Rubicon

Rubicon (utgitt 1965) er navnet på den siste romanen Agnar Mykle skrev. Etter min mening er den grovt undervurdert. Mange sier den er god, "men ikke så god som 'lasso rundt fru Luna' eller 'Sangen om den røde rubin'".
Dette kan jeg ikke forstå. De to bøkene er gode, men de når ikke Rubicon til knærne. I både Lasso og Sangen om rubinen er Mykle fremdeles av den oppfatning at han skal skrive roman. At det må være en historie her. Han har mye på hjertet, men han prøver hele tiden å flette det inn i en historie. Dette var jo slik man skulle skrive romaner på den tiden. Man skulle si noe viktig ved å skrive en underholdende og spennende historie. Det er her Agnar Mykle gjør noe fantastisk opprørsk i Rubicon. Historien er ikke som i vanlige romaner. Det er ingen helt som skal bekjempe en skurk, eller vinne noen jente. Boken handler om en ung student, Valemon Gristvåg, som uten noe større fore, bestemmer seg for å reise til Paris på motorsykkel. Det skjer ingenting dramatisk på veien din. Han blir ikke fanget i noe farlig nett av makt, begjær og kriminalitet. Han bare reiser, og det hender ikke mer med ham enn det ville hendt en hvilken som helst annen reisende. Det som gjør Rubicon så genial er at det egentlig viktige i boken er det Valemon tenker og funderer over når han reiser. En bagatell kan sette tankene hans i sving, og hvilke tanker! Valemon filosoferer, engster seg, forelsker seg, synger, beruses og dømmer i sine tanker. I løpet av turen nedover rekker han å favne over svært ulike temaer. Det ligger mye livsvisdom i disse tankene, både kjærlighet, filosofi og politikk blir gjennomgått, og det på en uhyre effektiv og underholdende måte. Aldri, hverken før eller siden, har jeg lest så mye bra trykket sammen mellom to permer. Jeg er evig glad for at ikke Mykle falt for fristelsen til å skrive en "ordentlig roman" med spenningskurve og vendepunkt og alt til faget henhørende.
Mange har innvendt at noen av kapitlene er rene essays, som om det skulle være noe negativt ved dette. Jeg synes tvert om, at det er beundrelsesverdig at Mykle maktet å skrive essays så ubesværet inn i romanen. Han var nok dessverre forut for sin tid.

Foran i Rubicon står det "1. del av Roman". Noen del 2 kom aldri. Det forundrer meg ikke. Slik jeg forstår Rubicon, er det på sett og vis en fortelling om forfatterens eget liv frem til da. Del 2 kunne med andre ord ikke skrives før etter hans død.

Etter Rubicon kom det ikke flere romaner fra Mykle, men det kom en novellesamling, Largo, i 1967. Etter det ble det stille. Når han døde fant man imidlertid en stor mengde brev som han aldri hadde sendt, men som sannsynligvis var ment å publiseres, noe hans forlag også gjorde. I disse skrev han at fremtidens sjanger, var brevet. Brevet var en mye mer effektiv sjanger å fortelle det man hadde på hjertet, enn den tungrodde romanen. Jeg mener det er denne erkjennelsen vi ser spiren til i Rubicon. Rubicon er en blanding av brev og roman; En fantastisk hybrid som fortjener å bli lest om og om igjen.