Georgia 2011 - Dag 13

Jeg våknet av at det var maur i senga mi!

Jeg reiste meg forskrekket, og så at det heldigvis var små maur, og ikke sånne store soldatmaur som kan gjøre et menneske til skjelett på minutter. Men maur var det okke som. I senga mi. Jeg kikket over på Holmes. Han smilte ikke. På tross av øreplugger kunne han fortelle at han ikke hadde sovet spesielt godt denne natta pga storm, vind, knirking, knaking, slamring og snorking. "Her blir vi ikke en natt til!" sa Holmes. Jeg var enig. Vi bestemte oss for å dra ned på Acid Bar og spise frokost og sjekke epost på det trådløse nettverket. Så skulle vi prøve å finne oss et nytt hotell.

På Acid Bar fant Holmes seg svært fort til rette. Etter å ha spist en god pizza til frokost gjorde Holmes ingen tegn til å gå, men surfet i vei på internettet. Nino hadde dagen i forveien tipset meg om noe som het "Nature travels". Det var nå for kort tid igjen av ferien til at vi kunne dra på haiketur til Khevsureti-regionen, men dette selskapet arrangerte guidede turer opp dit! Etter hva jeg forstod var det billig og inkluderte mat og en overnatting. Dette hadde jeg forferdelig lyst å hive meg med på, så fra Acid Bar ringte jeg telefonnummeret på brosjyren Nino hadde gitt meg og fikk snakke med en kar. Hans engelsk var ikke den beste, men han insisterte på at vi måtte møtes og diskutere alt nærmere. Vi ble enige om at jeg skulle komme til kontoret hans klokken fire. Jeg fikk en adresse, og selvsagt lå kontoret på andre siden av byen.

Men hva skulle vi gjøre frem til klokken fire? Jeg foreslo for Holmes at vi skulle gå og se oss omkring i Tbilisi. Nino og Alex hadde anbefalt oss "Fire temple", som visstnok var et tempel der man opprinnelig hadde tilbedt ilden, men som siden hadde blitt omgjort til moské, og nå var en halvveis ruin. Dessuten ville jeg finne et postkontor!!!

Holmes var litt treg å be denne dagen. Kan hende hadde han sovet lite. Kanhende var han bare generelt sliten. Jeg maste og sa opplagte ting som: "Vi kan ikke sitte her hele dagen!" Holmes sukket tungt og reiste seg.

Jeg hadde bare en vag idé om hvor the fire-temple var, men fant frem til noen trapper og begynte å gå oppover fjellsiden. Det var en svært varm dag, og det var temmelig lummert. Holmes svettet mer enn normalt. Han svettet faktisk ganske mye. Han smilte ikke sitt irriterende avvæpnende smil, men hadde et uttrykk i ansiktet som var midt mellom eksplosivt raseri og nummeret før gråt. Jeg begynte å ane at ikke alt var som det skulle være, og akkurat da ringte telefonen til Holmes. Det var hans far. Midt i trappa. Mens Holmes peste og svettet. Faren spurte om et eller annet dumt angående noen flybilletter. Holmes skjelte ham ut etter noter! Holmes sparte ikke på kruttet. En del banning ble det også plass til. Da han endelig la på ventet jeg noen minutter før jeg forsiktig ymtet frempå: "Skal vi gå videre?" Holmes kikket olmt på meg og forklarte at han ikke følte seg pigg. Han kikket ned igjen og så at det var langt. Så kikket han opp og så at det ikke var mer enn noen meter igjen til toppen. Han sukket og gikk de siste skrittene opp. Der fant han en benk han la seg ned på.

Det ble nå ganske åpenbart at Holmes ikke hadde det bra i det hele tatt. Han viste symptomer på et eller annet grynende anfall. Heteslag? Høyt blodtrykk? Kols? Holmes prøvde å puste ut i skyggen av et tre, men han svettet like mye. Han så ut som han var døden nær. Til slutt fant vi ut at vi bare måtte gå ned igjen og finne et sted med aircondition hvor han kunne ta seg noe å drikke.

Men først; THE FIRE TEMPLE!

Ikke helt hva jeg håpet på, og det var ikke mulig å gå inn i det.

Vi fant etter en del om og men en bar som het "Scarlet sails". Det var i siste liten. Holmes svettet så mye at det ikke var en tørr flekk på ham noe sted. Det var umulig å se om han gråt eller bare svettet. Det var nummeret før nødnummeret. Ergo bar det inn på Scarlet Sails. De kjørte et slags sjørøvertema og spilte hardrock.

Damene i baren var ganske metal, og det sjarmerte meg en del. Holmes ble nok mest sjarmert av at stedet hadde aircondition og wi-fi. Han åpnet laptopen og begynte å google symptomene på heteslag. Han fant fort ut at han hadde de fleste symptomene, og at været sannsynligvis var utslagsgivende (høy luftfuktighet kombinert med høy varme gjør at svetten ikke fordamper fra kroppen).

Holmes i toppform.

Holmes gav ganske klart uttrykk for at det ikke kom på tale at han ble med meg ut igjen med det første. Hverken for å lete etter postkontor eller møte mannen på Nature Travels for å diskutere noen tur dagen etter. Faktisk gav Holmes ganske klart uttrykk for at han ikke ville på noen tur dagen etter i det hele tatt. Han var redd for helsa, rett og slett, og følte at han måtte ta det med ro. Jeg burde kanskje ringt og avlyst hele møtet, men jeg har veldig vondt for å avlyse ting jeg har lovet, så det endte med at jeg dro på møte på egenhånd med Nature Travels.

Jeg tok drosje til andre siden av byen. Sjåføren slet litt med å finne frem til riktig bygning, men vi fant den til slutt. Nature travels hadde ikke tatt seg bryet med å rigge opp et skilt, og derfor fant jeg ikke kontoret. En telefon sørget heldigvis for at min kontakt kom ut og hentet meg. Det viste seg selvsagt at jeg sto på feil side av bygningen, men jeg hadde nok ikke funnet frem om jeg hadde stått på riktig side heller.

Min kontakt het Rati. Rati var en 24 år gammel kar som nok ikke hadde jobbet så lenge i Nature Travels. Han forsøkte likevel så godt han kunne. Han tok på seg selger-maska og var seriøs og proff og viste meg en liste over alle de fantastiske tingene jeg ville få se om jeg booket dem. Han nektet å nevne pris før han var ferdig med å fortelle om alt det flotte jeg skulle få se. Samtidig beklaget han at jeg var den eneste som hadde bedt om en guidet tur neste dag, og at det derfor ville bli dyrere enn normalt. Dersom det ble så mange at de tok minibuss pleide de å ta 80 lari pr mann, men siden det bare var jeg som skulle dra.... Rati svelgte tungt, før han så profesjonelt han bare kunne, gav meg et stensilert ark som så veldig proft ut, der det stod 400 lari. 400 lari er mye penger, - 1400 kroner. I Georgia er det en formue, men sett med norske øyne er det ganske rimelig. Med denne prisen skulle jeg få leie en jeep i en dag, en sjåfør, en guide og Rati selv samt få lunsj og middag.

Rati forsikret meg om at det var en kjempe-deal. Rati virket nervøs og fersk i sitt fag, men jeg merket at jeg likte ham litt. Han hadde sin sjarm, på en nerdete og uskyldig måte. Jeg sendte melding til Holmes og forklarte om opplegget og prisen, og prøvde å få ham med. Kanskje han nå hadde kommet seg såpass til hektene at han så litt lysere på ting? Holmes svarte ganske avvisende. Skulle jeg reise fikk jeg reise selv! Jeg grublet litt på det. Skulel jeg reise alene? Hvor kult var det? Kom likevel frem til at dette var en opplevelse jeg faktisk ikke ønsket å være foruten. Hvor mange flere ganger ville jeg få sjansen til å ta denne turen? Det var nå eller aldri? Jeg tok ham derfor i hånda og sa han hadde en deal. Rati lyste opp i en blanding av lettelse og overraskelse. "Flott! Bare signer her og gi meg 400 lari!" Jeg hadde ikke 400 lari på meg, så Rati og en medarbeider kjørte meg til nærmeste minibank, hvor jeg tok ut 400 lari pluss litt ekstra så jeg hadde til drosje hjem.

Jeg hadde akkurat signert kontrakten da jeg fikk melding fra Holmes: "Nei, forresten, skriv meg opp! Jeg kommer bare til å angre siden om jeg ikke blir med!"

Jeg fortalte til Rati at min venn nå ville bli med likevel. Rati virket veldig forvirret. Men! Om jeg ville ha med ekstra folk måtte jeg betale 60 lari mer! Kontrakten var jo allerede fyllt ut! Om han skulle begynne å rette på den ville det virke veldig uproft! Det virket som profesjonalitet var Ratis største bekymring. Rati spurte så profesjonelt han bare kunne om jeg hadde noe i mot å få kvitteringen i to omganger. En på 400 lari og en på 60? Det sa jeg var helt greit. Rati var lettet, men virket litt såret over at han ikke fikk skrevet én ordentlig og fullstendig kontrakt.

"Nå må vi hente kameraten din så han får betalt de 60 lariene!" sa Rati.

"Er det nødvendig?" spurte jeg.

"Ja, vi må ha pengene på forskudd"

"Jo, men kan ikke jeg bare betale for ham?"

Rati så forskrekket på meg: "KAN du det??"

Jeg betalte 60 lari for Holmes. Rati var utrolig fornøyd.

"La oss kjøre deg hjem!" nærmest ropte han. Bare si hvor du vil! Vi kjører deg hvor som helst!

Jeg ble litt brydd, men følte dette var min store sjanse: "Vel...kan dere kjøre meg til ...postkontoret?" spurte jeg.

Rati så overrasket ut, men sa at SELVFØLGELIG kunne de kjøre meg til postkontoret! Jeg ble dyttet inn i bilen mens han gliste fra øre til øre, og så kjørte vi i rasende fart (hva ellers?) til postkontoret!

Vi fant postkontoret!!

Men det var stengt! Det var nemlig lørdag, og vi var for sent ute. Akk ja, det var verdt et forsøk tenkte jeg, men Rati hadde ikke tenkt å gi seg! "Jeg vet om et annet postkontor!" ropte han. Dermed kjørte vi i full fart til andre siden av byen der de hoppet ut og fant et annet kontor som også var stengt. Rati begynte nå å telefonere. "Hvem ringer du til?" "Jeg har noen venner som jobber i posten!" sa Rati. "Jeg skal ringe dem og høre om de kan åpne for oss!"

"NEINEINEI!" Sa jeg. "Det er ikke nødvendig!"

"It's no problem! You are our guest now!" ropte Rati.

Georgierne og gjestfriheten deres altså. Jeg greide i alle fall å overbevise Rati om at det ikke var noen vits i å stresse noe mer for min del, og så kjørte de meg tilbake til puben der Holmes satt.

Holmes var i utrolig mye bedre humør enn da jeg forlot ham. Usikker på om dette var pga av aircondition eller at han hadde drukket noen glass vin, men det var i alle fall fall nydelig å se ham smile. Jeg fortalte om Rati og Nature Travels, og Holmes virket faktisk både motivert og turlysten!

Alt sirkuset denne dagen hadde dessverre ført til at vi ikke hadde rukket å finne oss noe nytt hotell, og nå var det blitt så sent at Holmes ikke gadd prøve å finne noe nytt. Dagen etter skulle vi jo uansett overnatte med Nature Travels, så vi fant ut at det var mer logisk å prøve å finne et hotell etter at vi kom tilbake fra den turen.

Dermed måtte vi bli enda en natt på Hotel GVANCA! Jeg ringte Gvanca og fortalte henne at vi hadde bestemt oss for å bli en natt til. Hun ble fra seg av lykke. "Oh , I love you! (Mer riktig uttale: 'I laaav yo!')" Hun ba meg huske å betale henne for den ekstra natta. "Jada" sa jeg.

"Do you promise?"

"Yes"

"Promise to remember?"

"Yes, i promise to remember."

"50 lari, just leave it on the table"

"Yes, I will leave 50 lari for you. On the table"

"Do you promise?"

"Yes, Gvanca, I promise."
"Dont't forget?"
"I won't forget."

"I laaaav yo!"

Det ble ikke tatt mange bilder denne dagen, men på spaserturen hjem til Hotel Gvanca tok jeg dette, så da poster jeg det.

Vel fremme på Hotel Gvanca tok jeg frem skisseblokken min og tegnet en avskjedstegning til Gvanca til å legge sammen med betalingen.

Så la vi oss ned sammen med maurene og sov!