Georgia 2011 - Dag 12

Dag 12:

Hurra! Vi våknet friske og raske (for en gangs skyld, burde jeg muligens legge til)! Vi åt vår siste frokost på gjestehuset, men var ganske rådville til hva vi skulle finne på å bruke hele dagen til. Flyet vårt skulle gå klokken 17.30. Hva skulle vi gjøre frem til da? Som den nevrotisk veloppdragne gutten jeg er, følte jeg at vi burde være ute av huset innen klokken 12. Det er jo slik det er på hoteller? Holmes var av en eller annen grunn med på dette.

Vi betalte for oss, gav ei flaske vin til husmora som takk, og fikk håndtrykk og mange smil tilbake. "We will miss you!" forsikret de. Hm. Mon det. Men hyggelige var de i alle fall!

Så gikk Holmes og jeg ned i byen uten annet fore enn å fordrive tiden så godt det lot seg gjøre. Vi satte oss i parken, og skulle akkurat til å kjøpe noe øl eller gjøre noe annet dumt, da telefonen ringte.

Det var fra flyplassen! Flyet vårt klokken 17.30 var blitt kansellert, og vi var blitt flyttet til flyet som gikk 13.30! Vi måtte være på flyplassen innen 30 minutter!

Som jeg allerede har sagt: PLANER FORANDRER SEG I GEORGIA.

På grunn av tilfeldigheter hadde vi altså sjekket ut av gjestehuset tidlig og hadde dermed sekkene pakket og kunne haste avgårde. Det var ren flaks. Vi kunne fort ha risikert å ha blitt i Svaneti i en uke ekstra sånn som dette stedet fungerer.

Å spasere 3 km på en halvtime med tunge sekker er mulig, men fristet ikke, så Holmes prøvde å haike. En gretten middelaldrende mann stoppet ladaen sin og kikket surt på oss. "The airport?" spurte Holmes. Mannen gryntet og viftet oss vekk. "Five lari?" sa Holmes og viftet med en seddel. Jo, da var det greit! Vi hoppet inn og greide å komme oss til flyplassen i god tid. Så god tid, faktisk, at Holmes rakk å ta bilder av den! Den så slik ut:

Den var omtrent like rar inni som utenpå.

Flyene som landet her var stort sett Twin Ottere. Det var med andre ord ingen baggasje check-in. Dette uroet meg litt, siden jeg hadde en tollekniv i sekken, og ikke var helt sikker på hvordan det ville bli tatt i mot når jeg skulle gjennom sikkerhetskontrollen.

Jeg vurderte å kaste hele kniven, men det er en fin kniv som jeg ville beholde. Jeg bestemte meg for å ha den i sekken og dernest ta problemene som de kom. Det gikk utrolig greit. Sekken gikk gjennom røntgen-maskina uten at tollerne oppdagde noe mistenkelig. Etter oss i køen kom det tre amerikanere, og de fikk endevendt sekkene sine og den ene måtte delvis demontere barbermaskina si før de lot dem ham gå. Haha!

Flyet vårt:

Twin Otter har jeg aldri reist i før. Jeg har aldri sittet i noe småfly i det hele tatt, så spenningen var høy. For dere som ikke har sittet i en slik maskin kan jeg fortelle at den har ca 20 sitteplasser. I kabinen satt det to piloter som lot til å ha det litt trangt. Døra inn til kabinen var borte. Den ene piloten lente over stolen, snudde seg bak til oss og ropte:

"Hello folks. I'm Mike and this here is Shaun. We're expecting the flight will take about an hour, an hour and a half...give or take." Når han sa det siste gjorde han en armbevegelse som understreket at han virkelig ikke var helt sikker på hvor lang tid dette ville ta. Så mønstret han oss et sekund før han la til: "Are there any questions?" Stillhet. "OK!" sa Mike, og så begynte de å fly!

Holmes var uendelig fascinert av at de to pilotene holdt hverandre i hendene når de gav gass. Hva kom det av? Var det sikkerhetshensyn? Prosedyre? Var de bare fryktelig engstelige og trengte å holde hender når de gjorde kritiske manøvre? Eller var de bare veldig gode "venner"? Dette fikk vi aldri svar på.

En Twin Otter har ikke spesielt stor marsjhøyde viste det seg, og innimellom var enkelte av fjelltoppene høyere oppe enn flyet vårt. Det syntes jo jeg var ganske kult, og jeg filmet i vei ut vinduet, selv om både vindusreflekser og propeller egentlig ødela magien litt.

Vi kom oss helskinnet til Tbilisi!

Vi dro rett til Acid Bar! Dette var rett ved Hotel GVANCA som vi altså skjebnesvangert hadde booket oss inn på. Acid Bar hadde dessuten god mat og drikke, søte kelnere, aircondition og trådløst internett. Holmes fant seg fort til rette og pustet lettet ut, mens jeg selvsagt straks begynte å stresse.

Postkortene! Nå måtte jeg få sendt dem! Riktignok hadde jeg enda noen dager i Georgia, men nå hadde jeg vært her i 2 uker (!!!) og ikke funnet et eneste postkontor! Jeg kunne IKKE satse på å få sendt dem fra flyplassen eller noe lignende! Jeg hadde nå forhørt meg om hvor postkontoret var, og alle sa det var på Rustaveli avenue 32. Rett ved Raddisson hotellet. Dette visste jeg hvor var, så jeg ville nå ikke kaste bort et øyeblikk mer, og dro for å poste kortene mine. Å poste ting i Georgia er sykt vanskelig, noe denne historien forteller på en glimrende måte:

EPOSET OM POSTKONTORET

Hver gang jeg spurte om postkontor i Georgia kikket folk vantro på meg og spurte "Mener du e-post?" eller "Hvorfor sender du ikke bare epost?", og når jeg fikk forklart at jeg ville sende postkort sa de "Hvorfor det? Det er så dyrt!" Ja, det kostet visst hele 15 kroner å sende et postkort forklarte ei dame meg. Hun hadde sendt postkort til tyskland en gang. Never again!

Men penger er som kjente no object for meg, så jeg var fast bestemt på å poste mine postkort til tross for alle advarsler. Dermed la jeg avsted for å oppsøke Rustaveli avenue 32! Rustaveli avenue var hovdgaten ved Acid bar som jeg altså satt på. Jeg gikk ned til hovedgaten, og tittet på nærmeste husnummer. Der stod det nr. 1. Det var altså et lite stykke å gå. Jeg hadde spasert her noen ganger men mente å huske det ikke var så langt. Det viste det seg at det var. Jeg gikk i ganske kjapp gange, for jeg stresset, men brukte nok ca 30 minutter. Vel fremme ved Raddissonhotellet, der postkontoret altså skulle være, så jeg ingenting som tydet på at det var noe post der. Det var en diger bygning der som så relativt offentlig ut, men den så også helt forlatt ut, som om den skulle rives. Det var ingen skilt.

Jeg stoppet en tilfeldig forbipasserende og spurte ham om hvor postkontoret var. Han skjønte ingenting. Han var nok ikke så stø i engelsk. "Post!" sa jeg. Han stirret blankt tilbake.

Jeg tok postkortene min frem og viste dem til ham, og pekte på der frimerket skulle være mens jeg sa "stamp!"

Mannen tok postkortene mine og studerte dem, kikket på meg, kikket på kortene, bladde i dem, forsøkte å lese. Han skjønte helt åpenbart ingenting, så jeg pekte igjen på stedet som er reservert for frimerke og gjentok "Stamp! Post!"

Da gikk det et lys opp for mannen!

"Ahh! Posta!!" Jo, det var visst i bygningen rett bak meg, den som så så forlatt ut! Jeg måtte bare gå rundt på andre siden!

Hurra! Jeg smilte og vinket og var fra meg av glede. Gleden forsvant så fort jeg kom rundt på andre siden. På denne siden så bygningen akkurat like forfallen og forlatt ut. Det var ingen skilter, og en diger folkemengde stod i en sirkel rundt det som så ut til å være hovedinngangen. Jeg stusset litt på dette siste, særlig siden det ikke virket som om noen faktisk prøvde å komme inn i bygningen, folk bare stod rundt inngangspartiet i en halvsirkel. Jeg oppfattet noen kraner og anleggsmaskiner, og følte meg igjen usikker. Jeg henvendte meg til to karer som stod litt på siden.

"Is this the post office?" spurte jeg. Han ene kunne heldigvis engelsk:

"Yes. Why? Do you need to transfer or withdraw money?"

"Eh, no. I was hoping to send some mail"

Vantro i blikket. Han skjønte kanskje ikke hva jeg snakket om, så jeg dro frem postkortene mine igjen.

Han grep dem, studerte dem, prøvde å lese, kikket undrende på meg, så på postkortene igjen. Jeg pekte på frimerkestedet og sa, noe fortvilt: "Stamps! I need stamps! And then I want to mail them!"

"Aaaah! You need stamps!" sa mannen og var glad for å forstå. "Hmm, I don't think you can do that at the post office!"

"WHAT?!!!!!!"

"Well, you can try..."

I følge ham var det hovedpostkontoret som var i bygningen bak meg, og de var i ferd med å flytte, så han var usikker på hvilke tjenester som var tilgjengelige. Jeg bestemte meg for å forsøke likevel, siden det eneste andre postkontoret visstnok var på andre siden av byen.

Jeg brøytet med gjennom folkehavet som stod i halvsirkel rundt hovedinngangen, og måtte forbi noen gjerder som var satt opp, og så skjønte jeg plutselig hvorfor det var så mye folk der. De sto og så på dette:

Yessiree! En diger kranbil hadde rett og slett gått tvers gjennom betongen og forsvunnet ned i noe garasjeanlegg under bakken! Nå hadde de fått tak i en eldre kranbil til å løfte opp den nye kranbilen med. Jeg hadde dessverre ikke anledning til å bli og se hvordan det gikk med bilene, da jeg hadde langt viktigere ting å gjøre, nemlig å poste postkort!

Vel inne i bygningen ble jeg møtt av en portnerkone som straks hun så meg løp frem og stilte seg foran porten man måtte gjennom for å komme opp. "Posta?" prøvde jeg meg og viftet med postkortene. Dama så på meg uten å smile, la armene i kryss og bare ristet på hodet. Hun kunne ikke engelsk, men kroppsspråket hennes snakket tydelig: "I don't think so!"

Dermed bar det ut igjen. Jeg løp tilbake til herren som faktisk kunne engelsk og klagde min nød. Han tilbød seg straks å kjøre meg til det andre postkontoret! Georgiere er helt fantastisk hyggelige, men jeg var stresset og tenkte på John Erlend som satt alene og forlatt og nå hadde jeg vært borte snart en time. Jeg sa jeg ikke hadde tid. Om det ikke fantes noe nærmere?

"Hmm, yes. There is a small one behind that building. Maybe it's open."

Hurra! Det var i det minste en stripe av håp! Jeg løp avgårde dit han hadde beskrevet, men jeg fant selvsagt ikke noe postkontror der heller. Nå kan jo ikke jeg lese georgisk, og aner ikke hvordan logoen ser ut i dette landet, så jeg bestemte meg for å spørre en tilfeldig forbipasserende igjen. Samme greie som før. Han kikket på postkortene og på meg og skjønte ingenting. Til slutt spurte han en drosjesjåfør. Drosjesjåføren visste! Bare fortsett ned denne gata, ta til høyre, og så er det rett foran deg! En diger bygning! You can't miss it!

Jeg løp avgårde og var veldig glad, jeg fulgte instruksjonene, rundet hjørnet....og befant meg igjen foran samme bygning som jeg hadde kommet fra!!!! Jeg hadde gått i ring!!! Jeg frådet nå av raseri! Jeg hadde fått nok av å hele tiden bli henvist til denne bygningen hvor det åpenbart ikke hadde blitt sendt post fra siden Sovjetunionen ble oppløst! Siden turistinfoen allikevel lå på veien tilbake til Acid bar bestemte jeg meg for å dra dit først.

Når jeg en halvtime senere nådde turistinfoen var jeg dyvåt av svette, og så rasende som jeg ikke kan huske å ha vært på lenge. Jeg slang postkortene mine i disken og brølte "WHERE CAN I SEND MAIL IN THIS COUNTRY??!!!"

Dama bak disken smilte og pekte: "On the computer behind you, but it's touch-screen!"

Jeg kvalte et hyl, pekte på kortene mine og forklarte at jeg lette etter en mer tradisjonell form for post. Ah, ja det var i andre enden av byen, og nå var det stengt. Yes.

Slik endte altså postkontorjakten min denne dagen, og jeg dro tilbake til Acid bar og Holmes som en slagen og knukket mann. Jeg fortalte historien og han lo av meg. Kuk.

-----------------

Nå kom stunden vi begge gruet oss mer og mer til: Vi skulle dra til hotel GVANCA og sjekke inn.

"Hotell GVANCA" var egentlig ikke noe hotell. Det var leiligheten til ei feit dame som het Gvanca som vi ved et ulykkestilfelle hadde møtt på gata ei uke tidligere, og fått kortet til.

Fordi jeg er dum hadde jeg insistert på at vi skulle prøve dette overnattingsstedet. Gvanca møtte oss ute på gata: "My beautiful boys!" sa hun og virket henrykt over å møte oss igjen. Hun hadde om mulig på seg enda mer glorete klær og sminke enn forrige gang vi så henne. Som før nevnt mistenkte vi at hun muligens leide ut mer enn bare leiligheten, denne mistanken ble ikke akkurat minsket da vi kom inn i den. Den så nemlig ut som et bomba horehus. Dette er ikke en overdrivelse. Jeg gir dere bildene først som sist:

Disse bildene gir ikke en gang halvveis inntrykk av hvor ille det var. Det fantes ikke et eneste helt vindu i leiligheten. Alle låsene bar preg av å ha vært brutt opp. Det fantes ikke en eneste hel stikkontakt. Ledningene stakk rett ut av veggen, og var så tvinnet på ledningene til de apparatene som trengte strøm. Alle møblene holdt på å falle fra hverandre, eller var falt fra hverandre, men ble holdt sammen med strikk, tape eller som sofaen -med et teppe.

Gvanca skjønte nok hvor landet lå, for hun begynte en veldig forsvarstale for leiligheten så fort vi kom opp. Dessuten ville hun at vi skulle betale for to netter "in case you want to stay more" og så skulle hun gi oss tilbake pengene dersom vi bare ville bli en natt. Vi sa det ikke kom på tale, og kranglet en god stund med henne om dette. Til slutt ble vi enige om at jeg skulle betale henne 60 lari for en natt (hun ville ha 50) og så lovet jeg på ære og samvittighet å betale ekstra dersom vi ble lenger.

Holmes var utrolig skeptisk til hele opplegget. I hele leiligheten fantes ett eneste bilde. Det var et trykk av et maleri av en naken kvinne. Holmes gjorde dessuten en observasjon: Da vi kom opp i leiligheten lå mobilen hennes fortsatt på stuebordet, og skjermspareren hadde ikke aktivert seg slik at han kunne se hva bakgrunnsbildet var. Bakgrunnsbildet hennes var ei naken dame som satt på en stol og skræva.

Holmes var ikke lenger i tvil om hvordan hun tjente til livets opphold, og nå skulle altså vi ligge i senga hennes hvor hun hadde drevet med gud vet hva.

Vi fikk dessverre ikke tatt noe bilde av henne, for vi er generte gutter. Men jeg har laget denne grafiske fremstillingen av henne, basert på min dårlige hukommelse:



Døra til leiligheten var laget av en 10 cm stålplate. Den hadde 5 låser og bolter. Gvanca sa: "It's a very safe neighbourhood, but if somebody knocks on the door... Don't open."

Med dette dro Gvanca for å besøke sin mor (hun sa i alle fall det var det hun skulle) som bodde noen timer unna. Holmes og jeg ble igjen i leiligheten, og jeg lo og syntes alt var kjempegøy. Haha, nå leide vi jammen meg leiligheten til Gvanca! Eventyr!!! Denne gleden gav seg imidelertid raskt, etter at jeg hadde inspisert alle de knuste rutene og innbruddsforsøkene.

Holmes og jeg dro ut for å spise, men jeg greide ikke å kose meg. Jeg satt i stigende grad og tenkte på alle tingene våre, på fotoapparater, videokamera og minnekort som lå igjen i leiligheten. Hva om alt vi eide ble stjålet? Tenk om alle bildene våre ble borte!! Klumpen i magen bare vokste og vokste. Jeg angret som en hund. Holmes bekymret seg ikke over sine ting siden han hadde reiseforsikring (rike, heldige, fremtenkte, smarte kjekkas), men han var heller ikke spesielt begeistret for tanken på å miste alle bildene. Vi ble derfor enige om å dra tilbake og hente alle minnekortene som jeg fra nå av skulle bære rundt i veska sammen med videokameraet. Dette hjalp litt på klumpen i magen.

På kvelden møtte vi igjen Alex og Nino, og fikk igjen resten av tingene våre som vi hadde fått lagre hos dem mens vi var i Svaneti. De fikk igjen sekkene sine. De ble med oss opp og kikket på leiligheten før vi stakk på byen med dem. De sa leiligheten var "grei nok" etter Georgisk standard, men Nino ble betenkt da hun så bildet av den nakne dama på veggen og hørte om mobilen. Da vi senere på kvelden skulle hjem igjen og skilte lag, gav Nino drosjesjåføren streng beskjed om at vi skulle kjøres HELT FREM TIL DØRA. Da drosjesjåføren ikke fant veien sa jeg det var greit og at vi bare kunne gå det siste stykket, men han nektet å slippe oss ut og ringte Nino og fikk instruksjoner helt til han kom frem til døra. Ergo ble det ikke vurdert så fryktelig sikkert likevel det nabolaget. Dessverre var vi forferdelig tørste, så så fort taxien var ute av syne løp vi ned alle de farlige gatene til vi fant et sted vi kunne kjøpe vann, og så løp vi opp igjen. Ingen vits i å prøve å ta vare på fulle nordmenn på tur!

Vi sov forferdelig dårlig fordi det ble storm, og alle de knuste glassene dirret i karmene hele natta gjennom. Jeg snorket. Holmes bannet.