Georgia 2011 - Dag 5

Hverken Holmes eller jeg sov spesielt godt denne natta, og da klokka var 03.30 gav vi begge opp å sove noe mere og sto opp for å stelle oss og ta Svaneti-bussen. Holmes var verken opplagt eller blid, og spurte om vi ikke heller kunne ta ta flyet. Nei sa jeg. Vi sjekket ut av hotellet og gikk ned til nærmeste minibank. Her tok jeg ut 250 lari, som jeg mente burde holde til buss, samt noen timers opphold i Svaneti. Holmes prøvde å ta ut penger, men fikk det ikke til. Han prøvde sitt andre kort, men fikk det ikke til. Vi fant en ny minibank, men han fikk det ikke til. Jeg prøvde igjen, og fikk tatt ut nye 250 lari. Holmes begynte å stresse. Jeg lovte å legge ut for ham til han fikk fikset kortet.

Vi kjøpte noe nøtter og vann på et døgnåpent marked, så tok vi drosje til bussholdeplassen. Drosjemannen satte oss av akkurat på flekken der bussen skulle gå fra, og for denne flotte gesten tipset vi ham litt. Her var det også en minibank der Holmes igjen prøvde å ta ut penger. Det gikk ikke. En mann kom bort til oss. Han kunne ikke engelsk, men fikk signalisert at han kunne kjøre oss til Svaneti i Jeep'en sin, om vi betalte ham 400 lari (1400 kroner). Vi takket nei til dette. Dersom vi unnlot å ta fly var det lite gevinst i å betale 400 lari for å sitte alene i en bil? Nei, vi skulle ta buss!

Bussen kom. Det var ingen ordentlig buss. Det var en minibuss. Det var mange som ønsket å ta bussen. Vi ble stappet inn, og sekkene våre ble lagt under setene foran oss. Holmes og jeg så med forundring hvordan bussen ble fullere og fullere. Vi tenkte hele tiden at nå kunne det ikke være plass til flere, men likevel ble det alltid plass til en til. Ting ble tatt ut, stablet om, omplassert, og vips fikk de plass til litt til. Og litt til, og litt til. Til slutt satt folk oppå hverandre. Midtgangen i bussen var så full av ting at det dannet en vegg. Det var klaustrofobisk. Temperaturen var høy, luftemulighetene små, og det ble utrolig fuktig der inne. Alle vinduene begynte å dugge. (alle i redaksjonen ble enige om at dette kom til å bli en lang tur. Red.)

En mann lente seg inn døra og skulle ha betalt for bussen- 30 lari. Jeg gav ham en 50 og en 20-seddel for Holmes og meg. Mannen begynte å bla i seddelbunken sin for å finne veksel, men det virket som han ikke hadde lyst til å gi oss noe tilbake. Han bladde i femmere og tiere akkurat som han håpte å finne to femmere eller en tier som ikke var verdt så mye som de andre. Så kikket han plutselig på oss, pekte på bagasjen vår og signaliserte at vi måtte betale for bagasjen også, og dermed fikk vi ikke tilbake noen veksel. Nåja, 35 lari for 10 timer busstur er ikke akkurat noe ran, så jeg kranglet ikke på det. Så at mange av passasjerene også stakk til sjåføren noen lari ekstra for å få med seg all bagasjen sin. Enkelte hadde riktig mye av den.

Stemningsbilde fra busstasjonen.

Så startet sjåføren tenninga.
Det ble starten på et 10 timer langt mareritt vi sent vil glemme.

Som jeg har nevnt tidligere likere Georgiere å kjøre fort, men denne sjåføren slo alle rekorder. Fra vi kjørte ut fra bussterminalen hadde han klampen i bånn kontinuerlig. Vi prøvde å bedømme farten, og kom til mellom 120 og 150 km/t.
Det ble selvsagt en del forbikjøringer. I Georgia går det veldig mye kyr og gresser langs veien. Ofte legger de seg også ned i veibanen. Vår sjåfør kjørte slalåm mellom dem, med centimeters klarning. Han lå mer eller mindre kontinuerlig i venstre kjørefelt, samme hvor svingete det var. Ikke sjelden kom det møtende trafikk, og vi trodde vår siste time var kommet, men da bare kastet han seg inn mot midtstripa, mens det motkommende kjøretøyet kastet seg i grøfta, og så gikk det på et vis bra. Holmes og jeg forstod raskt at om vi skulle greie bussturen måtte vi slutte å kikke ut frontruta.

Eksempel på å ikke kikke ut frontruta.

Holmes bannet og svor oppsiktsvekkende mye denne turen. Han var ordentlig redd for sitt liv, og oppriktig sint på sjåføren. Georgierne selv virket mer vant med denne typen kjøring, men ikke mer enn at da sjåføren møtte et vogntog og en flokk med kyr samtidig, og bråbremset, kastet bilen til siden, og så til andre siden, og så vindt unngikk vogntoget, så kastet den digre middelaldrende georgieren på andre siden av gangen armen rundt min arm og tviholdt på meg i ca ett minutt etter at faren var over.

Jeg prøvde å ta litt bilder under veis. Her er noen eksempler på Georgisk arkitektur:

Og her er bussen vår! Avfotografert ved første pissepausestopp.

Her var det altså plass til 15 mann og bagasje opp til taket.

Stemningsbilde fra inne i bussen.

Jeg vet ikke hvor mye mer jeg kan fortelle om denne bussturen. Det var 10 timer med nervene i helspenn. I tillegg skrudde sjåføren på noe infernalsk musikk som virkelig skar i ørene. Den ble høyere og høyere i løpet av turen. Om han bare hadde skrudd av den så hadde det muligens gått an å sove litt, men det var rett og slett umulig. Holmes bannet over den også. Holmes ville ikke ha hverken nøtter aller annet. Holmes ville være sur. Holmes oppdaget også at minnekortet til videokameraet lå i PC'en hans, som han la igjen hos Alex. Holmes skyldte på meg som hadde gitt ham så dårlig tid til å pakke (Dette må Holkis ha tenkt inne i sitt hode da det aldri ble ytret - men gud så riktig tenkt. Red.). Jeg endte derfor opp med å ta ut minnekortet i mitt kamera slik at vi kunne bruke det i videokameraet. Følgelig har jeg ikke tatt noen bilder i Svaneti, og vi må greie oss med de Holmes tok. Heldigvis tok han gode bilder.

Etter 6 timer kjøring var vi ferdige med asfaltert tofeltsvei, og det bar opp Svaneti, på humpete grusvei uten autovern, og hundrevis av meter ned dersom man skulle være uheldig.

Veiene var svært dårlige. Enkelte steder syntes vi det var rart at folk turte å kjøre i det hele tatt.

Vi fikk senere vite at veiene enkelte steder i Georgia var så dårlige at det ble betraktet som nødvendig for sjåfører å ta seg en dram eller to for å roe nervene før man kjørte på dem!!

Halvveis opp denne dalen ble det enda en pissepause. Vi benyttet anledningen til å beundre det fantastiske ingeniørarbeidet som er blitt nedlagt for å bringe strøm opp til Svan'ene i toppen av dette dalføret.

Legg merke til kablene som går fra den store masten til høyre i bildet, og ned til den lille stokken mot venstre, som er i ca ansiktshøyde. (Kablene var surret sammen med makt og fakta talt tapet over. Det er nok en grunn til at strømmen er gratis i Georgia - ingen vil sitte med ansvaret. Red.)

Fasilitetene.

På vei opp Svaneti kjørte vi forbi en del minnesmerker, eller "shrines" som de kalte det. Tradisjonen var at hver gang en person forulykket på de dårlige veiene, så satte man opp et shrine til minne om dem. Et shrine så litt ut som et postkassestativ. Det kunne være laget av tre, eller murt opp. Det bestod uansett av noen hyller, gjerne et skap, med et tak over. I hyllene sto det gjerne et bilde eller tre av den omkomne, eller de omkomne, om det var flere i bilen i det de kjørte av veien. I skapet stod det flasker med vin og sprit. Tradisjonen er nemlig at man stopper opp og tar seg en dram for å minnes de døde.

Den bitende ironien her er at Svan'er flest dør unge fordi de kjører i fylla. Så bygges altså disse shrines'ene, og de fylles med sprit slik at andre ender opp med å kjøre i fylla. Dette er en av de viktigste grunnene til at gjennomsnittsalderen for menn er svært lav i Svaneti.

Men flott var det her! Holmes og jeg lot oss i stadig større grad begeistre av landskapet, og dødsangst til tross var vi i ganske greit humør da vi omsider kom til vår endestasjon, Mestia. Vi hadde nok aldri skjønt at vi var fremme, dersom ikke Alex og Nino hadde ringt en venninne de hadde her, som kom og møtte oss på bussen og fortalte oss at det var her vi skulle av. Roskia, kaltes hun.

Hun tok oss straks med til et hus hun hadde bestemt at vi skulle bo i. Det var et gjestehus. Her bodde det et eldre ektepar, og tre unger som vi etter hvert forstod var barnebarn som besøkte dem om sommeren.

Mestia! Og bakhodet på Roska.

Kan dere skimte tårnene i byen? Ikke? Ok, her er et nærbilde:

Disse tårna krydde det av i Svaneti, og jeg føler de trenger en introduksjon. De kalles "Familietårn", og hver familie i Svaneti har minst ett tårn. Om familien er mektig, har de ofte flere. Veggene er minst 1 meter tykke, og tårna beskyttet mot snøskred og mot fiender (naboer). Tårna ble bygget i perioden mellom 9. og 13. århundre, men de fleste holdes fremdeles ved like av familiene som eier dem. Tårna er ca 20 meter høye. Uansett hvor en familie bodde, så hadde de minst ett slikt tårn. Her kunne de beleires en hel vinter. (Det var også et nett av underjordiske ganger mellom eiendommene slik at man kunne komme seg unna om man nesten ble tatt av et skred - eller en nabo. Red.)
Roska var effektiv, og ville vite hva vi ønsket å gjøre i Svaneti. Holmes og jeg så rådville på hverandre. Så langt hadde vi ikke tenkt. Vi ville opp og kikke og se hva slags muligheter der var, se hvor veien førte oss egentlig. Roska sa at det eneste man kunne gjøre var å gå i fjellet. Og vi hadde jo sekker? Vi sa oss enige. (For var det noe vi hadde så var det jo plenty med sekker. Red.) Det ble raskt bestemt at vi skulle gå i fjellet. Der jeg kommer fra er det vanlig å gå i fjellet alene, men Roska nektet oss å gå i fjellet uten guide. Dette kan jeg forstå. Svaneti er ikke skikkelig kartlagt, og det eneste kartet man kunne få tak i var et svært forenklet kart som bare viste bilveiene i området (Gamle militære kart. Red.) Stiene gikk på kryss og tvers, og det var visst ganske vanlig for turister å rote seg bort. Derfor ringte hun en guide hun kjente.

På vei for å møte vår Guide, stakk vi nedom et sted der det fantes kildevann. I Georgia har de masse kildevann. De kaller det "iron water" og det smaker omtrent som farris. Har du det på ei flaske og rister, så bruser det over! Har du det på ei flaske over tid, blir det brunt fordi det ruster. Dette vannet var umåtelig populært grunnet sin helsebringende effekt, og vi lot oss også begeistre.

Her smaker Holmer på kildevann og blir sunn og frisk!

Deretter dro vi ned til Mestia og møtte guiden vår. Han het Lasha.

Lasha viste oss et dårlig kart over området og beskrev diverse turmuligheter vi hadde. Hans anbefaling var turen fra Mestia til Ushguli, men denne tok fire dager, og vi følte oss ikke trygge på at joggeskoene våre ville holde til denne typen tur. Vi endte opp med en dagstur opp til noen sjøer oppe på et fjell. På dette viset ville vi få testet både vårt eget utstyr og formen. Lasha trakk på skuldrene og sa det var OK, men understreket at han syntes det var svært dårlig fottøy vi hadde for en fjelltur (Holkis sine, altså. Red.) Det var vi forsåvidt helt enige i, og der vi stod fattet vi ikke hvorfor vi ikke hadde tatt med fjellstøvler. Eller. Det vil si, jeg hadde en tanke om at været ville være så utrolig varmt i Georgia, og at det i fjellene bare ville finnes brunsvidde strå. Lite ante jeg om at Mestia befant seg i 1500 meters høyde, og at klimaet er omtrent som på vestlandet. Høy temperatur midt på dagen, dersom sola skinner, men bitende kaldt om natta, og med regn både om morgenen og kvelden.

Til tross for vårt dårlige utstyr bestemte vi oss for å prøve lykken. Vi dro på den lokale landhandelen og kjøpte inn niste til dagen etter: Sjokolade, ost og spekepølse. (Og det vikttigste; en liter lokal chacha. Chacha er halvferdig vodka, himert om du vil. I bildet over forsøker vi å drikke en flaske vann slik at vi kunne få med oss styrkedrikken - som selvsagt kun ble solgt i løsvekt. Red.)

Brød måtte vi også ha! Lasha tok oss med inn en trang bakgate der han kjøpte tre digre brød.

Så tok vi farvel, og Lasha lovte å hente oss på gjestehuset tidlig neste morgen. Vi åt en fantastisk middag på gjesthuset, og resten av kvelden husker jeg faktisk ikke noe av. (Men dét gjør redaksjonen. Du snorket beinhardt de neste 6 timene. Kuk. Red.)

Jeg glemte å oppdatere dere om hvordan det gikk med Holmes sitt bankkort! Det gikk slik:
Holmes ringte flere ganger i løpet av bussturen til Nordea for å finne ut hvorfor kortet hans var sperret. Han hadde selvsagt problemer med å komme i kontakt med noen som visste noe. Noen lovte å ringe ham tilbake, men det ble ikke gjort. Han ringte igjen og igjen. Jeg tør ikke tenke på telefonregninga. Han fikk ikke noe svar før vi var i Mestia. Da fikk han snakke med en person som mente det kunne ha vært brudd på linja opp til Norge akkurat når han skulle ta ut penger. For om minibanken ikke får sjekket balansen får han heller ikke tatt ut penger. Holmes gikk da i minibank i Mestia, og den spyttet gladelig ut penger. Alle var lettet over dette.