Finnes det noe mer frustrerende enn å være flink? Å få høre hele livet at man er flink til mye og høres kanskje ut som en kjekk ting. Mye bedre enn å få høre at man er udugelig i alle fall! Det er selvsagt sant, men det skal ikke hindre meg i å sutre litt over det å være flink. Problemet er at det å være flink ikke er godt nok.
Om du får karakter 5 i norsk er du flink til å skrive, men ikke god nok til å bli forfatter. Får du 5 i matte er er du flink, men ikke god nok til å bli matematiker. Får du 5 i tegning er du flink, men du er ikke noen kunstmaler. Får du 5 i gym er du flink, men du vinner ingen medaljer i OL.
Å være flink er rett og slett veldig frustrerende. Man har evner som en liker å bruke, man håper kanskje på å kunne jobbe med det når man blir voksen. Ha det som yrke. Men når alt kommer til alt er det ikke godt nok å være flink. Skal man leve av talentet sitt må man være virkelig god. Og da holder det ikke å kunne skrive grammatisk riktig og at læreren din sier du har "godt språk", eller å kunne tegne noen lunde naturtro, eller å ha god kondis.
Etter å ha forsøkt å få drømmejobben i noen år men hele tiden bli forbigått av geniale, originale og drivende dyktige mennesker gir de flinke ofte opp. De resignerer. De innser at deres evner, selv om de er over gjennomsnittet, ikke strekker til de høye kravene som stilles.
De flinke ender som regel opp som lærere.
Jeg har mye sympati med lærere.
Jeg tror du har rett, det hjelper ikke alltid å være flink. De fleste "vellykkede" kunstnere av alle slag, har ikke kommet dit de er, fordi de er/var flinke, tror jeg. Jeg tror ikke engang du trenger å være spesielt flink i det du driver med, bare du har engasjement, lidenskap for det du gjør, og sist men ikke minst, er inspirert. Og det å være inspirert, tror jeg krever en mangel på kontroll, og mennesker med stor kontroll, er ofte "flinkiser". Det å slippe kontroll er jo som kjent ikke spesielt lett, så det finnes vel ikke så mange av dette slaget.
SvarSlettMen jeg tror likevel at det beste er om man klarer å slippe kontroll, og ta igjen kontrollen etterpå. Store musikere, etter min mening, tror jeg lykkes fordi de klarer å være inspirert/uten kontroll, for deretter å ta kontrollen, for å organisere impulsene med presisjon. Og dèt krever jo disiplin, og det å være flink.
Du har nok veldig rett du også. Det er ikke alltid det å være utrolig god til én ting gir suksess, men det å ha en gunstig sammensetning av flere evner.
SvarSlett