Georgia 2011 - Dag 13

Jeg våknet av at det var maur i senga mi!

Jeg reiste meg forskrekket, og så at det heldigvis var små maur, og ikke sånne store soldatmaur som kan gjøre et menneske til skjelett på minutter. Men maur var det okke som. I senga mi. Jeg kikket over på Holmes. Han smilte ikke. På tross av øreplugger kunne han fortelle at han ikke hadde sovet spesielt godt denne natta pga storm, vind, knirking, knaking, slamring og snorking. "Her blir vi ikke en natt til!" sa Holmes. Jeg var enig. Vi bestemte oss for å dra ned på Acid Bar og spise frokost og sjekke epost på det trådløse nettverket. Så skulle vi prøve å finne oss et nytt hotell.

På Acid Bar fant Holmes seg svært fort til rette. Etter å ha spist en god pizza til frokost gjorde Holmes ingen tegn til å gå, men surfet i vei på internettet. Nino hadde dagen i forveien tipset meg om noe som het "Nature travels". Det var nå for kort tid igjen av ferien til at vi kunne dra på haiketur til Khevsureti-regionen, men dette selskapet arrangerte guidede turer opp dit! Etter hva jeg forstod var det billig og inkluderte mat og en overnatting. Dette hadde jeg forferdelig lyst å hive meg med på, så fra Acid Bar ringte jeg telefonnummeret på brosjyren Nino hadde gitt meg og fikk snakke med en kar. Hans engelsk var ikke den beste, men han insisterte på at vi måtte møtes og diskutere alt nærmere. Vi ble enige om at jeg skulle komme til kontoret hans klokken fire. Jeg fikk en adresse, og selvsagt lå kontoret på andre siden av byen.

Men hva skulle vi gjøre frem til klokken fire? Jeg foreslo for Holmes at vi skulle gå og se oss omkring i Tbilisi. Nino og Alex hadde anbefalt oss "Fire temple", som visstnok var et tempel der man opprinnelig hadde tilbedt ilden, men som siden hadde blitt omgjort til moské, og nå var en halvveis ruin. Dessuten ville jeg finne et postkontor!!!

Holmes var litt treg å be denne dagen. Kan hende hadde han sovet lite. Kanhende var han bare generelt sliten. Jeg maste og sa opplagte ting som: "Vi kan ikke sitte her hele dagen!" Holmes sukket tungt og reiste seg.

Jeg hadde bare en vag idé om hvor the fire-temple var, men fant frem til noen trapper og begynte å gå oppover fjellsiden. Det var en svært varm dag, og det var temmelig lummert. Holmes svettet mer enn normalt. Han svettet faktisk ganske mye. Han smilte ikke sitt irriterende avvæpnende smil, men hadde et uttrykk i ansiktet som var midt mellom eksplosivt raseri og nummeret før gråt. Jeg begynte å ane at ikke alt var som det skulle være, og akkurat da ringte telefonen til Holmes. Det var hans far. Midt i trappa. Mens Holmes peste og svettet. Faren spurte om et eller annet dumt angående noen flybilletter. Holmes skjelte ham ut etter noter! Holmes sparte ikke på kruttet. En del banning ble det også plass til. Da han endelig la på ventet jeg noen minutter før jeg forsiktig ymtet frempå: "Skal vi gå videre?" Holmes kikket olmt på meg og forklarte at han ikke følte seg pigg. Han kikket ned igjen og så at det var langt. Så kikket han opp og så at det ikke var mer enn noen meter igjen til toppen. Han sukket og gikk de siste skrittene opp. Der fant han en benk han la seg ned på.

Det ble nå ganske åpenbart at Holmes ikke hadde det bra i det hele tatt. Han viste symptomer på et eller annet grynende anfall. Heteslag? Høyt blodtrykk? Kols? Holmes prøvde å puste ut i skyggen av et tre, men han svettet like mye. Han så ut som han var døden nær. Til slutt fant vi ut at vi bare måtte gå ned igjen og finne et sted med aircondition hvor han kunne ta seg noe å drikke.

Men først; THE FIRE TEMPLE!

Ikke helt hva jeg håpet på, og det var ikke mulig å gå inn i det.

Vi fant etter en del om og men en bar som het "Scarlet sails". Det var i siste liten. Holmes svettet så mye at det ikke var en tørr flekk på ham noe sted. Det var umulig å se om han gråt eller bare svettet. Det var nummeret før nødnummeret. Ergo bar det inn på Scarlet Sails. De kjørte et slags sjørøvertema og spilte hardrock.

Damene i baren var ganske metal, og det sjarmerte meg en del. Holmes ble nok mest sjarmert av at stedet hadde aircondition og wi-fi. Han åpnet laptopen og begynte å google symptomene på heteslag. Han fant fort ut at han hadde de fleste symptomene, og at været sannsynligvis var utslagsgivende (høy luftfuktighet kombinert med høy varme gjør at svetten ikke fordamper fra kroppen).

Holmes i toppform.

Holmes gav ganske klart uttrykk for at det ikke kom på tale at han ble med meg ut igjen med det første. Hverken for å lete etter postkontor eller møte mannen på Nature Travels for å diskutere noen tur dagen etter. Faktisk gav Holmes ganske klart uttrykk for at han ikke ville på noen tur dagen etter i det hele tatt. Han var redd for helsa, rett og slett, og følte at han måtte ta det med ro. Jeg burde kanskje ringt og avlyst hele møtet, men jeg har veldig vondt for å avlyse ting jeg har lovet, så det endte med at jeg dro på møte på egenhånd med Nature Travels.

Jeg tok drosje til andre siden av byen. Sjåføren slet litt med å finne frem til riktig bygning, men vi fant den til slutt. Nature travels hadde ikke tatt seg bryet med å rigge opp et skilt, og derfor fant jeg ikke kontoret. En telefon sørget heldigvis for at min kontakt kom ut og hentet meg. Det viste seg selvsagt at jeg sto på feil side av bygningen, men jeg hadde nok ikke funnet frem om jeg hadde stått på riktig side heller.

Min kontakt het Rati. Rati var en 24 år gammel kar som nok ikke hadde jobbet så lenge i Nature Travels. Han forsøkte likevel så godt han kunne. Han tok på seg selger-maska og var seriøs og proff og viste meg en liste over alle de fantastiske tingene jeg ville få se om jeg booket dem. Han nektet å nevne pris før han var ferdig med å fortelle om alt det flotte jeg skulle få se. Samtidig beklaget han at jeg var den eneste som hadde bedt om en guidet tur neste dag, og at det derfor ville bli dyrere enn normalt. Dersom det ble så mange at de tok minibuss pleide de å ta 80 lari pr mann, men siden det bare var jeg som skulle dra.... Rati svelgte tungt, før han så profesjonelt han bare kunne, gav meg et stensilert ark som så veldig proft ut, der det stod 400 lari. 400 lari er mye penger, - 1400 kroner. I Georgia er det en formue, men sett med norske øyne er det ganske rimelig. Med denne prisen skulle jeg få leie en jeep i en dag, en sjåfør, en guide og Rati selv samt få lunsj og middag.

Rati forsikret meg om at det var en kjempe-deal. Rati virket nervøs og fersk i sitt fag, men jeg merket at jeg likte ham litt. Han hadde sin sjarm, på en nerdete og uskyldig måte. Jeg sendte melding til Holmes og forklarte om opplegget og prisen, og prøvde å få ham med. Kanskje han nå hadde kommet seg såpass til hektene at han så litt lysere på ting? Holmes svarte ganske avvisende. Skulle jeg reise fikk jeg reise selv! Jeg grublet litt på det. Skulel jeg reise alene? Hvor kult var det? Kom likevel frem til at dette var en opplevelse jeg faktisk ikke ønsket å være foruten. Hvor mange flere ganger ville jeg få sjansen til å ta denne turen? Det var nå eller aldri? Jeg tok ham derfor i hånda og sa han hadde en deal. Rati lyste opp i en blanding av lettelse og overraskelse. "Flott! Bare signer her og gi meg 400 lari!" Jeg hadde ikke 400 lari på meg, så Rati og en medarbeider kjørte meg til nærmeste minibank, hvor jeg tok ut 400 lari pluss litt ekstra så jeg hadde til drosje hjem.

Jeg hadde akkurat signert kontrakten da jeg fikk melding fra Holmes: "Nei, forresten, skriv meg opp! Jeg kommer bare til å angre siden om jeg ikke blir med!"

Jeg fortalte til Rati at min venn nå ville bli med likevel. Rati virket veldig forvirret. Men! Om jeg ville ha med ekstra folk måtte jeg betale 60 lari mer! Kontrakten var jo allerede fyllt ut! Om han skulle begynne å rette på den ville det virke veldig uproft! Det virket som profesjonalitet var Ratis største bekymring. Rati spurte så profesjonelt han bare kunne om jeg hadde noe i mot å få kvitteringen i to omganger. En på 400 lari og en på 60? Det sa jeg var helt greit. Rati var lettet, men virket litt såret over at han ikke fikk skrevet én ordentlig og fullstendig kontrakt.

"Nå må vi hente kameraten din så han får betalt de 60 lariene!" sa Rati.

"Er det nødvendig?" spurte jeg.

"Ja, vi må ha pengene på forskudd"

"Jo, men kan ikke jeg bare betale for ham?"

Rati så forskrekket på meg: "KAN du det??"

Jeg betalte 60 lari for Holmes. Rati var utrolig fornøyd.

"La oss kjøre deg hjem!" nærmest ropte han. Bare si hvor du vil! Vi kjører deg hvor som helst!

Jeg ble litt brydd, men følte dette var min store sjanse: "Vel...kan dere kjøre meg til ...postkontoret?" spurte jeg.

Rati så overrasket ut, men sa at SELVFØLGELIG kunne de kjøre meg til postkontoret! Jeg ble dyttet inn i bilen mens han gliste fra øre til øre, og så kjørte vi i rasende fart (hva ellers?) til postkontoret!

Vi fant postkontoret!!

Men det var stengt! Det var nemlig lørdag, og vi var for sent ute. Akk ja, det var verdt et forsøk tenkte jeg, men Rati hadde ikke tenkt å gi seg! "Jeg vet om et annet postkontor!" ropte han. Dermed kjørte vi i full fart til andre siden av byen der de hoppet ut og fant et annet kontor som også var stengt. Rati begynte nå å telefonere. "Hvem ringer du til?" "Jeg har noen venner som jobber i posten!" sa Rati. "Jeg skal ringe dem og høre om de kan åpne for oss!"

"NEINEINEI!" Sa jeg. "Det er ikke nødvendig!"

"It's no problem! You are our guest now!" ropte Rati.

Georgierne og gjestfriheten deres altså. Jeg greide i alle fall å overbevise Rati om at det ikke var noen vits i å stresse noe mer for min del, og så kjørte de meg tilbake til puben der Holmes satt.

Holmes var i utrolig mye bedre humør enn da jeg forlot ham. Usikker på om dette var pga av aircondition eller at han hadde drukket noen glass vin, men det var i alle fall fall nydelig å se ham smile. Jeg fortalte om Rati og Nature Travels, og Holmes virket faktisk både motivert og turlysten!

Alt sirkuset denne dagen hadde dessverre ført til at vi ikke hadde rukket å finne oss noe nytt hotell, og nå var det blitt så sent at Holmes ikke gadd prøve å finne noe nytt. Dagen etter skulle vi jo uansett overnatte med Nature Travels, så vi fant ut at det var mer logisk å prøve å finne et hotell etter at vi kom tilbake fra den turen.

Dermed måtte vi bli enda en natt på Hotel GVANCA! Jeg ringte Gvanca og fortalte henne at vi hadde bestemt oss for å bli en natt til. Hun ble fra seg av lykke. "Oh , I love you! (Mer riktig uttale: 'I laaav yo!')" Hun ba meg huske å betale henne for den ekstra natta. "Jada" sa jeg.

"Do you promise?"

"Yes"

"Promise to remember?"

"Yes, i promise to remember."

"50 lari, just leave it on the table"

"Yes, I will leave 50 lari for you. On the table"

"Do you promise?"

"Yes, Gvanca, I promise."
"Dont't forget?"
"I won't forget."

"I laaaav yo!"

Det ble ikke tatt mange bilder denne dagen, men på spaserturen hjem til Hotel Gvanca tok jeg dette, så da poster jeg det.

Vel fremme på Hotel Gvanca tok jeg frem skisseblokken min og tegnet en avskjedstegning til Gvanca til å legge sammen med betalingen.

Så la vi oss ned sammen med maurene og sov!

Georgia 2011 - Dag 12

Dag 12:

Hurra! Vi våknet friske og raske (for en gangs skyld, burde jeg muligens legge til)! Vi åt vår siste frokost på gjestehuset, men var ganske rådville til hva vi skulle finne på å bruke hele dagen til. Flyet vårt skulle gå klokken 17.30. Hva skulle vi gjøre frem til da? Som den nevrotisk veloppdragne gutten jeg er, følte jeg at vi burde være ute av huset innen klokken 12. Det er jo slik det er på hoteller? Holmes var av en eller annen grunn med på dette.

Vi betalte for oss, gav ei flaske vin til husmora som takk, og fikk håndtrykk og mange smil tilbake. "We will miss you!" forsikret de. Hm. Mon det. Men hyggelige var de i alle fall!

Så gikk Holmes og jeg ned i byen uten annet fore enn å fordrive tiden så godt det lot seg gjøre. Vi satte oss i parken, og skulle akkurat til å kjøpe noe øl eller gjøre noe annet dumt, da telefonen ringte.

Det var fra flyplassen! Flyet vårt klokken 17.30 var blitt kansellert, og vi var blitt flyttet til flyet som gikk 13.30! Vi måtte være på flyplassen innen 30 minutter!

Som jeg allerede har sagt: PLANER FORANDRER SEG I GEORGIA.

På grunn av tilfeldigheter hadde vi altså sjekket ut av gjestehuset tidlig og hadde dermed sekkene pakket og kunne haste avgårde. Det var ren flaks. Vi kunne fort ha risikert å ha blitt i Svaneti i en uke ekstra sånn som dette stedet fungerer.

Å spasere 3 km på en halvtime med tunge sekker er mulig, men fristet ikke, så Holmes prøvde å haike. En gretten middelaldrende mann stoppet ladaen sin og kikket surt på oss. "The airport?" spurte Holmes. Mannen gryntet og viftet oss vekk. "Five lari?" sa Holmes og viftet med en seddel. Jo, da var det greit! Vi hoppet inn og greide å komme oss til flyplassen i god tid. Så god tid, faktisk, at Holmes rakk å ta bilder av den! Den så slik ut:

Den var omtrent like rar inni som utenpå.

Flyene som landet her var stort sett Twin Ottere. Det var med andre ord ingen baggasje check-in. Dette uroet meg litt, siden jeg hadde en tollekniv i sekken, og ikke var helt sikker på hvordan det ville bli tatt i mot når jeg skulle gjennom sikkerhetskontrollen.

Jeg vurderte å kaste hele kniven, men det er en fin kniv som jeg ville beholde. Jeg bestemte meg for å ha den i sekken og dernest ta problemene som de kom. Det gikk utrolig greit. Sekken gikk gjennom røntgen-maskina uten at tollerne oppdagde noe mistenkelig. Etter oss i køen kom det tre amerikanere, og de fikk endevendt sekkene sine og den ene måtte delvis demontere barbermaskina si før de lot dem ham gå. Haha!

Flyet vårt:

Twin Otter har jeg aldri reist i før. Jeg har aldri sittet i noe småfly i det hele tatt, så spenningen var høy. For dere som ikke har sittet i en slik maskin kan jeg fortelle at den har ca 20 sitteplasser. I kabinen satt det to piloter som lot til å ha det litt trangt. Døra inn til kabinen var borte. Den ene piloten lente over stolen, snudde seg bak til oss og ropte:

"Hello folks. I'm Mike and this here is Shaun. We're expecting the flight will take about an hour, an hour and a half...give or take." Når han sa det siste gjorde han en armbevegelse som understreket at han virkelig ikke var helt sikker på hvor lang tid dette ville ta. Så mønstret han oss et sekund før han la til: "Are there any questions?" Stillhet. "OK!" sa Mike, og så begynte de å fly!

Holmes var uendelig fascinert av at de to pilotene holdt hverandre i hendene når de gav gass. Hva kom det av? Var det sikkerhetshensyn? Prosedyre? Var de bare fryktelig engstelige og trengte å holde hender når de gjorde kritiske manøvre? Eller var de bare veldig gode "venner"? Dette fikk vi aldri svar på.

En Twin Otter har ikke spesielt stor marsjhøyde viste det seg, og innimellom var enkelte av fjelltoppene høyere oppe enn flyet vårt. Det syntes jo jeg var ganske kult, og jeg filmet i vei ut vinduet, selv om både vindusreflekser og propeller egentlig ødela magien litt.

Vi kom oss helskinnet til Tbilisi!

Vi dro rett til Acid Bar! Dette var rett ved Hotel GVANCA som vi altså skjebnesvangert hadde booket oss inn på. Acid Bar hadde dessuten god mat og drikke, søte kelnere, aircondition og trådløst internett. Holmes fant seg fort til rette og pustet lettet ut, mens jeg selvsagt straks begynte å stresse.

Postkortene! Nå måtte jeg få sendt dem! Riktignok hadde jeg enda noen dager i Georgia, men nå hadde jeg vært her i 2 uker (!!!) og ikke funnet et eneste postkontor! Jeg kunne IKKE satse på å få sendt dem fra flyplassen eller noe lignende! Jeg hadde nå forhørt meg om hvor postkontoret var, og alle sa det var på Rustaveli avenue 32. Rett ved Raddisson hotellet. Dette visste jeg hvor var, så jeg ville nå ikke kaste bort et øyeblikk mer, og dro for å poste kortene mine. Å poste ting i Georgia er sykt vanskelig, noe denne historien forteller på en glimrende måte:

EPOSET OM POSTKONTORET

Hver gang jeg spurte om postkontor i Georgia kikket folk vantro på meg og spurte "Mener du e-post?" eller "Hvorfor sender du ikke bare epost?", og når jeg fikk forklart at jeg ville sende postkort sa de "Hvorfor det? Det er så dyrt!" Ja, det kostet visst hele 15 kroner å sende et postkort forklarte ei dame meg. Hun hadde sendt postkort til tyskland en gang. Never again!

Men penger er som kjente no object for meg, så jeg var fast bestemt på å poste mine postkort til tross for alle advarsler. Dermed la jeg avsted for å oppsøke Rustaveli avenue 32! Rustaveli avenue var hovdgaten ved Acid bar som jeg altså satt på. Jeg gikk ned til hovedgaten, og tittet på nærmeste husnummer. Der stod det nr. 1. Det var altså et lite stykke å gå. Jeg hadde spasert her noen ganger men mente å huske det ikke var så langt. Det viste det seg at det var. Jeg gikk i ganske kjapp gange, for jeg stresset, men brukte nok ca 30 minutter. Vel fremme ved Raddissonhotellet, der postkontoret altså skulle være, så jeg ingenting som tydet på at det var noe post der. Det var en diger bygning der som så relativt offentlig ut, men den så også helt forlatt ut, som om den skulle rives. Det var ingen skilt.

Jeg stoppet en tilfeldig forbipasserende og spurte ham om hvor postkontoret var. Han skjønte ingenting. Han var nok ikke så stø i engelsk. "Post!" sa jeg. Han stirret blankt tilbake.

Jeg tok postkortene min frem og viste dem til ham, og pekte på der frimerket skulle være mens jeg sa "stamp!"

Mannen tok postkortene mine og studerte dem, kikket på meg, kikket på kortene, bladde i dem, forsøkte å lese. Han skjønte helt åpenbart ingenting, så jeg pekte igjen på stedet som er reservert for frimerke og gjentok "Stamp! Post!"

Da gikk det et lys opp for mannen!

"Ahh! Posta!!" Jo, det var visst i bygningen rett bak meg, den som så så forlatt ut! Jeg måtte bare gå rundt på andre siden!

Hurra! Jeg smilte og vinket og var fra meg av glede. Gleden forsvant så fort jeg kom rundt på andre siden. På denne siden så bygningen akkurat like forfallen og forlatt ut. Det var ingen skilter, og en diger folkemengde stod i en sirkel rundt det som så ut til å være hovedinngangen. Jeg stusset litt på dette siste, særlig siden det ikke virket som om noen faktisk prøvde å komme inn i bygningen, folk bare stod rundt inngangspartiet i en halvsirkel. Jeg oppfattet noen kraner og anleggsmaskiner, og følte meg igjen usikker. Jeg henvendte meg til to karer som stod litt på siden.

"Is this the post office?" spurte jeg. Han ene kunne heldigvis engelsk:

"Yes. Why? Do you need to transfer or withdraw money?"

"Eh, no. I was hoping to send some mail"

Vantro i blikket. Han skjønte kanskje ikke hva jeg snakket om, så jeg dro frem postkortene mine igjen.

Han grep dem, studerte dem, prøvde å lese, kikket undrende på meg, så på postkortene igjen. Jeg pekte på frimerkestedet og sa, noe fortvilt: "Stamps! I need stamps! And then I want to mail them!"

"Aaaah! You need stamps!" sa mannen og var glad for å forstå. "Hmm, I don't think you can do that at the post office!"

"WHAT?!!!!!!"

"Well, you can try..."

I følge ham var det hovedpostkontoret som var i bygningen bak meg, og de var i ferd med å flytte, så han var usikker på hvilke tjenester som var tilgjengelige. Jeg bestemte meg for å forsøke likevel, siden det eneste andre postkontoret visstnok var på andre siden av byen.

Jeg brøytet med gjennom folkehavet som stod i halvsirkel rundt hovedinngangen, og måtte forbi noen gjerder som var satt opp, og så skjønte jeg plutselig hvorfor det var så mye folk der. De sto og så på dette:

Yessiree! En diger kranbil hadde rett og slett gått tvers gjennom betongen og forsvunnet ned i noe garasjeanlegg under bakken! Nå hadde de fått tak i en eldre kranbil til å løfte opp den nye kranbilen med. Jeg hadde dessverre ikke anledning til å bli og se hvordan det gikk med bilene, da jeg hadde langt viktigere ting å gjøre, nemlig å poste postkort!

Vel inne i bygningen ble jeg møtt av en portnerkone som straks hun så meg løp frem og stilte seg foran porten man måtte gjennom for å komme opp. "Posta?" prøvde jeg meg og viftet med postkortene. Dama så på meg uten å smile, la armene i kryss og bare ristet på hodet. Hun kunne ikke engelsk, men kroppsspråket hennes snakket tydelig: "I don't think so!"

Dermed bar det ut igjen. Jeg løp tilbake til herren som faktisk kunne engelsk og klagde min nød. Han tilbød seg straks å kjøre meg til det andre postkontoret! Georgiere er helt fantastisk hyggelige, men jeg var stresset og tenkte på John Erlend som satt alene og forlatt og nå hadde jeg vært borte snart en time. Jeg sa jeg ikke hadde tid. Om det ikke fantes noe nærmere?

"Hmm, yes. There is a small one behind that building. Maybe it's open."

Hurra! Det var i det minste en stripe av håp! Jeg løp avgårde dit han hadde beskrevet, men jeg fant selvsagt ikke noe postkontror der heller. Nå kan jo ikke jeg lese georgisk, og aner ikke hvordan logoen ser ut i dette landet, så jeg bestemte meg for å spørre en tilfeldig forbipasserende igjen. Samme greie som før. Han kikket på postkortene og på meg og skjønte ingenting. Til slutt spurte han en drosjesjåfør. Drosjesjåføren visste! Bare fortsett ned denne gata, ta til høyre, og så er det rett foran deg! En diger bygning! You can't miss it!

Jeg løp avgårde og var veldig glad, jeg fulgte instruksjonene, rundet hjørnet....og befant meg igjen foran samme bygning som jeg hadde kommet fra!!!! Jeg hadde gått i ring!!! Jeg frådet nå av raseri! Jeg hadde fått nok av å hele tiden bli henvist til denne bygningen hvor det åpenbart ikke hadde blitt sendt post fra siden Sovjetunionen ble oppløst! Siden turistinfoen allikevel lå på veien tilbake til Acid bar bestemte jeg meg for å dra dit først.

Når jeg en halvtime senere nådde turistinfoen var jeg dyvåt av svette, og så rasende som jeg ikke kan huske å ha vært på lenge. Jeg slang postkortene mine i disken og brølte "WHERE CAN I SEND MAIL IN THIS COUNTRY??!!!"

Dama bak disken smilte og pekte: "On the computer behind you, but it's touch-screen!"

Jeg kvalte et hyl, pekte på kortene mine og forklarte at jeg lette etter en mer tradisjonell form for post. Ah, ja det var i andre enden av byen, og nå var det stengt. Yes.

Slik endte altså postkontorjakten min denne dagen, og jeg dro tilbake til Acid bar og Holmes som en slagen og knukket mann. Jeg fortalte historien og han lo av meg. Kuk.

-----------------

Nå kom stunden vi begge gruet oss mer og mer til: Vi skulle dra til hotel GVANCA og sjekke inn.

"Hotell GVANCA" var egentlig ikke noe hotell. Det var leiligheten til ei feit dame som het Gvanca som vi ved et ulykkestilfelle hadde møtt på gata ei uke tidligere, og fått kortet til.

Fordi jeg er dum hadde jeg insistert på at vi skulle prøve dette overnattingsstedet. Gvanca møtte oss ute på gata: "My beautiful boys!" sa hun og virket henrykt over å møte oss igjen. Hun hadde om mulig på seg enda mer glorete klær og sminke enn forrige gang vi så henne. Som før nevnt mistenkte vi at hun muligens leide ut mer enn bare leiligheten, denne mistanken ble ikke akkurat minsket da vi kom inn i den. Den så nemlig ut som et bomba horehus. Dette er ikke en overdrivelse. Jeg gir dere bildene først som sist:

Disse bildene gir ikke en gang halvveis inntrykk av hvor ille det var. Det fantes ikke et eneste helt vindu i leiligheten. Alle låsene bar preg av å ha vært brutt opp. Det fantes ikke en eneste hel stikkontakt. Ledningene stakk rett ut av veggen, og var så tvinnet på ledningene til de apparatene som trengte strøm. Alle møblene holdt på å falle fra hverandre, eller var falt fra hverandre, men ble holdt sammen med strikk, tape eller som sofaen -med et teppe.

Gvanca skjønte nok hvor landet lå, for hun begynte en veldig forsvarstale for leiligheten så fort vi kom opp. Dessuten ville hun at vi skulle betale for to netter "in case you want to stay more" og så skulle hun gi oss tilbake pengene dersom vi bare ville bli en natt. Vi sa det ikke kom på tale, og kranglet en god stund med henne om dette. Til slutt ble vi enige om at jeg skulle betale henne 60 lari for en natt (hun ville ha 50) og så lovet jeg på ære og samvittighet å betale ekstra dersom vi ble lenger.

Holmes var utrolig skeptisk til hele opplegget. I hele leiligheten fantes ett eneste bilde. Det var et trykk av et maleri av en naken kvinne. Holmes gjorde dessuten en observasjon: Da vi kom opp i leiligheten lå mobilen hennes fortsatt på stuebordet, og skjermspareren hadde ikke aktivert seg slik at han kunne se hva bakgrunnsbildet var. Bakgrunnsbildet hennes var ei naken dame som satt på en stol og skræva.

Holmes var ikke lenger i tvil om hvordan hun tjente til livets opphold, og nå skulle altså vi ligge i senga hennes hvor hun hadde drevet med gud vet hva.

Vi fikk dessverre ikke tatt noe bilde av henne, for vi er generte gutter. Men jeg har laget denne grafiske fremstillingen av henne, basert på min dårlige hukommelse:



Døra til leiligheten var laget av en 10 cm stålplate. Den hadde 5 låser og bolter. Gvanca sa: "It's a very safe neighbourhood, but if somebody knocks on the door... Don't open."

Med dette dro Gvanca for å besøke sin mor (hun sa i alle fall det var det hun skulle) som bodde noen timer unna. Holmes og jeg ble igjen i leiligheten, og jeg lo og syntes alt var kjempegøy. Haha, nå leide vi jammen meg leiligheten til Gvanca! Eventyr!!! Denne gleden gav seg imidelertid raskt, etter at jeg hadde inspisert alle de knuste rutene og innbruddsforsøkene.

Holmes og jeg dro ut for å spise, men jeg greide ikke å kose meg. Jeg satt i stigende grad og tenkte på alle tingene våre, på fotoapparater, videokamera og minnekort som lå igjen i leiligheten. Hva om alt vi eide ble stjålet? Tenk om alle bildene våre ble borte!! Klumpen i magen bare vokste og vokste. Jeg angret som en hund. Holmes bekymret seg ikke over sine ting siden han hadde reiseforsikring (rike, heldige, fremtenkte, smarte kjekkas), men han var heller ikke spesielt begeistret for tanken på å miste alle bildene. Vi ble derfor enige om å dra tilbake og hente alle minnekortene som jeg fra nå av skulle bære rundt i veska sammen med videokameraet. Dette hjalp litt på klumpen i magen.

På kvelden møtte vi igjen Alex og Nino, og fikk igjen resten av tingene våre som vi hadde fått lagre hos dem mens vi var i Svaneti. De fikk igjen sekkene sine. De ble med oss opp og kikket på leiligheten før vi stakk på byen med dem. De sa leiligheten var "grei nok" etter Georgisk standard, men Nino ble betenkt da hun så bildet av den nakne dama på veggen og hørte om mobilen. Da vi senere på kvelden skulle hjem igjen og skilte lag, gav Nino drosjesjåføren streng beskjed om at vi skulle kjøres HELT FREM TIL DØRA. Da drosjesjåføren ikke fant veien sa jeg det var greit og at vi bare kunne gå det siste stykket, men han nektet å slippe oss ut og ringte Nino og fikk instruksjoner helt til han kom frem til døra. Ergo ble det ikke vurdert så fryktelig sikkert likevel det nabolaget. Dessverre var vi forferdelig tørste, så så fort taxien var ute av syne løp vi ned alle de farlige gatene til vi fant et sted vi kunne kjøpe vann, og så løp vi opp igjen. Ingen vits i å prøve å ta vare på fulle nordmenn på tur!

Vi sov forferdelig dårlig fordi det ble storm, og alle de knuste glassene dirret i karmene hele natta gjennom. Jeg snorket. Holmes bannet.

Georgia 2011 - Dag 11

Ingen i reisefølget var spesielt overrasket da vi våknet denne dagen og oppdaget at vi nok en gang følte oss ganske skrale. Holmes var skralere enn meg. Nå hadde vi greid å miste bussen for andre dag på rad, og Holmes begynte å få det travelt. Han ville tilbake til Tbilisi, og nå ville han at vi skulle forsøke å ta fly. Vi hadde som før nevnt tenkt på å ta fly allerede, men vi hadde blitt fortalt at alt var fullbooket. Nå hadde jo reisen likevel blitt ufrivillig utsatt, så vi bestemte oss for å dra ned til turistinformasjonen igjen og høre om det nå var mulig å få tatt fly. Det hadde vært topp.

Holmes følte seg dessverre så skral (evnt. lat) at han ikke ville bli med ned i byen. Dermed ble det jeg som luntet avgårde for å friste lykken hos turistinformasjonen.

En av de tingene som vel må sies å være mest typisk med Georgia er at planer forandrer seg. Samme hvor innstilt du er på å gjøre én ting, så ender man fort opp med å gjøre noe helt annet, på en helt annen måte. Det er bare slik Georgia er. Samme hvor godt du planlegger noe er ting til syvende og sist helt utenfor din kontroll. Forsøkene våre på å komme oss tilbake til Tbilisi var allerede et godt eksempel på dette, men verre skulle det bli.

Da jeg kom på turistinfoen og spurte etter fly fikk jeg vite at det nå var fullt mulig å fly til Tbilisi (hurra!) men det som var nytt og forandret var at det ikke lenger var mulig å reservere eller bestille flybillett via telefon eller internett. Nå måtte jeg dra personlig til flyplassen og kjøpe den der. Jeg kunne heller ikke kjøpe billett for Holmes. Holmes måtte bli med personlig han også, og vi måtte medbringe pass.

Dermed måtte jeg opp og få stablet Holmes på beina, og så dro vi til flyplassen for å kjøpe billetter. Det var varmt og jeg var solbrent, så jeg gikk i lyse heldekkende klær og med bredbremmet hatt. Holmes knakk sammen når han så meg. "Du er faenmeg rar du Holkis!"

I Svaneti er det ingen drosjer, så vi måtte spasere til flyplassen. Den lå ca 3 km fra sentrum. På flyplassen fikk vi vite at alt var fullbooket, men at det ville bli satt opp en ekstra flyvning dersom det var mange nok interesserte. Vi villa da fly klokken 17.30. Siden dette ikke var sikkert kunne vi ikke kjøpe billetter, men dama lovet å ringe oss senere dersom det ble noe av flyvningen, og så måtte vi komme tilbake og kjøpe dem. Vi diskuterte en del med henne om det virkelig var nødvendig å komme tilbake for å kjøpe dem. Om hun ikke kunne ta kopi av passene våre og så holde igjen flybillettene til oss? Jo...det kunne hun visst! Holmes var fornøyd.

Så gikk vi de 3 kilometrene tilbake hjem igjen i den brennende heten.

Vi tok bilder på veien.

Etter noen timer ringte dama fra flyplassen og fortalte at vi hadde fått plass på den 3. flyvningen neste dag! Men vi måtte komme og kjøpe billetter! Men! Vi la jo igjen kopi av passene våre?! Jo, men vi var nødt til å betale for billettene dersom vi skulle få dem, og det måtte skje nå.

Dermed dro vi tilbake til flyplassen, og nå begynte vi å bli både svette og irriterte. På flyplassen fikk vi billettene våre, og det viste seg at dama bak skranken ikke hadde veksel. Billettene kostet 75 lari hver. Heldigvis greide vi å bla opp akkurat, og vi fikk billetene. Gjett om vi var fornøyde! Så gikk vi de samme gamle 3 kilometrene tilbake igjen. Til sammen 12 km trasking denne dagen altså.

Holmes tok bilde av gjestehusets ku og høne.

Vi dro tilbake til gjestehuset uten andre ambisjoner enn å slappe av og sove riktig lenge.

Mens Holmes og jeg satt denne siste dagen i Svaneti og følte roen senke seg og et lett vemod, men samtidig mette på inntrykk, kom vi til å tenke på hvor vi skulle sove når vi kom tilbake til Tbilisi? Tilbake til hotellet der vi hadde bodd før? Der med de vonde sengene? Det fristet ikke. Men hvor ellers?

"Hotell Gvanca!" ropte jeg.

Gamle lesere vil kanskje huske den fargerike kvinnen vi møtte på gata i Tbilisi en uke tidligere. Hennes navn var Gvanca, men vi kalte henne for Rosa fordi hun kun gikk kledd i rosa. Hun hadde gitt oss kortet sitt i tilfelle vi kom tilbake, og ville leie ut kåken sin billig til oss.

Kortet til Gvanca/Rosa

Vi syntes hun virket utrolig nifs, men jeg ble fantastisk ivrig på at vi måtte prøve å booke oss inn hos henne. Holmes var sliten og jeg tror han hadde sett frem til dusj og klimaanlegg og et bedre hotell. I stedet fikk han Holkis i et meget insiterende og kranglete humør:

Holkis: "Hva slags hotell vil du finne deg da?"

Holmes: "Jeg synes Raddisson høres greit ut"

Holkis: "Radisson er dyrt! Hva skal du til Raddisson etter?"

Holmes: "Det er jo veldig greit og behagelig da"

Holkis: "So is McDonalds!"

Det siste argumentet var så knusende bra at Holmes anså slaget som tapt og måtte si seg enig. Vi var på eventyr og målet med turen var ikke å ha det lett, greit og behagelig! Holmes ristet på hodet av hvor dum han hadde vært, og så gjorde han noe enda dummere; Han gjorde som jeg sa og ringte Gvanca.

Gvanca husket oss svært godt og lovet oss husrom når vi kom tilbake til Tbilisi.

Så la vi oss for å sove, med riktig mange sommerfugler i magen.

Georgia 2011 - Dag 10

Det var i grunn ganske deilig å våkne opp sent denne dagen. På tross av at vi hadde vært oppe sent og det hadde blitt mye å drikke, så hadde både Holmes og jeg begynt å få rutinen på den georgiske drikkinga, og styrte unna chacha'en så godt det lot seg gjøre, og skålte med øl i stedet for. Dette hadde holdt oss på et ganske akseptabelt nivå beruselsesmessig, og gjorde at vi våknet uten særlig ubehag dagen derpå. Denne dagen hadde vi altså helt fri! Vi kjente at dagene i Georgia hadde vært travle, og et fridøgn føltes fantastisk deilig. Vi tillot oss en sen og lang frokost, før vi gikk ned i Mestia for å forhøre oss på turistinformasjonen om det fantes andre måter å komme seg til Tbilisi på.



På Turistinfoen fikk vi rede på at det var mulig å fly til Tbilisi, men det gikk ikke fly på torsdager, så da måtte vi vente til fredag. Holmes begynte å bli utålmodig. Han ville ned fra Svaneti nå som vi hadde sett det som var å se. Holmes hadde av uforståelige grunner lyst til å se Batumi. Batumi er en badeby som ligger ved svartehavet og er videns kjent for sin turisme. Hadde vi villet dra på en vanlig sydentur hadde vi vel dradd til Mallorca? Hva i allverden ville Holmes i Batumi å gjøre?

Samtalen gikk omtrent som dette:

Jeg: Hva vil du i Batumi å gjøre?
Holmes: Ja, hvorfor drar man på tur?
Jeg: For å se ting som kan være interessant tror jeg? Det kommer vel an på hva målet med turen er, hva man synes er interessant. Hvorfor er Batumi interessant?
Holmes: Riktig. Det er en kystby, og det er veldig mye turister der.
Jeg: Er turisme interessant...?
Holmes: Ja. Og jeg vil se havet.
Jeg: Du...vil se havet?!!
Holmes: Ja, jeg har aldri sett svartehavet før.
Jeg: Tror du det er så annerledes enn alle andre hav? Det er en horisontal flate med salt vann!!! Eller forventer du at det skal være SVART!?! HÆ! (Observante lesere vil kanskje ane at jeg etter å ha tilbragt litt for mange dager på sandstrender i min barndom, har fått et noe anstrengt forhold til både strender og havet) (Men du er født i fjellet, Holkis! Red.)
Holmes: Haha, neida. Men jeg liker havet. Jeg vil se det.
Jeg: Men...!!
Holmes: Ja, eller skal vi bare gjøre alt DU vil?
Jeg: Eh...neida...
Holmes: Da drar vi til Batumi!

(Holkis en type turist som hater turisme. Selv om han er nysgjerrige på 'de lokale' er det totalt uinteressant å se hva slags ferievaner de har. For hav er hav. Sand er sand. Og fjell er fjell..? Red.)



Dermed ble det bestemt at vi neste dag skulle ta den livsfarlige bussen ned fra fjellet, men hoppe av i første by og ta fly derfra til Batumi, være der noen timer så Holmes fikk se havet sitt, og så ta nattog fra Batumi til Tbilisi. Dette hørtes ut som en akseptabel plan for meg, selv om jeg ikke skjønte hvorfor Holmes ville til Batumi. At havet kan være en så viktig severdighet for en fyr som bor langs norskekysten er utenfor min fatteevne, og fremdeles mistenker jeg skjulte motiver fra Holmes' side. Ja den Holmes den Holmes, han er uutgrunnelig.



Dagen var varm og vi sløve, så vi satte oss i skyggen i parken rett utenfor turistkontoret og drakk vann og cola. Straks etter at vi hadde satt oss kom en kar fra turistifoen ut til oss og ville snakke. Det ble en merkelig samtale. Først spurte og grov han om priser i Norge kontra piser i Georgia. Hvor mye koster et hus? Hvor mye koster et stort hus? Hvor mye ville det huset der kostet? Hva koster en bil? Så gikk han over i lønninger. Hva tjener en vanlig mann? Hva tjener dere? Hvor mye får man i pensjon? Hvor mye kan man forvente å tjene som ulovlig innvandrer med svarte lønninger? Nå begynte mannen å gjøre meg nervøs. Jeg prøvde å svare så godt jeg kunne, men ønsket samtidig mannen bort. Det er grenser for hvor morsomt det er å diskutere penger, og etter at Holmes hadde fortalt hva han tjente i året, og jeg hadde fortalt hva jeg tjente, var det ikke lenger noen tvil om hvem som stod høyest i kurs av oss.

Mannen fra turistinfoen begynte så å snakke om valuta. Han kunne avsløre for oss at krigen i Afghanistan var en "currency war". Hele vitsen med den krigen var visstnok å stabilisere dollaren så ikke Kina skulle overta helt og dominere på finansmarkedene. Holmes hadde sannsynligvis mye rett da han gjettet på at mannen hadde brukt en god del tid foran ymse youtube-videoer med tvilsomt opphav.



Etter en times tid snudde mannen på hælen og gikk inn igjen til sitt arbeid. Holmes og jeg pustet lettet ut, og fant det tryggest å trekke oss tilbake til gjestehuset. På veien kjøpte vi enda en flaske med den georgiske vinen vi hadde rukket å bli så glade i.

(Det vi også opplevde her var at Holkis ble offer for Holmes mørke side: "Holkis, nå skal fyren inn og ringe til vennene sine. Holkis, nå ringer han vennene sine. Holkis, tror du han forteller at vi er fra Norge og sansynligvis vil leve lenge og heve Norsk pensjon? Holkis, om fem minutter kommer det en bil og stopper foran oss. De vil sikkert være kompiser og vise oss rund, Holkis. Vise oss rundt, klubbe oss i bakhodet og dumpe oss et sted. Holkis, der kommer en bil. Se, han vinker til dem." Holkis bet ikke på. Red.)

Vel hjemme åt vi middag som vi pleide, og så satte vi oss på terrassen, sprettet vinen og delte den broderlig mellom oss. Vi passet på å begynne på flaska relativt tidlig, slik at vi kunne komme oss i seng klokka ti, og dermed rekke bussen klokka fem neste morgen. Mens vi satt der og nøt vinen i solnedgangen kom vertsfamilien ut for å rake høy. Lyset og været var fint, så jeg spurte om jeg kunne få ta bilder. Det var heldigvis greit.

Bestemora.

Det minste barnebarnet

Det eldste barnebarnet

Så drakk vi opp vinen og gikk og la oss. Jeg tror vi var nakne. I alle fall nesten nakne. I alle fall hadde jeg lagt meg i senga og lyset var av, da jeg hørte sang.


Det var jentene. De var rett utenfor vinduet vårt, og de sang tostemt georgisk folkemusikk mens de raket høy. Det var utrolig vakkert, og jeg spratt opp, lys våken. DETTE MÅTTE FILMES. Jeg hadde masse georgisk mannesang på tape, men absolutt ingen kvinnesang. Jeg hadde bare så vidt fått med kvinner på film i det hele tatt!

Jeg fikk revet på meg bukser, hev videokameraet over skuldra og løp ned og ut det forteste jeg vant.


Vel nede fikk jeg på underlig vis overtalt jentene om å synge, med det forbehold at jeg ikke skulle filme dem, bare ta opptak av lyden. Jeg pekte kameraet opp i lufta, men pan'et sakte, nesten umerkelig bort mot dem, slik at jeg fikk dem med nederst i hjørnet.

Hahahaha, de var nok ikke forberedt på at jeg hadde vidvinkel nei!

De ble ferdige med å synge, og jeg takket så mye for bidraget. Filmingen min hadde imidlertid ikke gått helt ubemerket hen, og nå kom både fetteren og bestefaren bort til meg og ville prate. (Fra vinduet på soverommet i andre etasje ble det observert at fetteren bar en diger kniv bak sin rygg. Red.) Vi ble stående og prate en stund, og de fortalte om planene de hadde med stedet. Om hvordan de skulle gjøre låven om til et hotell med 20 soverom, og bygge basseng i hagen, og så skulle det endelig bli slutt på det slitet det er å drive en gård. De trengte bare en million kroner. (Som de hadde tenkt å kreve i bot fra to blekansikt som hadde skjemt seg ut ved å opptre ufint forans familiens døtre. Red.) Jeg syntes de kikket nesten litt forventningsfullt på meg, så jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde en million kroner å gi dem. ("Ta han der oppe", hvisket Holkis og pekte mot vinduet i andre etasje. "Jeg har en plan hvis du fikser brennevin, gamlefar. Men vær kvikk som en rev, den karen er raskere enn sin egen skygge, selv med to sovepiller i nesa!" Red.)

Jeg husker ikke helt hva som skjedde videre, men bestefaren lot til å bli mer og mer begeistret for meg, og plutselig fikk jeg beskjed om at vi måtte komme oss innendørs. Nå skulle det skåles i chacha!

Stuebordet ble dekket med tomat og agurk, og chacha kom på bordet. Bestefaren ba meg hente Holmes, her skulle det drikkes for vennskap!!
Jeg løp opp til Holmes, som hadde svelgt to sovetabeletter og var helt i ørska. Jeg sa at det nå skulle skåles for vennskap, og minnet ham på blodhevnreglene som kanskje eller kanskje ikke kunne ramme oss dersom vi ikke drakk. Holmes fikk på seg buksene i en rasende fart og ble med meg ned. (Dette er faktisk helt sant. Det finnes ingen minner av dette, men kilometervis med videotape og minnekort. Red.)

Vel nede ble det skålt for Gud, engler og vennskap mellom Norge og Georgia. Vi oppdagde til vår gru at det var den sterke typen chacha som ble servert.

Jeg snakket varmt om fjellene i Svaneti, og smurte kanskje litt tykt på når jeg påstod meg å føle et slags slektskap til Svanetere som et fjellfolk, siden jeg som nordmann følte at jeg også kom fra et fjellfolk. Eller kanskje jeg bare var dønn ærlig. Hvem vet? Det kan være farlig å smigre for mye.

Etter bildene som ble tatt å dømme er det mulig jeg var på tynn is et øyeblikk.

For å redde meg inn viste jeg i alle fall bilder av fjell fra Norge som jeg har liggende på mobiltelefonen min. Dette likte besten! Han lyste opp, og dro straks ut svære bøker fra bokhylla. Dette var bøker om fjellene i Svaneti. De var på Georgisk, så jeg skjønte ikke stort, men jeg så at mange av dem handlet om pionerer innen tindebestigning i regionen, og de første oppdagere som tok seg opp hit for å studere stammene som bodde her. Det var mange gamle fotografier, og besten pekte spesielt ut to av dem.

Mannen til venstre var hans bestefar, eller oldefar. En svært viktig og sterk mann forstod jeg. Ved hans side er kona, og helt til høyre hans våpenbærer og tjener.


Her var noen andre slektninger.


Begge disse bildene var også avbildet i noen av bøkene, men gamlingen hadde altså orginalene. Jeg følte at besten og jeg bondet noe veldig, spesielt da han målte meg opp og ned og fortalte meg at jeg var en ekte fjell-mann, det kunne han se av kroppsfysikken min! Jeg ble såpass smigret at jeg begynte å fortelle at jeg ikke bare likte å gå i fjellet, men at jeg også lagde fjell-musikk! Før noen fikk sukk for seg løp jeg og hentet øreplugger slik at besten kunne få høre på Alverg.


Gamlingen påstod at han likte Alverg. Her sitter han og søtnozen til Holmes og hører på musikken min, og gamlingen griper seg til hjertet. Han er rørt. Vakkert.




(Det som også er interessant å fortelle er at det under denne seanse ble utfordret til duell i å trekke krok. Holmes, som i sin tid har trekt sin fars krok (finger) ut av ledd en sen høstkveld under elgjakta, ble plutselig edru og sinnsykt på hugget. Det ble trekt krok med ung og gammel. Fryktelig mye krok. Med fryktelig ung og fryktelig gammel. Red.)



Her er det lillesøstra som får høre på Alverg.


Et oversiktsbilde greide Holmes heldigvis også å ta.


Det ble dugelig med chacha etter hvert. Besten skålte i vei, og jeg oppdagde litt for sent at han sluttet å tømme glasset etter hver skål, men bare drakk halvparten. Selv tømte jeg pliktoppfyllende begeret og var derfor rimelig svett da familien plutselig ringte med gongongen og sa "Nei, NÅ vil vi sove!"

Jeg kikket overrasket på klokka og så den var blitt ett. Holmes så på meg, og jeg så på Holmes. Vi forstod begge at det på nytt ikke ville komme på tale å ta noen buss neste morgen. Vi spurte pent vertsfamilien om det var greit om vi ble en dag til. Det var det heldigvis.

(Det som også skjedde var at Holmes fulgte etter den eldre mannen til døra mens han forsøkte å rømme spisestua for å komme seg i seng. Hvor etter mange håndtrykk og annen armfekting han presterte å snu seg og si "Is he going to bed?" Vi ble så sittende igjen alene rundt bordet en stund hvor vi (Holmes) fortsatte å veive med armene som noen idioter. Vekk aldri en marinert og sovende mann igjen, Holkis! Never again! Red.)

Holmes holdt meg personlig ansvarlig for at han ikke fikk sett Batumi, og mente jeg hadde planlagt dette fra starten og sabotert med vilje ved å få oss med på drikkemaraton med besten. Jeg hadde på dette tidspunktet fått i meg så mye chacha at jeg var ute av stand til, og helt tom for vilje til å forsvare meg eller unnskylde meg.

Stemningsbilde.

Punketrekkspilldame

Yesterday spilt av balalaika-orkester.

Vold

Det snakkes mye om hvilken uheldig innvirkning voldelige skytespill kan ha på unge menn. Da jeg vokste opp var den store trusselen voldelige filmer. Slikt fikk jeg ikke se. Det har blitt skrevet mye om hvor stor skade vold i media kan gi menneskene som ser på det, og av den grunn blir det satt aldersgrenser, som skal forsøke å minimere skaden det påfører sinnene til dem som lar seg selv utsettes for dette.

15 års aldersgrense settes på de fleste filmer med mye vold, men i ekstreme tilfeller med realistisk vold og tortur, så kan 18 års aldersgrense brukes.

Når man er 17 år blir man innkalt til militærtjeneste i Norge. Jeg nevner dette, fordi jeg synes det er overraskende lite fokus på det. De samme mødrene som fortviler over sine barns bruk av voldelige filmer og spill, sender begeistret sine sønner inn i hæren. Det er nå det skal bli menn av dem! Og tenk å få se sine sønn i kongens klær!
Jeg synes derfor det kan være greit å minne om hva militæret faktisk er for noe.
Militæret i Norge er et sted der man lærer å drepe andre mennesker. Man får utlevert et våpen som er laget kun med det formål å brukes på mennesker. Det er forbudt til bruk i jakt, det skal kun benyttes mot mennesker. Man blir altså innkalt til sesjon som 17-åring, men siden mange går videregående skole blir man som regel ikke innkalt til selve tjenesten før fylte 18 år. Man kan søke om å komme inn til avtjening tidligere, og kan sånn sett være inne og lære å drepe mennesker allerede ved fylte 16 år.

Opplæringen vi fikk gikk enkelt og greit ut på å drepe flest mulig mennesker på kortest mulig tid. Tjenestvåpenet vi brukte da jeg var inne var AG3. Hæren har nå fått nytt tjenestevåpen, uten at det er grunn til å tro det er mindre dødelig. Min erfaring er imidlertid med AG3, så for anledningen skriver jeg om den.

En AG3 holder 20 skudd, og har en knapp man kan stille inn på S for sigelskudd eller F for flerskudd. I militæret sa vi at F'en stod for "family", noe som kanskje ikke er så langt fra sannheten tatt i betraktning hvordan de fleste kriger utkjempes i dag. Ammunisjonen er kraftig nok til å gå gjennom et tjukt tre, en bil, eller fem-seks menneskropper.

Å skyte automatild gjør det hel umulig å sikte, så vi skjøt med singelskudd. Vi lærte hvordan vi skulle skyte andre mennesker; Vi skulle aldri sikte på hjernen, eller på hjertet, men sikte midt i kroppen, i mellomgulvet. Dette vil ødelegge så mye i kroppen at mennesket vil dø i løpet av få sekunder uansett. Vi skulle alltid skyte to skudd. Det første er det drepende skuddet, men det vil ofte ta noen sekunder før døden inntreffer. Sekunder som dette mennesket kan bruke til å skyte tilbake, om du er uheldig. Derfor det andre skuddet, som vil rive vedkommende i bakken.

Under geværet er det plass til en granatkaster. Den kan skyte en granat opp til 450 meter. Den dreper alt i en radius av 5 meter, men er potensielt dødelig på opp til 200 meter.

Landminer hadde vi ikke, men vi brukte noen andre miner som tydeligvis var lovlige. De ble utløst av snubletråd. Når den gikk av ble det avfyrt 400 skudd samtidig, som meiet ned alt innenfor 200 meter i en 20 graders radius.

I tillegg kommer selvsagt håndgranater, rakettkastere og maskingevær, uten at jeg gidder gå nærmere inn på det nå.

Mange trøster seg med at militæret er et nødvendig onde, at vi jo må forsvare oss om et angrep skulle komme. Kanskje det, men det er ikke den vinklingen man blir servert i militæret. Befalet fortalte oss at det å krige var gøy. At motstanderne var "jævler". Vi lærte å lage improviserte landminer, hvor vi gravde ned et kar med bensin, og rettet et nødbluss montert i en snubletråd ned i dette karet. Når et menneske så snublet i denne tråden, ville blusset bli avfyrt ned i karet med bensin, eksplodere, og sprute brennende bensin på alle i umiddelbar nærhet slik at disse brant til døde. "Så brenner vi jævlene", som mitt befal uttrykte det.

Jeg kunne fortsatt om våpen og drapsteknikker ganske mye lenger, men jeg tror dette får holde.

Det jeg har beskrevet over er en helt vanlig militærtjeneste i Norge. Alle menn som har vært i normal militærtjeneste har lært alt dette, eller lignende ting.

Hvorfor er det slik at det å være i militæret blir sett på som bra for karakteren, gjør menn av gutter, og gir ekstra poeng for videre studier på høyskole eller universitet? Hvorfor er det så mye bedre enn dataspill og filmer? Når ble det sist utført en studie på hvilken effekt militærtjenesten har på et ungt og sårbart sinn? Militærtjenesten fokuserer tross alt 100% på å lære deg å drepe hver dag i 12 måneder.

Hvorfor er det ingen som er engstelige for alle disse mennene som er opplært til å drepe som går rundt oss i samfunnet som tikkende bomber?