Georgia 2011 - Dag 11

Ingen i reisefølget var spesielt overrasket da vi våknet denne dagen og oppdaget at vi nok en gang følte oss ganske skrale. Holmes var skralere enn meg. Nå hadde vi greid å miste bussen for andre dag på rad, og Holmes begynte å få det travelt. Han ville tilbake til Tbilisi, og nå ville han at vi skulle forsøke å ta fly. Vi hadde som før nevnt tenkt på å ta fly allerede, men vi hadde blitt fortalt at alt var fullbooket. Nå hadde jo reisen likevel blitt ufrivillig utsatt, så vi bestemte oss for å dra ned til turistinformasjonen igjen og høre om det nå var mulig å få tatt fly. Det hadde vært topp.

Holmes følte seg dessverre så skral (evnt. lat) at han ikke ville bli med ned i byen. Dermed ble det jeg som luntet avgårde for å friste lykken hos turistinformasjonen.

En av de tingene som vel må sies å være mest typisk med Georgia er at planer forandrer seg. Samme hvor innstilt du er på å gjøre én ting, så ender man fort opp med å gjøre noe helt annet, på en helt annen måte. Det er bare slik Georgia er. Samme hvor godt du planlegger noe er ting til syvende og sist helt utenfor din kontroll. Forsøkene våre på å komme oss tilbake til Tbilisi var allerede et godt eksempel på dette, men verre skulle det bli.

Da jeg kom på turistinfoen og spurte etter fly fikk jeg vite at det nå var fullt mulig å fly til Tbilisi (hurra!) men det som var nytt og forandret var at det ikke lenger var mulig å reservere eller bestille flybillett via telefon eller internett. Nå måtte jeg dra personlig til flyplassen og kjøpe den der. Jeg kunne heller ikke kjøpe billett for Holmes. Holmes måtte bli med personlig han også, og vi måtte medbringe pass.

Dermed måtte jeg opp og få stablet Holmes på beina, og så dro vi til flyplassen for å kjøpe billetter. Det var varmt og jeg var solbrent, så jeg gikk i lyse heldekkende klær og med bredbremmet hatt. Holmes knakk sammen når han så meg. "Du er faenmeg rar du Holkis!"

I Svaneti er det ingen drosjer, så vi måtte spasere til flyplassen. Den lå ca 3 km fra sentrum. På flyplassen fikk vi vite at alt var fullbooket, men at det ville bli satt opp en ekstra flyvning dersom det var mange nok interesserte. Vi villa da fly klokken 17.30. Siden dette ikke var sikkert kunne vi ikke kjøpe billetter, men dama lovet å ringe oss senere dersom det ble noe av flyvningen, og så måtte vi komme tilbake og kjøpe dem. Vi diskuterte en del med henne om det virkelig var nødvendig å komme tilbake for å kjøpe dem. Om hun ikke kunne ta kopi av passene våre og så holde igjen flybillettene til oss? Jo...det kunne hun visst! Holmes var fornøyd.

Så gikk vi de 3 kilometrene tilbake hjem igjen i den brennende heten.

Vi tok bilder på veien.

Etter noen timer ringte dama fra flyplassen og fortalte at vi hadde fått plass på den 3. flyvningen neste dag! Men vi måtte komme og kjøpe billetter! Men! Vi la jo igjen kopi av passene våre?! Jo, men vi var nødt til å betale for billettene dersom vi skulle få dem, og det måtte skje nå.

Dermed dro vi tilbake til flyplassen, og nå begynte vi å bli både svette og irriterte. På flyplassen fikk vi billettene våre, og det viste seg at dama bak skranken ikke hadde veksel. Billettene kostet 75 lari hver. Heldigvis greide vi å bla opp akkurat, og vi fikk billetene. Gjett om vi var fornøyde! Så gikk vi de samme gamle 3 kilometrene tilbake igjen. Til sammen 12 km trasking denne dagen altså.

Holmes tok bilde av gjestehusets ku og høne.

Vi dro tilbake til gjestehuset uten andre ambisjoner enn å slappe av og sove riktig lenge.

Mens Holmes og jeg satt denne siste dagen i Svaneti og følte roen senke seg og et lett vemod, men samtidig mette på inntrykk, kom vi til å tenke på hvor vi skulle sove når vi kom tilbake til Tbilisi? Tilbake til hotellet der vi hadde bodd før? Der med de vonde sengene? Det fristet ikke. Men hvor ellers?

"Hotell Gvanca!" ropte jeg.

Gamle lesere vil kanskje huske den fargerike kvinnen vi møtte på gata i Tbilisi en uke tidligere. Hennes navn var Gvanca, men vi kalte henne for Rosa fordi hun kun gikk kledd i rosa. Hun hadde gitt oss kortet sitt i tilfelle vi kom tilbake, og ville leie ut kåken sin billig til oss.

Kortet til Gvanca/Rosa

Vi syntes hun virket utrolig nifs, men jeg ble fantastisk ivrig på at vi måtte prøve å booke oss inn hos henne. Holmes var sliten og jeg tror han hadde sett frem til dusj og klimaanlegg og et bedre hotell. I stedet fikk han Holkis i et meget insiterende og kranglete humør:

Holkis: "Hva slags hotell vil du finne deg da?"

Holmes: "Jeg synes Raddisson høres greit ut"

Holkis: "Radisson er dyrt! Hva skal du til Raddisson etter?"

Holmes: "Det er jo veldig greit og behagelig da"

Holkis: "So is McDonalds!"

Det siste argumentet var så knusende bra at Holmes anså slaget som tapt og måtte si seg enig. Vi var på eventyr og målet med turen var ikke å ha det lett, greit og behagelig! Holmes ristet på hodet av hvor dum han hadde vært, og så gjorde han noe enda dummere; Han gjorde som jeg sa og ringte Gvanca.

Gvanca husket oss svært godt og lovet oss husrom når vi kom tilbake til Tbilisi.

Så la vi oss for å sove, med riktig mange sommerfugler i magen.