Sjalusi og diktatur

Noen mennesker er mer sjalu enn andre. Mange har den oppfatningen at enkelte bare er skapt med sjalu personlighet, men jeg innbiller meg at sjalusi er en naturlig følge av å føle sin posisjon truet. Dersom du er overbevist om at partneren din elsker deg og at hun ikke under noen omstendighet ville finne noen som var bedre enn deg, hvorfor skulle du da være sjalu? Selv om hun kom hjem og fortalte at hun hadde vært utro ville det ikke plage deg nevneverdig, for du ville være overbevist om at affæren måtte ha vært en skuffende opplevelse for henne, all den tid du vet at ingen kan måle seg med deg. Kanskje ville du rett og slett syntes synd på henne. Stakkar, nå som hun har opplevd deg, må alle andre menn fortone seg som enorme skuffelser til sammenligning. Om man er så kvalmende selvsikker som dette er det altså helt umulig å føle sjalusi.

Sjalusien oppstår i det dette selvbildet slår sprekker. I det du oppdager og erkjenner at du kanskje ikke alltid gjør alt så bra, og registrerer at det finnes mange menn som er både kjekkere og greiere enn deg selv, og som din utkårede muligens ville ha hatt det bedre med. Sjalusi er vel rett og slett frykten for at den andre skal oppdage at du ikke er noe å samle på.

For å sikre sin posisjon er det lett å la sjalusien ta overhånd. Du nekter din partner å treffe guttevenner eller snakke med menn på fest. Du overvåker hennes aktiviteter og kommer med urimelige anklager og krav. Nå er løpet kjørt. Nå har du oppført deg så urimelig og gjort livet så surt for henne, at om du var i tvil før, så er du det i alle fall ikke nå lenger: Du er ikke lenger en spesielt attraktiv person å være sammen med. Risikoen for at hun faktisk skal finne noen som er kjekkere enn deg stiger jo mer urimelig du oppfører deg.

Det er litt som i diktaturer. I begynnelsen starter alt med fryd og gammen. En leder, gjerne en som er elsket av folket, tar makten og styrer landet med stø hånd. Det går ofte ganske greit den første tiden. Men så begynner han å gjøre feil. Folket murrer. De begynner å stille spørsmål ved hans lederegenskaper. Diktatoren blir redd for at folk skal ønske å avsette ham. Han innfører sensur i avisene, ingen får skrive noe stygt om ham eller hvordan landet ledes. Han får politiet til å holde øye med sine politiske motstandere. På dette tidspunktet er løpet kjørt. Han har gått over en strek og han vet det. Han kan ikke myke opp reglene igjen nå. Folket har sett hvordan han kan være, og de er blitt skremt. Skal han holde på makten må han bare ture på. Dermed ender det opp med et paranoid skrekkregime der folk blir henrettet uten rettergang og alle lærer på skolen at de elsker landets sterke leder, ellers...!

Og slik er det altså i liten skala med sjalusi i et forhold også. Vet du at du er en dust har du ikke noe annet valg enn å kjøre på med nazisjalusi og full kontroll. Det skremmende er at folk med sjalusi ikke innser at sjalusien bunner i sin egen visshet om egen tilkortkommenhet. De er hellig overbevist om at det er den andre partens utsvevende og lettsindige levesett som er skyld i sjalusien de føler. Det er alltid lettere å stille krav til andre i stedet for til seg selv.