På Turistinfoen fikk vi rede på at det var mulig å fly til Tbilisi, men det gikk ikke fly på torsdager, så da måtte vi vente til fredag. Holmes begynte å bli utålmodig. Han ville ned fra Svaneti nå som vi hadde sett det som var å se. Holmes hadde av uforståelige grunner lyst til å se Batumi. Batumi er en badeby som ligger ved svartehavet og er videns kjent for sin turisme. Hadde vi villet dra på en vanlig sydentur hadde vi vel dradd til Mallorca? Hva i allverden ville Holmes i Batumi å gjøre?
Samtalen gikk omtrent som dette:
Jeg: Hva vil du i Batumi å gjøre?
Holmes: Ja, hvorfor drar man på tur?
Jeg: For å se ting som kan være interessant tror jeg? Det kommer vel an på hva målet med turen er, hva man synes er interessant. Hvorfor er Batumi interessant?
Holmes: Riktig. Det er en kystby, og det er veldig mye turister der.
Jeg: Er turisme interessant...?
Holmes: Ja. Og jeg vil se havet.
Jeg: Du...vil se havet?!!
Holmes: Ja, jeg har aldri sett svartehavet før.
Jeg: Tror du det er så annerledes enn alle andre hav? Det er en horisontal flate med salt vann!!! Eller forventer du at det skal være SVART!?! HÆ! (Observante lesere vil kanskje ane at jeg etter å ha tilbragt litt for mange dager på sandstrender i min barndom, har fått et noe anstrengt forhold til både strender og havet) (Men du er født i fjellet, Holkis! Red.)
Holmes: Haha, neida. Men jeg liker havet. Jeg vil se det.
Jeg: Men...!!
Holmes: Ja, eller skal vi bare gjøre alt DU vil?
Jeg: Eh...neida...
Holmes: Da drar vi til Batumi!
(Holkis en type turist som hater turisme. Selv om han er nysgjerrige på 'de lokale' er det totalt uinteressant å se hva slags ferievaner de har. For hav er hav. Sand er sand. Og fjell er fjell..? Red.)
Dermed ble det bestemt at vi neste dag skulle ta den livsfarlige bussen ned fra fjellet, men hoppe av i første by og ta fly derfra til Batumi, være der noen timer så Holmes fikk se havet sitt, og så ta nattog fra Batumi til Tbilisi. Dette hørtes ut som en akseptabel plan for meg, selv om jeg ikke skjønte hvorfor Holmes ville til Batumi. At havet kan være en så viktig severdighet for en fyr som bor langs norskekysten er utenfor min fatteevne, og fremdeles mistenker jeg skjulte motiver fra Holmes' side. Ja den Holmes den Holmes, han er uutgrunnelig.
Dagen var varm og vi sløve, så vi satte oss i skyggen i parken rett utenfor turistkontoret og drakk vann og cola. Straks etter at vi hadde satt oss kom en kar fra turistifoen ut til oss og ville snakke. Det ble en merkelig samtale. Først spurte og grov han om priser i Norge kontra piser i Georgia. Hvor mye koster et hus? Hvor mye koster et stort hus? Hvor mye ville det huset der kostet? Hva koster en bil? Så gikk han over i lønninger. Hva tjener en vanlig mann? Hva tjener dere? Hvor mye får man i pensjon? Hvor mye kan man forvente å tjene som ulovlig innvandrer med svarte lønninger? Nå begynte mannen å gjøre meg nervøs. Jeg prøvde å svare så godt jeg kunne, men ønsket samtidig mannen bort. Det er grenser for hvor morsomt det er å diskutere penger, og etter at Holmes hadde fortalt hva han tjente i året, og jeg hadde fortalt hva jeg tjente, var det ikke lenger noen tvil om hvem som stod høyest i kurs av oss.
Mannen fra turistinfoen begynte så å snakke om valuta. Han kunne avsløre for oss at krigen i Afghanistan var en "currency war". Hele vitsen med den krigen var visstnok å stabilisere dollaren så ikke Kina skulle overta helt og dominere på finansmarkedene. Holmes hadde sannsynligvis mye rett da han gjettet på at mannen hadde brukt en god del tid foran ymse youtube-videoer med tvilsomt opphav.
Etter en times tid snudde mannen på hælen og gikk inn igjen til sitt arbeid. Holmes og jeg pustet lettet ut, og fant det tryggest å trekke oss tilbake til gjestehuset. På veien kjøpte vi enda en flaske med den georgiske vinen vi hadde rukket å bli så glade i.
(Det vi også opplevde her var at Holkis ble offer for Holmes mørke side: "Holkis, nå skal fyren inn og ringe til vennene sine. Holkis, nå ringer han vennene sine. Holkis, tror du han forteller at vi er fra Norge og sansynligvis vil leve lenge og heve Norsk pensjon? Holkis, om fem minutter kommer det en bil og stopper foran oss. De vil sikkert være kompiser og vise oss rund, Holkis. Vise oss rundt, klubbe oss i bakhodet og dumpe oss et sted. Holkis, der kommer en bil. Se, han vinker til dem." Holkis bet ikke på. Red.)
Vel hjemme åt vi middag som vi pleide, og så satte vi oss på terrassen, sprettet vinen og delte den broderlig mellom oss. Vi passet på å begynne på flaska relativt tidlig, slik at vi kunne komme oss i seng klokka ti, og dermed rekke bussen klokka fem neste morgen. Mens vi satt der og nøt vinen i solnedgangen kom vertsfamilien ut for å rake høy. Lyset og været var fint, så jeg spurte om jeg kunne få ta bilder. Det var heldigvis greit.
Bestemora.
Det minste barnebarnet
Det eldste barnebarnet Så drakk vi opp vinen og gikk og la oss. Jeg tror vi var nakne. I alle fall nesten nakne. I alle fall hadde jeg lagt meg i senga og lyset var av, da jeg hørte sang.
Det var jentene. De var rett utenfor vinduet vårt, og de sang tostemt georgisk folkemusikk mens de raket høy. Det var utrolig vakkert, og jeg spratt opp, lys våken. DETTE MÅTTE FILMES. Jeg hadde masse georgisk mannesang på tape, men absolutt ingen kvinnesang. Jeg hadde bare så vidt fått med kvinner på film i det hele tatt!
Jeg fikk revet på meg bukser, hev videokameraet over skuldra og løp ned og ut det forteste jeg vant.
Vel nede fikk jeg på underlig vis overtalt jentene om å synge, med det forbehold at jeg ikke skulle filme dem, bare ta opptak av lyden. Jeg pekte kameraet opp i lufta, men pan'et sakte, nesten umerkelig bort mot dem, slik at jeg fikk dem med nederst i hjørnet.
Hahahaha, de var nok ikke forberedt på at jeg hadde vidvinkel nei!De ble ferdige med å synge, og jeg takket så mye for bidraget. Filmingen min hadde imidlertid ikke gått helt ubemerket hen, og nå kom både fetteren og bestefaren bort til meg og ville prate. (Fra vinduet på soverommet i andre etasje ble det observert at fetteren bar en diger kniv bak sin rygg. Red.) Vi ble stående og prate en stund, og de fortalte om planene de hadde med stedet. Om hvordan de skulle gjøre låven om til et hotell med 20 soverom, og bygge basseng i hagen, og så skulle det endelig bli slutt på det slitet det er å drive en gård. De trengte bare en million kroner. (Som de hadde tenkt å kreve i bot fra to blekansikt som hadde skjemt seg ut ved å opptre ufint forans familiens døtre. Red.) Jeg syntes de kikket nesten litt forventningsfullt på meg, så jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde en million kroner å gi dem. ("Ta han der oppe", hvisket Holkis og pekte mot vinduet i andre etasje. "Jeg har en plan hvis du fikser brennevin, gamlefar. Men vær kvikk som en rev, den karen er raskere enn sin egen skygge, selv med to sovepiller i nesa!" Red.)
Jeg husker ikke helt hva som skjedde videre, men bestefaren lot til å bli mer og mer begeistret for meg, og plutselig fikk jeg beskjed om at vi måtte komme oss innendørs. Nå skulle det skåles i chacha!
Stuebordet ble dekket med tomat og agurk, og chacha kom på bordet. Bestefaren ba meg hente Holmes, her skulle det drikkes for vennskap!!
Jeg løp opp til Holmes, som hadde svelgt to sovetabeletter og var helt i ørska. Jeg sa at det nå skulle skåles for vennskap, og minnet ham på blodhevnreglene som kanskje eller kanskje ikke kunne ramme oss dersom vi ikke drakk. Holmes fikk på seg buksene i en rasende fart og ble med meg ned. (Dette er faktisk helt sant. Det finnes ingen minner av dette, men kilometervis med videotape og minnekort. Red.)
Jeg husker ikke helt hva som skjedde videre, men bestefaren lot til å bli mer og mer begeistret for meg, og plutselig fikk jeg beskjed om at vi måtte komme oss innendørs. Nå skulle det skåles i chacha!
Stuebordet ble dekket med tomat og agurk, og chacha kom på bordet. Bestefaren ba meg hente Holmes, her skulle det drikkes for vennskap!!
Jeg løp opp til Holmes, som hadde svelgt to sovetabeletter og var helt i ørska. Jeg sa at det nå skulle skåles for vennskap, og minnet ham på blodhevnreglene som kanskje eller kanskje ikke kunne ramme oss dersom vi ikke drakk. Holmes fikk på seg buksene i en rasende fart og ble med meg ned. (Dette er faktisk helt sant. Det finnes ingen minner av dette, men kilometervis med videotape og minnekort. Red.)
Vel nede ble det skålt for Gud, engler og vennskap mellom Norge og Georgia. Vi oppdagde til vår gru at det var den sterke typen chacha som ble servert.
Jeg snakket varmt om fjellene i Svaneti, og smurte kanskje litt tykt på når jeg påstod meg å føle et slags slektskap til Svanetere som et fjellfolk, siden jeg som nordmann følte at jeg også kom fra et fjellfolk. Eller kanskje jeg bare var dønn ærlig. Hvem vet? Det kan være farlig å smigre for mye.
Etter bildene som ble tatt å dømme er det mulig jeg var på tynn is et øyeblikk. For å redde meg inn viste jeg i alle fall bilder av fjell fra Norge som jeg har liggende på mobiltelefonen min. Dette likte besten! Han lyste opp, og dro straks ut svære bøker fra bokhylla. Dette var bøker om fjellene i Svaneti. De var på Georgisk, så jeg skjønte ikke stort, men jeg så at mange av dem handlet om pionerer innen tindebestigning i regionen, og de første oppdagere som tok seg opp hit for å studere stammene som bodde her. Det var mange gamle fotografier, og besten pekte spesielt ut to av dem.
Mannen til venstre var hans bestefar, eller oldefar. En svært viktig og sterk mann forstod jeg. Ved hans side er kona, og helt til høyre hans våpenbærer og tjener.
Her var noen andre slektninger.
Begge disse bildene var også avbildet i noen av bøkene, men gamlingen hadde altså orginalene. Jeg følte at besten og jeg bondet noe veldig, spesielt da han målte meg opp og ned og fortalte meg at jeg var en ekte fjell-mann, det kunne han se av kroppsfysikken min! Jeg ble såpass smigret at jeg begynte å fortelle at jeg ikke bare likte å gå i fjellet, men at jeg også lagde fjell-musikk! Før noen fikk sukk for seg løp jeg og hentet øreplugger slik at besten kunne få høre på Alverg.
Gamlingen påstod at han likte Alverg. Her sitter han og søtnozen til Holmes og hører på musikken min, og gamlingen griper seg til hjertet. Han er rørt. Vakkert.
(Det som også er interessant å fortelle er at det under denne seanse ble utfordret til duell i å trekke krok. Holmes, som i sin tid har trekt sin fars krok (finger) ut av ledd en sen høstkveld under elgjakta, ble plutselig edru og sinnsykt på hugget. Det ble trekt krok med ung og gammel. Fryktelig mye krok. Med fryktelig ung og fryktelig gammel. Red.)
Her er det lillesøstra som får høre på Alverg.
Et oversiktsbilde greide Holmes heldigvis også å ta.
Det ble dugelig med chacha etter hvert. Besten skålte i vei, og jeg oppdagde litt for sent at han sluttet å tømme glasset etter hver skål, men bare drakk halvparten. Selv tømte jeg pliktoppfyllende begeret og var derfor rimelig svett da familien plutselig ringte med gongongen og sa "Nei, NÅ vil vi sove!"
Jeg kikket overrasket på klokka og så den var blitt ett. Holmes så på meg, og jeg så på Holmes. Vi forstod begge at det på nytt ikke ville komme på tale å ta noen buss neste morgen. Vi spurte pent vertsfamilien om det var greit om vi ble en dag til. Det var det heldigvis.
(Det som også skjedde var at Holmes fulgte etter den eldre mannen til døra mens han forsøkte å rømme spisestua for å komme seg i seng. Hvor etter mange håndtrykk og annen armfekting han presterte å snu seg og si "Is he going to bed?" Vi ble så sittende igjen alene rundt bordet en stund hvor vi (Holmes) fortsatte å veive med armene som noen idioter. Vekk aldri en marinert og sovende mann igjen, Holkis! Never again! Red.)
Holmes holdt meg personlig ansvarlig for at han ikke fikk sett Batumi, og mente jeg hadde planlagt dette fra starten og sabotert med vilje ved å få oss med på drikkemaraton med besten. Jeg hadde på dette tidspunktet fått i meg så mye chacha at jeg var ute av stand til, og helt tom for vilje til å forsvare meg eller unnskylde meg.
Stemningsbilde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar