En gang for riktig lenge siden, langt langt borte var det et skip. Det var et digert skip med hundrevis av passasjerer. En dag det var ute på havet traff skipet et isfjell og sprang lekk. Vannet fosset inn i faretruende tempo og kapteinen gav ordren: Alle mann til pumpene! Mannskap og passasjerer reagerte imidlertid tilbakeholdent og kun noen få gjorde som han sa. Mange begynte å diskutere i stedet. Noen prøvde å vri seg unna; Lekkasjen var sikkert ikke så stor. Det var sikkert ikke behov for at alle skulle pumpe?
Etter å ha bagatellisert lekkasjen en stund gikk noen over til å benekte at det fantes noen lekkasje overhode. Tross alt hadde ingen av dem foreløpig merket noe til at skipet sank. De var fortsatt tørre på beina. Kunne det være at kapteinen prøvde å mele sin egen kake? Noen mente nå de hadde hørt at han eide noen aksjer i et firma som laget deler til pumper. Hvor godt kunne de egentlig stole på denne såkalte kapteinen? Hva om dette bare var et påfunn fra pumpefabrikkene og pumpelobbyen for å tjene mer penger på pumper? Hva gjorde nå egentlig kapteinen så mye bedre skikket til å bedømme situasjonen enn vanlige passasjerer? Etter litt diskusjon måtte man likevel konstatere at gulvet begynte å bli vått.
Argumentasjonen endrer seg nå: Det kom kanskje inn vann, men kom det virkelig fra et hull i skroget som skyldtes kollisjon? Vann kan da komme fra mange steder. Hvordan kunne kapteinen være så sikker på at det kom fra et hull i skroget?
“Vi som fulgte med i timene på skolen har hørt om noe som heter ‘regn’” fortalte en overbærende.
- Dette kommer ned fra himmelen med ujevne mellomrom og er helt naturlig. Det er sikkert dette som har sivet inn. Ikke noe å få panikk for.
En annen begynte å kritisere selve pumpene. For hvorfor var nå egentlig pumper så bra? Passasjeren presenterte seg som fysiker for å legge vekt bak ordene og kunne fortelle at pumper kunne bestå av både tungmetaller og mikroplast. Dessuten krevde de ganske mye energi. Denne energien måtte jo komme fra et sted. Energi til pumper ville bety mindre energi til andre ting, som oppvarming av lugarer, dusj og svømmebasseng. Disse pumpene var rett og slett en trussel mot den standarden de tross alt hadde betalt billett for å ha, påpekte han.
Vannstanden steg ytterligere. Nå begynte folk på 3. klasse nølende å pumpe, men de var umotiverte og sure fordi passasjerene på 2. og 1. klasse ikke hjalp til. I etasjene over nektet de å være med å pumpe, for de mente bestemt at lekkasjen ikke angikk dem. Vannet nådde jo bare opp til 3. klasse, og det var uansett flest folk der nede. Det ble livlig diskutert andre løsninger. En gruppe spurte oppgitt om det virkelig var noen som var redde for vann?
- Vi som fulgte litt med i naturfag på skolen vet jo at vann, eller rettere sagt H2O, faktisk er en livgivende væske som er helt nødvendig for alt liv på jorden. Uten vann hadde vi dødd! Egentlig burde vi feire hele lekkasjen!
Kapteinen skrek til slutt ut i desperasjon. Skuta hadde tatt inn svært mye vann. Med en siste anstrengelse fikk han samlet oppmerksomheten til alle passasjerene og forklarte alvoret så tydelig han kunne: Hvis alle mann gikk til pumpene, kunne de ha en sjanse. Skuta ville ikke komme tilbake opp dit den var, men de kunne holde seg flytende inntil videre. Men da måtte alle mann til pumpene nå!
Noe ved kapteinens tårevåte øyne og dirrende stemme så ut til å gjøre inntrykk. Et øyeblikk kunne det virke som om alvoret gikk opp for passasjerene og det ble rådslått kjapt før de henvendte seg til kapteinen igjen:
- Vi ønsker å understreke at vi tar dette problemet med det største alvor og vi vil straks sette i gang arbeidet med å forberede oss på å tilpasse oss livet under vann.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar