Beograd - Jeg ser meg omkring. Del 1

Jeg begynner å like byen, selv om det er en og annen ting jeg stusser over. De har enorme kjøpesenter her, men i motsetning til i Norge, hvor kjøpesentrene er fulle av butikker som Nille og andre kjeder som selger billig nips, så huser kjøpesentrene i Beograd bare de mest eksklusive og luksuriøse butikkene. Nå kan du spørre hva jeg gjorde i et kjøpesenter i Beograd. Forklaringen er at kameraten min ikke hadde greid å ordne med en luftmadrass til meg som jeg kunne sove på. Så, naive som vi var, tenkte vi at det sikkert fantes en butikk for dette i et av de mange enorme kjøpesentrene. Nei. Om de solgte senger var det enorme luksussenger med gull og diamanter, og om vi lette etter en sport og friluftsbutikk så hadde de kun Nike-shop og Reebook-shop. Du vet, disse merkene som lager sportsutstyr for mennesker som ikke har til hensikt å drive sport. Kjøpesentrene er som palasser. Fulle av marmor og messing, og ikke en enste nyttig gjenstand for salg. Kun parfyme, høyhelte sko, enorme TV'er og vesker.

Uansett. Vi fant til slutt tak i en luftmadrass i en luguber bakgate, så nå håper jeg å aldri mer sette mitt ben i et kjøpesenter her. Nå er det endelig tid for å utforske byen med mitt nye kamera!



Dette bygget var visst en gang et statskontor som NATO bombet. Det er ikke blitt bygget opp igjen som man kan se.

Bussene går som før nevnt på strøm her. Jeg synes de er svært sjarmerende. Spesielt de eldre modellene.

En ortodoks kirke!
Interiøret.

Serbia har også en egen helgenkonge, men i motsetning til den norske ligger den serbiske fremdeles trygt og godt i kisten sin inne i kirka. Han levde fra 1303-1355 i følge inskripsjonen på kista. Min serbiske venninne sier han døde av sykdom på felttog. Sikkert tyfus.

Stilig solnedgang.

"The most famous ass in Belgrade!"

Dette siste bildet illustrerer på en glimrende måte at jeg ikke har lært mitt nye kamera helt å kjenne ennå (eller at jeg må slutte å drikke).

Nå tror jeg vertskapet mitt er i ferd med å våkne, så nå skal jeg avslutte dette innlegget og så blir det spennende å se hvor de drar meg med i dag.

Taxi i Beograd

Sjåføren luktet av vodka. I bagasjerommet på bilen var det et en halvtom flaske. Han var i godt humør, og kjørte slik at vi måtte gjemme ansiktet i hendene et par ganger. Mens han holder 240 på motorveien mens han snøvler på serbisk slik at selv ikke vår serbiske venninne forstår hva han sier, så snur han seg plutselig til oss i baksetet og sier: "Cookie?" og rekker frem en eske kjeks.

Livet er en reise...

...som skal vise deg at alt du tror du vet er feil.

Min første dag i Serbia

Inntrykkene så langt er få. Det var mørkt da jeg kom, og selv om vi stoppet på en cafe for en øl og litt mat så har jeg ikke sett så mye av landet annå. De har elektriske busser her.

Maten er veldig god! Virker som middelhavsmat med slaviske tradisjoner slengt på. Jeg er foreløpig veldig positiv til denne kombinasjonen. De har ikke så mange typer øl som jeg hadde håpet, men pytt. Øl er øl, og det de har er godt. De produserer også en del vin. Jeg kjøpte en flaske til ca 90 kroner i går som ikke var så verst. Skal prøve å få tak i mer.

Kameraet mitt ble knust på vei hit. Min feil, som la det i sekken jeg sjekket inn heller enn å ha det i lomma på jakka. Jeg tenkte jeg skulle spare meg selv problemer i metalldektoren på flyplassen, men det fikk jeg selvsagt uansett. Kameraet var over 4 år gammelt og var strengt tatt modent for utskiftning. Var et par knapper som ikke fungerte helt optimalt, og det zoomet inn og ut på eget initiativ.
Bare håper jeg finner et jeg liker her til en overkommelig pris. Jeg er jo ellers vant til å handle alt på internett og føler meg hjelpeløs i ordentlige butikker.

Mjød

Jeg har fra jeg var liten alltid fått høre at mjød var "vikingenes øl". Dette er det veldig mange som tror, men mjød har ikke annet til felles med øl enn at det inneholder alkohol. Mjød er gjæret honningvann. Det er søtt og friskt og lett å drikke som minner mest om vin. Det krydres som regel en del. I middelalderen var det en svært populær drikk og ble smaksatt med krydder fra kontinentet. Kjøper du en mjød i dag vil den sannsynligvis være laget etter en slik oppskrift.

Jeg har forsøkt å brygge mjød selv, med forskjellig resultat. Jeg har ønsket å lage det jeg selv innbiller meg er ekte norsk mjød, altså laget med de urter nordmenn hadde for hånden for 1000 år siden. 
Her er min grunnoppskrift:

10 kg honning
1,5 l eplesaft
1 l kraftig te kokt på mjødurt.
Fyll opp med vann.
(Holder til 25 liter. Blir ca 14%)

Eplesaften bør være av den kraftige typen; Ikke gå for eplenektar fra Eldorado, men kjøp noe mer eksklusivt. Eplemost. Noe med mye smak. Helst av norske epler. Dette gir mjøden en god friskhet. 
Mjødurt finner du langs bekker og på fuktige jorder fra juni til august. Det er blomstene som brukes. Mjødurt har en bitter smak, men når mjøden får stått noen uker gir mjødurten et behagelig trekk av mandel med hint av skog, blomster og eng.

Når jeg sier jeg har fått varierende resultat er det fordi jeg har eksperimentert en del.
Her er noen erfaringer jeg har gjort meg så langt:

* Du kan bytte ut halvparten av honningen med sukker. Mye billigere, og smaker likevel av honning.
* Nellik og muskat gjør seg godt i mjød, men vær forsiktig så det ikke ender opp med å smake tomtebrygg.
* Ingefær er ikke spesielt godt i mjød. 

Neste gang jeg brygger vil jeg sannsynligvis forsøke å ha i ryllik og pors.

Beograd

I påsken skal jeg til Beograd! En by jeg nesten ikke vet noen ting om, utenom det jeg har lest på Wikipedia. Der står det at det er en av Europas eldste byer, og at arkeologiske utgravninger har påvist bosetninger så langt tilbake som 7000 år. Det er ikke dårlig. Byen antas å ha blitt jevnet med jorden av 30 forskjellige armeer opp gjennom tidene. Det står det også respekt av. Ellers antar jeg, fordomsfull som jeg er, at byen er full av serbiske nasjonalister.

Jeg drar dit først og fremst for å besøke en kamerat som flyttet dit i fjor (husk, barn: internetdating får alltid katastrofale konsekvenser). Jeg har prøvd å hale ut av ham hva jeg kan forvente, og han er veldig positiv om det meste. Ølet er bra, lokal vin grei, maten billig og god, utelivet fantastisk. Dessuten er det visst masse flott natur i landet. Jeg lurte på om det var litt sånn "don't mention the war" der nede, men han kunne fortelle meg at folk mer enn gjerne pratet om krigen. Det er ikke serberne som har vært slemme, men alle andre. Bosniere og kroater, og NATO. Det er de som hater. Serbere er fredelskende ofre. Så da så. Kjenner jeg allerede er litt urolig over å komme fra et NATO-land. Kanskje var det dumt av meg å lese Safe Area Goražde før avreise.

Regner med det kommer et mindre fordumsfullt blogginnlegg med mye flotte bilder etter påske.

Farger og maling...

...blir mindre søl med digitalt tegnebrett.

Flink

Finnes det noe mer frustrerende enn å være flink? Å få høre hele livet at man er flink til mye og høres kanskje ut som en kjekk ting. Mye bedre enn å få høre at man er udugelig i alle fall! Det er selvsagt sant, men det skal ikke hindre meg i å sutre litt over det å være flink. Problemet er at det å være flink ikke er godt nok. 

Om du får karakter 5 i norsk er du flink til å skrive, men ikke god nok til å bli forfatter. Får du 5 i matte er er du flink, men ikke god nok til å bli matematiker. Får du 5 i tegning er du flink, men du er ikke noen kunstmaler. Får du 5 i gym er du flink, men du vinner ingen medaljer i OL. 

Å være flink er rett og slett veldig frustrerende. Man har evner som en liker å bruke, man håper kanskje på å kunne jobbe med  det når man blir voksen. Ha det som yrke. Men når alt kommer til alt er det ikke godt nok å være flink. Skal man leve av talentet sitt må man være virkelig god. Og da holder det ikke å kunne skrive grammatisk riktig og at læreren din sier du har "godt språk", eller å kunne tegne noen lunde naturtro, eller å ha god kondis.

Etter å ha forsøkt å få drømmejobben i noen år men hele tiden bli forbigått av geniale, originale og drivende dyktige mennesker gir de flinke ofte opp. De resignerer. De innser at deres evner, selv om de er over gjennomsnittet, ikke strekker til de høye kravene som stilles. 

De flinke ender som regel opp som lærere.

Jeg har mye sympati med lærere.

Interessant

Jeg vil i løpet av mai måned stå uten jobb og uten sted å bo. Jeg aner ikke hvordan jeg skal løse noen av disse problemene.

Sannhet

Sannheten er fleksibel. Faktisk så fleksibel at jeg ikke lenger synes et endelig svar er like interessant som søken etter svar. Det én person regner som sant kan en annen betrakte som det reneste vås. Still to personer det samme spørsmålet og du vil som regel få to svært ulike svar. Dette er veldig spennende synes jeg. Så spennende faktisk, at jeg synes det er morsommere å høre hvilken oppfatning andre har av noe, enn å faktisk få besvart spørsmålet mitt.

Dette får meg ofte opp i vanskeligheter. Noen har store problemer med å forstå hvorfor jeg, straks de har svart på spørsmålet mitt, går bort og spør noen andre om det samme. Tror jeg ikke på dem? Er ikke svaret deres godt nok for meg? Enda mer irriterte blir de om de forstår at jeg allerede vet en del om det jeg spør om. Hvorfor spørre om noe jeg allerede vet? For å få dem til å dumme seg ut som uvitende? Jeg er kanskje ute etter å ta dem?

Folk er rare. Om man ikke vet noe, så unnlater man å spørre for ikke å avsløre sin uvitenhet. Jeg derimot, spør om ting jeg allerede vet, og fremstår derfor som mer uvitende enn jeg egentlig er. Jeg spør fordi jeg håper å få en bit av kunnskap jeg ikke allerede har og dessuten fordi det er veldig interessant hvilke oppfatninger folk har om ting. 

Jeg liker også å spørre om igjen om ting folk allerede har svart på. Eller få gjenfortalt historier jeg allerede har hørt. Historier forandrer seg alltid med tiden. Detaljer kommer til alt etter humør og sinnsstemning. Svar blir gitt forskjellige eksempler og detaljer alt ettersom. 

Håpet mitt er at jeg om jeg spør og graver lenge nok, så skal jeg slutte å være en bitter ung mann og gå over til å være en gammel klok mann. Da skal jeg sitte på en benk i en landsby hele dagene og ha langt skjegg, og så skal alle ungene komme til meg og spørre meg om ting fordi jeg alltid svarer så mye rart. Og jeg skal være tålmodig og fortelle videre alt det tullet folk har fortalt meg gjennom et langt liv. Og innimellom vil jeg kanskje si noe som er viktig.

Kjærlighet...

...er en ensom ting.

Rubicon

Rubicon (utgitt 1965) er navnet på den siste romanen Agnar Mykle skrev. Etter min mening er den grovt undervurdert. Mange sier den er god, "men ikke så god som 'lasso rundt fru Luna' eller 'Sangen om den røde rubin'".
Dette kan jeg ikke forstå. De to bøkene er gode, men de når ikke Rubicon til knærne. I både Lasso og Sangen om rubinen er Mykle fremdeles av den oppfatning at han skal skrive roman. At det må være en historie her. Han har mye på hjertet, men han prøver hele tiden å flette det inn i en historie. Dette var jo slik man skulle skrive romaner på den tiden. Man skulle si noe viktig ved å skrive en underholdende og spennende historie. Det er her Agnar Mykle gjør noe fantastisk opprørsk i Rubicon. Historien er ikke som i vanlige romaner. Det er ingen helt som skal bekjempe en skurk, eller vinne noen jente. Boken handler om en ung student, Valemon Gristvåg, som uten noe større fore, bestemmer seg for å reise til Paris på motorsykkel. Det skjer ingenting dramatisk på veien din. Han blir ikke fanget i noe farlig nett av makt, begjær og kriminalitet. Han bare reiser, og det hender ikke mer med ham enn det ville hendt en hvilken som helst annen reisende. Det som gjør Rubicon så genial er at det egentlig viktige i boken er det Valemon tenker og funderer over når han reiser. En bagatell kan sette tankene hans i sving, og hvilke tanker! Valemon filosoferer, engster seg, forelsker seg, synger, beruses og dømmer i sine tanker. I løpet av turen nedover rekker han å favne over svært ulike temaer. Det ligger mye livsvisdom i disse tankene, både kjærlighet, filosofi og politikk blir gjennomgått, og det på en uhyre effektiv og underholdende måte. Aldri, hverken før eller siden, har jeg lest så mye bra trykket sammen mellom to permer. Jeg er evig glad for at ikke Mykle falt for fristelsen til å skrive en "ordentlig roman" med spenningskurve og vendepunkt og alt til faget henhørende.
Mange har innvendt at noen av kapitlene er rene essays, som om det skulle være noe negativt ved dette. Jeg synes tvert om, at det er beundrelsesverdig at Mykle maktet å skrive essays så ubesværet inn i romanen. Han var nok dessverre forut for sin tid.

Foran i Rubicon står det "1. del av Roman". Noen del 2 kom aldri. Det forundrer meg ikke. Slik jeg forstår Rubicon, er det på sett og vis en fortelling om forfatterens eget liv frem til da. Del 2 kunne med andre ord ikke skrives før etter hans død.

Etter Rubicon kom det ikke flere romaner fra Mykle, men det kom en novellesamling, Largo, i 1967. Etter det ble det stille. Når han døde fant man imidlertid en stor mengde brev som han aldri hadde sendt, men som sannsynligvis var ment å publiseres, noe hans forlag også gjorde. I disse skrev han at fremtidens sjanger, var brevet. Brevet var en mye mer effektiv sjanger å fortelle det man hadde på hjertet, enn den tungrodde romanen. Jeg mener det er denne erkjennelsen vi ser spiren til i Rubicon. Rubicon er en blanding av brev og roman; En fantastisk hybrid som fortjener å bli lest om og om igjen.

Om capser

En gang het det skyggelue, men nå heter det visst bare caps. Dette er sannsynligvis det styggeste plagget jeg vet om. Det finnes ingen, ingen, som ser bra ut med dette plagget på hodet. Man kan selvsagt innvende at det er et praktisk plagg, det skygger for sola eller beskytter ansiktet når man skal male, og det er helt riktig. Jeg er ikke i mot at folk bruker capser ved behov. Det jeg reagerer på er at mange mennesker later til å leve i den villfarelse at dette er et plagg som gjør dem kule og attraktive for det motsatte kjønn. At samme hvor pjuskete og ustelt man er, så kan en bare ta på seg en caps, og så er man kledd for fest! Hvordan kan det ellers ha seg at jeg stadig observerer mennesker med magen ute under den utvaskede t-skjorten sin, rumpesprekken godt synlig fra den hengende buksa, og med caps midt på natten! 

En besynderlig aktivitet slike mennesker bedriver er at de frenetisk ruller bremmen mellom hendene. Skyggen på lua må ha bøy. Har den ikke bøy, så er man ikke kul, slik er det med den saken. Det kan virke som disse menneskene tror at grunnen til at de ikke blir sett på som attraktive er at de ikke har greid å få til bøyen skikkelig. De ser seg forbauset omkring når de går på gaten. "Hvorfor snur ikke jentene seg etter meg? Jeg har jo capsen på", tenker de. Uforstående tar de av seg capsen for å se etter skavanker. Den ser ren og pen ut. Det må være bøyen på skyggen som er blitt for flat. Bannende tar de capsen mellom hendene og ruller skyggen forsiktig til de har fått en jevn bue på den. Tilfreds over resultatet tar de den på seg igjen og er atter klar for å møte verden! Igjen seksuelt attraktive.

Jeg har lenge hevdet at mennesker som går med caps må være under gjennomsnittlig intelligente. Jeg har høstet mye kritikk og sinne for dette synspunktet. Selvfølgelig kan jeg ikke si at alle mennesker som noen sinne har hatt på seg caps er dumme. Det finnes unntak for en hver regel, og det finnes sikkert mange smarte mennesker som er nødt til å bruke caps i sitt daglige virke. Men, dersom du tar alle personer som bruker caps som en del av sin vanlige, hverdagslige bekledning og måler deres IQ, så er min teori at man vil få artige resultater. Jeg håper forskere snart vil ta tak i dette og finne ut en gang for alle hvor dumme mennesker vi egentlig snakker om her. 

Da var jeg i gang

Nå har jeg etter mye om og men altså startet en blog. Denne kommer forhåpentligvis ikke til å være full av innlegg om det siste nye kule jeg har kjøpt meg og bilder av kjæledyr. Når jeg starter denne blogen er det mest for å ha et sted å samle tanker, ideer og ting jeg synes er interessante. Før har jeg skrevet slikt i brev til venner eller bare notert det for meg selv i en blokk, men dette har fungert dårlig, for brevene sender jeg jo fra meg og det jeg noterer for meg selv glemmer jeg fort hvor jeg har lagt. Nei, fra nå av vil jeg prøve bloging og se hvordan det fungerer for meg. Jeg antar at denne blogen aldri vil få noe særlig med lesere, og det er nok like greit.