Jeg tegner

Neglelakk

Det finnes mye rart mellom himmel og jord som menneskene ennå ikke har en forklaring på. En av tingene er hvorfor vi bruker neglelakk. Jada, jeg vet at det er sminke. Akkurat som mascara og leppestift, som skal forskjønne oss. Men der mascara skal fremheve øynene, og leppestift leppene. Hva skal neglelakken fremheve? Fingrene? Er det noe menneske noen noen sinne er blitt begjært for sine fingre?

Neglelakk ser ikke bra ut i utgangspunktet og før du har sagt kake begynner lakken å flasse av, og da er det bare grotesk. Som om neglene dine har blitt spedalske. Likevel er ikke dette nok for enkelte. De lakket neglene på tærne også. Som om det er en mani. Jeg er overrasket over at de ikke lakker tennene mens de er i gang. Hvem i allverden trenger å fremheve tærne sine?! Blir våre krøllete og klemte tær yndigere og mindre rare av at man farger dem med lakk i skrikende farger?

Det finnes manikyrsalonger! Folk som har som yrke å male neglene til andre! De bruker timesvis på hærverket og søler til neglene med lim og perler og små figurer slik at neglene hekter seg fast i ting og brekker av. Og igjen, hvem har noen sinne begjært en kvinne fordi hun har små minatyrdelfiner og bølgemønster på neglene?

Sexy?

Neglelakk er for meg et slikt pussig kulturfenomen som eksisterer bare fordi alle andre gjør det. Vi vet ikke hvorfor vi gjør det, vi bare vet at våre forfedre gjorde det, og vi skal jammen ikke være noe dårligere! Vi skal toppe hele dritten! Og toppe det gjør vi.

Men så er det sikkert en eller annen bedreviter der ute som vil innvende at folk ikke lakker neglene for å være sexy, men ganske enkelt for å pynte seg. Akkurat som man bruker slips, ring på fingeren eller en kjempediger hatt med imitert frukt på. Jada, det er lett å være kverulant. Neglelakk er IKKE pynt! Det er tvert i mot noe som gjør deg bittelitt styggere. Bittelitt merkeligere. Bittelitt mer dust.
Folk driver med mange rare bodymods. Ikke alt er vakkert, og ikke alt er ment å være vakkert. Men neglelakk løper folk rundt og tror andre synes er vakkert! Ingen stiller spørsmål om det faktisk er noen som liker det.

Alle som liker neglelakk, liker det fordi de tror andre liker det. Ingen liker innerst inne neglelakk.

Sjalusi og diktatur

Noen mennesker er mer sjalu enn andre. Mange har den oppfatningen at enkelte bare er skapt med sjalu personlighet, men jeg innbiller meg at sjalusi er en naturlig følge av å føle sin posisjon truet. Dersom du er overbevist om at partneren din elsker deg og at hun ikke under noen omstendighet ville finne noen som var bedre enn deg, hvorfor skulle du da være sjalu? Selv om hun kom hjem og fortalte at hun hadde vært utro ville det ikke plage deg nevneverdig, for du ville være overbevist om at affæren måtte ha vært en skuffende opplevelse for henne, all den tid du vet at ingen kan måle seg med deg. Kanskje ville du rett og slett syntes synd på henne. Stakkar, nå som hun har opplevd deg, må alle andre menn fortone seg som enorme skuffelser til sammenligning. Om man er så kvalmende selvsikker som dette er det altså helt umulig å føle sjalusi.

Sjalusien oppstår i det dette selvbildet slår sprekker. I det du oppdager og erkjenner at du kanskje ikke alltid gjør alt så bra, og registrerer at det finnes mange menn som er både kjekkere og greiere enn deg selv, og som din utkårede muligens ville ha hatt det bedre med. Sjalusi er vel rett og slett frykten for at den andre skal oppdage at du ikke er noe å samle på.

For å sikre sin posisjon er det lett å la sjalusien ta overhånd. Du nekter din partner å treffe guttevenner eller snakke med menn på fest. Du overvåker hennes aktiviteter og kommer med urimelige anklager og krav. Nå er løpet kjørt. Nå har du oppført deg så urimelig og gjort livet så surt for henne, at om du var i tvil før, så er du det i alle fall ikke nå lenger: Du er ikke lenger en spesielt attraktiv person å være sammen med. Risikoen for at hun faktisk skal finne noen som er kjekkere enn deg stiger jo mer urimelig du oppfører deg.

Det er litt som i diktaturer. I begynnelsen starter alt med fryd og gammen. En leder, gjerne en som er elsket av folket, tar makten og styrer landet med stø hånd. Det går ofte ganske greit den første tiden. Men så begynner han å gjøre feil. Folket murrer. De begynner å stille spørsmål ved hans lederegenskaper. Diktatoren blir redd for at folk skal ønske å avsette ham. Han innfører sensur i avisene, ingen får skrive noe stygt om ham eller hvordan landet ledes. Han får politiet til å holde øye med sine politiske motstandere. På dette tidspunktet er løpet kjørt. Han har gått over en strek og han vet det. Han kan ikke myke opp reglene igjen nå. Folket har sett hvordan han kan være, og de er blitt skremt. Skal han holde på makten må han bare ture på. Dermed ender det opp med et paranoid skrekkregime der folk blir henrettet uten rettergang og alle lærer på skolen at de elsker landets sterke leder, ellers...!

Og slik er det altså i liten skala med sjalusi i et forhold også. Vet du at du er en dust har du ikke noe annet valg enn å kjøre på med nazisjalusi og full kontroll. Det skremmende er at folk med sjalusi ikke innser at sjalusien bunner i sin egen visshet om egen tilkortkommenhet. De er hellig overbevist om at det er den andre partens utsvevende og lettsindige levesett som er skyld i sjalusien de føler. Det er alltid lettere å stille krav til andre i stedet for til seg selv.