Sannhet

Sannheten er fleksibel. Faktisk så fleksibel at jeg ikke lenger synes et endelig svar er like interessant som søken etter svar. Det én person regner som sant kan en annen betrakte som det reneste vås. Still to personer det samme spørsmålet og du vil som regel få to svært ulike svar. Dette er veldig spennende synes jeg. Så spennende faktisk, at jeg synes det er morsommere å høre hvilken oppfatning andre har av noe, enn å faktisk få besvart spørsmålet mitt.

Dette får meg ofte opp i vanskeligheter. Noen har store problemer med å forstå hvorfor jeg, straks de har svart på spørsmålet mitt, går bort og spør noen andre om det samme. Tror jeg ikke på dem? Er ikke svaret deres godt nok for meg? Enda mer irriterte blir de om de forstår at jeg allerede vet en del om det jeg spør om. Hvorfor spørre om noe jeg allerede vet? For å få dem til å dumme seg ut som uvitende? Jeg er kanskje ute etter å ta dem?

Folk er rare. Om man ikke vet noe, så unnlater man å spørre for ikke å avsløre sin uvitenhet. Jeg derimot, spør om ting jeg allerede vet, og fremstår derfor som mer uvitende enn jeg egentlig er. Jeg spør fordi jeg håper å få en bit av kunnskap jeg ikke allerede har og dessuten fordi det er veldig interessant hvilke oppfatninger folk har om ting. 

Jeg liker også å spørre om igjen om ting folk allerede har svart på. Eller få gjenfortalt historier jeg allerede har hørt. Historier forandrer seg alltid med tiden. Detaljer kommer til alt etter humør og sinnsstemning. Svar blir gitt forskjellige eksempler og detaljer alt ettersom. 

Håpet mitt er at jeg om jeg spør og graver lenge nok, så skal jeg slutte å være en bitter ung mann og gå over til å være en gammel klok mann. Da skal jeg sitte på en benk i en landsby hele dagene og ha langt skjegg, og så skal alle ungene komme til meg og spørre meg om ting fordi jeg alltid svarer så mye rart. Og jeg skal være tålmodig og fortelle videre alt det tullet folk har fortalt meg gjennom et langt liv. Og innimellom vil jeg kanskje si noe som er viktig.