bygges et tilbygg på siden av kirka? I riktig gamle dager var det slik at mennene fikk gå i kirka, mens damene måtte nøye seg med å gå i et tilbygg ved siden av kirka. Denne tradisjonen hadde disse innbyggerne tydeligvis fått det for seg at de ville gjeninnføre, for nå bygde de altså opp igjen tilbygget.

Jeg snek meg rundt bak, og fikk lirket kameraet inn den smale sprekken som utgjorde vinduet, og således tatt dette ypperlige blinkskuddet av interiøret.

Nå var planen at vi skulle hentes i bil, siden det var 10 kilometer hjem, men siden kirka var låst hadde Lasha nå litt tid til overs, og han foreslo at vi kunne gå bort til en kilde med iron water. Det gjorde vi.

Dernest kjørte vi hjem igjen.

Vel hjemme på gjestehuset møtte jeg en bekymret vertsfamilie som ville vite hvor Holmes var, og om noe hadde hendt ham. Neinei, sa jeg, han er bare litt dårlig. Panikk i blikkene. Rask diskusjon. Om jeg ville låne et termometer? Jeg forklarte at Holmes nok ikke led av annet enn ei bakfyll. Ah! Ikke verre! Alle smilte lettet.

Jeg tok av meg på beina og kjente at jeg var mørbanket. Det var ingen gnagsår, men jeg hadde vondt i absolutt alle sener og muskler jeg har i foten. Jeg stavret meg opp trappene der jeg møtte en Holmes som smilte fra øre til øre. Gjett om han var frisk igjen!


Jeg var egentlig ganske tom for krutt etter denne dagen, mens Holmes selvsagt var ganske understimulert. Det endte med at vi etter middagen dro ned til byen igjen og gikk på samme restaurant som før. Her åt og drakk vi ut i de sene timer, mens Holmes hadde med seg kameraet for å ta stilige nattbilder. Det ble sånn: (rett fra kamera, uten rå-konvertering, må vite. Red.)

Vi fant ut at vi skulle hjem når klokka var halv ett. Vi hadde tross alt avtalt med Lasha å dra opp til Ushguli dagen etterpå. (Ushguli er da landsbyen øverst i Svanetidalen og ligger respektable 2200 meter over havet, noe som gjør den til den høyest beliggende bebodde landsbyen i Europa ( i den grad Georgia er europa ). Et must-see for alle Svaneti-turister.).

På vei hjem gikk vi forbi et hus hvor vi hørte det var fest og selskap. Av en eller annen grunn var vi begge ganske sikre på at vi ville bli tatt i mot med åpne armer om vi klatret over den 2 meter høye muren og stormet inn. Heldigvis greide vi ikke å klatre over, og dro i stedet tilbake til gjestehuset. (Men vi forsøkte. Vi hamret faktisk på veggene også. Red.)

På gjestehuset ble vi mottatt av en svært bekymret vertsfamilie som ikke hadde turt å låse huset før vi kom hjem. Siden de ikke kunne låse kunne de heller ikke legge seg. De var bønder og hadde dyr som skulle passes, så de måtte jo opp klokka seks om morgenen uansett. Jeg ble umiddelbart svært skamfull over min egen korttenkthet og unnskyldte og beklaget meg så mye jeg kunne. Jeg lovet dem alt det aldri skulle skje igjen. De smilte og sa det var helt i orden, men ba oss tynt om å ikke gjøre det igjen. Det lovet jeg nok en gang ikke å gjøre. Holmes lo av meg og syntes dette slett ikke var noe å be om unnskyldning for, og jeg syntes å lese mellom linjene at han godt kunne tenke seg å komme slentrende hjem klokka fem om morgenen på ren trass. Men nå var jo Holmes forelsket og dermed ikke ved sine fulle fem.

Vi sovnet.

Jeg snorket. (Som igjen betyr at det var Holkis som sovnet. Red.)